419 (23.11.2025) Jeg er, i likhet med kanskje de fleste i min generasjon, blitt oppdratt til å vise respekt for de eldre. Dette kan ha resultert i, når jeg tenker meg godt om, at jeg også helt naturlig har ansett de som er eldre enn meg for, pr.definisjon, så å si, å være klokere, mer kreative, kunnskapsrike og ikke minst mer erfarne osv enn meg selv. Absolutt en god grunn til å lytte til dem, lære av dem, respektere dem. De senere årene har det imidlertid sneket seg inn en mistanke om at det kan forholde seg helt omvendt: De som vet og kan, de som nåfortiden kaller seg eksperter og som uttaler seg med stor selvtillit om det meste, ser ut til å være tildels vesentlig yngre enn meg! Hva er det som har skjedd?
418 (03.11.2025) I mitt forrige innlegg i denne spalten kom jeg i skade for å røpe at jeg jevnlig fører samtaler med veggen ved mitt skrivebord. (Jeg vil nesten påstå at det ikke er noen sak å «møte veggen» når man har en så vennlig innstilt vegg rett framfor seg.) Det jeg ikke fortalte er at jeg på denne veggen også har et bilde av en relativt ung mann. Han er utstyrt med et hodeplagg som kanskje noe misvisende blir kalt «båtlue», men som vel like gjerne benyttes i luftforsvaret som til sjøs. I alle fall ser det ut til at det er montert et minifly på venstre side av lua hans. Dessuten er gutten iført hvit skjorte, sorte bukseseler og et aldeles praktfullt komisk slips av propelltypen, sikkert med strikk. Bildet må være tatt hos en profesjonell fotograf. Dette er med andre ord en ganske høytidelig anledning, og gutten aner nok at bildet vil havne i glass og ramme på diverse vegger i familien.
Gutten, som er ca fem år gammel, sånn i siste halvdel av 1950-tallet, ser på meg med det jeg vil kalle et fast blikk, og antydning til et svakt smil. Jeg vet naturligvis ikke hva han tenker på akkurat der og da, sannsynligvis står det en streng forelder utenfor bildet et sted og formaner ham til å oppføre seg slik man skulle hos fotografen. Likevel kan jeg ikke fri meg for å tenke at han, der han står på fotografiet og gransker meg (?), lurer fælt på hvem denne gamle gubben er. Han, altså jeg, ved mitt skrivebord, er jo eldre nå enn guttens egne besteforeldre, som selvsagt var noen oldinger den gang i 1957.
Selv har jeg en viss glede av å tenke at han den gangen ser ut til å se forventningsfull og spent inn i sin ukjente framtid. Samtidig må jeg jo beklage overfor ham at alt kanskje ikke ble slik han hadde tenkt seg, for verden har rett som det er gått litt av hengslene, og jeg selv har kan hende rota til både det ene og det andre for ham. Likevel, når vi sitter sånn og betrakter hverandre, kan vi nikke gjensidig og tenke at «jaggu er det godt å vite at jeg har deg med meg fortsatt».
417 (02.11.2025) Man hører av og til benyttet uttrykket «det er som å snakke til veggen», nærmest som en anklage om en samtalepartners manglende interesse. Formodentlig har man forsøkt å snakke til en vegg uten å få svar, eller i alle fall ikke fått det svaret man kunne ønske seg.
Først og fremst må jeg si at det kan virke noe underlig at man i det hele tatt forventer et svar fra en vegg. Dessuten vil jeg tro at man, dersom man først skal henvende seg til en vegg, bør vise et minstemål av respekt og aktelse overfor denne, altså veggen. Jeg har en mistanke om at man i slike tilfeller kan ha uttrykt seg i en heller brysk og uvennlig tone, noe som slett ikke er med på å fremme en god kommunikasjon, og jeg innrømmer også gjerne at jeg selv nok kan virke både trassig og avvisende dersom jeg blir tilsnakket på en slik måte. Derfor vil jeg, som allerede antydet, anbefale å utvise en smule høflighet dersom man absolutt skal henvende seg til en vegg.
Nå er det ikke sikkert at man straks oppnår en såkalt toveiskommunikasjon på denne måten. Trolig vil veggen lytte (interessert) uten straks å komme med et direkte svar. Jeg har selv god erfaring med dette: Veggen midt imot meg her jeg sitter ved mitt skrivebord har fått med seg mang en strøtanke og mangt et spørsmål fra undertegnede. Jeg vil si at den lytter tålmodig, uten å avbryte, og vi har etter hvert blitt så godt kjent at jeg tror jeg vet hva den tenker. Man skal i det hele tatt ikke undervurdere veggen som samtalepartner. Prøv gjerne å legge øret godt inntil, så kan det hende du hører hva den sier. Vegger er nemlig Ikke spesielt høyrøstede.
416 (01.11.2025) Når man først har begynt på et prosjekt, er man nærmest forpliktet til å fullføre det. Dette gjelder formodentlig også vår publisering (in extenso) av lyrikeren (sic!) J.di Ludovico’s ganske forvirrende såkalte «diktsamling» «Quattro stagioni», til tross for at dette kan oppleves som en høyst unødvendig belastning på våre trofaste lesere. Nå må det sies, til poetens forsvar, at denne samlingen er forbilledlig kort: I tråd med samlingens tittel inneholder den nemlig kun 4 - fire - dikt. Vi tør jo ikke tenke på hvor utmattende det ville ha vært for poesiinteresserte og kvalitetsbevisste lesere å slite seg gjennom såpass amatørmessige tekster i større mengder. Nå vil de av våre lesere som har fulgt med fra det første diktet, «Vår», naturligvis legge merke til at di Ludovico’s tekster blir stadig lengre, noe som dette siste eksempelet, «Vinter», også viser. Vi skal derfor være glade for at vi kun regner med fire årstider, slik at denne kvasilyriske utgytelsen ikke skal trekke ut i langdrag. Herved er leserne advart. Lyrikkredaksjonen ønsker lykke til, og takker for oppmerksomheten. Her kommer «diktet»:
VINTER
Trær og busker, fisk og fugl
Har sakte gått i dvale
Nå daler Året ned i skjul
Og holder avskjedstale:
Det taler om at tiden går
Om vakker sommer, vår og høst
Om tid som leger aller sår
(Så fikk vi da en liten trøst)
Men intet år er fullt og helt
Før snø og is har lagt seg
Nei, Året det er firedelt
Her finnes ingen fluktvei
For nettene blir lange nå
Med stjerne i grantoppen
Man fryser selv med votter på
Og rødvinsgløgg i koppen
Vi pakker oss forsiktig inn
Med brodder under foten
Og trosser kulde, sno og vind
Med frost i neseroten
Vårt dikt har også kledd seg godt
Det rimer og det fryser
For ute er det kaldt og vått
Vi hoster og vi nyser
Vi hygger oss ved peisen vår
Med gyldne små absinter
Og sukker dypt mens tiden går
«Hu hei, nå er det vinter!»