LONDON – november 2015

ONSDAG

Vi prøver å se for oss en godt voksen og lettere anglofil herre, en smule engstelig, der han sitter på flyplassen, ventende. Han har gledet seg i lengre tid til noen dager i London, og hans gryende angst har ikke sin årsak i den lange reisen han er i ferd med å legge ut på. Hans angst har sammenheng med været.

Dette er nemlig en relativt tåkete novemberdag i midtre Vestfold. Man kan med litt godvilje påstå at det er mulig å skimte tårnet og noen hangarbygninger eller hva det nå er utenfor terminalens store vindusflater på Torp flyplass, men dette er ikke en dag da man ville klatret til topps for å nyte utsikten. Så er det da også stadige meldinger over høyttaleranlegget til en gruppe reisende om at deres fly er underveis, men vil bli en del forsinket på grunn av været. Riktignok blir det ikke sagt noe om flyet fra London, som heller ikke er landet, men som etter planen skulle hente den ventende, engstelige herre tilbake til britenes hovedstad. Vår mann vet likevel at dersom det ene flyet har problemer med været, kan det vel ikke være særlig mye bedre for det andre flyet. I et demokratisk og rettferdig styrt land regner det på oss alle, høy og lav, rik og fattig. Slik er det bare.

For ikke å trekke denne noe anonymiserende fremstilling av den ventende mannen i unødvendige langdrag, vil jeg straks, allerede her i det tredje avsnittet, gå over til å fortelle i jeg-form. Første person entall. Jeg tror kanskje beretningen vil bli noe mer personlig på denne måten. Dessuten slipper jeg å gruble over hva jeg skal kalle mannen, og når alt kommer til alt er jo dette en beretning om en tur som faktisk har funnet sted, en tur som ble gjennomført i november 2015, og det er ingen saklig grunn til å nekte for at det var jeg som skriver dette er identisk med beretningens jeg-person. Her er fiksjonen og virkeligheten ganske kongruente størrelser. Sånn sett er dette det nærmeste jeg kan komme en selvbiografisk, ganske dokumentarisk tekst om en tur til London høsten 2015. Nærmest en reiseskildring, dersom man på død og liv har et behov for å sjangerbestemme den, uten at jeg kan garantere at det ikke kan bli lagt inn et og annet element som er mer fiksjon enn virkelighet, for ikke å si at jeg kan komme til å pynte på virkeligheten, ikke for å gjøre den ugjenkjennelig, men heller fordi dette skal handle om en tur som jeg ser tilbake på med stor glede, en tur som jeg tror gjorde meg godt, og minnene om den vil, selv om de naturlig nok kan blekne ettersom tiden går, likevel være mange og hyggelige.

Nå er det heller ingen åpenbar grunn, så vidt jeg kan huske, til å tilsløre eller skjule noe av det som skjedde på turen, av typen pinlige episoder som helst burde vært glemt, tåpelige turistgreier som man bør skamme seg for i ettertid. Slike episoder ville selvsagt gjort beretningen mer interessant for leseren. Noen pikante og saftige detaljer som setter hovedpersonen, altså meg, i et nytt, kanskje underlig lys. Sånn sett vil nok dette muligens bli en ganske udramatisk og kjedelig beretning, selv om enhver øvet leser vil kunne tenke med seg selv at den som har skrevet dette må ha underslått alle de pinlige, dramatiske, avslørende episodene, han foretrekker å holde dem for seg selv, ikke dele dem med sin leser. Dette er en mistanke som jeg godt kan forstå, selv om den i dette tilfelle burde være fullstendig ubegrunnet, og som det slett ikke er mulig for en skriver å beskytte seg mot. Mitt håp er likevel at leserens tanker om hva som egentlig kan ha skjedd på reisen, gir såpass klare og spennende bilder at dette på sett og vis kan oppveie noe av denne beretnings kjedsommelighet og udramatiske karakter. Slik blir også leseren gjennom sin mistenkeliggjøring av forfatteren, en aktiv medforfatter, noe som burde glede enhver skrivende person.

Men la oss like godt vende tilbake til meg, deg jeg altså sitter i terminalbygget på Torp flyplass, eller Sandefjord Lufthavn Torp, som vel er den korrekte betegnelsen, ved et bord i avdelingen for

utenlandsreisende, stirrer tomt ut av vinduet, ut på tåkelandskapet, som rett nok er skjult og ikke særlig mye å se i det hele tatt, samtidig som mine medturister får stadige beskjeder om at flyet ikke bare er forsinket, man vet rett og slett ikke om det greier å lande i tåkehavet, om det eventuelt må returnere eller lande et helt annet sted, men at ny informasjon kommer; om et kvarter, om enda et kvarter, om en halvtime osv. Så kommer da også den endelige dommen over de reisende til slutt: Flyet kommer ikke. Ferier, forretningsreiser eller hva det nå er kan avlyses. Takk for i dag! Velkommen tilbake når tåken en gang måtte ha lettet.

Den eneste logiske tanke jeg er i stand til å få ut av dette, der jeg sitter og holder meg fast i mitt boardingkort med adresse Stansted flyplass, på slettene nord for London, inngangsporten til mine godt planlagte dager i den engelske hovedstaden, er jo at også mitt fly må ha problemer, og at dette kan bli en svært lang dag. Jeg er allerede i ferd med å forberede meg på å høre over høyttaleren at flyet til London Stansted er kansellert, og at jeg kan ta bussen hjem og finne på noe annet i dagene som ligger foran, da flyet fra Ryanair plutselig, på magisk vis, kommer glidende ut av tåkehavet og inn foran terminalbygget. Det har tydeligvis trosset tåken, greid å lande mykt og trygt, og dermed letter også tåken - ikke tåken utenfor, den skal komme til å ligge tett og god resten av denne onsdagen i november - men min egen mentale tåke, om jeg kan uttrykke meg slik, forsvinner med et trylleslag. Flyet er her! Rimelig presis også. Det blir London i dag! Har flyet kommet ned skal det vel alltids greie å komme opp. Jeg ser at ikke bare jeg, men londonfarerne rundt meg, retter ryggen og fatter nytt håp. Ja, det blir London i dag!

Det er ikke mye å si om turen over Nordsjøen, ei heller om toget fra Stansted ti Liverpool Street Station. Man blir transportert, man lar seg transportere. Det er ikke å mye en kan gjøre til eller fra. Se ut av vinduet. Se rett framfor seg. Observere sine medpassasjerer, uten å stirre altfor nærgående på dem. Det er jo mye artig å studere, men de færreste liker å bli studert, så en bør nok være litt diskret. Lese, eller forsøke å lese er en mulighet, men jeg har aldri vært særlig god på å konsentrere meg i slike omgivelser, kan ikke lese hva som helst. Ikke er jeg spesielt god på small-talk heller; det å ta initiativ til en samtale med naboen på toget er ikke akkurat min greie. Når toget til og med holder ruta og alt går på skinner er det ikke så mye å prate om. Jeg har heller ikke noe ønske om å være påtrengende, og det ser vanligvis ut til å være svært gjensidig. Ferdig med det.

Da toget kommer fram til Liverpool Street Station blir situasjonen en annen; plutselig må en selv være aktiv, finne fram, ta initiativ, bevege seg mot et mål. Nå prøvde jeg å stå stille et øyeblikk for å orientere meg, men det var ikke lett. Jeg befant meg midt i en diger maurtue, og som beveget seg i alle retninger samtidig: Det å stoppe opp betyr at man umiddelbart står i veien for de fleste, og alle de andre vet hvor de skal, de har ikke noe behov for å orientere seg. Dermed kan man bli revet med eller tråkket ned før en vet ordet av det. Det var derfor tvingende nødvendig å holde seg i bevegelse, og helst i riktig retning. Nå hadde jeg gjort mine geografistudier på forhånd, og visste at det var Undergrunnen jeg burde se etter, eller, for å si det på en annen måte: Det var strømmen til Undergrunnen jeg burde la meg bli revet med av. Jeg visste også at det var Central Line, den røde, som gikk direkte til Lancaster Gate, der mitt hotell lå og ventet på meg. Jeg husket fra mine forrige Londonbesøk at det var snakk om å skaffe seg en gyldig billett før man begav seg inn i aller de underjordiske tunellene ned til riktig plattform. De innfødte har naturligvis sine månedskort eller sine apper eller hva det nå er folk bruker i disse moderne tider, men jeg mente at det måtte være mulig for en slik som meg, en tilfeldig og midlertidig gjest, å få kjøpt seg en vanlig enkeltbillett. Jeg antok videre at det et eller annet sted måtte være en informasjonsdisk for bortkomne besøkende der de kunne få trøst og veiledning, men nå var jeg allerede tatt av strømmen og ble nærmest sugd nedover mot det som måtte være inngangen til Undergrunnen: tanken på der og da å skulle leke Kjerringa mot strømmen var absurd og høyst uaktuell. Heldigvis oppdaget jeg en rad med det jeg antok måtte være billettautomater et stykke der framme! Dette måtte være noe for meg. Jeg fikk manøvrert meg over dit og stilte meg i kø foran en automat som så helt grei ut. Nå er det altså slik at jeg gjerne ville gjøre billettkjøpet på korrekt vis, for at jeg ikke skulle få problemer med konduktører, kontrollører eller andre av Undergrunnens myndige menn og kvinner som er satt til å passe på at ingen jukser. Automaten var også utstyrt med fyldig instruksjon i hvordan man går fram for å oppnå dette. Det var mange, og relativt små bokstaver som skulle hjelpe oss på vei. Selv er jeg kommet i en alder da synet har begynt å spille meg noen små puss. Jeg kan godt lese, men har begynt å bruke egne lesebriller til det formålet. Disse lå selvsagt nederst i kofferten. Hvis jeg med mine vanlige briller skal lese liten tekst, som her dessuten var plassert i en høyde som sikkert passet utmerket for pygméer og førskolebarn, må jeg vri hodet bakover slik at det kan se ut som om jeg studerer et spennende astronomisk fenomen, samtidig som jeg går ned i knestående for å komme nær nok til den aktuelle teksten. Dette må ha vært et artig syn for mine medpassasjerer, hadde det ikke vært for at de naturligvis hadde grusomt dårlig tid, de hadde sikkert viktige avtaler eller middagsmat som ventet. Synet av en bebrillet nordmann liggende på kne foran en billettautomat på Liverpool Street Station en sen onsdag ettermiddag, mens han tilsynelatende stirrer mot stjernene kan ha gitt grunnlag for å tro at vi her har en representant for en ny religion, der man tilber billettautomater og påkaller en undergrunnens guddom fra det høye. Jeg hadde i alle fall nok tilstedeværelse til å forstå at det sto flere utålmodige briter i kø og studerte mitt knefall for automaten, og jeg avsluttet derfor min lille seremoni hastig med å ofre noen mynter til billettguden, uten å finne det endelige svar på hvor mye den egentlig ønsket av meg for en tur til Lancaster Gate. Jeg betalte helt sikkert alt for mye, men automaten vekslet selvfølgelig ikke, såpass hadde jeg fått med meg. Underet skjedde i alle fall; billetten kom ut, jeg grep den, kom meg på beina igjen og fortsatte å la meg lede av strømmen mot Central Line, Westbound, med min koffert på slep, og svetten silende. 

Hvor skal man bo i London? Det finnes et utall muligheter, men stedet bør være passe greit, sentralt og ikke altfor dyrt. Utfra disse enkle kriterier har turisten sittet hjemme i Sandefjord, lett seg fram til og bestilt et enkeltrom på Prince William Hotel, som altså var beliggende ikke langt fra undergrunnsstasjonen Lancaster gate. Navnet skulle gi inntrykk av en absolutt brukbar standard, selv om man naturligvis ikke forventer et kongelig værelse til den prisen jeg hadde betalt. Området har vært både besøkt og bebodd av undertegnede tidligere. Jeg innrømmer likevel gjerne at jeg slett ikke er lommekjent, og derfor benyttet jeg også anledningen til å gå meg en drøy omvei fra undergrunnen til hotellet. Med et bykart som var passe detaljert, og med en retningssans som jeg selv mener er grei nok til hverdags, fikk jeg likevel en tur som var tre-fire ganger så lang som nødvendig, men slett ikke forgjeves, siden jeg også, før jeg endelig fant hotellet, oppdaget et spisested i rimelig nærhet som jeg bestemte meg for å oppsøke når jeg hadde sjekket inn. Mer om dette senere.

Men altså først hotellet. Gateadressen hadde jeg jo, Gloucester Terrace, og korrekt gate fantes der, både på kartet og i virkeligheten. Sånn sett er det forskjell på å lese et kart og å lese skjønnlitteratur: Man bør kunne forvente å finne at innholdet stemmer med virkeligheten. Jeg hadde imidlertid en klar forventning om at et hotell gjerne har en fasade som sier nettopp det, at man befinner seg utenfor et hotell. Nå viste det seg at inngangen til mitt hotell var rundt hjørnet, fra en annen gate, Craven Road. Derfor greide jeg også å gå fram og tilbake noen ganger før jeg oppdaget «Prince William Hotel». Her var det ingen prangende reklameskilt eller bannere som viste vei, men heldigvis var hotellets navn på plass, diskret i enkel skrift over døren.

Jeg hadde en idé om at det skulle bli fint å sette seg i hotellets bar og legge videre planer for aftenen og tenke litt over tingenes tilstand. Jeg erkjente jo at dette allerede hadde vært en begivenhetsrik dag. Denne baren, denne oasen for frie tanker og en tørsteslukker fantes naturligvis ikke. En liten, ganske trang resepsjon der det riktignok fantes et par stoler og en haug med etterlatt bagasje, men dette var ikke noe sted for ettertenksom grubling.

Resepsjonisten var hyggelig nok. Jeg ble forklart veien til rommet: Heisen ned, rett fram og en dør på høyre side. Jeg skulle altså bo i kjelleren. Heisen var akkurat såpass stor at den hadde plass til meg selv og min koffert, korridoren i kjelleren var heller ikke noe sted beregnet på at gjestene skulle passere hverandre. Her var det én av gangen. Rommet var interessant, langt og smalt, nærmest en korridor, det også, men rent og velstelt, utstyrt med seng, den obligatoriske tv-skjermen og vannkokeren, samt en par knagger og en stol. I enden av rommet fortsatte korridoren innover, et par nummer trangere riktignok, i en liten sving først til venstre, så til høyre og et trinn ned som førte inn til badet. Stort og romslig, mer gulvplass her enn på selve rommet, vil jeg tro. På veien til badet passerte man også værelsets vindu. Riktignok dekket av en persienne, men det ante meg nå at utsikten fra denne min kjellersuite kunne være en begrenset opplevelse. Det stemte. Bak persiennen kunne jeg kikke opp på noe som må ha vært en slags rist i fortauet, og det kunne anes en strime av lys der ovenfra, det var altså fortsatt dagslys der ute. Etter denne oppdagelsen fikk persiennen henge i fred. Det ville ikke være noe stort poeng i å sitte ved vinduet og skue ut over London. Man fikk håpe at det heller ikke ville bli nødvendig å evakuere rommet den veien.

Men det var tid for middag. Turisten begynte å bli sulten etter en lang reise, og et spisested var, som nevnt, allerede observert ikke langt unna. En gresk taverna, ifølge skriften på veggen, med det velklingende navn «Zorba’s Greek Taverna» lå på hjørnet av Craven Hill Gardens i en underlig enetasjes bygning, med en bouzouki utstilt i vinduet, store kopier, antakelig plastikk, av greske skulpturer og søyler, lokalet var dekorert med ulike nasjoners flagg, av en eller annen grunn var det aller største flagget gult og blått. «Kalle på Spangen» sto det også malt på fasaden, så her hadde det vært svensker før meg! Jeg gikk ut fra at en skandinav burde føle seg velkommen.

Hva er forresten en skandinav? Jeg har grublet en del på hvordan vi framstår i vår utlendighet, og hvordan mitt utseende kan røpe hvorfra jeg kommer. Det hadde seg nemlig slik at da jeg gikk inn i dette utmerkede etablissement, der noen få bord var besatt av spisegjester, var det ingen hovmester som tok imot, jeg så heller ingen servitører i lokalet, men da jeg kikket over disken inn i kjøkkenet oppdaget jeg en liten, nokså rund og trivelig mann iført kokkedrakt som tørket av seg på hendene og kom imot meg. «Norsk?» spurte han, eller jeg burde kanskje si «..konstaterte han», før jeg i det hele tatt hadde rukket å si noe som helst. Jeg bar heller ikke flagg, ryggsekk, topplue eller andre ytre tegn på mitt hjemland, og min påkledning burde være så anonym som jeg selv følte meg, alene, om ikke ensom, i metropolen en kveld i november. Et eller annet må det ha vært, og jeg måtte jo gi ham rett, men han hadde ikke noe svar annet enn et bredt glis når jeg spurte hvordan i all verden han hadde gjettet mitt opphav? Gåten er altså fortsatt uløst.

Jeg installerte meg ved et lite bord i hjørnet, med god utsikt til det meste av lokalet. Snart kom det også to ganske unge servitører sprettende opp fra kjelleren. Slik jeg satt kunne jeg se ned trappa, der det så ut til å være både toaletter, lager og personalets omkledningssted - ikke noe eget rom, men de sto nå der nede og skiftet. De to unge, ei noe famlende jente med flakkende blikk og lett knekk i knærne, og en noe forskremt gutt som helst snakket spansk og kanskje en smule engelsk med amerikansk aksent. De hadde nok å gjøre, skulle det snart vise seg. Da de kom i gang løp de som gale, akkompagnert av høylydte kommandorop fra sjefen på kjøkkenet. Den unge mannen tok opp min bestilling. Rød vin + Kleftiko, en av mine greske favoritter. Jeg ventet tålmodig, fikk etter hvert mitt glass vin og en skål med brød og smør. Da jeg hadde spist opp brødet kom den unge damen og spurte om jeg ville ha mer av det samme. Jeg takket høflig ja, hun forsvant og kom aldri tilbake til mitt bord.

Jeg hadde med meg en bok, og hadde vel tenkt å lese litt mens jeg ventet på maten. Det viste seg å være helt unødvendig. Etablissementet bød på en eneste jevn strøm av underholdning, dette i form av de nevnte rop fra kjøkkenet, tydelig og høyt aggresjonsnivå ved grytene, kokken til dels fotfulgte sitt personale mellom bordene, tok mer eller mindre over serveringen, mens han samtidig tilberedte maten, slamret med gryter og utstyr, kjeftet på servitørene og smilte til gjestene. Det ble spilt gresk musikk, etter hvert mye kvasiklassisk av muzak-typen, til og med litt Beatles ble servert. Let it be!

Midt oppe i dette kaos ble jeg vitne til en akutt arbeidskonflikt, jeg tror jenta fikk sparken, i det minste ble hun permittert så det sang: Hun fikk noen hissige tilrop av typen «You too much trouble! You go home!» - og det var visst også unødvendig for henne å tenke på å komme tilbake neste dag. Hennes kollega sendte meg et megetsigende, noe stivt blikk og vi nikket forsiktig til hverandre i en felles forståelse av at denne verden er et ubarmhjertig sted å oppholde seg.

Etter en time kom faktisk maten, et kjøttbein med poteter og gresk salat. Det så ikke spesielt delikat ut, men det smakte greit, og jeg ble ikke syk av det.

Siden frokosten på hotellet, som det snart vil fremkomme nedenfor, var en historie for seg selv, og siden vår greske venn hadde en plakat på veggen der han annonserte «Full English Breakfast» til en latterlig billig penge, tillot jeg meg å spørre ham før jeg gikk, om når han åpnet serveringen neste morgen. Svaret var nok noe svevende, men jeg forsto det som at det i hvert fall skulle være mat å få ved 9-tiden. Jeg takket for i aften og ruslet tilbake til min kjellersuite på Prince William Hotel, der jeg mett og tilfreds gikk til ro.