320 (08.11.2022) Dagens observasjon handler om hvordan hjernen ser ut til å spare på ord og begreper som jeg egentlig utmerket godt kunne ha klart meg uten. Jeg har nemlig lagt merke til at enkelte uttrykk sitter som spikret, år ut og år inn, til tross for at jeg aldri har hatt praktisk bruk for dem. Ta for eksempel et begrep som «Obstetrisk psykoprofylakse». Denne elegante tongue-twisteren var tittel på en av min kjæres lærebøker på sykepleierskolen på tidlig 1970-tall. Nå skal jeg slett ikke gjøre noe forsøk på å forklare hva denne boken faktisk kan ha handlet om, og det er også helt underordnet i denne sammenheng. Poenget er at jeg husker uttrykket, selv nå, selv om jeg ALDRI har hatt bruk for å benytte det. (Joda, jeg innrømmer at jeg en gang eller to kan ha slengt det ut av meg, sannsynligvis for å virke vesentlig mer lærd enn hva jeg faktisk er, men det angår ikke denne saken.) Eller ta de to begrepene «homologe og analoge organer»? Min gamle lektor Knausgård på Oddernes gymnas underviste oss om slikt for mer enn 50 år siden. Her må jeg innrømme at dette var noe jeg helt klart fikk bruk for, siden jeg ble bedt om å redegjøre for det ved muntlig eksamen en vakker vårdag i mai 1971. Jeg besto. Faktisk ble temaet også demonstrert på forbilledlig pedagogisk vis av lektor Svendsen på Eik lærerskole er par år seinere, da han sto krumbøyd på kateteret og forklarte oss hvordan våre armer og fuglens vinger hadde utviklet seg fra en felles grunnform, til tross for at de har ganske ulik funksjon. Men siden, etter det, har jeg neppe vært borti, enn si hatt bruk for, dette begrepsparet. Likevel og tross alt, det må ha gjort et uutslettelig inntrykk, og sitter som sagt spikret på en presumptivt fremtredende plass oppe i de små grå. Så har jeg da også lurt på hvor mye plass slikt ubrukelig tomgods opptar i en hjerne? Plass som meget vel kunne vært anvendt til andre og vesentlig mer nyttige ting. Som f.eks. alle de begreper, navn på personer, ting og steder som jeg nå stadig må lete etter, men som ser ut til å være stappet inn i en trang avkrok innerst i hjernen et sted, og som ikke kommer ut sånn helt av seg selv. Hvis de da ikke har falt helt ut….

 

319 (07.11.2022) Jeg skal selvsagt ikke gjøre krav på å være vitenskapelig. Overhodet ikke! Observasjoner gjennom en årrekke tyder likevel på at det er (eller kan være) en sammenheng mellom godt humør/hyggelig imøtekommenhet og tidspunkt på døgnet. Det er i alle fall slik (eller kan være slik, for ikke å ta for hardt i) at enkelte personer ikke når som helst øser ut av seg det vi ofte har betegnet som serviceinnstilling og vennlighet.

Tidligere har jeg f.eks. en rekke ganger opplevd at det er visse arbeidsplasser man ikke bør ringe til like før lunsj. Man skal selvsagt ikke forstyrre i selve lunsjen, det er da elementært, men man bør nok også vurdere å legge inn en god margin slik at man heller ikke griper inn i den møysommelige prosess som gjelder arbeidstakernes forberedelser til lunsj. Hvor lang tid det her er snakk om, vil nok kunne variere sterkt.

Like galt kan det gå om man henvender seg like før stengetid/arbeidsdagens slutt. Her bør man nok også se på muligheten for å beregne god tid før et såpass kritisk tidspunkt.

Jeg har i dag forsket litt på en helt annen tid på døgnet, nemlig ved arbeidstidens begynnelse, altså, i dette tilfelle, ganske tidlig om morgenen, og jeg tror jeg kan forsikre om at også dette kan være et ganske kinkig tidspunkt, selv om det i og for seg var avtalt på forhånd. Har man ikke en gang rukket å få i seg den første koppen med morgenkaffe, har man nok slett ikke noen forpliktelse til å virke verken våken eller interessert. Sånn er det bare.

318 (2.11.22)

Vi har lært at

2 x 11 = 22

Dette gjelder formodentlig også

2.11.22

317 (01.11.2022) Det er fort gjort å bli en smule motløs, og føle at «Det nytter ikke, samme hva en gjør». Dersom en virkelig skal unne seg å kjenne litt på akkurat den følelsen, kan det anbefales å praktisere den svært høstlige aktiviteten «Raking Av Løv». Man vil jo gjerne gjennomføre slikt før snøen legger seg, siden det å vente til etter det første snøfallet trolig vil gjøre jobben vesentlig tyngre. Samtidig vet vi (av erfaring) at løvet bruker en viss tid på å falle fra trærne og legge seg pent til rette, klar til å bli raket: Etter at det første lille bladet har gjort sitt heltemodige hopp ut i det ukjente, kommer de andre riktignok etter i tur og orden, men det kan, som vi vet, ta mange uker før alle bladene har lagt seg til ro på bakken. Dermed oppstår det essensielle spørsmålet: NÅR er det optimale tidspunkt for raking av løv? Skal man ta litt av gangen, eller skal man vente til alt er nede, og ta sjansen på at snøen er så grei at den holder seg unna til hagen er ferdig raket? Det å ta sjanser er kanskje ikke min sterkeste side, så det blir gjerne til at jeg velger den første løsningen. Men det er nettopp her følelsen av motløshet kommer inn for fullt: Som kjent vil en perfekt nyraket plen, etter denne metoden, være praktisk talt umulig å oppnå. Har man trillet vekk et trillebårlass eller fem med pent brukt høstbrunt løv, og skuer ut over plenen, sånn passe fornøyd og nesten litt stolt av egen innsats, kan man være skråsikker på at gleden vil være særdeles kortvarig: nye blader faller forløpende, og det tar ikke lang tid før plenen ser ut som den aldri noen gang har blitt raket. Og altså: Motløsheten melder seg umiddelbart - og med full styrke. Jeg har en gang bodd under, eller omgitt av, tre større eiketrær. Det er ikke til å legge skjul på at slikt i verste fall kan bygge godt opp under den generelle høstdepresjonen. Arbeidets forgjeveshet kan være tungt å bære.

(Det er som å måke snø om vinteren; du kan være ganske sikker på at et nytt snøfall straks vil spolere alt du har gjort. Skulle man da ikke like gjerne vente til våren, og satse på at snøen smelter og renner bort av seg selv?)

316 (18.10.2022) I løpet av de trehundreogseksten små observasjoner som er publisert i denne «spalten» de siste treogethalvt årene, har jeg flere ganger fått en vag følelse av at «Dette har jeg da skrevet om før?» Det er kanskje ikke så rart, i og for seg, at man er opptatt av et nokså begrenset utvalg temaer, og at disse lett kan dukke opp gjentatte ganger i en mer eller mindre gjenkjennelig form, utløst av ymse hverdagsligheter. Det som imidlertid kan være litt skummelt i den forbindelse, forutsatt at noen faktisk leser disse skriveriene, er at det kan skapes en viss irritasjon: «Hæ? Skriver han nå om dette igjen? Kan han ikke finne på noe nytt, så kan han like gjerne lære seg å holde kjeft!» Jeg ser problemet, og derfor har jeg også tenkt, flere ganger, at jeg bør skrive en betraktning om nettopp dette, at jeg er fullt klar over faren for å gjenta meg selv. Dette ville kanskje kunne ta brodden av en mulig kritikk fra leserne: «OK, det får være greit for denne gangen!», liksom. Men da dukker det igjen opp en tanke om at det kan jo hende at jeg allerede har gjort det, altså advart om at jeg kan ha kommet i skade for å gjenta meg selv. Kanskje til og med flere ganger! For ikke å snakke om dersom jeg kanskje (også dette flere ganger) tidligere har skrevet om at jeg kan ha beklaget at jeg har sett meg nødt til å komme med innrømmelser og beklagelser over at jeg til stadighet har beklaget at jeg gjentar meg selv. Det er med andre ord ikke så enkelt, dette her. Det beklager jeg naturligvis på det dypeste.

315 (11.10.2022) Hjernen er en underlig sak. Man kunne tro at den av og til lever sitt eget liv, helt uavhengig av meg. Eller kanskje det er nettopp det den ikke gjør? I formiddag, under den årlige trimmingen av borettslagets hekk, dukker det plutselig opp et navn i hodet mitt, et navn som sant å si ikke har vært mye i bevisst bruk på årtier, men som jeg av en eller annen grunn har lagret i de innerste små grå et sted: HEDGEHOPPERS ANONYMOUS! Dette var en popgruppe, såpass husker jeg, men jeg tviler på om jeg har tenkt særlig mye på dem de siste 50-60 åra. Saken er jo at jeg egentlig, når sant skal sies, synes det kan begynne å bli litt plundrete å huske navn, på steder, på folk, på litt av hvert. Så viser det seg altså at hukommelsen min ikke bare har spart på et såpass underlig navn, men at hjernen rett og slett henter det fram, formodentlig utløst av den nevnte hekkeklippingen som opptok meg der og da? Jeg kan ellers slett ikke gjøre rede for noe som gjelder denne gruppa, hvem og hvorfra eller når? Hvilken sjanger de beveget seg innenfor, hvilke låter eller album de kan ha vært kjent for osv. Bare navnet! En tonguetwister av et navn, til og med nokså absurd i sin underlighet. Men sånn er hjernen. Den ordner opp helt på egenhånd, og gir meg noe å gruble over. Sånn er det bare.

Nå er fenomener som dette naturligvis noe som lett utløser gooogling, og det var kanskje nettopp det jeg burde gjøre nå, i stedet for å utsette mine venner for et såpass fullstendig irrelevant spørsmål, men nysgjerrigheten er jo en god venn, og derfor: Finnes det noen der ute som husker, for ikke å si vet noe mer konkret om HEDGEHOPPERS ANONYMOUS, altså, vel å merke UTEN å google? Eller er dette utmerkede orkester glidd inn i den store glemselen og blitt borte vekk et sted på veien?

PS! «Hedgehopping» er neppe det samme som unge Warholm holder på med. Den idretten skal visstnok hete «hurdle race» på utenlandsk.

314 (07.10.2022) Jeg har tidligere, for ganske lenge siden, forsøksvis gjort rede for diverse observasjoner knyttet til min klokke (altså mitt armbåndsur) som vel må kategoriseres som et «sportsur», siden det, i tillegg til å vise tiden (!), også kan benyttes til å måle hvor langt/fort (evt, kort/sakte) jeg beveger meg, til fots eller på sykkel. Eller i vannet, svømmende.

Dette utmerkede ur har fra tid til annen oppmuntret meg, for det er vel det som er meningen, til å fortsatt være i bevegelse, og tildeler meg derfor regelmessig diverse utmerkelser for oppnådd mengde forflytning i lendet. Og ikke bare det. Forleden ble jeg «tildelt» min (velfortjente?) «Astronaut badge». Klokken påstår nemlig at jeg gjennom livet har klatret ikke mindre enn 28.000 etasjer! Dersom man tenker seg at en etasje utgjør f.eks. 2,5 meter, vil dette bety at jeg pr. i dag befinner meg 70.000 meter, altså 70 km over jordens overflate. Forutsatt, naturligvis, at jeg ikke har kommet meg ned igjen. Jeg vil imidlertid tro at dette er langt fra det man kunne kalle en astronautisk distanse. 70 km er riktignok vesentlig mer enn anbefalt høyde for vanlige fly, men siden avstanden fra jorda til månen f.eks, utgjør mer enn 350.000 km, så vil nok mine 70 komme sørgelig til kort, bokstavelig talt.

Klokken anbefaler meg å dele, altså bekjentgjøre tildelingen av «The Astronaut badge» på sosiale medier, formodentlig for å vise meg fram i all min astronautiske prakt. Dette synes, ut fra det som ovenfor er sagt, å være nokså prematurt. Jeg vil heller komme tilbake til saken når jeg eventuelt har nådd et vesentlig høyere antall km over jordens overflate.

313 (09.09.2022) Gjennom den siste uka har jeg forsøkt å sette ord på noen av de observasjoner og grublerier som handler om mitt forhold til samling og opphopning av den smule jordisk gods som jeg omgir meg med. Det har ikke handlet om møbler, pyntegjenstander og slikt, selv om en øvelse i den retning kunne vært interessant nok. Derimot har jeg hatt fokus på bøker, musikk, film, diverse usystematiserte notater og papirer, og da særlig det som ikke er i bruk. Jeg kunne jo gjerne føye til det som henger på veggene her i heimen, og som er med på å forme omgivelsene for livet mitt, uten at jeg på noen måte kan kalles en kunstsamler.

Underveis har jeg gjort noen spede forsøk på å stille meg selv til veggs og utfordre meg til å ta tak i diverse (nødvendig) opprydding, uten at jeg er kommet til noen konklusjon på dette. Til slikt trenger jeg å få litt tid på meg. Tid er jo det eneste man har nok av.

Nå skal jeg ikke utdype dette temaet videre i denne omgang, men ser ikke bort fra at det kan dukke opp igjen seinere. La meg bare avslutningsvis nevne at jeg i det siste har merket at jeg av og til stopper opp, nærmest ubevisst, blir stående og stirre tomt på bokhylla, platehylla, bunken med gamle notisbøker osv - og nærmest forestille meg at jeg ser på dem for siste gang. At jeg på en måte tar farvel med dem for godt. Det har bl.a. skjedd når jeg har vært i ferd med å reise bort for noen dager. Nå har jeg jo så langt alltid kommet tilbake, og har da igjen latt blikket sveipe over de samme gjenstandene og tenkt: «Ja ja, gutter, dere står her ennå? Fint! Da fortsetter vi der vi slapp.» Og dagene går….

312 (08.09.2022) Min farfar (f.1890) var nok også en samler, og dersom slikt er arvelig kunne det være fristende å skylde litt på ham. Jeg har overtatt et par store esker med litt av hvert etter ham. Nå var han av ulike grunner ofte i avisenes spalter, både fordi han hadde noen roller i lokalpolitikken, og fordi han i perioder var en ivrig leserbrevskribent. Hans samling av avisutklipp er dermed i stor grad en dokumentasjon av dette, og handler følgelig mye om ham selv. Artig å lese nå, sånn omtrent 100 år etterpå, i alle fall for meg som kjente ham. Han hadde også spart på alle sine selvangivelser, sånn omtrent fra 1.verdenskrig og fram til han ble pensjonist i 1960. Hva skal man med slikt, tenkte jeg, og begynte å kaste. Heldigvis kastet jeg ikke alt, for her lå det jo faktisk spennende historisk materiale rett foran øynene mine! Når dette nå leses 100 år seinere kan det jo gi kunnskap om både det ene og det andre på tidlig 1900-tall.

Så er det store spørsmålet: Burde jeg på samme måte som Farfar beholde mine egne selvangivelser, forsikringsavtaler, kvitteringer på stort og smått, samt diverse korrespondanse, for at oldebarn eller slikt skal ha noe å grave i om 100 år? Og hva med alle vitnemålene, søknadene - og attestene fra alle arbeidsforhold som for lengst er avsluttet? Det er jo kanskje artig for meg selv å se hva jeg tjente i 1975 eller fikk i karakter til examen philosophicum, men er jeg så innbilsk at jeg tror at dette har noen allmen interesse? Eller for å spørre på en annen måte: Er det min oppgave å sørge for at fremtidige arkeologer skal ha noe å pusle med? Kan det tenkes at arkeologene og historikerne i alle fall vil bruke andre kilder når de skal skrive sine avhandlinger om 1900-tallet?

Jeg må gruble litt over dette. Det jeg måtte komme fram til kan få store konsekvenser…..

311 (07.09.2022) Etter at jeg nå, i flere tidligere observasjoner, forsøksvis har klarert enkelte presserende spørsmål angående konsekvensene av min mulige samlemani, vender jeg tilbake til roten av problemet: Hvorfor samle når man ikke har noe ønske om eller behov for å etablere et museum, en utstilling e.l.? Det handler, tror jeg, ikke bare om vegring mot å rydde eller tanken på at jeg på død og liv må prøve å få lest bøkene, sett filmene osv. En god del av det som har samlet seg opp vil jeg si hører inn i kategorien «ting jeg kanskje kan få bruk for seinere». Altså noe i retning av «Kjekt å ha». Min far sparte på spiker: Han dro spikerne ut av brukte materialer og rettet dem ut så godt han kunne. Det hendte nok også at de faktisk kom til nytte. Jeg tilstår nå at vi ertet ham en smule for dette. Vi fant flere store hermetikkbokser med pent brukte spiker da vi ryddet etter ham. Nå må jeg innrømme at jeg nok også har opparbeidet en del «pent brukt» av ymse slag. Jeg kan, ikke uten en viss skam, tillate meg å nevne noen eksempler:

Avisutklipp om saker som opp gjennom årene har interessert meg. Tidlig i min samlerkarrière ble slike klistret inn i dertil egnede store kladdebøker. I et anfall av sunn fornuft sluttet jeg heldigvis med dette ganske raskt.

Fra min tid som ungdomsskolelærer ble det samlet mengder av bilder, tegninger mm, som (kanskje) kunne benyttes som illustrasjoner til ulike elevoppgaver. Ikke alt ble brukt, for å si det sånn.

Det finnes en betydelig mengde notater, både på løse lapper og i notisbøker. Dette er stort sett fragmenter som kunne ha blitt til et eller annet, en tekst, et dikt etc, men som er såpass fragmentariske at jeg ikke engang husker hva jeg tenkte da jeg skrev dem.

Notater fra kurs, seminarer, studier. Jeg kunne jo kanskje hatt behov for å slå opp et og annet her? Forelesningsnotater fra Universitas Osloensis fikk jeg endog innbundet! De har ligget pent i en kasse på loftet siden 1980. Urørt.

Jeg tar sjansen på å la dette være bare en liten sørgeligironisk illustrasjon av at tingene ikke alltid ble som man trodde. Og en litt pinlig innrømmelse av at det godt kunne vært luket en del i «samlingen» tross alt.

310 (06.09.2022) Det var altså dette dilemmaet som jeg kom til å pirke borti her forleden, dette at mine eiendeler på et eller annet nærmere bestemt tidspunkt må ryddes bort. Skal da jeg personlig ta det fulle ansvaret for all opprydding, eller kan dette (med fordel) overlates til, altså belastes, de pårørende? For det første vil det sannsynligvis være slik at avreisedatoen ikke er endelig (sic!) bestemt. For det andre har vi alltid lært at «du kan ingenting ta med deg dit du går», eller formulert slik jeg overhørte det ved et nabokafébord for en tid tilbake: «Du veit atte d’ække no’ vits i å ha masse pengær på konto’n nåratteru tar kvellen!» Så sant! Nå hadde jeg heller ikke tenkt å la meg grave ned sammen med alle platene, filmene, bøkene, og alt det andre, som om jeg hadde vært en vikingkonge på vei til Valhall. (Det jeg ikke har rukket å lese når vi kommer så langt, det får heller være.) Men altså, inntil dagen kommer, ville jeg sette stor pris på å kunne omgi meg med i alle fall en del av mitt jordiske gods. Såpass materialistisk må jeg nok innrømme at jeg er.

Jeg bør nok komme fram til en kompromissløsning med de pårørende. Noe i retning av at jeg tar unna en del av oppryddinga i god tid, seiler videre inn i solnedgangen (jeg liker den klisjéen, passe svulstig og stemningsfull) med resten av mitt løsøre ombord, og f.eks. setter av noen kroner til leie av en container.

309 (05.09.2022) Jeg kom med noe i nærheten av en innrømmelse forleden: Det at diverse gjenstander som er samlet på, evt. «har hopet seg opp» i vårt hjem, kanskje må sies å være unyttige fordi de neppe ville blitt brukt, selv om muligheten hadde vært til stede. Jeg nevnte kulturelle opplevelser i formater som CD, VHS eller DVD, som for tiden ikke kan avspilles p.g.a. diverse sammenbrutte avspillingsapparater. Når disse likevel ikke er blitt kastet/avhendet/ resirkulert e.l. har jeg en teori: Kan årsaken være at de utgjør en slags fysisk trygghet rundt mitt skrøpelige liv idet jeg nå ubønnhørlig etter hvert seiler inn i solnedgangen? Det er jo såpass mange gode følelser knyttet til dem, som jeg gjerne vil holde fast ved, at det egentlig er ganske godt at de står der og smiler mot meg fra sine ulike hyller. Alfabetiserte og vennlige der de står, vekker de gode minner. Og selv om jeg er blitt såpass moderne at jeg kjøper meg muligheten for å «streame» musikk, så utgjør likevel den fysiske platesamlingen en slags underlig basis for det som er igjen av måneder og år. Og det er her det dilemmaet dukker opp som jeg antydet i min forrige observasjon: Skal jeg gjøre kort prosess nå, kaste platene (og alt det andre) og spare mine pårørende for ryddejobben, eller skal jeg tillate meg å beholde den nevnte tryggheten platene/filmene/bøkene og alt det andre representerer, og dermed belaste mine etterkommere? Det er jo en stor sannsynlighet for at ikke noen andre er interessert i å overta alt sammen, så hvorfor da spare på det? Jeg har blitt gjort kjent med begrepet «dødsrydding», altså det å, når man kommer opp i en passende alder, selv gjøre ryddejobben, før det er for sent. Jeg konstaterer her bare dette enkle faktum: Jeg er ikke kommet dit ennå, og tviler på om jeg noen gang kommer dit.

Det gjøres stadig nye observasjoner innenfor dette temaet, så det kan plutselig komme flere.

308 (04.09.2022) Det var altså dette med å samle på ting. Jeg nevnte forleden husets CD-plater som eksempel på gjenstander som ikke kan brukes (pga. havarert CD-spiller), men som beholdes og har en prominent plass i stuen. (Husets bokhylle, som omfatter en hel vegg, er endog konstruert med henblikk på disse.) Jeg kunne naturligvis også nevne en høyst usystematisert mengde med VHS-kassetter, fulle av filmer, konsertopptak m.m. som er forvist til loftet, der de antakelig venter på å bli resirkulert. Men det drøyer, siden undertegnede ikke klarer å innse at VHS-spilleren også er ugjenkallelig død. Nå har jo teknologien stadig gjort framskritt, og noen sitter kanskje nå og tenker at det finnes da DVD’er? Der har vi ennå et svært ømt punkt i denne sørgelige beretningen, for det finnes også (en rimelig omfattende samling) slike i vårt hjem. Flere hyllemeter, faktisk. Også her må jeg innrømme at avspillingsmuligheten har sviktet, og er ikke blitt reparert. Men problemet stikker nok dypere enn som så: For er det da slik at jeg ville ha satt meg ned for å se på alle filmene, spilt alle platene osv DERSOM de ulike spillerne faktisk hadde fungert? Jeg er redd svaret på det spørsmålet ville tvinge fram aktive skritt i retning av resirkulering. Derfor lar jeg være å stille meg selv det spørsmålet, til tross for at jeg aner en viss kommende fortvilelse hos dem som en vakker dag får oppgaven med å rydde opp etter meg. Og akkurat der tråkket jeg på enda en øm tå (det finnes, som man forstår, mange slike), noe som kanskje vil utdypes i min neste observasjon.

307 (03.09.2022) Det skal fortsatt handle om å samle på ting, det vil si, det er kanskje like mye det at ting hoper seg opp, uten at det i utgangspunktet var ment at det skulle bli en «samling». Og som nevnt forleden, det at man (les: jeg) ikke makter å kvitte seg med det etter hvert. For eksempel når det gjelder bøker: Jeg kunne sagt mye vakkert om bøker, ikke minst om fordelen ved å lese en fysisk bok framfor å lese på en skjerm (selv om det siste tar vesentlig mindre plass, og således ville avhjulpet det nevnte opphopingsproblemet). Bøkene kommer inn i hyllene og blir der. Noen blir også lest, enkelte mange ganger. De som ikke ennå er blitt lest skal jeg naturligvis lese seinere, når jeg får tid, tror jeg. Hyllene er blitt trangere, altfor trange etter hvert, og noen bøker har vært nødt til å finne seg i å havne på et fjernlager, som f.eks. en kjellerbod.

Nå var det slett ikke meningen å opprette noen boksamling i og for seg, men jeg har lært av bibliotekarene at bøker kan sorteres og alfabetiseres slik at det er lettere å finne det en måtte lete etter. Og dermed er vi likevel straks et skritt nærmere å lage en «samling». Dette har forresten fått enkelte pårørende til å forlyste seg med å flytte enkelte bøker fra sin plass i hylla (og alfabetet) til et helt annet sted, slik at jeg må lete likevel, til tross for et tilsynelatende idiotsikkert system.

Det samme gjelder CD-platene. De har også kommet inn i vårt hjem, jevnt og trutt, blitt alfabetisert - og deretter flyttet på, til stor glede for enkelte, og til desto større fortvilelse for han som leter etter en spesiell plate. Her må det skytes inn at husets CD-spiller brøt sammen for et par år siden, så når det viser seg at CD’er fortsatt anskaffes, dog ikke i samme omfang som før, er vi vel likevel snublende nær å kunne diagnostiseres med «samlemani» eller lignende galskap. Noen plater må man jo bare ha i, nettopp, «samlingen».

Og dette fortsetter….

306 (02.09.2022) Jeg tror nok neppe at jeg er kvalifisert til å kalles en «samler». Jeg mener, sånne folk som omtales i lokalavisa eller «Norge Rundt» fordi de har 1500 radioapparater eller 780 mopeder sirlig sortert og plassert på låven. Eller 3584 ulike kulepenner, for den saks skyld. Altså sånne mennesker som når som helst kan åpne sitt eget private museum og la folk få nyte (!) resultatet av galskapen deres. For noen vil jo kalle slikt for galskap, naturligvis, når enkelte nesten er villig til å slå ihjel for å sikre seg det aller siste objektet som ville gjort samlingen deres komplett. Jeg er nok ikke helt der, men jeg må innrømme at det er noe storslagent over denne typen manisk samling.

Nå kan nok noen slike supersamlere slite litt i sosiale sammenhenger, siden de lett kan falle ut av samtaler som dreier seg om annet enn deres egen samling. Men det er ikke sikkert at de merker det selv, fullstendig dedikert til prosjektet sitt som de er. Samtidig får de ofte gleden av å ergre seg over det som måtte være av manglende interesse fra dem som ikke umiddelbart ser at det er samlingen deres som er selve meningen med livet.

Altså: Jeg kommer neppe til verken å åpne noe museum eller på annen måte å stille ut mine egne samlinger. Dertil er det hele altfor usystematisk og tilfeldig, men det som nok burde plage meg i mye større grad enn det faktisk gjør, er at jeg tydeligvis er omtrent ute av stand til 1) å rydde i rotet, og 2) kvitte meg med det som bare ligger der, uten å være til nytte eller glede for noen eller noe som helst. Snarere tvert imot. Dersom «samlemani» er en diagnose, burde kanskje «manglende evne til å kaste» få en lignende status.

Dette fenomenet medfører såpass mange gjentatte observasjoner og påminnelser at det nødvendigvis er noe jeg plutselig vil komme tilbake til.

305 (15.08.2022) Jeg grublet i en tidligere observasjon over et sitat fra Patti Smiths bok «M Train», der hun sier at «Det er ikke så lett å skrive om ingenting.» Og jeg måtte si meg enig med henne. Skrivesperre skal man ikke kimse av.

I den samme teksten sier Patti Smith også at «...det er mye lettere å snakke om ingenting.» Se det! Jeg tror sannelig at damen må ha vært en del ute blant folk og gjort sine observasjoner. Jeg tror til og med at jeg fikk en ørliten følelse av selv å bli rammet? Nå foreligger det (så vidt jeg vet og heldigvis) ikke noen komplett utskrift av mine verbale utgytelser som kunne tjene til å dokumentere dette, men jeg har jo fått høre, gjentatte ganger, at jeg godt kunne holde munn en gang i blant, dersom jeg ikke har noe fornuftig å si. Dette er utvilsomt et svært godt råd i en rekke situasjoner, og jeg har forsøkt å ta meg sammen for å imøtekomme dette. Det er bare det at det er så lett å glippe her. Når man ikke har skriftlighetens krav om en viss substans og seriøsitet i det man øser ut av seg, er det grusomt lett å bare la smella gå, usensurert og ustrukturert.

Samtidig erkjenner jeg at den såkalte «small talk», det å snakke om både alt og ingenting, som regel med totalt fremmede mennesker, se det er en øvelse som slett ikke ligger for meg. For hva gjør vi? Hadde vi bare fulgt rådet om å snakke om ingenting, men situasjonen krever at vi snakker om «noe», et eller annet presumptivt seriøst tema, som det riktignok ikke forventes at vi skal komme fram til noen konklusjon på? Det er nesten så vi kjenner den nevnte skriftlighetens klamme hånd som tar et solid nakketak og forlanger både et tema for samtalen, relevant bakgrunnskunnskap og evne til å improvisere både skildring og overbevisningskraft.

Vi har naturligvis været, nå også strømprisene og en avlivet hvalross, men så da? Det er mulig at retorikken kunne hjulpet oss, i det minste til å stoppe kjeften på irriterende samtalepartnere, selv om det egentlig skulle være snakk om en muntlig og uformell prat, kanskje for å bli bedre kjent?

Bildet er altså nokså sammensatt, men Patti Smith har kanskje, som lyriker med sin bakgrunn i punken, funnet noe fascinerende i hva som skjer når folk senker skuldrene og «snakker om ingenting». Da er det antakelig verdt å lytte til hva de ikke har å si!

304 (09.08.2022) Her kommer en observasjon som helt klart hører hjemme i kategorien «Intet nytt», og som kan, om ønskelig, presenteres som en gåte:

«Han syklet hjemmefra en hustrig høstmorgen, godt kledd i den sure motvinden, og vendte tilbake en (svært) varm sommerdag, i sol og glede. Han hadde vært borte i nesten to timer.»

Kan slikt forklares?

303 (08.08.2022) Dagens lille observasjon har to deler, én nokså betenkelig og én lettere oppmuntrende: I den nevnte, og også kronologiske rekkefølge lyder de slik, altså med den betenkelige delen først: Etter en hyggelig formiddagsmatpause på verandaen børstet jeg smulene av våre to asjetter, skylte dem under springen og satte dem i kjøleskapet. Den mer oppmuntrende delen av denne dobbeltobservasjonen inntraff (ganske plutselig) idet jeg skulle lukke kjøleskapdøren: Jeg oppdaget faktisk fadesen (i tide, kunne man kanskje si), tok asjettene ut igjen og plasserte dem på rett plass i skapet sammen med de andre asjettene. Det får da være grenser. Er det slik det begynner?

302 (02.08.2022) Når man sitter, lett apatisk, og lytter til nyhetene, altså «lytter til» blir kanskje feil, men når man i alle fall sitter og lar nyhetene passere forbi, er det rett og slett forfriskende når noen, en reporter, et intervjuobjekt e.a. sier noe som får en til å våkne litt. Det kan være noe som trigger den gamle norsklæreren i meg, altså noe som ville kunne ha utløst en strek fra rødblyanten, det kan være en liten «slip of the tongue» eller kanskje et (mer eller mindre bevisst) utslag av språklig kreativitet. Nå fikk jeg ikke med meg hvem som sa det, eller i hvilken sammenheng det ble sagt, men forleden noterte jeg følgende: «Han er oppgitt, men har ikke gitt opp». Utsagnet kan sikkert tolkes og dissekeres, men det får andre ta seg av. Jeg lar det få stå fjellstøtt i sin noe obskure tvetydighet. Sånn kan det altså sies!

301 (31.07.2022) Jeg skal naturligvis ikke utgi meg for å være ekspert på tennis. Jeg har neppe sett en tenniskamp i sin helhet, verken live eller på TV, og det nærmeste jeg har kommet når det gjelder å utøve slikt, er vel en runde tennis light, altså badminton, en sløv sommerferiedag innimellom. Jeg mestrer altså ikke spillets vokabular, og kan heller ikke gjøre rede for hva som gir poeng eller gjør at noen vinner i dette spillet, annet enn at jeg har forstått (sic!) at det handler om at man bør slå ballen over nettet, og gjerne på en slik måte at motspilleren ikke greier å slå den tilbake. Noe sånnt, tror jeg. 

Imidlertid har jeg latt meg fascinere av de lyder som spillerne kommer med underveis i kampen. Nå har jeg inntrykk av at det i tennis, på samme måte som i sjakk, hersker en tung og alvorlig stillhet mens kampen pågår. Ikke mye heiing og spetakkel verken på banen eller tribunen, bare de to spillerne som bryter stillheten ved å utstøte sine små (eller mindre små) grynt idet de slår ballen. Jeg innser selvsagt at et slikt slag er en kraftanstrengelse, og ser også spillernes behov for å understreke dette.

Forleden observerte jeg, under en rusletur i parken, to spillere på Tennisklubbens bane som begge benyttet seg av denne metoden for å gi sine slag en ekstra snert. Den ene med et kort, men dypt «Hmmmf!», nærmest som et paukeslag, en bass. Den andre med et vesentlig mer langtrukkent «Aaaaahhhhhhh!», nesten oppe i fistel. Slik holdt de på, annenhver gang, mens Hmmmf! og Aaaaahhhhhhh! lød gjennom parken og bidro til å skape både rytme og spenning. Samt å stimulere lattermusklene, selv om en krampelatter nok ville ha distrahert spillerne på det groveste. Det var, som sagt, fascinerende, og jeg oppdaget plutselig at jeg stoppet opp for å følge med, spent på om det skulle komme noen lydløse slag innimellom, eller om det ville oppstå noen variasjoner i stønningen. Det gjorde det ikke.

Kunne dette være en idé også for sjakkspillere?

300 (29.07.2022) Joda, jeg er klar over at jeg har både gjort og formidlet lignende observasjoner tidligere, og, Neida, det er ikke på noen måte meningen å latterliggjøre folk som åpenbart har god greie på det de snakker om. Man skal tvert imot lytte til ekspertene med et åpent sinn, for nettopp å lære av dem som øser av sin visdom og erfaring. Derfor refererer jeg med glede en kjent fotballtrener som «i beste sendetid» (Dagsrevyen i går) kunne fortelle oss at «Det er bedre å vinne enn å tape!» Så enkelt kan det altså sies. Jeg vil tro at mange av oss har gått rundt med en vag følelse av at det er nettopp slik det henger sammen. Det ser liksom ut til å kunne stemme med erfaringer vi alle har gjort. Desto tryggere er det da at vi får høre det av en som virkelig har greie på slikt, og som kan uttale seg med autoritet.

299 (20.07.2022) Det er slett ikke slik at alle har kløft i haken. Hakk i hekken, derimot… (Riktignok basert mer på antakelse enn på observasjon)

 

298 (19.07.2022) Jeg innrømmer at jeg gjennom en årrekke jevnlig har vært bruker (det kan vel neppe kalles «misbruker»?) av den utmerkede halspastill «Fisherman’s Friend». Jeg har ikke hatt for vane å foreta noen grundig gjennomlesning av produktinformasjonen på pakken, men i dag tok jeg meg tid til å gjøre nettopp det, og oppdaget bl.a. at hver 25g-pose skal inneholde «ca 20 pastiller». En slik opplysning trigger naturligvis nysgjerrigheten, og derfor, som den naturligste ting i verden, åpnet jeg posen for kontrolltelling: Stor var gleden da jeg kunne konstatere at min pose inneholdt ikke mindre enn 21 – enogtyve – pastiller. Jeg vurderte slett ikke å levere tilbake den ene overskuddspastillen, det må jeg tilstå, ganske uten skam. Tross alt kan det jo tenkes at min neste pose vil inneholde kun 19 stk, uten at Fisherman’s Friend av den grunn skal anklages for juks. «Ca 20» er jo tross alt en noe flytende betegnelse, og et visst slingringsmonn bør man vel ha i slike tilfeller.  Dersom jeg til stadighet kommer til å finne poser med 15, 16, 17 pastiller, derimot….

297 (18.07.2022) Som kjent kan FYSISK AKTIVITET (om ønskelig) måles og tallfestes. Man kan f.eks. måle hyppighet og hastighet, man kan telle antall kilo, minutter, meter osv. De tall som framkommer her kan dessuten framstilles grafisk i vakre kurver som peker oppover, så å si mot skyene, noe som altså viser at man yter raskere, høyere, lengre osv, omtrent som det uttrykkes i det olympiske motto. Man snakker altså om, og kan dermed også eventuelt feire fortløpende, den framgang som skjer.

Når eldre herrer fra tid til annen faller for fristelsen til å bedrive slik telling og måling, må man imidlertid være klar over at man (før eller senere, ofte før) nødvendigvis vil komme til et punkt der kurvene begynner å flate ut eller peke nedover! Man snakker da plutselig slett ikke om framgang, men, sørgelig nok, om en skuffende tilbakegang. Riktignok hevdes det at denne, altså tilbakegangen, kan være midlertidig, nærmest som resultat av en «dårlig dag», før kurven igjen vil peke optimistisk oppover. Man må likevel være klar over at dette er ytterst forbigående, og at eldre herrer må belage seg på og forsone seg med synkende kurver. Dette nevnes bare som en advarsel.

296 (14.07.2022) Her kommer en observasjon som kanskje ikke er spesielt lang, men som er desto mer PREGNANT, om man kan uttrykke seg på den måten. Og som dessuten kan utdypes inn i det uendelige når det kommer til det rent private og upubliserbare:

Kan man komme nærmere selve LYKKEN enn når man blir bedt med Jordmora og Alderspsykiateren på konsert og hører EGGUM synge «Mor, eg vil tilbake»? Jeg bare spør. (Evig takk til Benedicte og Guro.)

295 (13.07.2022) Sett på en viss avstand kunne man finne på å tenke at det 21.århundrets menneske, både de individer som sitter i ro og de som beveger seg fritt omkring, både innen- og utendørs, er svært ydmyke og underdanige av natur. De bærer nemlig de ydmyke og underdaniges fremste kjennetegn, DEN BØYDE NAKKE. Jeg har observert dem overalt, både enkeltvis, i par og i flokk. Ute i åpent lende eller også på kafé, kino eller konsert m.m. Bøyd nakke og senket blikk. Nå er det jo ikke problemfritt å gå gjennom livet med senket blikk. Vi ser da også at mange som beveger seg slik i det offentlige rom til stadighet snubler i fortauskanter, går på veggen (bokstavelig talt) eller på hverandre. Det anbefales faktisk å heve blikket fra tid til annen for å orientere seg litt.

Nå vet vi jo at de ydmyke også er kjent for å stå med lua i hånda. Sånn er det neppe med disse våre venner som her er omtalt. Lua er sannsynligvis plassert der den skal være, men det han/hun/hen ganske riktig har i hånda, og som man holder seg krampaktig fast i og som studeres grundig, til enhver tid, er naturligvis en mobiltelefon, av den smarte typen. Nå skal jeg slett ikke harselere over det moderne menneskes behov for å kommunisere med hverandre, enn si å følge med i det som skjer rundt omkring en. Observert rent objektivt og utenfra, jeg gjentar dette, kunne en jo likevel finne på å tro at det er det stikk motsatte som skjer: Når f.eks. et par sitter overfor hverandre på en restaurant og spiser med den ene hånden mens de betjener telefonen med den andre. I dyp taushet.

Når vi nå eventuelt har avkreftet en mulig påstand om at det moderne mennesket framstår som ydmykt og underdanig pga sin lute kroppsholdning, kan vi jo gruble over om det i overskuelig fremtid kan skje en liten mutasjon, der kroppsholdningen tilpasses behovet for å følge med på sin mobile skjerm? Da vil kanskje også problemet med de stive nakkene forsvinne?

294 (12.07.2022) Denne observasjonen kunne kanskje kalles «Omveien hjem». Det hadde seg nemlig slik at jeg tok en ekstra liten runde på sykkelen hjem fra postbutikken i ettermiddag. Ikke noe spesielt med det, men jeg syklet altså ikke den absolutt korteste veien fra postbutikken (Det finnes jo ikke postkontorer lenger. Litt vemodig å måtte erkjenne det nettopp i dag, på farfar Postmesterens 132-års fødselsdag, som for øvrig ble feiret på verdig vis, som vanlig) og hjem til min folkeregistrerte adresse. Jeg tillot meg i alle fall en liten runde på sykkelen. Et par små kilometer før regnet kom. Altså ikke noen big deal. Slett ikke. Ingen savnetmelding ble sendt ut av den grunn heller. Men altså, tanken dukket likevel opp der jeg syklet, «omveien hjem»? Og når slike tanker først dukker opp, har de en tendens til å herje litt i bakhodet mitt før de sakte eller plutselig erstattes av annet tankespinn For, kunne dette rett og slett være en, riktignok i overkant svulstig, overskrift over tilværelsen, over selve livet? Quo vadis, liksom? Og hvordan man kommer seg dit man skal (eller slett ikke skal)? Hvilke omveier ligger og lurer i disse landskapene, og kan det ikke bare være greit med en omvei eller to iblant? Hvem har sagt at den korteste/enkleste veien er den beste? Og hvorfor? Ja, jeg tror jeg avslutter her. Beklager bryderiet!

293 (09.07.2022) Jeg tillot meg for noen dager siden å reflektere litt omkring korrekturlesing, eller mangel på slikt, eksempelvis når aviser tar artikler fra nettutgaven og publiserer dem i papirutgaven. Da er det kanskje naturlig å gruble litt videre over et annet og nytt fenomen som møter oss når vi leser, eller forsøker å lese, artikler på nettet. Jeg er, når jeg tenker meg om, oppdratt til, eller i alle fall vant til, at en (seriøs) artikkel krever en viss konsentrasjon av sine lesere. Derfor er det interessant å se hvordan så å si enhver tekst på nettet, i hvert fall artikler av en viss lengde, tydeligvis nå klippes opp i småbiter og fylles ut med annonser, mer eller mindre artig bildestoff, henvisninger til andre artikler om samme tema - eller gjerne om noe helt annet, som den kunstige intelligensen (?) i systemet mener at vi burde være interessert i. Det er med andre ord et utall muligheter til avsporing underveis i lesningen.

Som et aktuelt eksempel kan jeg nevne nettutgaven til Sandefjords Blad (sb.no) som idag har en lengre sak om nevø Simen som nettopp har gjennomført sitt ultraløpsprosjekt i Hellas. Og dette er ikke noen kritikk av det faktiske innholdet i saken. Slett ikke. Jeg bare nevner i fleng alle mulighetene til avsporing som ligger i avisens oppslag: Her finner vi annonse for behandling av artrose/slitasjegikt, for sikkerhets skyld gjentatt tre ganger gjennom saken (joda, kanskje relevant nok for en maratonløper…), annonse for Elkjøps sommersalg, annonse for Handelsdagene i Sandefjord sentrum og for sommerkonserter hos Bakgården kafé. Vi finner også lenke til saken «Hvem ville du valgt?» der folk blir spurt om hvem de ville foretrukket hvis valget sto mellom partneren og kjæledyret deres (!), en ganske typisk sommerlig agurksak, vil jeg tro. Her er også en sak om grafitti som kunstform og en om Jotuns nye 3,5m høye pingvinskulptur. Nå skifter disse annonsene fortløpende, så her er det sikkert også mye annet spennende å finne hvis man sitter rolig med et åpent sinn og følger med en stund. Dessuten, og naturligvis vesentlig mer relevant, finner vi faktisk også lenker til Simens løp «Norge på langs» i 2021 og til hans nettside med bakgrunnsstoff om årets ultraprosjekt, selv om dette slett ikke er annonsestoff som avisen kan tjene kroner på.

Kampen om oppmerksomheten vår er i gang for fullt. Jeg tenker med en viss undrende gru på hvordan det må være å skulle studere i disse tider, og være avhengig av å finne fram til en mengde relevant stoff innimellom all verdens annonser etc. Å være konsentrert i dette landskapet betyr sannsynligvis å konsentrere seg om IKKE å se alt dette andre fyllstoffet.

292 (07.07.2022) Jeg har opp gjennom årene begått en del bilkjøring på norske veier, og har i den anledning vært nødt til å passere gjennom et ikke ubetydelig antall tunneler. Mer enn en gang, særlig når tunnelene har vært trange og svakt belyste, har jeg tatt meg i å tenke at jeg skulle ønske at den, altså tunnelen, ikke var så forferdelig LANG. Så også i dag, inntil det plutselig slo meg at, nei, slik kan jeg ikke tenke. Hadde tunnelen vært (bare noen få meter) kortere, kunne jeg jo risikert at den ikke hadde gått helt gjennom fjellet, at jeg altså ikke ville kommet ut igjen i dagslyset på den andre siden. Derfor, tenker jeg nå, skal man SETTE PRIS PÅ at tunnelene er akkurat så lange som de er. De behøver imidlertid slett ikke være lengre enn de er. Det ville vært høyst unødvendig.

291 (05.07.2022) Før i verden, for riktig lenge siden, kunne både norsklærere og vanlige folk jublende glede seg over å finne feil i avisene som korrekturleseren hadde oversett. «Skirveleif» eller «tyrkkleif» var ikke så lette å finne, for korrekturleserne var dyktige og skarpsynte. Desto artigere var det selvsagt når vi en sjelden gnag fant dem. Men dette er lenge siden. Korrekturleserne var som kjent lenge en truet rase, og er vel nå fullstendig utryddet. Samtidig som utviklingen har gått i retning av høyere tidspress og strammere deadlines i redaksjonene, er det slett ikke så uvanlig å finne både gjentakelser, manglende ord og gode, gamle skrivefeil. For ikke å snakke om alle de pussigheter som oppstår når digitale retteprogrammer herjer og lanserer sine egne fantasifulle forslag på høyst upassende steder. Vi blir jo vant til slikt, rister på hodene våre og leser det i beste mening.

Den nye tid har imidlertid også utviklet et nytt og artig fenomen som nå til stadihget dukker opp i papiravisene. Seinest i Dagsavisen i dag kan vil lese - midt inne i en artikkel - og med kursivert skrift, at «Saken fortsetter under videoen». Og dette altså i paprutgaven, som slett ikke har noen video eller annonse eller lignende plassert midt inne i teksten. Jeg skjønner jo hvorfor, men da igjen tar jeg meg i å savne de gode gamle dagene og korrekturleserens skarpe blikk.

PS1: Dette var antakelig en tekst i serien «Jeg avslører at jeg er en dinosaur»

PS2: Du fant vel de tre skrivefeilene som ligger og lurer i denne teksten?

290 (01.07.2022) Enkelte av oss er neppe kjent for i særlig grad å ha utmerket seg på idrettsbanen, verken når det gjelder ferdigheter og prestasjoner eller den rent teoretiske forståelsen for hva som faktisk skjer og hva det hele handler om. Da er det desto hyggeligere hver gang unge og fremadstormende idrettskvinner og -menn, gjerne heseblesende etter et anstrengende løp, en kamp e.l. i samtale med massemediene uttaler ting som jeg umiddelbart føler at jeg selv kunne ha sagt, og det med stor autoritet og dyp innsikt. Jeg har vel allerede for lenge siden kommentert fotballtreneren som, etter et sviende tap, uttalte til NRK-sporten noe sånnt som at «Vi må begynne å score, åsså må vi ikke sleppe inn så mange mål!» Her følte jeg, og med stor rett vil jeg si, at reporteren like gjerne kunne spurt meg, slik at jeg kunne vise at også jeg faktisk har greie på fotball og kunne levere en såpass skarpsindig analyse. Score mål, men ikke slippe inn mål: Sånn er det! Det er det det handler om.

I dag morges, dagen før de brave unge menn setter seg på sine sykler for å gjøre årets Tour de France, skjedde det igjen. Jeg oppfattet en slik eksistensiell, nærmest allmengyldig uttalelse som, dersom forholdene hadde ligget til rette for det, like gjerne kunne vært uttalt av meg. Ja, det er nesten så jeg selv kunne, under de rette forutsetningene, ikke bare deltatt i rittet, men faktisk gått hen og vunnet det hele! Det gjelder bare å ha tro på seg selv. Det ble nemlig framført følgende på radioen, av en syklist som visstnok deltar i Touren for første gang, at «Jeg er mer enn god nok til å vinne en etappe, så lenge alt går i min favør.» Jeg synes dette var særdeles opplysende, og, som sagt, dersom de øvrige konkurrentene til stadighet velter, punkterer, bryter sammen eller bryter løpet osv. kunne kanskje til og med jeg hatt en mulighet på Champs-Élysées i år?

 

289 (22.06.2022)

Jeg sitter grublende i skyggen

Av tette, høye bjørketrær

Og klasker fåfengt etter myggen

 Som surrer, både her og der

 

Den surrer og den biter grådig

Så fort den bare slipper til

Den er på ingen måte nådig

Men hensynsløs og gal og vill

 

En liten blodtørst kjekkas prøver

Et angrep mot mitt høyre ben

Jeg burde slått den frekke røver

Men var dessverre litt for sen

 

Den hever snabelen og stikker

Og tømmer benet mitt for blod

Men når man såpass heftig drikker

Blir selv en myggkropp full og god.

 

Så full av blod, så tung i magen

Kan den ei lette og fly vekk

Da klasker jeg. Timen er slagen!

Den dør i blodsprut, gru og skrekk

 

Ja, myggens nekrolog blir skrevet

Og trøsten er så god som gull

Selv om den brått herfra ble revet:

Den døde lykkelig og full

 

288 (18.06.2022) Jeg har ofte tenkt, på mitt ydmyke vis, at jeg ikke ønsker å være i veien for mine medmennesker. Man kan være i veien på så mange måter, og gjerne motta krasse meldinger om at man bør flytte på sitt (feilplasserte) legeme, at man altså burde vært et helt annet sted enn der man tilfeldigvis befinner seg. At man tar for mye plass. Og gjerne på feil sted. Derfor må jeg innrømme at jeg i mange sammenhenger har listet meg fram for om mulig å unngå denne typen konfrontasjoner, og i det store og hele tror jeg at det har lykkes meg nokså greit. Dog slett ikke alltid.

Jeg besøkte forleden vårt lokale utsalg av vin & spiritus m.m, og var ivrig opptatt med å studere etablissementets opplysninger om de hvite vinene, siden jeg bl.a. ønsket å finne en krukke med moderat sukkerinnhold. Da skjedde den episoden som her skal refereres. Nå er jeg, som mine bekjente vil vite, relativt nærsynt, og siden jeg ikke for anledningen hadde mine lesebriller på, måtte jeg ta av meg mine «vanlige» briller og gå desto nærmere inn mot den aktuelle hyllen for å kunne lese den tilgjengelige informasjon om vinene. Jeg var med andre ord såpass konsentrert om denne oppgaven at jeg ikke var fullt oppmerksom på det som skjedde omkring meg:

En av husets ansatte, en ung kvinne, som formodentlig nettopp hadde fylt opp hyllene med nye flasker, kom bærende på flere tomme pappesker, og idet hun passerte meg, kom disse eskene til å streife den av mine kroppsdeler som jeg vanligvis benytter til å sitte på. Nå må jeg skynde meg å tilføye at mitt akterspeil på ingen måte tok skade av dette sammentreff, som jeg ellers vil karakterisere som både mildt og hensynsfullt, ja nærmest vennlig. Hun var ikke i nærheten av det man ville kalle en uønsket invadering av intimsfæren. Ikke desto mindre fikk jeg et «Beklager!» fra den veloppdragne statsansatte unge damen før hun hastet videre. Jeg hadde altså ikke tatt skade av episoden. Tvert imot vil jeg nesten gå så langt som å si at dette var en hyggelig liten hendelse i en ellers triviell hverdag. Jeg kunne derfor kvittere med vår tids vanligste standardformulering «Bare hyggelig!» Sånn sett skulle man jo tro at alt var i skjønneste orden.

Likevel kan jeg ikke legge skjul på at jeg observerte den unge damens ansiktsuttrykk idet hun avleverte sin beklagelse: Jeg ville nok, dersom det verbale innslaget hadde uteblitt, kunne ha oppfattet at hun tenkte noe mer i retning av «Se å dra til deg den feite ræva di. Du står i veien!» Så der har vi det altså igjen! Denne konstante feilplasseringen. Det var jo JEG som burde beklage. Det var jo JEG som var i veien.

Jeg har observert det før, og jeg kommer nok til å observere det igjen. La denne lille observasjon fra min side dermed tjene som en generell beklagelse til alle som jeg har stått eller kommer til å stå i veien for. Det var slett ikke meningen!

287 (14.06.2022) Kaféer kan brukes til så mangt. Jeg har naturligvis ingenting imot å møte gode venner på kafé, sitte i hyggelig prat, mimre over de gode gamle dagene, kommentere og riste på hodet over alt som går galt, og gjerne løse et verdensproblem eller tre. Og alt dette går da selvsagt så mye bedre over en god kopp kaffe. 

Men en kafé kan også være et tilfluktssted, et sted der du kan være helt for deg selv, om du skulle ha behov for slikt, kanskje sittende ubemerket i det innerste hjørnet, der du kan lese litt i en god bok, gruble over de store spørsmålene, gjerne notere noen idéer som flyr forbi. Altså sitte litt i utkanten av verden, anonym og utenfor, i en nærmest eksistensiell alenehet, der det bare er deg og kaffekoppen.

Når det er akkurat der du befinner deg, altså i dette siste modus, alene med kaffekoppen og tankene, og nyter en uforstyrret og harmonisk stund, en liten oase i hverdagstravelheten, det er da du er sårbar for alt som kan bryte roen og kaste deg tilbake til virkeligheten:

Forleden dag, da jeg nettopp satt i en slik boble av tankefull flyt, alene med min elskverdige kaffe, kommer en ung dame inn i kaféen. Vi må vel kunne kalle henne det motsatte av diskret. Hun holder sin telefon hevet, rettet mot oss som sitter spredt omkring i lokalet, som om hun skulle peke på oss med en skarpladd revolver. Hun konverserer en eller annen (i «den andre enden av tråden», som vi pleide å si i gamle dager) mens hun går fram og tilbake i lokalet. Det er tydelig at hun samtidig FILMER interiøret og gjestene med telefonen, og sannsynligvis kommenterer hun oss, slik jeg i alle fall i min lett paranoide tilstand oppfatter det. Til alt overmål snakker hun høyt og tydelig på et språk som jeg slett ikke kan identifisere, langt mindre forstå. Bortsett fra at tonefallet hennes ikke er direkte lett å misforstå. Jeg aner altså slett ikke hva som skjer, men mistenker at jeg der og da er statist i en eller annet direktesendt reportasje, uten egne replikker og uten noen form for regi.

Det kunne kanskje vært fristende i en slik situasjon å reise seg opp, å se direkte inn i kameraet hennes og komme med et sannhetens ord, eventuelt en utblåsning over måten vi ble invadert på, midt i vår stillferdige kaffeslurping, eller hvorfor ikke avlevere et passe skrullete budskap til verden der ute? Jeg hadde kanskje, der og da, muligheten til å markere meg overfor et publikum av uante dimensjoner. Kunne det friste?

Men nei, jeg avholder meg klokelig fra å stikke meg fram, jeg sitter grusomt stille og spiller inventarets rolle, spent på om dette snart skal gå over. Og det gjør det jo, damen forsvinner etter kort tid ut på gaten og haster videre. Det var vel best sånn. Jeg er tross alt bare en observatør, og dessuten føler jeg at det obskure elementet i opptrinnet er godt ivaretatt, så det å forholde seg rolig avventende passet meg som fot i hanske.

 

286 (10.06.2022) Jeg kan rapportere, om det skulle ha noen interesse, at jeg i dag har satt til livs et ikke ubetydelig kvantum REKER, med diverse tilbehør. Disse utmerkede sjødyr ble innkjøpt hos vår eminente lokale fiskehandler Brødrene Berggreen, og ble svelget ned med noen rause slurker Chardonnay 2020, «Val de Loire». Slett ikke upassende. Imidlertid ble jeg sittende og fundere på når og av hvem jeg kan ha blitt innviet i kunsten Å SKRELLE REKER? For dette er da vel noe jeg må ha lært en gang? Det kan naturligvis ha vært min kjære far som innviet meg i dette, samtidig som han fortalte hvordan gutta rodde ut til skøytene som lå utenfor havna i Brevik og kokte dagens rekefangst, og der de fikk kjøpt ferske reker i store papirposer til 50 øre. En gang på 30-tallet, vil jeg tro. Eller det kan ha vært min kjære Farfar (Postmesteren) som senere lærte meg hvordan man på korrekt vis skreller en appelsin. Hvorom allting er: Jeg har lagt meg til en metode for å skrelle disse små, men svært velsmakende, sjødyr, og jeg kan her og nå avsløre hvordan jeg gjør det. Om dette er den korrekte måten, dersom en slik i det hele tatt finnes, vet jeg jo ikke. Det er alltid mulig å gjøre ting på sin egen måte, men denne er altså min, og jeg må jo ha lært den en gang. Slik er den: 1) Man tar tak i reken med tommel- og pekefinger, venstre hånd på kroppen, høyre på hodet, altså den delen som har de to små pepperkornene (rekens øyne) samt et komplisert apparat av antennelignende følehorn. 2) Man skiller hodeskallet fra kroppen med en kjapp bevegelse. 3) Man brekker antenner og de øvrige hoderestene og skiller dem fra kroppen (Her kan man også, om ønskelig, bite av og spise en del av hodets indre. Antennene anbefales ikke å spise. 4) Man trekker, med venstre hånd, skallet av halen med en lett knekkende bevegelse, jfr. å trekke en sokk av foten, og 5) Man vrenger resten av skallet av kroppen, nesten som om man tar av seg frakken. Da sitter man der med en spiseferdig rekekropp som kan nytes naturell - eller med ymse tilbehør. Dersom reken er utstyrt med rogn, kan denne med fordel suges ut, gjerne et sted mellom pkt 4 og pkt 5 ovenfor. Det tar sin tid, men verre er det ikke. Jeg kan, som sagt, ikke gå god for at dette er den ultimate metoden for rensing av reker, men den har så langt fungert greit for meg, og dette er blant de ting her i livet som det skal godt gjøres å endre på. Likevel stiller jeg med et åpent sinn, dersom det skulle komme forslag om andre og bedre metoder.

285 (09.06.2022) For å videreføre tradisjonen med tekster om totalt uvesentlige og uinteressante temaer vil jeg i dag henlede oppmerksomheten på det etter min oppfatning fullstendig villedende begrepet «joggesko»: Da jeg i dag skulle anskaffe et par slike, siden mitt forrige par er sørgelig utslitt, kom jeg til å gruble over hva som ligger i begrepet «å jogge». (Ordet «sko», på den annen side, volder meg ingen problemer.)

Spørsmålet jeg stilte meg selv handler om hvorvidt «å jogge» er et spørsmål om tempo? Jeg har nemlig observert såkalt «joggere», både her og der, og de ser ut til å ha både dårlig tid og et relativt høyt tempo, et tempo som ligger langt over det jeg selv foretrekker, også når jeg faktisk er iført «joggesko». Selv beveger jeg meg (for tiden) hovedsaklig i et såpass moderat tempo at det neppe tilfredsstiller kravet til å kunne kalles «jogging». Det må være minst 20 kg siden jeg bedrev slikt. Vil det da være riktig av meg å be om, for ikke å si benytte meg av «joggesko», når jeg rent tempomessig må klassifiseres mer som en «ganger» enn en «jogger»? Hadde det vært mer korrekt å be om et par «gangsko» («gåsko»?) Jeg har forsøksvis kommet fram til, også basert på tidligere erfaring, at man gjerne kan GÅ (i et moderat tempo) med joggesko, selv om det motsatte, altså det å jogge med f.eks. selskapssko, kan by på problemer i lengden. Ekspeditøren i min lokale sportsforretning bekreftet at det er nettopp slik det forholder seg. Dette var såpass betryggende at skoene straks ble kjøpt og betalt. Om dette vil eller bør medføre at kreative konsulenter kan komme opp med et bedre og mer dekkende navn på de nevnte sko, gjenstår å se.

PS! Når det gjelder STØY, som jeg slett ikke er noen stor tilhenger av, legger jeg ellers merke til at nevnte sportsforretning forhandler både «treningstøy» og «fritidstøy». Selv vil jeg foretrekke at f.eks. fritiden min er relativt støyfri. Jeg vurderer derfor om jeg skal komme tilbake med en nærmere utgreiing om dette.

284 (05.06.2022) Vi befinner oss i APPENES tidsalder. Det finnes apper for alt, eller (inntil videre) (rettere sagt) for det meste. Petter Smart har sørget for at man etter hvert kan styre det meste fra sin private smarte telefon. Det være seg betalings- og bestillingstjenester, boligalarmer, strømming av musikk, parkering, tilgang på aviser o.a. medier osv i det uendelige. Dessuten kan man selvsagt holde seg orientert om værmelding, renovasjon, strømpriser eller hva det skal være.

For enkelte av oss (eldre) har det ikke vært så selvsagt å skulle utstyre seg med apper for allverdens ulike formål, men vi blir stadig påminnet om at det er dette som er fremtiden, så det er bare å lære seg å bruke slike verktøy. Man kan gjerne stritte imot, men det er ingen vei utenom. Derfor har man tatt en solid jafs av det som i utgangspunktet fortoner seg som et nokså surt eple: Diverse apper er installert og ved motvillig prøving og feiling har man fomlet seg frem til å mestre, på en måte, i det minste et lite utvalg av slike.

Det kan hende at det er nettopp derfor man også har utviklet en viss stahet. I erkjennelse av at man (dessverre) tilhører dinosaurene e.a. utrydningstruede arter kan det være god terapi i rett og slett å gjøre ting på gamlemåten, i det minste av og til - og på ren trass. En stille glede i f.eks. det å kunne presentere sin analoge papirbillett for konduktøren på Vestfoldbanen når alle de andre vifter med sine telefoner. Eller å benytte myntautomatparkometeret (Slike finnes fortsatt!) når man skal parkere sitt kjøretøy.

Jeg er fullstendig klar over at det vil bli sett på som ganske barnslig eller bakstreversk å i det hele tatt nevne dette, men likevel, det gir en viss tilfredshet å vite at man kommer fra fortiden. Vi som stammer fra apene, om ikke fra appene.

283 (11.05.2022) Dagens observasjon er kanskje ikke så fruktelig dypsindig, men likevel noe jeg tar med meg videre: Under besøk i Meny-butikken i dag ble jeg spurt av kassa-gutten, idet han plukket en pose inneholdende 2 stk APPELSINER fra varene mine på samlebåndet: «Er dette SITRONER?»

Jeg svarte som sant var at det håper jeg virkelig ikke, siden det var appelsiner jeg hadde ment å kjøpe. Han svarte med et blygt smil, fant den riktige appelsinkoden og slo denne inn på kassa.

Da han litt lengre ned i haugen med varer fant de 4 stk BANANER jeg også hadde forsynt meg med, spurte han IKKE hva de fruktene kalles, men for sikkerhets skyld tillot jeg meg å gjøre ham oppmerksom at heller ikke dette var sitroner. De hadde jo tross alt den rette fargen, og man kan jo aldri vite.

282 (08.05.2022) På en dag som denne, når man feirer friheten og gleden, vil det kanskje være høyst upassende å referere følgende observasjon, eller kanskje det er nettopp nå det passer?

Jeg har jo hørt det sagt flere ganger tidligere, så overrasket ble jeg vel egentlig ikke. Likevel. Det er noe som krasjer stygt med de innlærte begrepene når noen sier med alvorstung røst at «vi må ikke glemme at vi lever i en mellomkrigstid».

For vi har jo alltid lært at mellomkrigstiden er «tiden mellom avslutningen av første verdenskrig i 1918 og utbruddet av andre verdenskrig i 1939», som det står så greit forklart i leksikonet. Deretter kom altså selve «Krigen», og så, noen ganske få år før man selv gjorde sin entré på kloden, startet «Etterkrigstiden». Og det er i denne epoken man har fått levd sitt liv. En tid med fred, trygghet, stabilitet, velstand og stadig vekst, både når det gjelder økonomi, rettigheter og levekår i sin alminnelighet. Pilene har pekt oppover. I alle fall på denne lille flekken her oppe i nord. En og annen krise innimellom, javel, men aldri slik at selve framgangen blir truet. Og sånn er vi blitt vant til å tenke at det skal fortsette. Alt blir jo bare bedre og bedre.

Så blir man altså bedt om å heve blikket og se utover sine egne små sirkler. Se at man egentlig har hatt maksimal flaks, at man er født og oppvokst på et sted og i en tid da det er liten grunn til bekymring, og stor tro på at de problemer som måtte dukke opp, som klima & miljø og sånt, er ting vi skal løse underveis.

For ikke bare har pesten de siste par årene skapt unntakstilstand både her i kongeriket og verden for øvrig, sannelig har ikke også Krigen herjet brutalt i et land som slett ikke er så langt unna, og dersom vi ser stort på det, er jo denne klodens historie en dystopi som handler om tørke og sult, mennesker på flukt, brutalitet, maktmisbruk og krig. Vi tåler det kanskje, så lenge det ikke rammer oss selv?

«Denne krigen skal ende alle kriger» sa USA’s president Woodrow Wilson i 1917. Han hadde vel også den gang den samme optimismen som blomstret 28 år seinere, da andre runde var overstått. Hva gjør det med oss når det nå stadig oftere antydes at gale menn med altfor mye makt kan komme til å sette i gang en tredje runde? Greier vi å ta det inn over oss? Skjønner vi hvor heldige vi har vært – og er?

281 (18.04.2022) Påskeferien er over for denne gang. Nå vet jeg ikke om en pensjonist for sin egen del kan/skal/bør benytte et ord som påskeFERIE? Slike ord burde kan hende være reservert for dem som «holder hjula i gang», disse flittige sjeler som utfører sitt samfunnsnyttige og mer eller mindre godt betalte arbeid fem dager i uka, og som sårt trenger små pustehull av typen «helger» og «ferier» for å ta seg inn igjen en gang i blant. Noen vil nok mene at det lyder en smule hult når vi profesjonelle dagdrivere, med våre månedlige trygdeutbetalinger og nærmest ubegrenset med tid til å gjøre hva vi har lyst til, begynner å snakke om ferie. Hva skal vi ta ferie fra, liksom?

Likevel gjør vi det, som den naturligste ting av verden. Vi liker jo tross alt fortsatt å se oss selv som deler av det pulserende samfunn omkring oss, og en ferie betyr alltid muligheter til så mangt. Da påskedagene for halvannen uke siden lå der og ventet på oss, lagde jeg derfor en liste over ting jeg burde gjøre i ferien, siden jeg altså hadde noen dager fri og dermed god tid til slikt som jeg ikke rekker til daglig. Det var snakk om nyttige ting, til dels nødvendige oppgaver som nok er blitt skjøvet på og utsatt, det må innrømmes, men nettopp slikt kan man jo få unna ved hjelp av noen etterlengtede feriedager. Som for eksempel å foreta en generalopprydding på «kontoret», rommet som ofte omtales, lett nedlatende, som «roterommet».

Min liste inneholdt denne gangen 5-6 punkter, og jeg så fram til å få kommet i gang. Når påska nå ebber ut må jeg med skam erkjenne at lista «Ting som skal gjøres i ferien» har fått en ny tittel. Nå snakker vi om «Ting jeg ikke fikk gjort i ferien». De samme 5-6 punktene, stort sett. Det er mulig at det vil bli gjort et nytt forsøk i sommerferien.

280 (14.04.2022) Jeg tror at jeg over mange år gjennom oppveksten osv. har dannet meg et klart inntrykk av at folk med f.eks. store kunnskaper, mye makt, innflytelse og betydning i samfunnet er vesentlig ELDRE enn meg selv. Nå observerer og erkjenner jeg omtrent daglig at disse menneskene er (blitt) vesentlig YNGRE, altså yngre enn meg. Jeg vet ikke hvordan det har skjedd. Om de har drukket av ungdomskilden eller på annen måte passert meg i alder, altså i en slags omvendt betydning? Er det ikke da naturlig at min (og andre eldres) respekt for de eldre etter hvert må erstattes med en respekt (og beundring) for ungdommen?

279 (Obskure observasjoner 11.04.2022) Nå kan man vel sikkert, og med rette, mene at det som følger nedenfor ikke akkurat er noen observasjon. Obskurt nok, javel, men kanskje mer i retning av noen Grumsete Grublerier. Det er også mulig at man med fordel kunne holde slikt for seg selv, men nå ser det altså ut til at dette slipper gjennom det redaksjonelle nåløyet likevel, eventuelt i publiseringskåtehetens navn.

Dagens lille, men altså Ganske Grumsete Grubleri leveres med et visst aktuelt preg av påske, i alle fall innledningsvis, og det lyder omtrent slik: Dersom legenden siterer ham korrekt, skal den senere så berømte «Tømmermannens Sønn» nemlig ha uttalt de tre svært bevingede og ofte siterte ord, mens han henger mellom røvere, oppspikret på et kors til spott og spe, midt i påskeferien, og sannsynligvis merker at livet ganske uunngåelig er i ferd med å ebbe ut: «Det er fullbragt!» skal han ha sagt før han utåndet.

Nå skal ikke jeg på noen som helst måte forsøke å gå inn noen teologisk eller kvasifilosofisk drøfting av hva han kunne ha ment med slikt. Én ikke urimelig tolkning ville vel være at et eller annet oppdrag var utført, uten at jeg skal spekulere over hvilke oppgaver han i så fall kan ha referert til. Langt mindre skal jeg gjøre som hans tilhengere, og gruble over hva disse ord, nærmest av obskure teologiske grunner, skulle ha å bety for oss et par tusen år seinere. En annen tolkning kunne imidlertid være at han rett og slett konkluderte, som vi vel alle før eller siden blir nødt til å gjøre, «når klokkene ringer for oss», at tida på venteværelset er ute. Nærmest som unge Fleksnes i sin tid enkelt og greit uttrykte det: «Dett var dett!»

Det sies av og til om folk som er gått ut av tiden, at han/hun «hadde så mye ugjort». At de ikke var blitt ferdige, liksom? At de hadde gått fra halvgjort arbeid? Derfor har jeg grublet, og da blir det kanskje litt kvasifilosofisk likevel: Når, hvor, i hvilken grad og på hvilken måte kan man selv (les: JEG) eventuelt si om sitt (mitt) eget liv at det er «fullbragt»? I en retrospektiv betraktning av de siste mangeogseksti, nesten søtti år, kunne man naturligvis lett trekke den konklusjon at resultatet er sørgelig tynt. Jeg mener, dersom man tenker på hva man KUNNE ha rukket å utrette på såpass mange år, sammenlignet med hva som faktisk er gjort, vil det neppe være så mye å skryte av? Dersom man skulle beregne hvor mye tid som kan ha blitt, unnskyld meg, sølt bort på ubetydeligheter, altså «slått i hjel», som man sier, vil det kan hende være skjellig grunn til å skamme seg.

Jeg ser ikke bort fra at det kan være en viss, gjerne betydelig, avstand mellom alle forventningene de sikkert hadde, de som i sin tid og som «stolte foreldre» kikket ned på dette lille nurket, en meget yngre utgave av meg selv, og tenkte seg langt framover, og, på den annen side, det vi i dag må si er (den sørgelige) fasit i regnestykket. Joda, jeg vet at jeg ikke er båret bort ennå, men det er vel grenser for hva jeg rekker på den tid som måtte være igjen. Går det an, når den tid kommer, når man ligger der med nesa i været, å uttale de samme ord, «Det er fullbragt!», ikke som noen slags forsøksvis blasfemisk æda-bæda-hilsen til den nevnte Tømmermannens Sønn, men som en slags oppriktig erkjennelse: Til tross for alle forventninger og eventuelle uspesifiserte oppdrag - av at man fikk det ut av livet som var mulig, slik forholdene nå engang var? «Mission accomplished», liksom? Så langt kom vi. Og det får kanskje være greit.

Takk for oppmerksomheten!

278 (06.04.2022) Jeg innrømmer at jeg aldri har vært spesielt opptatt av strømpriser. Det at strømmen har vært både nødvendig og billig har nok gjort at jeg ikke har engasjert meg nevneverdig. Jeg har ikke engang kunnet svare på hva slags strømavtale vår husholdning har.

Nå har jo strømprisen som kjent vært såpass mye i fokus de siste månedene, at jeg for en tid tilbake undersøkte hva det faktisk var vi abonnerer på. Jeg oppdaget at vår strømavtale bar et navn som fjernet all mulig bekymring, avtalen het nemlig «GARANTERT FORNØYD»! Er ikke det bra, kanskje? Når samtalen i sosiale sammenhenger nødvendigvis er kommet inn på temaet, har jeg derfor med stor tilfredshet kunnet erklære at jeg ikke ser noen grunn til å endre verken avtale eller leverandør, slik folk for tiden ser ut til å gjøre til stadighet. Man kan da vel ikke bli mer enn fornøyd?

At språk er makt visste vi jo fra før. Nå er jeg plutselig ikke lenger så sikkert på i hvilken grad jeg skal betrakte meg selv som «garantert fornøyd». Jeg har nemlig i dag mottatt en e-post fra vår strømleverandør som forkynner at man, av ulike presumptivt fornuftige årsaker, har endret navn på strømavtalen: Nå heter den «STABIL STRØMPRIS». Ja vel? Nå er jo stabilitet i alle fall noe man kan ønske seg i så mange sammenhenger. Så da bør jeg kanskje fortsatt være fornøyd.

277 (04.04.2022) Ifølge H.Ibsen skal Peer Gynt ha uttalt følgende: «Ja, tenke det; ønske det; ville det med; - men gjøre det! Nei, det skjønner jeg ikke». Dette viser at Peer, eventuelt Henrik, sannsynligvis må ha vært en relativt ung mann da dette ble formulert. Hadde han vært vesentlig eldre, ville «Huske det» formodentlig vært en del av sitatet?

276 (01.04.2022) Når dette skrives er Første April snart over, bare en liten time igjen. Når jeg så langt, etter altså 23 timer, ennå ikke har registrert at noen har forsøkt seg på en aprilspøk overfor meg, må det vel bety at jeg faktisk er blitt lurt? Og det ganske ettertrykkelig!

275 (28.03.2022) Da jeg for lang tid tilbake leste mitt psykologipensum, lærte jeg om «over-jeg’et», en artig mekanisme i sinnet som holder deg i ørene og passer på at du gjør de riktige tingene, nærmest som en streng far som gir deg dårlig samvittighet når du lar deg lede av de mange mer lystbetonte impulsene i livet. Denne mekanismen, om man kan bruke et slikt ord, må selvsagt utfordres: som da vi tøyde den av foreldrene bestemte leggetiden ved å lese bok med lommelykt under dyna.

For at man ikke skal risikere at vi, eldre og foreldreløse som vi er, tror at vi selv er voksne nok til å overstyre denne mekanismen, er det utviklet teknologiske løsninger: Jeg har muligens tidligere nevnt mitt armbåndsur som tar pulsen, teller mine skritt og utfører en rekke andre interessante operasjoner. Plutselig begynte uret for en tid tilbake å gi meg en daglig påminnelse om at det er leggetid. Som om jeg skulle la livet mitt styres av slikt! Kl.22.00 presis, hver aften, kommer det et pling fra klokka, samt en lett vibrasjon i håndleddet, og jeg kan i displayet lese ulike varianter av at «nå er det på tide å gå til ro». Joda. Det hender faktisk at jeg legger meg tidlig, endog før kl.22 (Artig, forresten, å bli VEKKET av klokken som sier at jeg bør gå til ro!), men som regel er ikke min dag over ved det tidspunktet.

Nå vil noen sikkert tenke at jeg bare kan slå av denne funksjonen, og bli kvitt maset? Jo takk. Gjett om jeg har forsøkt. Så langt har det vært mislykket, og jeg innser at jeg må leve med dette spetakkelet.

Nå kan man jo se positivt på det hele, og tenke at det jo er fantastisk hva moderne teknologi kan utrette. Denne eventuelle positivitet fikk seg imidlertid en alvorlig knekk i høst, da tiden skulle skrus tilbake fra sommertid til vintertid. Da var beskjeden fra klokka at leggetiden var kl.21.00! Som om man mente at jeg ville trenge mer søvn i den mørke årstid? Eller kanskje min høye alder tilsa ekstra tidlig legging? Nåvel. Etter et par dager hadde den stabilisert seg på kl.22.00 som før, og jeg kunne puste lettet ut.

Denne helgen ble som kjent klokken skrudd en time fram igjen. Sommertiden er over oss! Hvordan ville klokken reagere på det? Jo, ganske riktig, i går, søndag, fikk jeg lov til å holde det gående til kl.23.00 før det digitale over-jeg’et jaget meg til sengs. Det hadde i og for seg passet meg bra om dette vil vare ved…

274 (19.03.2022) Jeg har ikke på noen som helst måte til hensikt å la alle mine mer eller mindre obskure observasjoner handle om BENSIN, eller for den saks skyld prisen på slikt. Jeg vet riktignok at jeg senest i går berørte temaet, og jeg ser at dagens lille kommentar også kan sies å gjøre det, selv om det er noe helt annet dette egentlig handler om.

Jeg fylte altså Toyotaen med drivstoff i går. I Stavern, faktisk, siden jeg befant med der i et helt annet ærend. I dag mottok jeg en epost fra CircleK, som ville vite hvor fornøyd jeg var med mitt besøk på deres bensinstasjon. Jeg kunne angi mitt svar på en skala fra 1 til 5. Deretter ville de vite hvordan besøket artet seg. Jeg skrev som sant var at «Jeg fylte bensin, betalte og dro videre. Været var praktfullt.» Det er stort sett slikt jeg har å gjøre på bensinstasjoner, altså fylle bensin og betale. Været er kanskje irrelevant i denne sammenheng, siden CircleK neppe har særlig innflytelse på det. Så ville man vite hva som var hensikten min med besøket. (Det viste seg, som jeg absolutt var klar over fra før, at man kan utrette mye mer enn det å fylle bensin på en bensinstasjon.) Man ville naturligvis også vite om personalet (en blek og taus ungpike) var serviceinnstilt, og om det var rent og ryddig på området. Osv. osv. Greit nok. Jeg har mottatt lignende forespørsler fra andre etablissementer tidligere, som hoteller, håndverkere og bilverksteder. Men fra bensinstasjoner? Etter å ha fylt opp tanken? Jeg får prøve å se positivt på det, for det er da så velsignet godt å vite at de alle er så opptatt av hva lille JEG mener. At de legger så stor vekt på at akkurat JEG er fornøyd. Så godt å bli sett og hørt.

Snart vil vel Narvesen vite hvordan jeg opplevde å kjøpe lørdags-Dagbla’ og en pose peanøtter.

 

273 (18.03.2022) Man kan kanskje ikke kalle det en naturlov, men artig er det likevel å observere en slags regelmessigheter i tilværelsen: Dette skal på én måte handle om bensinpriser, noe som plutselig er kommet i vinden. (Joda, jeg har registrert at dette er et samtaleemne som lenge har hatt mange tilhengere med sterke meninger, men jeg har liksom ikke vært så fryktelig opptatt av det selv.) (Pussig nok)

Da jeg debuterte som bilfører for etparogfemti år siden lå bensinprisen ifølge NRK på kr.1,24.  Nå var visst gjennomsnittsinntekten på den tida etparogtredve tusen, så noen direkte sammenligning til dagens priser blir jo tullete. De som kan regne ut prisstigning og sånn kan sikkert si noe mer fornuftig om den saken.

Men den smule lovmessighet som jeg observerte i dag, og som kanskje slett ikke har noe med debatten om skyhøye bensinpriser å gjøre, er følgende: Jeg har sett at bensinprisen varierer fra bensinstasjon til bensinstasjon, fra dag til dag og fra time til time osv. Derfor har visstnok en del sjåfører gjort det til en sport å kjøre omkring for å finne den til enhver tid BILLIGSTE pumpen før de fyller opp tanken.

Da jeg i formiddag skulle fylle min tank var jeg klar over dette forhold, og hadde vel i tankene (!) at det forsåvidt ikke hadde blitt helt feil å fylle fra en pumpe som var hårfint billigere enn den dyreste. Da jeg hadde passert en SirkelKå-stasjon som averterte med 21.30 var det artig å komme til den neste stasjonen - der prisen var 20.90. Altså fyller man DER! Og sparer penger. Den  naturlovmessige siden av saken kan da imidlertid og følgelig formuleres slik: Uansett hvor man måtte finne en BILLIGERE pumpepris, og fyller sin tank, vil man senere, å ha kjørt videre, og altså ETTER fyllingen, passere en stasjon der pumpeprisen er ENDA noen øre lavere.

Spørsmålet blir da: Hvor langt skal man kjøre og hvor mange stasjoner skal man passere før man slår til for å spare f.eks. 5 øre pr liter? Vi lever da bærekraftig, må vite! (Have I made myself clear?)

272 (12.03.2022) Siden tittelen her lyder «INTET NYTT» blir det lett slik at de mer eller mindre obskure observasjonene som det gjøres rede for, for ikke å si de undrende spørsmål som ytres, kan være gjengangere. At undertegnede altså har observert og ytret det samme tidligere. Til og med en rekke ganger, kanskje. Dermed kan det også ha forekommet at observasjonene allerede kan ha blitt referert under denne overskriften både én og to ganger. Man er jo ofte spesielt opptatt av noen få saker og ser dem stadig på nytt og over alt. Noen vil mene at det er greit slik, og gjentar seg selv til stadighet, andre synes slike gjentakelser er direkte masete.

Et typisk eksempel på en slik tilbakevendende observasjon, som altså kan ha vært luftet under denne overskriften tidligere, dukket opp igjen forleden, slik den ofte har dukket opp på denne tiden av året. Det gjelder folk som klager: Gjennom vinteren får jo kommunen jevnlig refs av sinte fotgjengere dersom et isete og glatt fortau ikke er forskriftsmessig strødd. Det klages, og de mest grusomme konsekvenser av dårlig strødde fortau males opp i skremmende farger. Når vi så kommer litt utpå, og vårsolen begynnes å smelte vekk snø og is, vil et av de første og sikreste vårtegn være nye klager: Denne gangen klager man over at det ligger så mye sand på fortauene. Naturlig nok. Sånn vil det nok alltid være. Det jeg imidlertid lurer på er om det er DE SAMME folkene som klager i begge tilfeller?

Har jeg nevnt dette fenomenet tidligere? Da beklager jeg. Se ikke bort fra at det kan bli en reprise om et års tid.

271 (11.03.2022) Av og til blir man utsatt for minneverdige uttalelser som gjerne kan siteres: «Det skjer jo mye, både her og der,» sa han. Sånn rett ut i lufta, tilsynelatende uten noen spesiell foranledning. Det er så flott! Sånne utsagn som uttrykker både alt og ingenting. Sikkert ypperlig egnet til small-talk. Utsagn som kan brukes over alt og til alle tider, og som ingen kan motsi. Du kunne naturligvis benyttet anledningen til å ergre deg over det intetsigende i dette, og utfordre samtalepartneren din til et litt høyere presisjonsnivå: Hva tenker du på? Hva er det som skjer? og Hvor er «her og der», mener du? Men ikke gjør det! La utsagnet få stå der for seg selv, akkurat så svevende og uklart, eller altså nettopp så allmenngyldig som det kanskje er. Du kan like godt svare «Ja, det har du sannelig rett i. Både her og der, ja.» Så får du kanskje et «Ja, sånn er det blitt» tilbake.

270 (10.03.2022) Jeg har mange ganger opp gjennom årene hørt godt voksne, for ikke å si eldre mennesker hevde at de var høyere da de var yngre. Altså noe i retning av at kroppshøyden er omvendt proporsjonal med alderen, i det minste når man har passert inn i livets ettermiddag eller kveld: Høyere alder = lavere kropp. Da må det jo være lov å spørre om hvor det blir av disse centimeter i kroppshøyde som man etter hvert mister? Forsvinner de bare i løse luften?

Dette har jeg altså lurt på. Nylig overhørte jeg imidlertid nok en gang denne erkjennelse, nå fra en nær pårørende, nemlig at kroppen var høyere før. Samtidig påsto vedkommende at hun hadde gått OPP i skostørrelse ved siste besøk i skobutikken. Aha! tenkte jeg. Mysteriet er løst. Det er sånn det henger sammen! Kroppslengden forsvinner, eller rettere sagt siger, i pakt med tyngdeloven, etter hvert ned i skoene. Dette skulle formodentlig bety at riktig gamle folk bruker enormt store sko.

269 (05.03.2022) I disse dager har jeg behov for, i det minste av og til, en stakket stund, å tenke på noe annet enn gale diktatorer, krig og elendighet, istykkerskutte mennesker og byer m.m.m. Derfor våger jeg i dag intet mindre enn en REPRISE som er noe HELT ANNET. Følgende er faktisk publisert tidligere, men ikke som noen «obskur observasjon», siden disse er av vesentlig nyere dato. Ikke desto mindre er dette en tekst som gjerne kan passere som nettopp det, altså som en obskur observasjon. Her kommer den:

På vei hjem fra Skagen har jeg gjentatte ganger kjørt forbi et skilt, pent plassert i grøftekanten, der en flittig dansk landmand annonserer salg av sine LOKALE GRØNSAGER. Dette skiltet burde ikke utløse annet enn pirrende matlyst, men det er lett å begynne å gruble, og jo mer jeg grubler, jo mer komplisert blir det hele, for hva er egentlig en LOKAL GRØNNSAK? Jeg ser naturligvis poenget med at landmanden, altså bonden, dyrker sine kartofler, sine gulerødder eller sin kål i sin egen, LOKALE åker. Hvor skulle han ellers dyrke dem? Dermed må vel alle kartofler etc, i alle land, både danske, norske eller hvor de nå kommer fra, kunne kalles LOKALE. Eventuelt REGIONALE, selvsagt, selv om det muligens ikke ville slå like godt som et salgsargument. Det er jo nemlig slik at grønnsaker, i likhet med så mye annet, helst skal være KORTREIST for tiden. Kortreist mat er bra. Jo kortreistere jo bedre: En gulrot kan man jo sette tennene i straks den er kommet opp av (og børstet ren for) jorda. Mer kortreist går det nepe an å bli! Fjerner man gulroten fra åkeren, synker dens verdi som kortreist mat proporsjonalt med avstanden til hullet der den grodde. Og det er her mitt problem slår inn med full tyngde: Jeg skulle egentlig gjerne ha stoppet ved skiltet, gått inn til landmanden og sagt «God dag, jeg ville gjerne få kjøpe noen av dine utmerkede lokale kartofler og ta dem med meg hjem til Norge!» Men hva skjer om jeg så gjør? Får jeg med meg kortreiste kartofler hjem? Nei, på ingen måte! Mine nyinnkjøpte kartofler ville jo bli utsatt for en relativt lang reise, flere mil i bil, og dertil en fire timers fergetur, og ende opp i et annet land, til og med utenfor den europeiske union. De ville jo aldri mer kunne kalles verken lokale eller kortreiste? Før de kommer i gryten ville de til og med ha skiftet navn fra kartofler til POTETER. Å servere noe slikt til mine venner under betegnelsen lokale/kortreiste poteter ville vel være intet annet enn juks og bedrag? Eller skulle jeg kanskje blåse kortreistheten en lang (Ja, det må bli lang) marsj, og fortelle mine venner at de nå skal få smake en helt spesiell og eksotisk, høyst lokalt dyrket men desto mer spesialimportert grønnsak fra de nordjydske marker? Noe politisk ukorrekt, kan hende, men hvorfor ikke?

PS: I ettertid er jeg gjort kjent med at det faktisk er FORBUDT å ta med seg poteter inn i kongeriket, siden potetene «er spesielt utsatt for sykdommer vi ikke vil ha her hjemme». Neste gang jeg kommer til det nevnte grønnsaksskilt bør jeg nok heller gjøre den gode landmand oppmerksom på at han slett ikke bør selge sine kartofler til nordmenn på vei hjem, men heller oppfordre dem (oss) til å nyte grønnsakene på stedet, gjerne i åkeren, så kortreist som det bare går an å bli.

268 (14.02.2022)

Nå skal det endelig ta slutt, dette våset av et «rundskriv». Her kommer omsider 6. og ABSOLUTT SISTE del av

Rundskriv 2022/01 fra DIREKTORATET FOR SPRÅKLIG EFFEKTIVISERING

AKTUELLE TILTAK MOT MENINGSLØST TOMPRAT

Nå er det kommet innsigelser som peker på at slike språklige effektiviseringstiltak kan bidra til å avskaffe den frie og uformelle samtalen, ved at man holder munn for ikke å risikere elektriske støt, språkbøter, bortvisning fra offentlige områder, anmeldelse for brudd på taushetsplikten m.v. På samme måte hevdes at selve demokratiet skulle stå i fare dersom folk legger for sterke bånd på sine ytringer. Hvis man mener at tomt og innholdsløst prat er «fritt, uformelt og en forutsetning for demokratiet» bør man kanskje gå i seg selv og ta i betraktning hvilken enorm lettelse det vil være å slippe unna ende- og meningsløse verbale utgytelser, som nemlig også lett virker til at man slutter å engasjere seg i nettopp den viktige samfunnsdebatten.

For at bildet av norsk språkpraksis ikke skal være helsvart vi Direktoratet her til slutt nevne et par eksempler på hvordan man med enkle midler kan effektivisere sin muntlige tale:

Det viser seg at f.eks. eldre par etter et langt samliv på en forbilledlig måte kan utvikle ganske effektive koder til å formidle ønsker, uten å komme med lange, tåkeleggende samtaler, kanskje helt uten å bruke ord: Gamlemor kan be gamlefar å fyre opp i peisen ved bare å trekke over seg enda et pledd, eller eventuelt ved å spørre i all enkelhet «Fryser du?» Dette vil være mer enn nok til at Gamlefar forstår hva hun vil, og naturligvis utfører ordren. (Han vet jo hva alternativet ville være.)

På samme måte kunne fjernsyns-meteorologene stå som et lysende eksempel på språklig effektivisering når de med sine elegante og sofistikerte sammentrekninger og forkortelser utnytter til det maksimale de få minuttene de har til rådighet for å forklare folket hvordan været blir. Det er altså ikke, som mange ser ut til å mene, et tegn på utydelig diksjon med dertil hørende behov for akutt logopedisk assistanse når statsmeteorolog Terje Alsvik Wallø snakker om været i «Møromsdal» eller «Vestropa». Her snakker vi om en særdeles distinkt og effektiv språkføring, og vi forstår jo alle hva han mener!

Saken skal nå i alle fall egentlig ut på høring, tenker vi, og Direktoratet vil på en måte gjøre sine vurderinger og komme tilbake i forhold til nærmere informasjon i tidens fylde, hadde vi nær sagt.

 

267 (13.02.2022)

Rundskriv 2022/01 fra DIREKTORATET FOR SPRÅKLIG EFFEKTIVISERING

DEL 5

Nå er vel ikke noe av dette spesielt nytt eller overraskende. Lingvister og språkforskere har beskrevet og analysert disse fenomenene i en årrekke. Det som imidlertid er nytt, er at Direktoratet for språklig effektivisering nå går inn for å sette en stopper for uvesenet ved å innføre strenge og effektive tiltak. Dette vil særlig gjelde på seks områder:

1)      Ord/uttrykk/lyder som ikke inneholder noe egentlig innhold.

2)      Strategier for å beholde ordet uten helt å vite hva man hadde ment å si.

3)      Ytringer som det vil være alminnelig enighet om.

4)      Temaer/argumenter som har vært tatt opp gjentatte ganger tidligere.

5)      Diskusjoner der det allerede (flere ganger) er konkludert og

6)      Spørsmål som burde være svært unødvendige å stille.

Her tenker man seg ulike tiltak. Et slikt er montering av auditive sensorer, ord- og uttrykksfiltre og alarmer som kan varsle uønsket språkpraksis: Disse kunne eventuelt, i spesielt graverende tilfeller, kombineres med ulike grader av atferdskorrigerende straffereaksjoner, som f.eks. lettere elektriske sjokk. Har man eksempelvis brukt «ææææææ»-lyden i muntlig tale tilstrekkelig mange ganger, kunne dette utløse et elektrisk støt som gjør at man med glede skjerper seg en smule.

Direktoratet vurderer også en ordning med økonomiske straffetiltak, så som avgifter og bøter. Man tenker seg at talere enten kan kjøpe seg en tompratkvote i forkant av en gitt periode, eller at man som et alternativ til elektrisk sjokk, som det nettopp ble redegjort for, kan benytte bøtelegging når tompraten blir for påfallende. En ordning med klippekort på unødvendig tomprat ville også ivareta talerens mulighet til selv å bestemme om det er hensiktsmessig å legge opp til tomt og meningsløst prat, og om man vil ta den kostnaden det nødvendigvis vil medføre.

Det må presiseres at Direktoratet forutsetter individuelle tilpasninger av disse ordningene, siden de enkelte borgere vil ha ulike språklige fallgruver de bør passe seg for. Unntak og tilpasninger må også vurderes for personer med svekket hukommelse, som kanskje slett ikke husker at man allerede en rekke ganger har kommentert været, tiden eller meteorologens slips. Her ser man for seg at det kan utvikles øreklaffer beregnet på samtalepartneren, som altså slår inn og stenger lyden ute når de uendelige gjentakelsene blir altfor plagsomme.

Vi har tidligere pekt på at vi i dette landet har innført en ordning med visse juridiske sider, nemlig ytringsfriheten, men altså ikke noen alminnelig ytringsplikt. En annen sak med juridiske implikasjoner er taushetsplikten: Den er allerede innført for en del yrkesgrupper og for deres behandling av visse saker som ikke skal omtales i det offentlige rom. Likeledes finnes i vårt samfunn mye informasjon som er både taushetsbelagt og hemmeligstemplet, og NSB har som kjent sine «stillevogner» der passasjerene blir høflig men bestemt anmodet om å avstå fra all tale, både uten og med telefoner. Direktoratet ser for seg en kraftig utvidelse av slike ordninger, ved at det innføres talefrie soner, talefrie tidsperioder osv, for å komme tompratet til livs. Den største utfordringen vil nok bli å finne effektive tiltak som kan overvåke og begrense tompratet innenfor de mange tusen private hjem.

266 (12.02.2022)

Rundskriv 2022/01 fra DIREKTORATET FOR SPRÅKLIG EFFEKTIVISERING

AKTUELLE TILTAK MOT MENINGSLØST TOMPRAT

DEL 4

Observasjon av norsk samtalekultur tyder på at nest etter været er det «Tiden» som går igjen som et særdeles velbrukt tema. Utsagn som «Du verden, som tiden flyr!», «Hvor ble det av denne uka, tro?» eller «Er’e allerede fredag?» er sikre kort dersom man ønsker å spille i gang en samtale, enten det gjelder kjente eller ukjente samtalepartnere. Men; Alle som innehar en grunnskoleeksamen burde vite at tiden, objektivt sett, holder samme tempo, hele tiden. Tiden går ikke fortere eller langsommere i perioder, selv om vår opplevelse av tiden muligens kunne tyde på det. Derfor er det nokså fullstendig unødvendig å gi inntrykk av at f.eks. én uke går fortere enn en annen, for ikke å si at man er overrasket over at dagene forsvinner. Hva var vel alternativet?

Nå ligger det jo i kortene at denne type samtaler når alt kommer til alt overhodet ikke har til hensikt verken å utforske de meteorologiske forhold eller å filosofere over det ubestridelige faktum at tiden går, men at de er, mer eller mindre hjelpeløse forsøk på å manøvrere seg forsiktig inn i et sosialt møte. Å bryte isen, så å si, i håp om at dette kan lede til et eller annet vettugt og interessant tema. Dette aktualiserer spørsmålet om hvorvidt vi snakker om det vi ønsker å snakke om, eller om vi ofte rett og slett roter oss inn i andre kvasi- og pseudosamtaler som vi må kunne si er en språklig omvei til et eller annet som vi kanskje aldri kommer fram til likevel? Særlig effektivt er det i alle fall ikke.

I tillegg til den ovenfor nevnte uvane med å stadig vende tilbake til de samme gjentatte temaer uten egentlig å få sagt det man ville, må vi også trekke fram den utbredte tendens til både å kommentere og konkludere på spesielle forhold, selv om både disse forhold, kommentarene og konklusjonene til stadighet gjentar seg. Hvis vi kan bruke et par eksempler fra TV’ens vidunderlige verden, kunne det gjelde kommentarer til hallodamens frisyre, meteorologens valg av slips eller det faktum at kommersielle TV-kanaler faktisk fortsatt til stadighet bryter av programmene sine for å vise reklamesnutter. Dette har vi gjerne en stor glede av å kommentere, på nytt og på nytt, selvfølgelig uten at det tvinger fram noen endring verken i meteorologens valg av slips eller TV-kanalenes bruk av reklamesnutter.

Vi nevnte ovenfor den uting at man bruker tid og krefter på å uttale seg om det helt åpenbare, i denne sammenheng vil Direktoratet også advare sterkt mot den språklige praksis å stille spørsmål som burde være totalt overflødige, siden svaret burde være selvinnlysende: Hvor mange ganger har man ikke kommet inn i huset, dryppende gjennomvåt etter en paraplyløs og oljehyrefri spasertur i en rasende høststorm, for så å bli konfrontert med spørsmålet: «Regner det?». Eller når man iblant er uheldig i trappen, mister fotfestet, deiser i bakken, mister f.eks. en stabel porselen eller en bunke papir som naturlig nok spres i rommet, hvoretter man blir liggende forslått og hjelpeløs med brukne ben - for så å måtte forholde seg til et spørsmål som «Snublet du?» Dette er ikke bare irriterende for den som forventes å formulere et fornuftig svar. Det avslører også i verste fall spørsmålsstillerens fullstendige mangel på evne til å tolke situasjonen, og burde som sådan være særdeles lite smart.

 

265 (11.02.2022)

Rundskriv 2022/01 fra DIREKTORATET FOR SPRÅKLIG EFFEKTIVISERING

AKTUELLE TILTAK MOT MENINGSLØST TOMPRAT

DEL 3

Nærmest i et forsøk på å veie opp for denne språklige trang til å skyte seg selv i foten, legger mange av oss inn uttrykk som på den annen side er ment å være forsterkende, legitimerende, gi autoritet, og dermed dekke over at man egentlig ikke har noe lurt å si: “Det er som jeg sier”, “Som jeg alltid har sagt”, “Det er jo helt klart at”, “Egentlig kan man vel si at…..”.

Formodentlig i den hensikt å gi seg selv et kledelig intellektuelt image, er det likeledes, særlig innenfor helse- og omsorgsfagene, mener man å ha observert, blitt ytterst vanlig å putte inn i sine utsagn et «Jeg tenker….», eller «---tenker jeg». Så har man også nærmest fått bevist at det faktisk ligger egen tankevirksomhet bak utsagnet, noe som i seg selv burde kunne gi et godt inntrykk. Jfr disse eksemplene:

«Jeg tenker, det må jo være riktig å sette i verk noen tiltak her» eller «Her bør det nok settes inn noen tiltak, tenker jeg». Hvorfor ikke bare si: «Her må det settes inn tiltak!»

Et annet problem som Direktoratet nå vil ta fatt i er det et faktum at vår dagligtale er full av gjentakelser: Vi sier de samme ting om og om igjen, og tar opp de samme temaer på nytt og på nytt. «Været» er kanskje det mest innlysende eksempelet på at vi stadig snakker om de samme temaer. Hvor mange vintermorgener har vi ikke sagt til hverandre at det er «Kaldt i dag!» Eller hvor mange sommerdager har vi ikke stønnet over «Nei, nå var det varmt, gitt!» Svarene vi gir hverandre i slike situasjoner er også påfallende forutsigbare, og sånn sett ikke spesielt interessante. Som regel er det snakk om å uttrykke enighet, delvis å gjenta hverandre: «Huff ja, vi får legge i ovnen» eller «Det må vel bli bedre til kvelden!» kunne være i og for seg relevante og høyst vanlige svar på hjertesukkene ovenfor, selv om de ikke bringer inn i samtalen noe vi ikke visste fra før, og vi kunne vel heller ikke regne med å få annet enn et grynt tilbake som svar. (Hadde vi derimot byttet dem om, ville det både kunne vekke undring, og bringe samtalen videre i nye retninger.)

«Været» som tema skal dessuten og visstnok være noe helt typisk for dem som har norsk som sitt morsmål. En kommentar om Været er den kanskje aller beste metode for å få i gang en samtale med andre nordmenn. Da er spørsmålet bare om vi skal vær fornøyd med det? For uansett om vi kommer inn på våre observasjoner av temperatur, grad av overskyethet og/eller solskinn, for ikke å si øsende nedbør, samt muligheter for videre meteorologisk utvikling, så vil nok denne samtalen etter en viss tid stoppe opp, og hvor fortsetter man så?

ER DET SLUTT HER? NEIDA – MER I MORGEN……

 

264 (10.02.2022)

Vi fortsetter der vi slapp i går. Her kommer DEL 2 av

Rundskriv 2022/01 fra DIREKTORATET FOR SPRÅKLIG EFFEKTIVISERING

AKTUELLE TILTAK MOT MENINGSLØST TOMPRAT

Vi vil se nærmere på noen fenomener som Direktoratet nå finner det riktig å advare mot:

Først og fremst vil vi nevne de mange pustelyder og -ord, man kan gjerne kalle dem nølendespråklige forsinkelser av typen “eeeeehh”, “ææææææææ”, “mmmmmm” eller “njaaaa”, gjerne kombinert med ord som “vel”, “altså”, “det vil si”. Dette er en strategi som brukes, riktignok og heldigvis stort sett bare i muntlig språk, av alt fra talkshowverter og politikere til elever som blir hørt i dagens lekse. Hensikten med slike lyder må være å drøye tida så godt det lar seg gjøre i håp om at en god idé eller to skal komme flyvende forbi. Taleren har her nemlig ikke den fjerneste anelse om hva hun eller han skal si eller svare, og det er nettopp dette som framstår med all mulig klarhet for dem som lytter: Taleren prøver febrilsk å tenke ut noe lurt å si, eller en god måte på hvilken man kan formulere det man ønsker å få fram. Det er i alle fall fryktelig irriterende, særlig når det gjentar seg til stadighet i samtalen. Dette er dessuten blitt så vanlig at Direktoratet ser det som en høyst aktuell fare at den oppvoksende slekt imiterer slik tale i den tro at det høres både klokt og intelligent ut. Det er jo slik de snakker på TV!

Et annet og lignende, svært utbredt fenomen er alle de uttrykk som egentlig ikke tjener til annet enn å undergrave et eventuelt innhold og budskap: Jeg hadde nær sagt.., Jeg holdt på å si…, På en måte…, Liksom…, Du kan si…, Dette er uttrykk som kan plasseres foran eller etter det man faktisk ønsker å uttrykke. Plasseres det foran, har det jo en slags funksjon ved at det på samme måte som i eksemplene ovenfor gir taleren noe mer tid til å tenke. I alle fall vil dette være uttrykk som knapt nok gir mening, men som derimot ofte svekker styrken i utsagnet, eller som Petter Schjerven sier det i sin «Nostalgisk ordbok»: dette er en «diskursmarkør som demper eller ufarliggjør et utsagn» - og som vi skjønner, noe som i de fleste tilfeller med fordel kunne vært strøket. Hør bare på forskjellen i disse to:

På den ene side: «Jeg holdt på å si, jeg tror eeeegentlig på en måte at det er for seint å komme med dette argumentet på nåværende tidspunkt, kan man si.» og på den annen side:

«Det er for seint å komme med dette argumentet nå!» Hvilket utsagn virker mest troverdig? Hvilket utsagn har størst kraft og autoritet?

Det er dessuten totalt ulogisk å uttrykke at f.eks. «Jeg holdt på å si…, det kan ikke være greit å komme i en slik situasjon». Holdt man på å si det? Man sa det jo!

Påenmåteismen er i denne sammenheng en svært stygg og skjemmende utvekst på språket til folk flest: Eksempel: «Jeg tror at du, på en måte, er kommet inn i en blindvei». Ja vel, er man kommet inn i en blindvei, så har det vel skjedd på en eller annen måte. Til fots? På truger? Det sier seg da selv. Man kunne eventuelt konkretisere noe rundt hvordan dette har skjedd, dersom det er det man ønsker å få fram. Ellers anbefales at man enkelt og greit kutter ut hele uttrykket «på en måte».

Det er nesten så man hører taleren tenke så det knaker mens han uttaler disse tre ordene i et ydmykt håp om at den tiden man slik sett tjener, skal gi mulighet for å tenke seg litt om. Ekstra tydelig blir det når taleren attpåtil drar ut ordene «på en mååååte…» for på den måten å vinne ytterligere tid.

Følgende ble overhørt fra en presumptivt språklig oppgående foredragsholder: “På en måte er det jo slik at man på mange måter kan regne med at…osv.” Også her er det bare én ting som er klinkende klart, nemlig at taleren er grunnleggende usikker på sitt eget budskap.

Knut Olav Åmås, direktør i stiftelsen Fritt ord uttalte på NRK 11.februar 2016 om kongehuset at "...det speiler på en måte heile samfunnet på en annen måte..." Klarere kan det neppe sies.

Nå skal Direktoratet gjerne innrømme at et uttrykk som «på en måte» faktisk kan brukes på en måte som er både meningsbærende og fornuftig, det er naturligvis når det går inflasjon i bruken av uttrykket og det derfor mister sin betydning at Direktoratet finner å måtte gripe inn, på en måte.

-          OG DET KOMMER MER I MORGEN!

263 (09.02.2022)

Vi prøver i dag noe helt nytt i denne spalten: ET RUNDSKRIV! Siden slike tekster nødvendigvis lett blir av en viss lengde, har vi, av hensyn til våre lesere, tillatt oss å dele den opp i kortere sekvenser. Her kommer første del:

Rundskriv 2022/01 fra DIREKTORATET FOR SPRÅKLIG EFFEKTIVISERING

AKTUELLE TILTAK MOT MENINGSLØST TOMPRAT

Direktoratet for språklig effektivisering ser seg nå nødt til å vurdere en rekke tiltak for å gjøre bruken av det norske språk mer målrettet, presist og effektivt. Gjennom årene har det sneket seg inn så mye intetsigende språklig grums i folks både muntlige og skriftlige uttrykk, at man frykter et sammenbrudd i vårt språks mulighet til å fungere som et effektivt kommunikasjonsverktøy.

Det er en utbredt oppfatning og tverrpolitisk enighet i vårt samfunn om at ORDET er viktig, som kommunikasjonsredskap og som forvalter av mening og sannhet. Da er det også grunnleggende at ord ikke utvannes, mister sitt innhold og sin kraft, eller misbrukes ved tomt tørrprat, det man med et mer folkelig og i og for seg lettere vulgært uttrykk kunne betegne som «pisspreik». Det er maktpåliggende for Direktoratet å fremme tiltak som opprettholder respekten for ordets unike posisjon.

I pakt med den effektiviserings- og innsparingstrend som gjelder i samfunnet for øvrig, ser Direktoratet for språklig effektivisering store muligheter til å spare både tid og økonomiske og menneskelige ressurser ved å påpeke at utenomsnakk, tomsnakk og meningsløshet undergraver selve vår kulturelle identitet.

Riktignok har vi i vårt land grunnlovsfestet ytringsfrihet, men det sier seg selv at den språklige utvanning, som vi ser stadig flere eksempler på i dagens samfunn, fører oss helt galt avsted, ved at et kaos av til dels meningsløse og tanketomme ytringer gjør at selve ordet mister sin kraft. Borgere av kongeriket har ytringsfrihet, men det foreligger slett ikke, verken i grunnloven eller andre steder, noen ytringsplikt: Man behøver ikke å ytre seg om alt og til alle tider, særlig når man ikke har noe fornuftig å si.

Nå har selvsagt skoleverket i alle år gjort en iherdig innsats for å frata folket lysten til å ytre seg skriftlig, selv om enkelte gjenstridige leserbrevskribenter og forfattere fortsatt ikke har innsett verdien av dette. De tiltak som fra Direktoratets side nå settes inn vil derfor, i første omgang, særlig gjelde for den MUNTLIGE bruk av språket.

OG RUNDSKRIVET FORTSETTER I MORGEN…….

FØLG MED!

 

262 (31.01.2022) Jeg vet ikke om det kan kalles f.eks. et frynsegode eller en yrkesskade, men etter noen tiår som lærer i ungdomsskolen har man nødvendigvis kommet i kontakt med, og tilbragt sine arbeidsdager sammen med ganske mange ganske unge mennesker. Hvis vi tar med alle foreldrene som også hører med i bildet, blir det et rimelig greit antall personer å holde styr på.

For en tid tilbake, det må ha vært en dag da jeg ikke hadde noe viktig å utrette, satte jeg meg ned for å bla gjennom gamle klasselister. Og telle. Grovt sett har jeg nok hatt bortimot 1500 elever under mitt kateter, og vært klassestyrer for etparhundreogfemti av dem. Noen av disse har jeg selvsagt bare hatt over kortere tid, andre daglig gjennom den treårsperioden som det tar å komme seg gjennom ungdomsskolen. Og da blir det vel fort minst tusen foreldre som har møtt opp til konferansetimer og lignende.

Dersom vi skal betrakte dette som et frynsegode, er det vel fordi jeg fortsatt stadig kommer borti mennesker som en gang var elever, eller foreldre. Det er så godt som alltid en svært hyggelig opplevelse, selv om jeg også har opplevd å møte (voksne) folk på fortauet som blåser røyk opp i ansiktet mitt og sier triumferende at «nå kan du ikke sette oppførselsanmerkning på meg!»

Om dette skulle kalles en yrkesskade kan det være fordi jeg ikke alltid kjenner igjen eller husker navnet på disse ungdommene. Tross alt er de eldste av dem i dag blitt nærmere 60 år, kanskje en halv meter breiere eller høyere, samt utstyrt med f.eks. skjegg, briller eller blank skalle. Dette har flere ganger, og der er vel her at den eventuelle yrkesskaden kommer inn, ført til at jeg for sikkerhets skyld hilser kjapt på forbipasserende fordi «det var noe kjent ved ham/henne». I alle fall er det som sagt gjerne en glede å møte dem igjen. Av og til skjer det på arbeidsplassene deres. De er jo overalt, i så mange yrker og sammenhenger. Det hender jo også at jeg kan lese i avisa om dem og prosjektene deres. Det er som regel ordentlig stas. Eller å møte foreldrene deres, som stolt kan fortelle hvordan ungdommene har jobbet seg fram til et eller annet.

Men av og til, en sjelden gang, får jeg også erfare at livet ikke alltid er så enkelt. Det kunne være som da jeg møtte han som en gang hadde vært den stilleste gutten i klassen: Han satt en formiddag og ventet på toget i Tønsberg, og fortalte at han hadde overnattet på politikammeret etter å ha rota seg bort i fylla kvelden før. Og nå ville han komme alvorlig for seint på jobben.

Eller som da jeg en sein kveld nylig fikk en melding på telefonsvareren min fra henne som (også) hadde vært den stilleste og mest anonyme jenta i klassen. Hun lagde ikke mye spetakkel i de tre åra jeg kjente henne. Tvert imot. Hun må være et sted godt oppe i 40-åra nå. Hun sier det som det er, hun «er dritings» - og det er meg nokså uklart hvorfor hun egentlig ringer. Skulle hun bare surre litt med en gammel lærer? Et veddemål på slutten av en lystig fest, kanskje? Eller har hun problemer av et aller annet slag?

Noen begravelser har det også blitt. Heldigvis ikke så mange, men totalt meningsløst for en gammel lærer å skulle følge elevene sine på den aller siste reisa.

Jeg merker at det går inn på meg. Om ikke annet som påminnelser om hvor underlig dette livet er, hvor mangfoldig og uforutsigbart, og om hvor lite vi vet, hvor lite vi visste den gangen vi holdt på med å analysere dikt og pugge gloser….

260 (17.01.2022) Man sier at det skal være så bra å «leve i nuet», å glemme alt som har vært, å ikke være redd for det som kommer, men være helt og fullt til stede her og nå, og å nyte øyeblikket. Jeg må innrømme at jeg ikke synes dette er spesielt enkelt. Man drar alltid med seg skygger fra fortida, og det ligger dessuten alltid noe på lur, noe som burde vært gjort, noe som skal gjøres i morgen. Jeg har imidlertid funnet ut at det er én menneskelig tilstand som er optimal når det gjelder å skyve unna alt som ikke gjelder øyeblikket. Tilstanden heter «omgangssyke», og som navnet antyder er dette en svært demokratisk sykelighet. Man mottar den gjerne, raust formidlet, fra sine nærmeste, og man bringer den videre etterpå. Alle skal få.

Når man er på dette punktet i livet blir man likegyldig. Det var kanskje ikke det man tenkte på da man formulerte uttrykket om «å leve i nuet», men her snakker vi om en likegyldighet som skyver alt annet til side, fortid og framtida, minner og planer. Det er bare «nuet» som gjelder. Ja, egentlig gjelder ikke det heller. Hadde snekkeren på et slikt tidspunkt kommet for å ta mål til kiste, ville jeg sannsynligvis bare be ham sette i gang. Det er vel heller ikke ukjent at vi som tilhører «det sterke kjønn» slett ikke framstår som spesielt kraftfulle i denne situasjonen.

Nå må ikke dette oppfattes som en «ny» observasjon. Dette er noe som vil dukke opp igjen gang på gang gjennom et langt liv, men man har en tendens til, siden det heldigvis ikke skjer hver dag, å glemme hvor sterk følelsen av å leve i nuet er når man sitter der med bøtta på fanget, eller eventuelt kneler foran poselensmøbelet.

Nå vet man også, man har jo observert og erfart det tidligere, at dette går over. Denne tilstanden er bare en midlertidig avkobling fra alt hverdagen har å by på. Snart er man koblet på igjen, og alle forstyrrende elementer fra før og seinere fungerer som de skal.

259 (11.01.2022) Hjernen er som kjent en underlig innretning. Med tanke på alt den har å holde styr på, må man bare gi seg over. Det er ikke bare det at den fortløpende skal registrere og nyttiggjøre seg mengder av informasjon, og i den forbindelse dirigere alle kroppens ulike deler og prosesser. Den greier (heldigvis) også å rydde unna slikt som ikke til enhver tid er aktuelt, slik at vi slipper å ha alt sammen oppe i bevisstheten samtidig. Det kunne jo ha blitt rimelig kaotisk. Men den tar tydeligvis vare på alt sammen likevel, og det ser ut til at hjernen plukker fram igjen stort og smått fra lageret, både når vi trenger det, og dessuten helt uten at vi har verken etterlyst det eller kan finne noen logisk forklaring på hvorfor det plutselig dukker opp der og da. Dette er sannsynligvis særdeles uklart uttrykt, men kan kanskje illustreres med det følgende. Jeg skal prøve å forklare, og det handler altså her om hjernens evne til å lagre og reprodusere musikk:

Jeg har observert (en rekke ganger) at hodet mitt er skrudd sammen på en slik måte at det ganske plutselig og tilsynelatende umotivert kan dukke opp melodier som surrer rundt i hodet, gjerne når jeg utfører mer eller mindre lystbetonte oppgaver, som når jeg dekker frokostbordet, venter på at potetene skal koke, går tur i skogen osv. Altså når som helst og hvor som helst. Nå er det ikke alltid på sin plass å bryte ut i støyende sang, verken i heimen eller i det offentlige rom, såpass respekt har man da for sine omgivelser. En taus innvendig nynning kan gjerne (eller til nød) gjøre nytten. Det som imidlertid forundrer meg i denne sammenheng er hjernens evne til å velge passede (eller høyst upassende) sanger, siden det som antydet skjer helt uten noen bevisst eller villet påvirkning fra min side. Således oppdaget jeg forleden da jeg kikket ut av vinduet etter oppstandelsen og skuet ut på et aldeles skrekkelig uvær, at melodien som sprengte på og ville ut var den kjente «Oh, what a beautiful morning!» Skal man forstå det slik at hjernen valgte denne f.eks. for å trøste meg, eller motivere meg til å gjennomføre dagens program på tross av været, istedenfor å returnere til senga og vente på en solskinnsdag? Seinest i går, ved kjøkkenbenken, mens jeg var i ferd med å smøre meg noen skiver julekake med geitost til dagsrevykaffen, var hjernen neppe helt ferdig med julefeiringen, og det var «I wish you a merry Christmas» som presset seg fram. Et annet tilfelle, også fra kjøkkenbenken, var «Bæ bæ, lille lam» som akkompagnement ved tilberedning av pinnekjøttgryta til jul.

Den ultimate observasjon av dette slaget, og som første gang virkelig gjorde meg oppmerksom på fenomenet, ble likevel gjort for mange år siden da jeg tok snarveien over kirkegården og oppdaget at jeg gikk og plystret på «Give me five minutes more».

Neida, det plager meg ikke at det er sånn, men jeg skulle gjerne ha visst hvorfor.

 

258 (10.01.2022) Jeg har fått med meg at det nå er utviklet en rekke teknologiske dubbeditter som er ment å være en hjelp i hverdagen for folk flest. Og det kommer stadig nye. Stort sett kjenner jeg disse bare av omtale, men i dag fikk jeg demonstrert et slik system som var installert hos noen gode venner. Dersom man, f.eks. sittende i sofaen, tiltalte systemet på korrekt vis, kunne en vennlig damestemme finne gode og utfyllende svar på en rekke spørsmål. Det ble meg fortalt at damen, som altså bare er en stemme, i noen tilfeller ikke hadde noe svar, men at hun da formidlet også dette på høflig og vennlig vis. Dersom man takket henne for svaret, ville hun også gjerne kvittere med et «værsågod». 

For å demonstrere dette for meg, spurte vertskapet om navnet på den norske komikeren som med stor suksess har imitert og parodiert visesangeren Ole Paus. (I vår alder er det svært aktuelt å lure på hva diverse personer, kjente eller ukjente, faktisk heter.) Damestemmen, som det viste seg kom fra en liten høyttaler diskret plassert mellom noen puter på sofaryggen, visste ikke bare at det var Jon Niklas Rønning vi var ute etter, men ga oss en grei oversikt, nærmest et lite foredrag, om mannen og hans karrière.

Nå vil noen si at mange spørsmål av denne typen lett kunne besvares, slik vi gjorde før i verden, ved å bla litt i et (godt, gammeldags) leksikon, ved å ringe en venn, eller, eventuelt, om man absolutt skal bruke mer teknologiske og moderne metoder, ved å søke på det store internettet. Altså ved å utøve en litt mer arbeidsom leting, og ikke bare sitte i sofaen og rope ut sitt spørsmål. Men dette finurlige systemet kunne også løse andre oppgaver, viste det seg, som slett ikke ville være å finne i et leksikon. Eksempelvis kunne damen (!) slå på lyset i stuen. Hun kunne endog dimme lyset til passende styrke, f.eks. «50%». Det er da jeg undrer meg på er følgende: Nå er jo alle slike apparaturer avhengig av STRØM, så vidt jeg har forstått. Hvis man da har slått PÅ lyset i stuen via dette systemet, og så strømmen skulle finne på å bli borte, slik den av og til ble i gamle dager, vil man da ikke kunne slå lyset AV igjen?

257 (07.01.2022) Av og til, en sjelden gang, kan man risikere å gjøre en banebrytende oppdagelse, en oppdagelse som snur opp ned på, om ikke alt, så i det minste kanskje en liten bit av alt. Forleden gjorde jeg en slik oppdagelse. Å skulle berette om en slik begivenhet burde gjerne ledsages av trompetfanfarer, vaiende flagg og skåling i champagne. Denne nedtegnelse er derimot av en slik art at jeg antakelig burde ha holdt den for meg selv.

Som noen muligens fikk med seg, ref. min observasjon av 1.januar, har familien i år feiret jul med et tre, altså juletre, av den svært gjenstridige typen: Treet formelig nektet å stå rett og støtt i foten sin, og gav seg ikke før det var solid bardunert i et nærtstående møbel, og etter en særdeles arbeidsom monteringsprosess. Når treet i går skulle demonteres, forskriftsmessig på 13.dag jul, gikk alt mye enklere. Det er tross alt, som man vet, langt lettere å rive ned enn å bygge opp. Lys og annen julepynt ble plukket forsiktig ned og lagt i sine respektive esker, og da treet sto ribbet og nakent tilbake var det meste gjort. Da var det bare å skru av den ****** foten og hive treet ut på verandaen og videre ned på bakken, sope opp noen kilo barnåler og erklære julen for avsluttet. Det var da juletrefoten ble tømt for barnåler at jeg gjorde min oppdagelse. Det var som om det store lyset ble slått på der og da: Nede i foten, i hullet der juletrestammen skal plasseres før den skrus fast, oppdaget jeg nemlig en spiss, en et par centimeter lang tapp som stakk opp midt nede i foten! Nå vet jeg ikke om denne tappen var ment å ha noen spesiell funksjon, men rent intuitivt gikk det opp for meg: Det må være overveiende sannsynlig at tappen skulle bidra til å holde treet støtt: Dersom man f.eks. presser stammen ned på tappen, eller om man dessuten borer et lite hull til tappen i enden av stammen, altså nedenfra, ser jeg ikke bort fra at dette vil være tilstrekkelig til å stabilisere treet. At tappen ikke var oppdaget tidligere, kan jeg ikke forklare, bare beklage. Jeg får gå i meg selv og eventuelt formulere et nyttårsforsett om å undersøke saker og ting grundigere før jeg skjeller ut uskyldige juletreføtter.

Nå kommer vi neppe til å få testet om tappen fungerer, siden vi, som redegjort for i nevnte nedtegnelse 1.januar, har investert i et kunstig tre til bruk i årene som kommer, nettopp fordi vi nå var grusomt lei av juletrær som ikke lar seg dressere. Den gamle foten kan imidlertid om ønskelig hentes og utprøves dersom noen kjenner seg kallet til å undersøke ut min teori om den nyoppdagede tappen har noe for seg.

255 (01.01.2022) Arbeidsdeling er ofte en god ting. Når den enkelte kan konsentrere seg om det man mer eller mindre mestrer og interesserer seg for, burde det være fornuftig at andre tar seg av resten. Et område i livet der en slik arbeidsdeling faller helt naturlig i vårt hjem er det årlig tilbakevendende prosjektet «Pynting av heimen før jul». Dette skyldes muligens at jeg, som jeg åpent og ærlig må innrømme, nok ikke er den mest utpreget entusiastiske tilhenger av å fylle huset med nisser, engler, glasskuler i gilde farger, dryssende grantrær m.m.m. Derfor har mitt bidrag gjerne begrenset seg til en slags konsulentbistand når det gjelder å hente alle eskene med juleutstyr ned fra loftet, foreta oppheng av diverse stjerner m.v. på anviste plasser, det møysommelige arbeidet med å frakte treet hjem og montere det i foten, samt å fordele juletrelysene på treets grener. Dessuten, når julen vel er gjennomført, blir min oppgave å utføre diverse demontering og bortrydding. Ikke minst den artige oppgaven med å hugge opp og kvitte oss med juletreet. Altså det samme som før jul, bare i motsatt rekkefølge. Dette er oppgaver som jeg til en viss grad mestrer, og som jeg stilltiende utfører så godt jeg kan, for husfredens skyld. Når det kommer til de store avgjørelsene, derimot, som spørsmålet om hvor store mengder nisser, engler, glasskuler m.v. man med rimelighet kan få plass til i (les: presse inn i) en middels stor borettslagsleilighet viker jeg tilbake. Dette er spørsmål som ligger langt utenfor mitt kompetanse- og interesseområde, og som jeg med glede overlater til dem som har meninger om og glede av slikt, og som administrerer det hele på en utmerket måte.

(Skulle jeg ha tatt meg til rette og gjøre dette etter eget hode, ville det nok bli snakk om en diskret form for juleminimalisme.)

Min deltakelse i dette prosjektet er, som man forstår, begrenset til relativt enkle oppgaver. Den største utfordringen har gjerne vært å få juletreet til å stå rett og støtt i foten. Årets juletre var i så måte det absolutt mest gjenstridige vi har hatt i hus. Til tross for at dette var et relativt lett og lite tre, og at stammen var både renset for greiner nedentil og behandlet med øks og sag for å passe optimalt i foten, var det ikke snakk om å få det til å stå. Det skal ikke her gjøres rede for hvor mange forsøk og hvor lang tid som gikk med til dette. Ei heller skal jeg utbrodere hvordan treet, etter tilsynelatende å ha falt til ro, gjentatte ganger likevel begynte å tippe over, og hvordan husets julepyntansvarlige prosjektleder ble stående og holde treet (i det uendelige) etter at det var ferdig pyntet, mens undertegnede juletremontør liggende på gulvet gjorde gjentatte desperate forsøk på å rette opp og skru treet fast enda en gang. Det hele endte med at treet, stående i sin vaklende fot, ble fortøyd til skatollet som det er plassert ved siden av, på en slik måte at det forhåpentligvis vil falle ganske lett innover og lene seg mot veggen neste gang det tipper over. Dersom ingen dulter borti det kan det være håp om at det står jula ut.

Det har vært en fast og udiskuterbar tradisjon i vårt hjem at treet skal være rotekte og naturlig, kanskje som en motvekt mot alt det kunstige som ellers omgir oss i den søte juletid. Her snakker vi naturligvis om Norsk Gran, om den aldri så mye kan være importert fra Danmark. Noen mulighet for nytenkning på dette området har ikke eksistert. Derfor er det med stor undring og overraskelse at jeg gjennom de siste dagene har observert prosjektledelsens resolutte handlekraft: Etter å ha lest at et lokalt firma solgte julepynt til halv pris i romjulen, trosset man alle tradisjonelle og romantiske følelser knyttet til juletreets beskaffenhet. Det ble straks besluttet å utruste en ekspedisjon til innkjøp av KUNSTIG juletre, som formodentlig oppfyller alle krav til å være både stødig og enkelt monterbart. Dette ble ikke bare besluttet, men også gjennomført på rekordtid. Det nye treet, med innebygde juletrelys, som slett ikke er Norsk Gran, men derimot «Made in China» ligger nå på loftet og venter tålmodig på montering i desember 2022. Treet kostet riktignok noen kroner, selv på romjulssalg, men avhengig av prisen på naturjuletrær burde det være tjent inn, la oss si innen julen 2026. Vi har dermed ikke noe annet valg ennå holde oss i live slik at vi deretter kan nyte følelsen av gratis juletre i vårt hjem. En ytterligere innsparing, som burde gjelde allerede fra julen 2022, ligger selvsagt i forbrukt ergrelse, svette og kraftuttrykk ved montering, gjentatt velting, oppsoping av dryssende barnåler m.v. At treet, i likhet med diverse andre gjenstander, er fraktet rundt halve kloden for å ende opp hos oss, skal ikke kommenteres i denne omgang. Vi tror ellers at arbeidsdeling, beslutningsprosesser m.v. ved pynting i desember 2022 vil være uendret.

254 (31.12.2021) Dersom det er korrekt, slik noen har hevdet, at ungdommen «har livet foran seg», bør man vel rent logisk kunne tenke at de (vi) eldre, på den annen side, har livet bak seg? På samme måte som ungdommen kan opptre som «unge og lovende» og legge storslåtte planer for en strålende framtid, kunne man da fastslå at vi, altså de eldre/gamle, slett ikke har noen plausibel grunn til å legge planer, men bør nøye seg/oss med å mimre over planer og prosjekter som en gang var, og som kanskje, eller slett ikke, ble gjennomført med hell og suksess. Her aner jeg at jeg kan komme i skade for å erte på meg en del av mine jevnaldrende, som med styrke vil hevde at man på ingen måte må slutte å legge planer, se framover, ønske og håpe m.m., ikke bare på vegne av barn/barnebarn osv, men faktisk også på vegne av seg selv. Alt annet ville være å gi opp, vil man kanskje si. Og det å gi opp er ikke bra. Joda, jeg skjønner den, og jeg har selv fortsatt mine små planer og prosjekter som jeg pusler med i ledige stunder. Likevel innser jeg at det må komme en dag, før eller seinere, da det vil være mindre aktuelt å planlegge videre, eller da planene i alle fall vil bli dramatisk nedskalert og ganske kortsiktige. Jeg tillater meg derfor av og til å gruble litt over hvordan dette vil foregå: Skjer det gradvis, som en voksende erkjennelse over tid? Eller plutselig, kanskje utløst av sykdom eller en annen begivenhet? Eller kanskje må støtteapparatet mitt til slutt gripe inn for å realitetsorientere meg? Nå må ikke dette oppfattes som noe i retning av en slags selvnekrolog. Det er nok mer en nysgjerrig og undrende erkjennelse, utløst av det faktum at livet tross alt nå må ha passert det punktet der fortid veier tyngre enn framtid. Men dersom disse observasjoner helt utilsiktet skulle ha framkalt en smule dysterhet, kan man jo i alle fall benytte anledningen til å fremme de beste ønsker om et feiende flott og GODT NYTT ÅR!

 

253 (29.12.2021) Det ser ut til at dagens lille observasjon kommer i form av en romjulshaiku:

bølger mot stranda:

sandslottet abdiserer

fotspor viskes ut

 

252 (23.12.2021) I disse tider vil det ofte være nødvendig å vaske Toyotaens frontrute når vi beveger oss omkring på vestfoldsk vinterføre. Som kjent er biler gjerne utstyrt med både vindusviskere og tilførsel av vindusspylervæske til slikt bruk. Når jeg så, gjerne i mørke, setter i gang disse, altså vindusviskerne, og spanderer en raus dose vindusspylervæske for å klarne utsikten, er det rett som det er ett spesielt bilde som dukker opp for mitt indre øye. Nå kunne jeg naturligvis servere dette i form av en gåte: «Hva er det Jørund umiddelbart ser for seg når han spyler sin frontrute?» Siden menneskesinnets irrganger er et komplisert landskap (jfr. S.Freud m.fl.) kunne det være en rekke mulige, og sikkert interessante svar på et slikt spørsmål, men jeg skal ikke trette mine (eventuelle) lesere med å måtte gruble seg frem til et plausibelt svar. Nei, jeg svarer selv: Vindusspylervæsken, eller, for å være mer presis, LUKTEN av væsken, som et øyeblikk fyller kupéen, gjør at jeg ser for meg en meget yngre utgave av meg selv, i mitt tidligere liv som lærer i ungdomsskolen, der jeg stående foran mine elever er i ferd med å dele ut f.eks. en prøve i samfunnsfag, en engelsk gloseprøve, eller kanskje bare et stykke papir med informasjon om et eller annet emne vi skulle arbeide med. Man hadde nemlig, den gang på 70-80-tallet, før «kopimaskinen» overtok, en innretning for mangfoldiggjøring av skriftlighet som hadde den artige bivirkning at den framkalte engasjert snusing, om ikke sniffing, hos elevene: SPRITDUPLIKATOREN var standardutstyr i skoleverket, og selv en kjedelig gloseprøve kunne vekke elevenes begeistring når læreren ankom til timen med en bunke nyspritede A4-ark. Teknologien var slik at det skriftlige innholdet ble skrevet på en spesiell trykkoriginal med et blåpapiraktig belegg på baksiden. (Er det noen som husker «blåpapiret», forresten?) Denne ble så montert på en valse i maskinen hvor man sveivet gjennom (ja, med håndsveiv!) det ønskede antall ark, som heretter ble benevnt «stensiler», og som underveis var blitt fuktet med en type sprit som «sugde» til seg et avtrykk fra (den speilvendte baksiden av) trykkoriginalen. Papiret ble dermed betrykket med hva det nå var. Men lukten! En lett kvalmende spritstank, som av gammel fyll, bredte seg i klasserommet. Som sagt, dette interesserte mange av elevene, som med stort engasjement leste innholdet med nesa før de undersøkte arkets verbale innhold. Jo ferskere stensilbunken var, desto bedre, naturligvis. Hadde man latt arkene ligge en stund (til lufting?) var det mindre stas. Om elevenes spesielle interesse for lærerens spritstensiler kunne føre enkelte ungdommer ut på et eller annet skummelt skråplan, kan man selvsagt ikke vite, men det må være riktig å si at alkoholen var sterkt til stede i undervisningen den gangen. Kan det ha vært skumle avholdspolitiske motiver som gjorde at skoleverket gikk over til den langt mer kjedelige, men kvalitetsmessig mye bedre kopimaskinteknologien? Si det?

251 (21.12.2021) Jeg har ventet i spenning på det. Hver dag i over en uke nå har jeg gått til postkassen, flere ganger om dagen, og håpet at brevet skal være kommet: Julebrevet fra min ukjente og svært mystiske venn. Skal han eller hun sende noe i år, tro? Skal vedkommende endelig røpe seg? Skal jeg få et lite hint, eller blir jeg nødt til å la det gå (minst) enda et år der jeg grubler over hvem i all verden det er som sender disse julebrevene, mens jeg funderer over hvilke av mine venner/bekjente som både er kapable til en slik practical joke - og som gidder, år etter år å skrive videre på historien om seg selv, Sirikit, Roy Gjermund, Ping og Pong, og hva de nå heter alle sammen. Selvsagt totalt ukjente for meg. De seks siste årene har de likevel kommet, en ukes tid før jul. Med korrekt adressat og adresse. Det er altså ingen tvil om at brevene er skrevet til MEG. Men med en naturligvis ganske uleselig signatur.

Jeg må tilstå at jeg har konfrontert flere av mine venner: «Er det deg som skriver…?» Så langt er det ingen som har brutt sammen og tilstått. Etter hvert er jo de fleste mistenkt, men mysteriet er ikke løst.

Jeg ville jo tro at avsenderen måtte ha hatt en viss glede over å se hvordan jeg vrir hjernen min for å pønske ut hvordan jeg skal få avslørt ham/henne, og at det i lengden måtte være kjedelig å drive dette spillet uten å kunne se offerets, altså mine, reaksjoner? Men hvordan skal jeg få signalisert til en person som jeg ikke aner hvem er eller hvor befinner seg? Jeg har også tidligere benyttet meg av internettet, senest i fjor da min obskure observasjon 18.12.2020 handlet om nettop dette. Men ingen har så langt røpet seg. Om brevet ikke kommer i år, tror jeg faktisk jeg ville savne det, selv om det har gitt meg mer hodebry enn noe annet julebrev.

Derfor har jeg altså nå, mens julekvelden nærmer seg med raske skritt, med stadig stigende spenning oppsøkt postkassen for å se om denne leken fortsatt er i gang, eller om avsenderen har gitt opp, ikke gidder mer, har glemt hele greia osv.

Helt til i kveld! Endelig kom brevet! For sjuende gang på sju juler! I samme stil som tidligere, men også med noen nye underlige personer, bl.a. hunden Satan. Likevel fortsatt fullstendig uten noe som kan identifisere avsenderen. Om han/hun leser dette, får jeg i det minste uttrykke ønsket om en festlig jul og et godt nytt år - med nytt julebrev i 2022?

250 (20.12.2021) Det er blitt sagt at man ikke skal unnlate å feire! Enhver anledning, stor eller liten, som kan feires bør feires! Det er muligens i overkant navlebeskuende og selvopptatt av meg, men jeg må innrømme at jeg i dag kommer til å foreta en ørliten feiring, innen beskjedne rammer - og med verdighet, naturligvis, men likevel. Det har seg nemlig slik at dette, denne teksten som man nå presumptivt er i ferd med å lese, er nummer 250 i serien «Obskure observasjoner». Intet mindre. Ja, jeg er, som antydet ovenfor, fullstendig klar over at bare det faktum at jeg skriver om dette i og for seg fullstendig betydningsløse jubileet viser hvor opptatt jeg er av å studere min egen navle, og det koster meg lite å innrømme nettopp det. Én ting er at det jo slett ikke hadde vært nødvendig å bry sine medmennesker med slikt. Tvert imot. Jeg burde uten problemer kunne greie å holde mine observasjoner for meg selv. På den annen side kan mine eventuelle lesere glede seg over at jeg IKKE PÅ NOEN MÅTE publiserer ALLE mine observasjoner: Jeg er kanskje ikke spesielt observant, men det å begrense seg til å gjøre 250 observasjoner i løpet av disse drøye to og et halvt år med «INTET NYTT….» ville vel ikke vært spesielt imponerende? Det har altså blitt gjort et ukjent antall observasjoner som IKKE er og heller ikke vil bli publisert, og jeg kommer slett ikke til å prøve å gjøre rede for hvorfor. Men selv det kan vel feires? Jeg kunne jo derfor oppfordre alle som ser gleden i dette, altså de upubliserte, men sikkert like obskure (eller obskøne) observasjoner, å feire dette sammen med meg i aften med en ørliten tår. Det hjelper formodentlig i alle fall mot tørsten.

249 (17.12.2021) Jeg har lagt merke til at det er ett spørsmål som svært ofte stilles når man blir oppringt på sin mobile telefon, et spørsmål som det i og for seg er helt naturlig å stille, siden den mobile telefonteknologien gjør det mulig å befinne seg nær sagt hvor som helst. Ringte man til noen på den gamle, nå nærmest antikke fasttelefonen, ville dette spørsmålet være høyst unødvendig, nærmest insinuerende, siden man naturlig nok og nødvendigvis måtte befinne seg i umiddelbar nærhet av der man hadde sitt telefonuttak i veggen. Spørsmålet jeg tenker på lyder selvsagt: «Hvor er du?» Dette er jo forsåvidt et spørsmål som kan forstås på mange måter, og man kan, om man ønsker det, sikkert være både dypsindig og filosofisk når man skal besvare det. La meg likevel holde meg til den enkle og høyst konkrete, nærmest geografiske eksakte måten å oppfatte spørsmålet på. Da har jeg forslag til et svar som er allmengyldig, som alltid og under alle forhold vil være både korrekt og vennlig. Svaret er naturligvis «Jeg er her!»

248 (16.12.2021) Noen vil sikkert mene, og med full rett, at tittelen «Intet nytt» ikke alltid passer til innholdet i disse tekstene. Det hevdes at det fra tid til annen tvert imot kan se ut som om det er nye og hittil uoppdagede fenomener som blir observert og kommentert. Det som ligger bak dagens observasjon er imidlertid slett ikke nytt, det gjentar seg med stor regelmessighet hvert eneste år ved disse tider, og jeg tør derfor hevde at det passer særdeles godt inn i Intet nytt-konseptet. Observasjonen er som følger:

Vi nærmer oss jul, som kjent, og jeg observerer at svært mange, kanskje de fleste samtaler i alle slags sosiale sammenhenger nå med stor sikkerhet vil dreie seg om mat, og da spesielt den maten som fortæres på selveste julekvelden. Det finnes neppe noen dag i året da 1) den overveldende majoriteten av norske husholdninger konsentrerer seg om et svært begrenset antall menyer, og 2) da de fleste har svært sterke og urokkelige meninger om hva som faktisk går an å servere denne dagen. Det norske folk ser ut til å ha en ganske liberal holdning de andre 364 dagene i året når det gjelder hva man kan spise. Men altså ikke på julekvelden.

Meningene er så sterke at man slett ikke, gjennom logisk resonnering eller overbevisende argumenter kan forvente å endre sine meningsmotstanderes syn på saken. Mulighetene er også store for å møte hoderystende oppgitthet dersom man skulle være uheldig og uttrykke et avvikende syn.

Det er også helt uaktuelt å invitere gjester denne kvelden uten på forhånd å ha avklart med dem hva som står på menyen. Dermed er det også fullstendig utenkelig at verken gjestene eller husstandens faste medlemmer skal komme til å utbryte, med oppriktig begeistring i røsten, noe i retning av at «Nei, skal vi spise ribbe i aften! Så spennende!»

Måltidet har som kjent en klar karakter av rituale, der det ikke eksisterer rom for gastronomisk e.a. eksperimentering, og der alvorlig krise kan oppstå dersom butikken skulle ha vært utsolgt på f.eks. rødkål av det rette merket.

Det er med andre ord knyttet enorme forventninger til dette spesielle måltidet, og særdeles viktig at man på forhånd markerer sitt (urokkelige) standpunkt. Man skulle kanskje tro at det ville være tilstrekkelig å henvise til fjorårets diskusjon om dette temaet, siden konklusjonen nødvendigvis gjelder også i år. Ikke desto mindre observerer jeg at disse avklarende førjulssamtalene må gjentas årlig, så å si fra bunn av, av de samme menneskene, med samme dype engasjement og innlevelse hvert eneste år.

Dette bare som en advarsel når man før eller senere blir trukket inn i en slik diskusjon. Vær forståelsesfull og lyttende, jatt med, og vær for guds skyld ytterst forsiktig med å avsløre egne preferanser som ikke måtte ligge innenfor majoritetens valg av julemat. Lykke til!

 

247 (08.12.2021) Det hører med til sjeldenhetene, ja, det har vel kanskje aldri hendt tidligere, at et avsnitt i mine Obskure Observasjoner kommer til å handle om en annen, tidligere Obskur Observasjon, men denne gangen føler jeg, av dyp respekt for mine lesere, sterk trang til å gjøre et unntak. Gårsdagens bilde (07.12.) fra årets pepperkakebakst inneholdt nemlig én alvorlig feil. Jeg KUNNE naturligvis har sagt, lettere overlegent, at dette bare var en TEST, for å se om leserne fulgte med (i timen, som vi ville ha sagt i ungdomsskolen). Det forholder seg imidlertid IKKE slik. Jeg legger meg flat og blotter strupen! Ikke mindre enn to skarpsynte lesere, både på Facebook og på nettstedet (jhhnett.com) har bemerket at det var noe i bildet som ikke bare skurret, men som rett og slett var i strid med teksten. Det er helt korrekt, altså at noe var galt. Jeg innrømmer at kjøkkenbenken under, og ikke minst etter pepperkakestekingen var i overkant uoversiktlig. Bl.a. fantes det der en rekke ulike kakeformer, selv om jeg altså kun benyttet engleformen. Dermed hadde en særdeles frekk og freidig, og ikke minst fotokåt PEPPERKAKEMANNFORM sett sitt snitt til å snike seg inn i bildet der det ifølge teksten skulle befinne seg en PEPPERKAKEENGELFORM. Det sier seg selv at bildet da ble, for å sitere vår nylig bortgangne høyrehøvding, «ikke bare galt, men direkte feilaktig». Jeg takker igjen de observante leserne, og, for virkelig å gni det inn, publiserer jeg en korrigert utgave av det famøse bildet. Jeg håper at fadesen med dette er tilgitt. Takk for oppmerksomheten!

246 (07.12.2021) Generelt har jeg avstått, ganske konsekvent, fra å publisere bilder av brød (også knekkebrød), fiskesupper, spaghettigryter, ostefat eller andre resultater av egen virksomhet på kjøkkenet. Jeg synes vanligvis at dette ikke har almen interesse, og at jeg med fordel kan holde slikt for meg selv. I disse dager, da sosiale media flommer over av bilder av alskens julebakst, ribber m.m.m. er jeg imidlertid villig til å gjøre et unntak. Nå er det jo også sterkt i strid med vanlig praksis i disse mine obskure observasjoner å la dem ledsages av et bilde, men nå skal man jo som kjent ikke være altfor engstelig for å gjøre nye erfaringer, å teste sine egne grenser osv. Derfor!

Når jeg i det hele tatt publiserer følgende, er det rett og slett fordi det helt klart kan kategoriseres som en obskur observasjon, nemlig den overraskelsen som lett kan oppstå når en planlagt og rutinemessig arbeidsoperasjon plutselig viser seg å ta en helt uventet retning. Når resultatet så å si tar kontrollen og lever sitt eget liv.

Til slutt under gårsdagens baking av pepperkaker i vårt hjem, en prosess som min kone har full kontroll over, og som blir utført etter min mors godt gjennomprøvede oppskrift, skulle jeg få (gleden av å) forestå kjevling og steking av «resten av deigen». Det var ENGLER som skulle produseres. Engelen er jo en figur som, i tillegg til grisen og hjertet m.v. egner seg meget godt til slikt. Helt til slutt, når det var bare en liten klatt deig igjen, fikk jeg den idé å lage en NEGATIV ENGEL, altså steke det som er RUNDT når engelen er forskriftsmessig stukket ut med engleformen, og deretter fjernet. Således ville jeg oppnå en kake der engelen manglet, og man kunne, når den skulle spises, reflektere over HVOR det var blitt av dette obskure himmelvesen (i kakeform)? (Jeg er, i parentes bemerket, dessuten litt skeptisk til å skulle spise engler. Det er noe med fjærprakten deres, tror jeg. De bør nok i alle fall ribbes først.)

Nå gikk ikke dette helt etter planen, noe som vel framgår av bildet nedenfor. Der ser vi (fra venstre) først engleformen, deretter en tilnærmet korrekt stekt engelpepperkake. Så kommer den negative utgaven. Som man straks vil se har den strukket seg til en ganske ugjenkjennelig form, noe som nok skyldes at jeg ikke har greid å overføre den fra kjøkkenbenken til stekeplaten. Det vil vel også bety at ingen vil assosiere med engler når den skal spises. Hva den vil få oss til å tenke på kan være så ymse. Her vil nok den enkeltes fantasi få en utfordring. Helt til slutt tar jeg med en artig variant, en noe vindskeiv engel som muligens er plaget av nakkesmerter, og som er en smule oppblåst i den grad at hun har fått én pupp. Gad vite hva som hadde skjedd om hun hadde fått litt mer tid i ovnen? Muligens hadde hun endt opp som en SVART ENGEL, noe som kanskje hadde vært høyst upassende, siden det neppe var slike som i sin tid sang på Betlehemsmarkene. På den annen side ville hun jo kanskje skape en viss balanse i dette hav av mer forskriftsmessige og korrekte engler. Men altså, som man ser, selv det å utføre en såpass enkel operasjon som å steke pepperkaker kan gi de underligste resultater.

245 (06.12.2021) Våre venner grekerne har, som kjent, gitt oss et utall ord som vi benytter daglig. Dette til tross for at de snakker et språk som lyder noe komplisert, nærmest umulig («Helt gresk!») med våre norske ører. Dessuten vet vi at grekerne har et alfabet av bokstaver som har helt andre navn enn bokstavene våre. (Sa jeg ALFABET? Gresk der også!) Det er kan hende en smule respektløst å nevne det, men det kan nå se ut til at den pågående pesten skal medføre at folket etter hvert lærer seg (hele?) det greske alfabetet. Nå visste jeg fra før at «Alfa» er min søsters/svogers hund, og at «Omega» er et armbåndsur, og de siste årenes arkitekturdebatt har lært oss at «Lambda» er et kunstmuseum i hovedstaden. Under pesten har vi dessuten blitt godt kjent med «Delta» og «Omikron». Likevel gjenstår det en rekke greske bokstaver. Mon tro om de alle skal få hver sin mutant oppkalt etter seg? Da kan det ta litt tid. Hold ut, venner!

244 (29.11.2021) Jeg har i en tidligere observasjon beklaget meg over den utstrakte bruk av AUTOMATISKE DØRER. Ikke slik å forstå at jeg har noe imot dem i og for seg, men jeg har altså tidligere hevdet at de brutalt fratar oss muligheten for, på ekte gentleman-vis, å holde døren oppe for kvinnene. Enten de, altså kvinnene, er i vårt følge, eller de mer tilfeldig er i ferd med å finne veien inn gjennom dører samtidig med oss, har det vært hyggelig å kunne vise en smule høflig oppmerksomhet ved å holde døren oppe for dem. Nå må ingen beskylde meg for å tenke at den moderne kvinne ikke er i stand til selv å åpne sine dører.  Naturligvis er hun det, og i likestillingens navn burde hun kanskje slippe å bli utsatt for herrer som forsøker seg i denne noe gammelmodige øvelse i høflighet, om jeg kan si det på den måten. Likevel, dette har nok noe med den oppdragelsen vi fikk med oss på livsveien.

Når jeg tar opp dette nå, har det for så vidt ingen ting med verken likestilling eller høflighet å gjøre, men heller en erkjennelse av at man nå er blitt så vant til disse automatiske dørene at man tror det er sånn det skal være. Således observerte jeg i dag at jeg ved ankomst til en forretning der jeg hadde et ærend, ble stående og vente på at dørene skulle gli til side og slippe meg inn. Det gjorde de slett ikke. De var nemlig ikke automatiske. Det finnes altså fortsatt, i den travle og effektive forretningsverdenen, dører som må åpnes ved håndkraft på gamlemåten. Det artige i observasjonen er likevel, sett med mine øyne, at det må ta disse tre sekundene før jeg oppdager dette, og det kan unektelig ha sett litt pussig ut at denne eldre herren står der, kloss oppi døren. Hva vil han? Hva venter han på?

Nåvel. Jeg kom meg gjennom, og da jeg noen minutter senere skulle ut gjennom den samme døren, hadde jeg (heldigvis) åndsnærværelse nok til ikke å gjenta det som er beskrevet ovenfor. Kan hende er man fortsatt i stand til å lære av sine erfaringer?

243 (15.11.2021) Dette med konfliktløsning er selvsagt ikke enkelt, verken i de ganske små eller i de helt store sammenhenger. Spente situasjoner oppstår lett, det er gjerne mange sider av en sak, og slett ikke enkelt å bli enige om hvilke regler som er lure å følge for å løse opp og skape den fred og harmoni som vi alle ønsker oss.

At det er vanskelig å bli enige om spilleregler ble i dag forbilledlig uttrykt av NRKs utsendte på grensa mellom Polen og Hviterussland: Han kunne fortelle oss at migrantene, som prøver å ta seg vestover til frihet og velstand i Europa, befinner seg mellom øst og vest, i midten som «sjakkbrikker i eit pokerspel». Uten å ha de store ferdighetene i noen av disse spillene, innser jeg at, ja, akkurat så vanskelig er det nok.

242 (02.11.2021) Jeg vet ikke om dagens referat av små observasjoner kan passere som innlegg i en eller annen samfunnsmessig debatt, eller om det bare er uttrykk for undertegnedes til tider forvirrede sjelsliv (- altså om et slikt eksisterer). Her kommer det i alle fall: Når MANN triller en barnevogn i det offentlige rom, blir man ikke sjelden gjenstand for oppmerksomhet fra godt voksne kvinner. (Jeg vet ikke i hvilken grad dette også gjelder når DAME gjør det samme…) Selv har jeg gjentatte ganger observert at jeg blir lagt merke til ved utførelsen av slikt arbeid. Noen bare ser, noen nikker (anerkjennende?) og enkelte har en kommentar, gjerne oppmuntrende, i sakens anledning. Da jeg for en mengde år siden trillet mine egne barn, og jeg selv må ha sett vesentlig yngre ut enn slik jeg framstår i dag, oppfattet jeg reaksjonene som jevnt over positive. En gang ble jeg til og med stoppet av et par kvinner, også disse godt voksne, som nevnt, som kunne fortelle meg at «disse moderne unge fedrene er jo så FLINKE!» Mestringsfølelsen meldte seg umiddelbart: Tenk at jeg faktisk GREIDE å trille mitt eget barn i vogn! Når jeg i dag, mangeogførti år seinere, triller det minste barnebarnet, mener jeg å observere en litt mer sammensatt reaksjon fra de kvinner (og menn) som jeg møter på min vei: «Så han der er i gang med et nytt kull, ja?», «Det der var kanskje ikke planlagt, nei?», «Bør egentlig eldre herrer ha ansvar for spedbarn?» Osv. Osv. Det vil si, slikt SIER man jo ikke, man har vel en smule dannelse. Men jeg er da såpass paranoid at jeg kan lese et og annet av ansiktsuttrykkene deres.

Likevel møter jeg fortsatt hyggelige eldre damer som tydeligvis har oppfattet situasjonen, og som gjerne stopper og vil få lov til å kikke på det lille vidunderet i vogna. Senest forleden ble jeg tilsnakket av en dame, jeg tror jeg vil si en meget gammel sådan, som ganske korrekt sa «Nei, så hyggelig det må være å gå tur med barnebarnet sitt, da!» - og fortsatte: «Er det gutt eller pike?» Jeg kunne opplyse damen om at det var en gutt jeg trillet på, og hun utbrøt straks, tydelig begeistret: «Nei så festlig! Da kan du jo etter hvert ta ham med på jakt og fiske!»

Jeg bør antakelig straks melde meg inn i Jeger- og fiskerforeningen og ta et grunnkurs.

 

241 (28.10.2021) Større og langt mer betydningsfulle menn enn meg har uttalt, mens de hoderystende observerer de kaotiske tilstander i verden omkring seg, at «det er ingen ting som overrasker meg lenger». Dette er en uttalelse som jeg helt og fullt kan stille meg bak. For oss observatører, vi som fra våre diskret tilbaketrukne posisjoner prøver å orientere oss i tilværelsen, er det mangt og mye som kan skremme og opprøre, det er så. Men blir vi overrasket? Vi har nok etter hvert innsett at vi må være mentalt forberedt på det meste, og når verden ser ut til når som helst å kunne gå av hengslene, lener vi oss tilbake, ser på hverandre, hoderystende, som sagt, men med et snev av tilkjempet stoisk ro. Vi lar oss ikke overraske. Derimot blir vi hyppig og sterkt underrasket. Sånn er det bare.

240 (25.10.2021) Jeg må innrømme at jeg vel aldri har vært til stede ved en skikkelig stabelavløpning eller skipsdåp, men jeg har forstått det sånn at det ved slike anledninger gjerne uttrykkes et ønske om at «hell og lykke må følge deg på alle hav». Altså en vennlig forhåpning om at båten/skipet, og for den saks skyld sikkert også mannskapet, ikke skal være utsatt for det motsatte, nemlig uhell/ulykke, som slett ikke er noe å trakte etter.

Ved første øyekast ser det for meg ut til at de to brukes som synonyme begreper, hell/lykke (eller uhell/ulykke), siden de gjerne brukes om hverandre: Eksempelvis ble episoden (!) der en filmfotograf nylig ble skutt og drept under innspilling i USA, karakterisert av media (og i samme artikkel i en avis jeg leser) som både «uhell» og «ulykke». Skikkelig uflaks, altså. Likevel blir jeg litt i tvil når jeg observerer at en annen avis i dag (i en helt annen sak) benytter formuleringen «uhell eller ulykke». Betyr det at vi egentlig må velge det ene eller det andre? Og hva er i så fall forskjellen?

Hvis vi tenker på vår venn Donald Duck og hans legendariske Fetter Anton, eller «heldige Anton» som han gjerne kalles, siden han alltid ser ut til å ha det vi på godt norsk kaller flaks, så er det åpenbart at Anton slett ikke «kan noe for» at han alltid er heldig. Hvis han kunne noe for det, ville vi vel snarere si at han er «dyktig» e.l.? Det er vel heller slik at han alltid har tilfeldighetene på sin side? Det er ikke hans fortjeneste at han alltid kommer ut i pluss. Hans «hell» skyldes neppe at han ved egen innsats har gjort seg fortjent til noe som helst. Han er bare heldig. Men kan vi av den grunn regne med at han er «lykkelig»? For hva er vel lykke? Selv om man tar sitt hell for gitt, slik Anton tydeligvis gjør, er det vel ikke sikkert at man har en «dyp og varlig følelse av glede og velvære», slik Bokmålsordboka forklarer ordet «lykke».

Når det gjelder det overfor nevnte ønsket ved stabelavløpninger, må man jo også spørre om en båt er i stand til å kjenne «lykke» i Bokmålsordbokas betydning. HELDIGvis er dette et av de mange spørsmål som det ikke finnes noen fornuftig grunn til å gå rundt å gruble over.

239 (23.10.2021) Det er vel ikke så uvanlig når det gjelder de mange obskure observasjoner man kan gjøre, at de gjerne handler om noe eller noen utenfor en selv. Det er jo liksom lettere å se andres pussigheter enn sine egne. Sånn er det bare. Men av og til kan man også undre seg over sine egne reaksjoner. Som f.eks. når man åpner en pakke knekkebrød og tar ut 1 stk til sin frokost, og oppdager at knekkebrødet er brukket, eller kanskje jeg burde si knukket, altså knekt. Et knekkebrød skal da ikke være knekt, tenker man, lettere indignert på vegne av all verdens knekkebrødspisere. En skive knekkebrød kan ha ulike former, det er så, de finnes både som rektangulære og runde, til og med triangulære. Men man forventer da at de kommer ut av pakken nettopp med sin originale form! Såpass må man da kunne forlange? Et knekt knekkebrød blir liksom helt feil, gjør det ikke?

Så kommer man plutselig til seg selv, og skammer seg nærmest over sin egen, ganske primitive reaksjon: Det heter jo KNEKKEbrød! Ingenting er vel da mer naturlig enn at det leveres ferdig knekt? Dessuten gjør det jo bare min jobb enklere.

238 (20.10.2021) I disse dager, da det stadig er snakk om hvor skyhøy strømprisen er, vil media også på forbrukervennlig vis forklare oss hvor mye det koster å bruke de mange forskjellige strømslukende apparaturer som vi omgir oss med i det daglige. Jeg lot meg bl.a. fortelle forleden at det å ta en DUSJ kostet kr 11, mens det kostet kr 2 å kjøre en VASKEMASKIN ( - med alle mulige forbehold om at jeg har oppfattet og husket riktig). For å vise hvor ressursbevisst og økonomisk jeg er, har jeg derfor besluttet at jeg heretter skal vaske mitt legeme i vaskemaskinen. Altså istedenfor å dusje. På 30 grader skånsom ullvask, men uten sentrifugering, for eksempel.

237 (08.10.2021) Dagen er kommet. Det skal offentliggjøres hvem som er årets vinner av den store prisen. Media har lenge vært opptatt av å foreslå kandidater og spekulere i hvem som ligger best an i år. Bookmakerne har gjort det mulig for oss å tippe hvem som vinner, og kanskje attpåtil tjene en liten slant på det. Vil komitéen i år velge en «tradisjonell» kandidat, en som vi kan nikke gjenkjennende og anerkjennende til, eller vil valget overraske oss? Har vi kanskje aldri hørt om vedkommende person eller organisasjon? Vil vinneren være omstridt, slik at utdelingen til og med vekker negativ kritikk, kanskje endog skaper problemer i vårt forhold til et annet land? Spenningen er stor. Journalister fra hele verden er samlet foran den brune døren. Kameraene er finstilt og klare. TV sender direkte. Det summer av stemmer på mange språk mens reporterne sender sine siste gjetninger og kommentarer til seerne der hjemme. Ingen vil miste dette store øyeblikket da alle plutselig blir stille og man kan høre den berømte knappenåla falle, idet komitéens leder kommer ut av døren, går fram til mikrofonen og avslører hemmeligheten. Det er kl.11.00 det skal skje. Presis!

Så, et lite minutt eller så før døra skal gå opp, legger produsenten ut et annet bilde, et bilde fra INNSIDEN, et bilde av det som skjer BAK den brune døra. Det vil si, det skjer jo ingenting der, ikke annet enn at komitéens formann og hennes assistent står der og venter på det store øyeblikket. Vi ser henne halvt bakfra, stående med papiret hun skal lese opp fra. Vi bøyer oss fram som om vi skulle greie å lese fra papiret, som om vi skulle få vite hvem vinneren er noen sekunder før resten av verden. Vi er liksom på innsida, nesten som om vi selv satt i komitéen og kjente hemmeligheten. Vi følger med på klokka nederst på skjermen. Den skifter fra 10.59 til 11.00 uten at noe skjer! Nei, jo, der går assistenten fram og griper dørhåndtaket. Produsenten skifter lynraskt tilbake til bildet av den brune døra sett utenfra. Vi befinner oss igjen blant kameraene, journalistene, og resten av verden - og programmet går som det skal.

Men et kort øyeblikk, et halvt minutt eller så, var vi faktisk der inne, i det aller helligste. Trodde vi nesten.

236 (06.10.2021) La meg si det sånn, uten å forsøke å gjøre meg bedre enn jeg er: Jeg liker ikke å lure folk. Dette må være et resultat av den gode, men kanskje noe strenge oppdragelsen jeg er blitt utsatt for. Det er greit nok å «være lur» for egen del, men å «lure», slik at det gå ut over noen andre, det er mindre bra.

Derfor sitter jeg igjen med en lett blanding av strittende følelser etter at vår faste fiskemann var innom forleden. Dette er en kar som reiser land og strand rundt og selger frosne fiskevarer fra bilen sin. Riktig fine varer er det, og i et folkehelseperspektiv er det som kjent ikke dumt å spise fisk. Tvert imot.

Vi hadde på forhånd lagt inn en bestilling, og for ikke å trekke fokus vekk fra det denne observasjonen gjelder, går jeg ikke inn på konkret hvilke produkter jeg hadde bestilt og i hvilke kvanta. La meg bare si at vi hadde tre produkter på lista, A, B og C. Vår fiskemann, som sannsynligvis ønsker å selge og å tjene (mest mulig) på sin virksomhet, slik kjøpmenn ser ut til å ville, erklærte straks at vi burde doble produkt C, siden dette ville bli billigere for oss. Han kunne også vise på sin medbragte lille datamaskin hvordan dette hang sammen. Vår bestilling (A+B+C) ville altså bli DYRERE enn hans forslag, eller tilbud, om man vil: (A+B+2C). For meg er dette ikke bare avansert matematikk. Dette er snakk om å lure: Jeg fikk altså forslag om å få MER fisk for MINDRE penger. Og ikke bare var dette et i og for seg hyggelig forslag fra fiskemannens side: Han så å si insisterte på at jeg valgte hans løsning, siden «Det ville jo være dumt av deg å betale MER penger for MINDRE fisk?»

Logikken kunne virke krystallklar, men så var dette med å lure noen: Som nevnt er jeg oppdratt til å tenke at slikt ikke er pent. Hvis fiskemannen skulle reise fra oss med mindre penger, og attpåtil mindre fisk som ha kunne selge til noen andre, ville jeg vel ha lurt, for ikke å si SNYTT ham? Jeg er, etter en del grubling, kommet fram til at det må være omvendt: Det må ha vært han som lurte meg. Jeg er bare ikke i stand til å forstå hvordan? At markedsføring og matematikk er to ulike fag, får være greit nok, men her er vel matematikken brukt for å tilsløre et markedsføringsmessig knep?

Det vil i alle fall bli mange gode fiskemiddager framover.

 

235 (18.07.2021) Når det gjelder mat tenker jeg gjerne at det er svært interessant å vite HVA man spiser, hvorfra maten kommer eller hvilke ingredienser det er man slurper i seg. Altså at man f.eks. ved å lese varedeklarasjonen eller spisekartet kan ha en brukbar oversikt over hva man skal fortære. Derfor er selve navnet på retten/varene av en ikke ubetydelig interesse. Eksempelvis er «Lungemos» en betegnelse som det går an å forholde seg til. Jeg har en viss idé om både hva «lunger» er, og hva det vil si å bli «most». På restauranter, derimot, kan det være litt problematisk å orientere seg i det gastronomiske landskapet. Det er svært vanlig at rettene har navn som krever at man enten har god oversikt over diverse fremmede språk eller i det minste besitter en smule kreativ fantasi. Dette kan jo være artig, i og for seg, men særlig opplysende er det ikke alltid.

Derfor er det desto hyggeligere når man en vakker sommeraften oppdager «Oksekjake» på menyen hos et av våre utmerkede telemarkske hoteller. Her er det ingen tvil om hvilket dyr man skal nyte, for ikke å snakke om hvilken del av dyret man har på gaffelen. Man kan trygt sette tennene i oksekjaken i det man nærmest går opp i en høyere enhet med oksens tyggende kjakebevegelser.

PS1: Man kunne selvsagt også bemerke at Oksekjaken var en særdeles mør og saftig opplevelse. Dette kan muligens skyldes nettop det faktum at oksen formodentlig har brukt store deler av sitt liv til kontinuerlig å tygge gress, og således har utviklet kjakemusklene optimalt.

PS2: På den annen side må det jo være underlig for et kreatur som altså pr. definisjon må sies å ha levd sitt liv som vegetarianer, å selv bli spist som storfekjøtt, eller altså «Oksekjake». Tja?

234 (02.07.2021) Etter å ha ventet på Dagsrevyen i nærmere tre kvarter (utover den programmerte én times utsettelse) kan man jo stille det utillatelig naive og selvfølgelig direkte kjetterske spørsmålet: Hvorfor dropper man ikke de 90x2 samt ekstraomganger og går direkte til straffesparkkonkurransen?

233 (28.06.2021) Nå er det jo sånn, som eventuelle lesere sikkert har oppfattet, at disse mine observasjoner er ment å være rent refererende, altså ikke noe debattinnlegg, selv om enkelte glipp kan ha forekommet, der undertegnedes oppfatninger kan ha kommet til å skinne gjennom. Når jeg i dag nevner en observasjon som tangerer temaet «Munnbind» må derfor ingen tro at jeg har sterke meninger, verken for eller imot dette fenomenet. Jeg har selv forsøkt å følge lojalt de påbud og retningslinjer som myndighetene har pålagt meg under pestens herjinger, uten at jeg av den grunn ser for meg at dette plagget (sic) kommer til å bli en fast del av min garderobe i framtida. Jeg tillater meg likevel å nevne følgende observasjon som ble gjort for noen dager siden, som et lite tidsbilde fra dagene like før det midlertidige munnbindpåbudet ble opphevet. (Hvorvidt dette, når pesten en gang måtte gi seg, vil bli omtalt som «da den midlertidige munnbindfriheten ble innført», kan jeg ikke på det nåværende tidspunkt vite noe om.)

Men altså, observasjonen: Jeg satt sammen med en god venn på en av byens kaféer. Retningslinjene ville på det tidspunkt ha det til at man kunne ta av sitt munnbind når man satt i ro ved bordet på et offentlig sted som dette, men ha det på dersom man skulle bevege seg omkring i loalet, f.eks. til disken, toalettet, eller mot utgangsdøren. Greit nok. Plutselig går døren opp, og en ung kvinne kommer inn i kaféen. Ikke oppsiktsvekkende i seg selv, men denne damen var i smittevernfaglig forstand tilnærmet naken: Hun manglet nemlig den påbudte masken! Dette var hun åpenbart svært klar over, for hun holdt hånden omhyggelig plassert over munn og nese, formodentlig for å unngå påtale for brudd på smittevernet. Det er naturligvis ikke uvanlig å holde hånden for munnen, men da handler det gjerne om å kvele en gjesp eller å undertrykke en latter. Eventuelt å forhindre et uønsket oppgulp. Hvilken smittebegrensende effekt dette måtte ha, skal jeg ikke uttale meg om.

Nå er jeg fullstendig klar over at mitt forsøk på å beskrive damen der hun kommer styrtende inn med hånden foran munnen ikke på noen måte kan gjenskape den forbløffende virkning dette synet hadde på oss, der vi satt, men jeg innrømmer at den umiddelbare reaksjonen ved vårt bord var akutt krampelatter, som vi etter beste evne forsøkte å dempe. Nærmest automatisk holdt vi oss for våre munner vi også, i en slags parallell avspeiling av inntrykket denne scenen gjorde på oss.

232 (22.06.2021) Man kan lære mye av å lytte til NRK’s nyhetssendinger. I dag morges (både kl.07.00 og 07.30) lærte jeg at forskere har funnet ut at vi, menneskene, er i best humør om morgenen. Fram til ca kl.10.00. Da begynner humøret (dessverre) å dabbe av, inntil det stiger igjen omtrent på den tiden da man kan pakke sammen og dra hjem fra jobben. Det siste skal la ligge. Det virker bare provoserende dersom pensjonister uttaler seg om det å dra hjem fra jobben. Humøret før kl.10.00 mener jeg likevel at jeg er autorisert til å mene noe om.

Nå skal NTNU-forskeren bak disse oppsiktsvekkende funnene visstnok ha trukket sin konklusjon etter å ha studert 25 millioner Twittermeldinger, men man formoder vel at konklusjonen gjelder også for dem som ikke benytter dette sosiale medium, og at undersøkelsen sier noe vesentlig om den «generelle følelsesmessige tilstanden i befolkningen».

Men altså, dette med humør om morgenen. Vi har jo lært at det finnes både A- og ikke minst B-mennesker, og at «morragretten» er et adjektiv vi skal ha stor respekt for. Erfaring tilsier jo at det faktisk ikke er slik at alle spretter opp av dynene før hanen galer og jubler en arie på vei mot den nye dagen. Man skal være svære forsiktig, har vi lært, og ikke utfordre dem som lever etter mottoet «Jeg står opp med solen, og ved tolv-tiden er jeg helt oppe». Skal denne ikke ubetydelige del av befolkningen nå ved hjelp av forskningen støtes ut i det dypeste mørke og få beskjed om å iføre seg et stivt smil og et tilsynelatende godt humør, i det minste frem til kl.10.00? Jeg har hatt en bestemt følelse av at det er «morgenfuglene» som i denne sammenheng har vært avvikerne, og som var vært pålagt å ta hensyn til de morragretne. Kan vi nå gå ut fra at det forholder seg helt motsatt, og at vi med god samvittighet og med forskningen i ryggen likevel kan tillate oss en lettere manisk/lystig atferd, i det minste frem til kl.10.00?

231 (20.06.2021) Joda, jeg vet at jeg har vært inne på temaet tidligere, men det dukker stadig opp på nytt. I en eldre herres hverdag er det jo viktig med trygge rammer, og når rammene flyttes, kan forvirring og fortvilelse lett slå rot. Det gjelder Dagsrevyen. Som en søyle står den der, kl.19.00, hverdag som helligdag. Vi kan planlegge våre ettermiddager, vårt inntak av et varmt måltid og en derpå følgende hvilestund. Når klokken nærmer seg 19.00 sitter vi der med vår nykokte kaffekopp, klar til å motta dagens informasjon om verdens begredelighet. Så opplever vi, uten at vi helt har fått forberedt oss på det, at NRK velger å strekke ettermiddagen ytterligere én time - helt til kl.20:00! Og dette, viser det seg, fordi en gruppe unge herrer denne kvelden er opptatt med å spille fotball, og formodentlig ikke vil gå glipp av nettopp Dagsrevyen. Hensynsfulle, som man er i statskanalen, utsetter man altså dagens nyhetssending slik at de nevnte unge herrer også skal få med seg nyhetene, uten å måtte avbryte sitt fotballspill. At man samtidig skaper uro og frustrasjon for oss andre, som ikke deltar i fotballkampen, får så være. Det positive, for oss, er jo at vi får en ekstra lang ettermiddag, samt muligheten for å drøye middagsluren ennå en times tid.

Nå har riktignok NRK i lengre tid gjennomført en kampanje for å få seerne til å se Dagsrevyen på et senere tidspunkt, «når man selv vil», som det heter i annonseringen av dette presumptivt moderne fenomen: Man skal, via diverse klikking på fjernkontrollen, selv kunne starte kveldens Dagsrevy på et hvilket som helst tidspunkt ETTER kl.19.00! Det høres i første omgang besnærende ut: På denne måten kunne man altså tilpasse nyhetsinnhentingen etter sin egen dagsform eller døgnrytme. Man kan slippe å komme for sent eller rett og slett glemme å sette på apparatet i tide. Det man ikke sier noe om er at man i så fall får nyheter som i verste fall er mye eldre enn de man ville få ved å sette seg til rette kl.19:00, ja har man ventet lenge nok vil de kanskje være fullstendig utdaterte. Og hvem ønsker gamle nyheter?

Jeg kommer stadig tilbake til at det er like greit å vente til i morgen med å høre nyhetene. Da vil de jo i alle fall være mye ferskere.

230 (30.04.2021) Politikerne i Sandefjord diskuterer den lenge varslede fastlegekrisa i kommunen. Rådmannen foreslår å gå aktivt inn, ved bl.a. å opprette et kommunalt fastlegekontor, og får støtte av Arbeiderpartiet. Høyresiden nekter blankt å være med på noe slikt, og står steilt på at fastlegene skal være PRIVATpraktiserende, og beskylder Arbeiderpartiet for å ha IDEOLOGISKE motiver i denne saken. Fysj! Av det må vi vel kunne slutte at Høyre slett IKKE har ideologiske motiver?

229 (11.04.2021) Fra før av er vi godt kjent med «Fremsepartiet» (ref. E.Solberg) og «Møromsdal» (ref. diverse statsmeteorologer, evt stasmetrologer). Det siste året er vi også blitt kjent med «Folkehelstituttet». Trenger vi en statslogoped?

228 (05.04.2021) Det har selvsagt bekymret oss alle at mange mennesker er blitt innlagt på sykehus nå mens pesten herjer. Fra helsevesenet meldes imidlertid nå at «pasientene er yngre enn de var for et år siden». Har man rett og slett funnet ungdomskilden?

227 (24.03.2021) Nu om våren plukker man gjerne seljekvister med disse vakre dunete klumpene av bittesmå blomster, som man pynter opp med i de tusen hjem. På grunn av sitt utseende blir disse blomstene/kvistene ofte benevnt som «gåsunger». Noen kaller dem også, formodentlig av samme grunn, for «puselabber». Jeg kom forleden i skade for å blande begrepene en smule, idet jeg tiltalte husets vakre oppsats med seljekvister for «gåselabber». I ettertid ser jeg at dette, ut fra et strengt ornitologisk synspunkt, blir svært misvisende. Beklager!

226 (20.03.2021) Det er (minst) to kritiske momenter i menneskets daglige liv og virke, to forhold som setter sitt preg på dagen, humøret, ja på selve livsmotet. Vi snakker (naturligvis) om Oppstandelsen og Været. Når dagen gryr ligger man jo der under dynen, relativt varmt og trygt og i stummende mørke, i noe som minner om lykke, uavhengig, som man er, av tiden og dens mange krav. Man vurderer, liggende i en bortimot komatøs tilstand, om man skal gå til det skritt å våkne på ordentlig? Det meste er likegyldig. I det minste så lenge man kan la være å tenke på det som nå nærmer seg, altså (den uunngåelige) Oppstandelsen. Men de melder seg altså, de to spørsmålene som er egnet til å rive en ut av dvalen: «Må jeg virkelig stå opp?» og «Hvordan er været, tro?»

Nå er det jo klart at dersom svaret på det andre spørsmålet er at været slett ikke er tilfredsstillende, da kan svaret på det første spørsmålet lett bli benektende. Nordmannens forhold til været er som kjent nært og eksistensielt. Så nært er det, at det siste Nordmannen gjør før hen går til ro for natten, er å sjekke værmeldingen, for slik å være forberedt på hva som venter neste dag.

Men så er det altså til slutt ingen vei utenom. Det kan til og med hende at det er en tannlegetime eller andre typer avtaler som venter. Etter å ha samlet tilstrekkelig mot og styrke setter man kanskje beina på gulvet og kommer seg møysommelig opp i sittende, deretter stående stilling, vakler bort til vinduet for å gløtte på gardinene og finne svar på det andre spørsmålet, altså det om været. Det man ser der ute av VÆR kan være avgjørende for hvordan man legger opp den videre prosessen:

-          Skal man tilbringe dagen med en god bok?

-          Skal man våge seg utendørs?

-          Skal man like godt gå og legge seg igjen?

Alt det som her er sagt om denne framgangsmåten burde være problemstillinger som Nordmannen er rimelig godt kjent med. Imidlertid er situasjonen nå etter hvert, på grunn av tekniske nyvinninger, fullstendig endret: Nordmannen behøver ikke lenger forlate sitt myke leie for å finne svar på det andre spørsmålet, altså det om været. Man kan bare famle seg fram (dette er naturligvis før brillene er montert og lyset tent) til telefonen som ligger på nattbordet, åpne det ene øyet forsiktig, klikke seg inn på YR.NO og finne beskjed om hvorvidt været tilsier noen snarlig Oppstandelse. Dermed kan man også på elegant vis unngå den høyst unødvendige kikk ut i virkeligheten, og gå direkte tilbake til drømmeland.

Sånn er det blitt!

225 (19.03.2021) Når NRK for ørtende gang viser trailer for «Exit», «Norges tøffeste», «Lindmo» eller lignende, tenker jeg med vemod: HVOR BLE DET AV PAUSEFISKENE? (Joda, jeg vet om, og er i stand til å bruke, AV-knappen....)

224 (15.03.2021) Usynlighet er fascinerende! Det har kanskje noe å gjøre med dette dypt eksistensielle i erkjennelsen av at tilstedeværelse er et svært begrenset fenomen: Man kan (som kjent) bare være på ett sted av gangen. Riktignok opererer religionsfilosofer og slikt fint folk med begrepet «allestedsnærværelse» (omnipresens), og for det travle, moderne mennesket kunne noe slikt kanskje være ønskelig, men jeg innser straks at noe slikt slett ikke ligger for meg. Jeg har personlig aldri hatt opplevelsen av å være på mer enn ett sted samtidig. Knapt nok. Oftere har jeg tvert imot hatt følelsen av selv ikke å være tilstede der jeg faktisk befinner meg. Da er veien selvsagt ikke lang over til usynligheten.

Nå må ikke dette oppfattes som at jeg har et obskurt ønske om å snike meg innpå mine medborgere for å skremme eller spionere på dem, slik man kunne tenke seg at usynlighet ville gi muligheter for. Nei, for meg handler det mer om følelsen av å ikke bli lagt merke til. Man kunne kanskje snakke om en tilstand av mer eller mindre permanent kamuflasje? Alle eksperter sier riktignok at det er viktig å bli sett og få bekreftelse på seg selv, i det minste gjennom oppveksten. Jeg skal selvsagt ikke protestere på dette, men samtidig lurer jeg på, for min egen personlige del, om ikke jeg snart er blitt sett og hørt nok? Om det ikke kanskje var på tide å bli litt mer tilbaketrukket usynlig?

De som mener å kjenne meg vil nok protestere her, og hevde at jeg har gjort mer enn nok for å være synlig. Jeg har rett og slett opp gjennom årene laget altfor mye støy og spetakkel, tull og tøys, og det virker da svært lite troverdig å komme nå og påstå, å prøve å innbille mine venner, at jeg har et ønske om å være usynlig? Joda, jeg ser at det er noe som skurrer alvorlig her, men på samme måte som jeg med årene setter stadig mer pris på stillhet omkring meg, ser det ut til at usynlighet også, kanskje som en øvelse eller en slags forsiktig forsmak på den uunngåelige avslutningen, blir stadig mer interessant?

Jeg er selvsagt klar over at jeg med mine hundreognoenogåtti centimeter, samt en BMI sånn litt i overkant, kan ha visse problemer med å gjemme meg bort i landskapet, noe som kunne være et alternativ til den fullstendige usynligheten. Likevel må det vel gå an å plassere sitt legeme på en slik måte at det ikke vekker unødvendig oppsikt, bevege seg mest mulig i skyggene, i utkanten av ethvert rampelys, ankomme til eller forsvinne fra de ulike arenaene uten alt for mange fanfarer og oppmerksomhet?

Som en øvelse i usynlighet har jeg prøvd å bestrebe meg på å være LYDLØS når jeg beveger meg ute i det offentlige rom. Dette er nærmest inspirerende, og virker på sett og vis enklere. Det fungerer naturligvis best på tørr asfalt og myke gummisåler, når jeg f.eks. på et fortau i byens gater kan gli opp på siden av en medborger og se hvordan vedkommende, som ikke har oppfattet noe forvarsel om min ankomst, nærmest skvetter til side idet jeg passerer. Også på en velsmurt og ikke-skranglende sykkel lar det seg gjøre å nærmest sveve lydløst gjennom landskapet, som en indianer, innbiller jeg meg, selv om indianere (på jakt) kanskje ikke er kjent for å benytte sykkel. Nå er jeg heller ikke på jakt etter noe som helst, annet enn kanskje usynligheten. Vi får se, det vil si, det er vel nettopp det vi ikke får, når det faktisk er usynlighet vi snakker om?

223 (14.03.2021) Så lenge det er håp er det liv.

222 (12.03.2021) Jeg leste forleden en roman der en av karakterene, en ung mann i begynnelsen av tjueårene, setter i gang et større prosjekt, jeg vil nesten kalle det et livsverk: Han bestemmer seg for å skrive en tekst for hver dag han har levd, en liten tekst om hva han gjorde, hvor han har var, hvem han var sammen med og hva som skjedde osv. Dag for dag. Han har regnet ut at det må bli snakk om anslagsvis 8500 tekster, en tekst på hvert ark, og disse arkene fester han med klesklyper på snorer han har strukket på tvers i leiligheten sin. Han samler stoff fra gamle almanakker, fotoalbum og notater. Han snakker med foreldre, venner, klassekamerater, alle som kan bidra med gamle minner, store og små episoder, og forsøker å rekonstruere livet sitt. Motivet hans, hva han ønsker å oppnå med dette, skal jeg ikke gå inn på her. Det er for så vidt uinteressant i denne sammenheng.

Nå kan man jo også spørre hva forfatteren har ønsket å oppnå med å skrive om slikt, men uansett, når jeg leser dette blir jeg jo nesten litt inspirert. For det er jo nærliggende å tenke: Var dette noe jeg kunne ha gjort? Tanken er besnærende, og jeg kan jo innrømme at jeg har spart på en del 7.sanser, fotoalbum, avisutklipp, papirer fra arbeidsplasser og fra ting jeg har vært med på. Osv. Og jeg har faktisk en del folk jeg kunne spørre: Av og til treffer jeg jo gamle venner som husker ting jeg har gjort eller sagt, ting som jeg selv (heldigvis) har glemt eller fortrengt, og som jeg overhodet ikke kan gjøre rede for, men som enkelte av mine venner altså finner stor glede i å minne meg om. Dessuten har jeg skrevet en liste, år for år, for å hjelpe på hukommelsen hver gang vi snakker om f.eks. «Når var det vi var på den turen til Rosendal, forresten?» Ferieturer, konserter, prosjekter, fødsler og dødsfall. Og mye annet. Bare til innvortes bruk, selvfølgelig. Men en tekst for hver eneste dag? Jeg måtte jo i så fall opp i over 25000 tekster. Nei, det får andre ta seg av.

Hvordan det gikk med den unge mannen i romanen? Han gav opp. Han dekorerte et tre i Drammensveien med det han hadde av tekster, og lot snøen og regnet ta seg av det. Sånn ble livet hans oppløst i en papirgrøt. Kanskje like greit, når alt kommer til alt?

 

221 (06.03.2021) Det er mulig at dette bare er et utslag av folks ustoppelige fantasi nå mens pesten raser. Det er selvsagt også mulig at det alltid har vært sånn, men at jeg knapt har lagt merke til det før? Men jeg har altså observert, i løpet av det siste året, en mengde tilbud om å gå, løpe, sykle, svømme osv. i en rekke både nasjonale og internasjonale vandringer, løp, ritt osv. I denne tid, da det å krysse landegrenser er så godt som forbudt, og selv det å reise fritt omkring i sitt eget land blir sett som svært lite ønskelig, har kreative sjeler funnet løsninger som gjør at man kan kombinere mosjon, eventuelt prestasjon, med både reisevirksomhet og sosialt fellesskap, og alt dette uten å reise eller måtte være sammen med andre og potensielt smittebærende individer. Og selvsagt uten å bli forstyrret av plagsom og tidkrevende testing, isolasjon, karantene osv.

Hemmeligheten er at man nå kan være aktiv hjemme i sitt eget nærmiljø, om nødvendig i sin egen hage. (Dersom den er stor nok?) Man kan selv bestemme når og hvor man vil gå, løpe osv. Man velger selvsagt sitt eget, personlig tilpassede tempo og hvor lange økter man til enhver tid orker. Underveis må man bare huske å registrere aktiviteten, den tilbakelagte distanse, og så kan man på internett (naturligvis) følge med på hvordan man ligger an, så å si.

Dette er bare ett av et utall eksempler, men la oss ta den sagnomsuste pilegrimsvandringen til Santiago de Compostela, som riktignok opprinnelig var mer religion enn idrett, men som tross alt er en fysisk krevende øvelse: Nå kan man melde seg på og registrere sine ymse bevegelser i lendet samtidig som man underveis via en app på sin telefon kan følge med på kartet, se bilder fra landskapet man passerer, og dermed også få dokumentert hvor langt man hadde kommer dersom man (i virkeligheten) hadde fulgt ruta gjennom det spanske landskapet, og ikke f.eks. gått i ring rundt kvartalet der man bor. Underveis vil man også motta virtuelle postkort med informasjon om og hilsen fra stedene man «passerer». Ved fullført vandring lokkes det selvsagt med medalje. Alt dette for €33,95, eller €59,95 dersom man i tillegg ønsker en lekker T-skjorte.

Her i Sandefjord foregår i disse dager en «UtMARS» der man på tilsvarende måte kan loggføre alle korte eller lengre gå- og løpeturer osv. gjennom mars måned, naturligvis uten å komme i smittevernfaglig uønsket kontakt med likesinnede. Lista er dessuten lagt så lavt at vi alle har mulighet til å delta. Tøffingene har fortsatt mulighet for å være så tøffe de bare vil, og det er medalje til alle! Slike kombinerte fysisk/virtuelle stunts må da bare være positivt dersom det kan få Ola Nordmann ut av sofaen for en stakket stund. Og attpåtil lar ham kjenne at han har utrettet noe?

Dette minner meg om i fjor sommer da jeg leste at årets store «Styrkeprøve», på sykkel fra Trondheim til Oslo var avlyst p.g.a. pesten. På dette tidspunktet hadde jeg allerede i 2020, alene for meg selv, tilbakelagt på sykkel vesentlig mer enn de milene styrkeprøve-tøffingene bruker sånn ca. 14-30 timer på. Riktignok hadde jeg fordelt innsatsen ut over et par måneder, men likevel? Det var da det slo meg: Skulle jeg like godt sykle «tilbake til Trondheim», altså ikke i bokstavelig forstand, men noe tilsvarende når det gjelder distansen? Det ble gjort, og jeg tok likegodt turen tilbake til Oslo til slutt. (Jeg er tross alt bosatt på Østlandet) På det tidspunktet sluttet jeg å telle kilometer, så hvor i verden jeg endte opp til slutt, er ikke godt å si.

Ulempen med mitt opplegg er selvsagt at jeg aldri mottok noen medalje eller på annen måte ble hedret for innsatsen. At dette publiseres her, kan derfor anses som ren narsissisme eller et desperat rop om anerkjennelse. Sånn er det bare.

220 (01.03.2021) Grunnen til at man ikke finner det man leter etter, f.eks. et nøkkelknippe eller en ostehøvel, er at man leter et helt annet sted enn der nøkkelknippet/ostehøvelen faktisk befinner seg.

219 (14.02.2021) Neida, det skal ikke være enkelt. Selv det å skrive ned, mer eller mindre regelmessig, sine små hverdagslige observasjoner, innebærer tydeligvis en truende fare. Tekster som, endog med tynne og skjøre tråder, kan knyttes til skribentens eget liv, kan nemlig vekke negative reaksjoner, og negative reaksjoner er skummelt. Intet mindre! Sett at man skriver en tekst som gjør at enkelte tenker: Folk som leser dette kan komme til å tro at skriveren er belastet, på en eller annen måte, at han sliter med seg selv og livet sitt, at han er i ferd med å miste grepet, rase utfor en av de mange kneikene som livet består av. Det at noen tenker at andre tenker er nesten verre enn at «andre» tenker, siden «noen» i denne sammenheng gjerne har en tettere relasjon til skribenten, og dermed i større grad lar ting gå inn på seg. Det er sikkert (eller i alle fall kanskje) godt ment, men det kan, som sagt, gjøre skriving til et emosjonelt minefelt.

Hva er så problemet, vil noen spørre. Skal ikke skrivingen, dersom vi snakker om skjønnlitterære sjangere, ta sjansen på å bevege seg inn i noen av de små eller store emosjonelle minefelt? Er det ikke nettopp det som gjør den lesverdig? Det virker kanskje altfor pretensiøst å nevne «Bohemens første bud» i denne sammenheng, men altså: Kan man ikke våge å blottstille, i det minste en ørliten del av sitt eget, om det så bare var en lillefingernegl, uten at «noen» skal bli redd for at «andre» vil oppfatte at den var naken?

218 (10.02.2021) Jeg vet ikke hvorfor, men det skjer fra tid til annen: Det kommer over meg et uimotståelig behov for å nyse. Det er ikke lett å sette ord på hvordan selve nyset oppstår, men kroppen varsler gjerne et par sekunder i forveien, slik at jeg skal rekke å finne fram et lommetørkle eller i det minste snu meg vekk fra dem som ellers ville stå i akutt fare for å bli rammet av det som nyset måtte inneholde av ymse skumle mikrober etc.

Det viser seg altså bortimot umulig å motstå eller å holde tilbake et nys. Det er som med vulkanutbrudd, de kommer når de kommer. Jeg har forsøkt å klype meg hardt over nesen, men det vil i beste fall bare forsinke eksplosjonen. Dessuten virker det som om trommehinnene setter svært liten pris på å måtte ta hele trykkbølgen alene.

For min del tror jeg det er genetisk, eller noe sånt. Det virker nemlig som om jeg har arvet min fars nys; en svært støyende variant, som gjerne ble/blir repetert 3 ganger. Ikke for det, jeg tror nok jeg har vært oppe i 5 repetisjoner, minst.  

Det å nyse kan i seg selv være en både artig og, om jeg kan være så fri, forløsende opplevelse. Nyset har jo faktisk blitt sammenlignet med andre typer kroppslige utladninger. Likevel: Det er nok å foretrekke at nyset gjennomføres i ensomhet. Det å nyse i det offentlige rom har alltid vært sosialt belastende, siden det av omgivelsene oppleves utelukkende som spredning av de nevnte mikrober. Denne i beste fall lett overbærende holdning til nysende personer har i løpet av det siste året selvfølgelig blitt dramatisk forsterket: Et nys, et host, ja, selv det å ganske forsiktig rense halsen i medborgeres nærhet har nå fått status som nærmest samfunnsfiendtlig virksomhet.

Jeg har full forståelse for denne skepsis mot oss nysere. Jeg tør jo ikke tenke på hva mine nys kan medføre av smittespredning og elendighet. Gode råd mot ukontrollert nysing vil derfor bli mottatt med den største takknemlighet.

217 (09.02.2021) Jeg vet ikke helt, men dette kan muligens kategoriseres som en «Morgenstemning», eller snarere en «Brå oppvåkning»? Det må i alle fall være lov å si at som observasjon betraktet er det obskure preget absolutt til stede:

Man kan kanskje se det for seg; en (nokså) tidlig tirsdagsmorgen i februar, klokken har vel så vidt passert 06.00. Man brekker sitt slitne legeme ut av dynen og opp i sittende stilling, et legeme som til en viss grad er preget av den daglige smule forsmak på rigor mortis. Man famler etter sine briller, finner dem, og lister seg (lett vaklende) ut av soverommet i et forsøk på å ikke vekke resten av husstanden. Man ifører seg sin klær, forserer trappen opp til kjøkkenet (uten å snuble), smører seg en skive med gulost, koker vann til en morgenkaffe, og rister en dose av de reseptbelagte morgendropsene ut av dosetten. Man tenner en lystig liten morgenflamme i peisen og setter seg godt til rette i godstolen, med bok, kaffe, kaffekrus og ostemat innen rekkevidde. Man har dessuten, det må innrømmes, falt for fristelsen til å skjenke en ganske bitteliten skvett rødvin i et kjøkkenglass, slik at man har noe å svelge sine drops med etter maten. Kaffen er trukket ferdig idet man er midt inne i det første avsnitt i boken, og man strekker ut venstre arm og griper tak i kannen, løfter den forsiktig og, med øynene stødig festet i boken, heller så den nytrukne kaffen forsiktig opp i – VINGLASSET!!!

Nå skal man ikke være fordomsfull, men ha et åpent sinn overfor nye og spennende varianter og kombinasjoner av ymse mat og drikke. Man skal i det minste SMAKE før man gjør seg opp noen mening om hva som smaker godt og hva som ikke gjør det. Jeg skal derfor ikke komme med noen bastante påstander her, for jeg vet jo f.eks. at «kaffe med knert» av noen regnes som nærmest en nasjonaldrikk, men likevel: Jeg tror jeg våger følgende forsiktige anbefaling: Når det gjelder kaffe og vin, kan de med fordel nytes hver for seg. Lykke til!

216 (06.02.2021) Når dette skrives kan jeg naturligvis lett bli beskyldt for å være monomant opptatt av, og eventuelt kritisk til, myndighetenes tiltak for å slå tilbake pesten som nå i snart et år har truet vår trygge tilværelse. Men som jeg også tidligere har hevdet: Noe slikt er slett ikke meningen, og jeg kan forsikre at jeg etter beste evne forsøker å innrette meg lojalt etter kommunelegers og andres anbefalinger og/eller påbud. Det har seg imidlertid slik, i en tid der det meste er avlyst eller utsatt, og man selv er henvist til en tilværelse i delvis husarrest og med besøksforbud, at det man faktisk observerer stort sett handler om nettopp den for tiden herjende pesten. Nyhetene i media er stort sett knyttet til stigende eller synkende smittetall, sykehusinnleggelser o.l., og etter hvert selvsagt også siste nytt om når de ulike aldersgrupper kan forvente, eller håpe på, å bli vaksinert etc. Derfor er det heller ikke urimelig at store deler av de hverdagslige mer eller mindre obskure observasjoner kommer til å handle om nettopp slikt, enten man velger å skrive om dem eller ikke.

Dagens observasjon har naturligvis sin årsak i et lenge uttrykt ønske fra våre helsemyndigheters side, om at vi ikke skal trenge oss sammen, enten vi er smittebærende eller ikke. Vi skal holde avstand! Mange vil vel hevde at vi (alltid) har vært brukbart flinke til slikt her oppe i Steinrøysa, hvor antall innbyggere pr kvadratkilometer er på et svært moderat nivå. Likevel innskjerpes det til stadighet at vi ikke må utfordre våre medborgeres intimsone, som under pesten bør være minst én, gjerne to meter eller mer. Dette har naturlig nok medført ommøbleringer med reduksjon av antall sitteplasser på restauranter, kinoer m.v., diskusjon om faste eller løse seter i ymse forsamlingslokaler, og ikke minst regler for hvor mange individer som kan tillates samlet på ett sted, innen- eller utendørs.

Dagens observasjon, for nå omsider å komme til saken, gjelder et skilt på døren til en herværende  kolonialforretning, som forkynner at «Det er kun tillatt med 80 personer i butikken». Javel, tenker jeg, som bare skulle innom for å kjøpe dagens avis. Det ville selvsagt ikke vært ønskelig med hundrevis av kunder trengt sammen i et relativt trangt lokale, men hva gjør jeg nå? Det ble naturligvis ikke opplyst noe om hvor mange personer som i det aktuelle øyeblikket var kommet innenfor dørene. Var det 79 personer inne, kunne jeg jo med god samvittighet gått inn for å handle min avis. Men tenk om det allerede var 80, 81 eller 100? En stedlig utkaster/innpisker ville kunne avklart dette umiddelbart, slik man i lengre tid har hatt på byens Vinmonopol, men noen slik var ikke å se. Det var selvsagt ikke aktuelt å gå inn og telle de tilstedeværende, da kunne jeg jo i alle fall risikere tiltale for å overskride begrensningene. Det nyttet heller ikke å skaffe seg oversikt ved å telle de kunder jeg kunne se gjennom vinduene, siden slike etablissementer har reoler på kryss og tvers, og dersom noen kunder for eksempel i denne stund hadde oppsøkt (gjemt seg i) grønnsakavdelingen, ville jeg ikke kunne verken se eller telle dem. Jeg konkluderte etter noen tids grubling med at jeg kunne vente til en kunde kom ut. Hvis jeg da gikk inn, ville antallet tilstedeværende være konstant, og formodentlig under, eller ikke over 80. Mens jeg sto slik og resonnerte med meg selv, kom selvfølgelig et par andre kunder, som gikk rett inn uten å se ut til å bekymre seg for å overstige det tillatte antall. Skulle jeg da vente til ikke mindre enn 3, altså tre, kunder var kommet ut, for å være på den sikre siden? Hva om ytterligere flere kunder kom meg i forkjøpet? Jeg kunne risikere å bli stående til stengetid, og kanskje slett ikke få kjøpt noen avis! (Butikken kunne jo gjerne blitt utsolgt lenge før den tid også...)

Jeg må innrømme at jeg i denne situasjon, og etter lang tids grubling, begikk det som vel må kalles alvorlig sivil ulydighet, og helsemyndighetene må ha meg unnskyldt: Jeg trakk lua godt ned i panna og festet munnbindet, slik at jeg nok mest av alt lignet det vi i gamle dager ville tenkt var en kriminell ungdom (!) som hadde til hensikt å rane kassa, gikk deretter (målbevisst) inn og gjennom butikken, fant min avis, betalte og skyndte meg ut. I farten registrerte jeg ikke mer enn et par titalls andre kunder, så min manøver kan nok ha vært innenfor det tillatte, men dette var altså noe jeg konstaterte i ettertid. Skulle min handling bedømmes ut fra høyverdige etiske prinsipper, han jeg muligens utvist dårlig, eller elendig, borgerånd. La dette i så fall være en bekjennelse og en ydmyk bønn om tilgivelse. Jeg kan ikke love at det ikke vil skje igjen

(05.02.2021) Nok en gang må jeg, innledningsvis, forsikre om at jeg slett ikke er prinsipiell motstander av myndighetens mange påfunn for å gjøre samfunnet bedre, tryggere osv. Derfor er jeg heller ikke ute etter å gjøre narr av slikt, spesielt ikke nå mens pesten raser, og helseministre og andre gjør, får vi tro, så godt de kan for å lose oss gjennom krisen. Likevel føler jeg at jeg har observert en problemstilling som krever klar tanke og stødige føtter. Jeg har nemlig, sammen med min gode venn, gått på restaurant. Nå var dette formelt sett et møte med lunsj, men siden dette med lunsj gjerne innebærer både spising og drikking, og siden drikking kan bety inntak av alkoholholdig væske, er det klart at man på forhånd bør orientere seg i gjeldende reglementer. Det har nemlig lenge vært slik i dette landet at folk som inntar slik drikke har en lei tendens til å bli høyrøstede, klengete og kranglete. Spesielt med tanke på smittefaren og kravet til sosial distanse når pesten nå altså herjer, er slik oppførsel sterkt uønsket i det offentlige rom. Nå har det seg jo slik at oppførsel som beskrevet ovenfor av mange har vært betraktet som både udannet og uønsket lenge før pesten slo til, og derfor er i alle fall den eldre del av befolkningen godt kjent med ymse regler om at man ikke fikk bestille drikke uten å samtidig bestille mat. Man skulle på den måten forsikre seg om at klientene ikke gikk på restaurant for utelukkende å drikke og bli høyrøstede, klengete og kranglete. Det var imidlertid ikke nødvendig å bestille en stor og tung fem retters meny for å få kjøpt et glass øl eller vin. Det kunne gjerne være nok med et smørbrød. Derfor utviklet også tørste restaurantgjester en snedig teknikk med å bestille f.eks. et karbonadesmørbrød og fire øl. På den måten viste de sin seriøsitet og dannelse, selv om det ikke var uvanlig at smørbrødet ble liggende urørt, og at gjestene etter hvert faktisk kunne bli både høyrøstede, klengete, kranglete og det som verre er. Det springende punkt vil jo her være f.eks. hvor mye mat man plikter å bestille til hvert glass, og hvorvidt man plikter å spise opp maten man bestiller.

Nå er dette som sagt slett ikke noe nytt her i kongeriket, men de siste årene har dette fenomen, som ganske treffende ble kalt «spiseplikt», mistet noe av sin fordums glans, ikke minst fordi det har dukket opp et utall etablissementer uten slik plikt, der man altså kan drikke (så mye man vil) uten å spise. Når min venn og jeg altså forleden satte oss ned for å bestille vår lunsj, ble vi høflig gjort oppmerksom på at spiseplikten i smittevernets navn var gjeninnført, og dersom vi ønsket mer enn det første glasset, hadde restauranten en rekke aktuelle alternativer, så som ymse desserter, ostefat osv, som kunne legitimere inntak av enda et glass. Siden vi ikke var ute etter et større måltid, men på den annen side ikke kunne utelukke at tørsten ville kreve mer enn det ene glasset, forela vi denne problemstillingen for oppvarteren. Denne var slett ikke fremmed for slike tanker, og kunne berolige oss med at så lenge vi fortsatt har mat på asjetten kan vi bestille et nytt glass. Og her er vi altså tilbake til den gamle historien om et smørbrød og diverse glass. Det var imidlertid viktig, ble vi fortalt, at det som lå igjen på asjetten var å betrakte som «mat». Og ikke tilbehør eller pynt av typen «garnityr». Eksempelvis ville en kjøttbolle gjøre nytten, og kunne utløse et utall nye glass vin. En dillkvast, derimot, gjaldt ikke. Heller ikke de lekre små reddikskivene som prydet smørbrødet. En klatt majones? Tja, under tvil… Prøv da heller med en reke, den vil garantert være innafor.

Dette skrives utelukkende til orientering for dem som vurderer å gå på restaurant. Her kan det enkelte spisested, ifølge vår oppvarter, ha noe ulikt syn på både hva som er mat og hva som er tilstrekkelig mengde av de enkelte ingredienser. Derfor bør man intervjue sin oppvarter grundig før maten bestilles og serveres. God fornøyelse!

214 (02.02.2021) Det som her skal skrives har sittet langt, særdeles langt inne. Jeg risikerer nemlig, er jeg redd, å fornærme, og det på det blodigste og mest grusomme, folk som jeg regner blant mine nærmeste og beste venner, både slekt, gode tidligere kolleger og andre som jeg setter umåtelig stor pris på, og som jeg ikke på noen måte ønsker å legge meg ut med. Jeg har nemlig tenkt å komme med (nok) en innrømmelse, som samtidig, dersom man tar den i verste mening, kan oppfattes som en kritikk av mange av dem som står meg nær. Det er meg derfor maktpåliggende å presisere, innledningsvis, at jeg ikke på noen måte er ute etter å kritisere eller rakke ned på dem som måtte føle, eller innrette sine liv, annerledes enn meg selv. Jeg ville i alle fall i så måte, tror jeg, være i mindretall, og dermed vil mine tanker, gjengitt nedenfor, i alle fall falle platt til jorden, nedstemt og ugyldigerklært. 

Det jeg nemlig hadde tenkt å ytre, på den mest beskjedne og stillferdige måte, gjelder det at vi, den del av befolkningen som ikke kan kalle oss «hundeeiere», tydeligvis mangler noe som de ekte «hundeeiere» har, og det i overflod, nemlig fellesskapet ved å være i besittelse av en hund, og alt hva det medfører av muligheter for å komme i kontakt med andre, likesinnede, medborgere. Jeg observerer jo at disse utmerkede individer, hundeeierne, alltid har uendelig mye å snakke sammen om. En utømmelig mengde erfaringer de kan utveksle. Det være seg hvor søte deres hunder er, veloppdragne og dresserte naturligvis, hvorledes de oppfører seg overfor fremmede, hvor mye og hva de spiser, hvor og hvor ofte de bæsjer m.m. Det meste av dette kan naturligvis også konkretiseres i artige historier om hvordan hunden har oppført seg i nærmere beskrevne situasjoner osv. Og alt dette har de utvilsomt stor glede av, og jeg formoder at de forventer at også vi, de ikke-hundeeiere som tilfeldigvis måtte lytte til dem, betingelsesløst deler deres begeistring.

Alt dette er vel og bra, og jeg har ingen motforestillinger mot at slike erfaringer deles, med all den entusiasmen som naturlig følger med. Det jeg lurer på, er hva vi andre, vi ikke-hundeeiere har, som kan, på en eller annen måte, kompensere for dette? Det er jo ikke så lett å skildre/formidle hvordan vi IKKE går tur med (den) hunden (vi ikke har), hvordan den ikke bæsjer på naboens plen, hvordan vi ikke har dressert den til ikke å blir verdens lydigste og vennligste ikke-eksisterende lille dyr. Og ikke kan vi, når vi møter likesinnede, la dem, altså hundene (vi ikke har), snuse på hverandres bakparter og la være å bjeffe lykkelig til hverandre før vi (ikke?) rusler videre.

Det verste er at jeg slett ikke kjenner noen form for skyld og skam ved dette, altså det at jeg ikke har noe å bidra med i denne sammenheng. Det faller meg helt greit og naturlig. Jeg lytter selvsagt, tilsynelatende interessert, men kan ikke bidra aktivt til samtalen, ikke ved annet enn å nikke forsøksvis anerkjennende og således signalisere at dette har min dypeste respekt og aktelse. Men, altså, ute av stand til selv å dele egne erfaringer på en måte som vil vekke anerkjennelse. Det er derfor jeg undrer meg over hva vi, som ikke er i besittelse av menneskets beste venn, skal kunne si eller gjøre i sakens anledning uten å røpe vår manglende interesse og på den måten tråkke våre venner hundeeierne på potene?

Det enkleste er nok å bare trekke seg tilbake til en passiv observatørrolle, en rolle som for øvrig passer meg utmerket, men som altså ikke er spesielt positivt bidragende i samtalen. Så er det sagt. Sånn er det bare.

213 (23.01.2021) I aften, omtrent halvveis ned i en utmerket krukke Valpolicella, kom jeg i hu at jeg hadde en halvspist boks oliven i kjøleskapet. Den ble naturligvis både hentet ut av skapet, og deretter fortært sammen med druesaften. Når jeg gjør slikt, og jeg må innrømme at dette har skjedd også tidligere, og vil trolig også skje igjen, observerer jeg at et gammelt minne ganske lett spretter opp i hukommelsen:

Jeg tenker nemlig tilbake til en aldeles hyggelig fortauskafé i Gréoux-les-Bains, under en vakker provencalsk sommerhimmel i 1995. Vi hadde satt oss godt til rette og bestilt og blitt servert vår vin. Da dukket det opp, i et av våre norske hoder, tanken om at kanskje vi skulle be kelneren om en skål peanøtter til vinen? Vårt ønske ble forelagt kelneren, som så nokså uforstående på oss: Peanøtter? Til vin? Nei, det går da slett ikke an! (Noe slikt var nærmest blasfemisk, forsto vi) Peanøtter kan dere ikke få, men oliven, derimot! Vi så på hverandre. Oliven? Kulturelle særheter er et vanskelig fag, men dristige som vi er, eller var, nikket vi usikkert og takket ja. «Jo, la oss prøve oliven». Det er ikke nødvendig å tvære dette ut i det uendelige. La oss bare si det sånn; vi (enkelte av oss) ble hektet - der og da. Derfor! Jeg behøver vel ikke si mer. Oliven og rødvin! Oui, merci!

(20.01.2021) Det kan selvsagt variere hvor mange ganger det vil være nødvendig å lese korrektur på et manuskript før det sendes til trykking. Det som jeg imidlertid tror er ganske sikkert, og som ikke varierer, er at den siste, aller siste, korrekturen kan leses, og at de siste rettelsene kan noteres, ETTER at boka/trykksaken er ferdig produsert.

(08.01.2021) Jeg har tidligere kommet med en innrømmelse når det gjelder det å ha problemer med å kjenne igjen folk som kommer kjørende i bil, og gjerne tuter lystig idet de passerer: Selv om jeg prøver å få vinket tilbake, har jeg mang en gang blitt stående i veikanten, i dyp villrede om hvem jeg har vinket til? For å prøve å finne en slags akseptabel forklaring på min (åndsfraværende?) atferd, har jeg nevnt min betydelige nærsynthet, samt det faktum at jeg ofte går i mine egne tanker. Det kunne tilføyes at dette ikke bare gjelder passerende (og tutende) biler: Det er generelt vanskelig å kjenne igjen folk, spesielt nå om vinteren, når de ofte er iført en stor lue av bøttetypen, trukket godt nedover, og gjerne, når de meteorologiske forhold tilsier det, står der i motlys og med et stort par mørke vegg-til-vegg solbriller. Dette er ikke enkelt, og jeg erkjenner at jeg kan ha unnlatt å overholde hilseplikten ved slik møter.

Nå under pesten viser det seg at denne problematikken kan trekkes enda noe lenger, siden det nå blir stadig vanligere at folk også dekker seg bak masker både sent og tidlig. Jeg innser at det her er snakk om høyst påkrevet smittevern, og jeg skal naturligvis ikke polemisere mot dette fenomenet, men jeg trenger et råd:

Det har seg nemlig slik at jeg nå, når jeg ustanselig møter maskerte medborgere, opplever at enkelte av dem hilser med et noe uartikulert «Hei!» der inne bak masken et sted. Jeg er som regel dessverre ikke umiddelbart i stand til å identifisere dem, men mumler høflig «Hei» tilbake. (Jeg har til og med sett meg nødt til å spørre om navnet.) Samtidig vet jeg altså, som gjort rede for ovenfor, at jeg lett kan ha kommet til å overse godt kjente, og altså kan ha unnlatt å hilse, noe som i denne byen betraktes som svært lite dannet. For å kompensere for dette, for altså å forsikre meg om at jeg ikke overser noen, har jeg derfor tatt meg i å hilse (høflig) på alle, eller iallfall ganske mange maskebærere, samtidig som jeg vet at jeg da risikerer å stille dem i forlegenhet. For det er da slett ikke sikkert at de skjønner hvorfor en fullstendig ukjent går rundt og hilser på dem? Og det er da jeg spør, hva er egentlig verst? Å hilse på alle, for sikkerhets skyld, eller å unnlate å hilse på enkelte?

(07.01.2021) Jeg skal selvsagt ikke på noen måte prøve å begå dypsindige diktanalyser eller tolkninger, men av en eller annen grunn er det et par linjer fra Bob Dylan, skrevet og sunget for 55 år siden, som dukker opp i hodet mitt i disse dager: «But even the president of the United States / sometimes must have to stand naked».

Joda, sett herfra er vel nakenhet et ganske mildt uttrykk for hvordan presidenten framstår for tida….

(01.01.2021) Når man tar mål av seg til å notere ned en «obskur observasjon» vil det vel gjerne oppfattes som at man har en ganske fersk, nylig observert observasjon å berette om, og altså en av den obskure typen. Så også i dag, selv om observasjonen er nært knyttet til en hendelse som ligger omtrent halvannet år tilbake. Dette blir kan hende litt innviklet, men altså: Det har seg slik at jeg har i vårt skap et glass. Et vinglass. Vi har flere glass, naturligvis, men dette aktuelle glasset som det skal handle om her har sin helt spesielle historie, ulik de historier som måtte ligge bak husets øvrige glass, og som jeg knapt kan gjøre rede for. Denne historien er altså, på én måte, halvannet år gammel, men min obskure observasjon handler om at hver gang jeg henter glasset ut av skapet, for ikke å snakke om når jeg like etterpå hever det og skåler stille for meg selv, ser jeg ganske klart for meg hva som skjedde da dette glasset for første, eller egentlig for andre gang, kom inn i mitt liv. Jeg observerer, med andre ord, hvordan en liten og hverdagslig gjenstand (Vi snakker ikke om noe dyrt og eksklusivt glass, men et høyst ordinært restaurantvinglass som sikkert er beregnet på at slomsete gjester kan komme til å knuse det i alle fall), at altså et slikt glass kan hente fram et minne, en stemning, ja en hel kveld eller mer. Derfor, det obskure i dette, som senest i går kveld manifesterte seg under den hjemlige og nokså rituelle feiringen av det nye år, er det stadig tilbakevendende minnet, som her i all korthet skal gjøres rede for:

Under vår årlige tur, sammen med gode venner, til Skagen og musikkfestivalen sommeren 2018, hadde vi, fjorten glade nordmenn, vært sammen på en restaurant, jeg mener den var av den italienske typen, for å spise, drikke og hygge oss, slik glade og gode venner gjør, eller gjorde, før pesten rammet oss. Da jeg skulle gå fra bordet var jeg så godt forsynt at jeg etter sigende skal ha forlatt et halvfullt glass god vin før jeg syklet tilbake til vår leirplass ved Skagen motell. En del av våre venner ble sittende noe lenger, mens vi som dro i forveien inntok våre campingstoler utenfor motellet og lot sommernatten gjøre med oss det som bare sommernetter kan. Vi satt der, mette og glade, og skravlet langsomt og stillferdig, da resten av selskapet etter hvert dukket opp. I spissen for våre syklende venner kom min gode venn AB med én hånd på styret, mens den andre hånden høyt hevet bar et halvfullt glass rødvin. AB overrakte meg glasset og formante meg vennlig om at det var for ille at jeg ikke skulle få nyte de siste slurkene. Derfor hadde han syklet glasset hjem, den halvannen kilometeren eller så, for å sørge for at jeg fikk mine dyre, og allerede betalte dråper.

Derfor altså, hver gang når dette glasset fylles, senest nå i kveld, ser jeg AB komme, på sykkel i sommernatten, og overrekker meg glasset med et nærmest rituelt alvor. Slike venner vokser ikke på trær. Slike venner, og glass, må man ta godt vare på.

(28.12.2020) Det kommende året er nylig blitt omtalt i kringkastningen som «tyvetjueén». Dette viser formodentlig hvilken språklig rikdom som finnes her oppe i steinrøysa. Godt nytt år!

(24.12.2020) I slutten av november forærte min kone meg en FLAX-kalender («Vinn inntil 1 million til jul»). Denne har jeg forskriftsmessig åpnet, luke for luke, gjennom 23 dager. Selv om jeg av natur (og bitter erfaring) er dypt pessimistisk i slike sammenhenger, må jeg innrømme at det har ligget en viss forventningsfull spenning i luften rundt den daglig lukeskraping. Gambleren i meg våknet av dvalen, for det kunne jo hende at (til og med) JEG vant (for en sjelden gangs skyld). En slik spenning skal man ikke kimse av. Det er godt å ha et hengende snøre, siden det visstnok skal være håp i slike. Og så lenge det fortsatt er uåpnede luker, er jo mulighetene til stede, er de ikke det da? Da jeg foretok en opptelling i går, onsdag 23/12, kunne jeg konstatere at jeg, i mylderet av ulikt tellende symboler, som nissehoder, stjerner, bjeller, reinsdyr m.v, manglet kun én sukkertøystang for å vinne en femtilapp, eller ett juletre for å vinne en hundrings. Det var altså fortsatt muligheter, og spenningen var stor før dagens frokost. Det var da jeg besluttet (dvs. foreslo) å vente med den aller siste, den tjuefjerde luken til oktober 2021. Regelen er jo at «Premie må heves innen 31.10.2021». På den måten kunne jeg få maksimalt ut av spenning og forventninger: Jeg kunne leve i ti måneder i den tro at jeg snart (kanskje) kunne innkassere en gevinst. Som kjent skal man være varsom med å ta livsløgnen fra et menneske, og jeg kunne vel også trenge noe, et håpløst halmstrå av et håp, å klynge meg til i disse vanskelige tider.

PS! Mitt ellers utmerkede forslag falt som en sten under votering ved frokostbordet, og jeg kan derfor allerede nå berolige alle kjente med at det slett ikke er nødvendig å titulere meg «millionær». Pessimismen vant, og jeg må finne spenningen i hverdagen på helt andre steder i året som kommer. GOD JUL!

(18.12.2020) Jeg har gått og venta på det, og i dag kom det endelig: Julebrevet fra en eller annen med sans for practical jokes. Dette er sjette gangen. Fra og med 2015 har de kommet regelmessig en ukes tid før julekvelden. Mitt navn og korrekt adresse på konvolutten. Selve brevet er av innhold som julebrev flest, en oppdatering på begivenheter i familien gjennom året som gikk. Jeg tituleres som «gode, gamle venn» og ønskes god jul, helt etter forskriftene for slike epistler. Men underskriften er  for meg totalt umulig å tyde, og det refereres til navn som er meg fullstendig fremmede. Dessuten er avsenderens familie og beskrivelsen av denne ganske spesiell, om jeg kan uttrykke meg slik. Jeg har grublet siden 2015, altså i fem år, over hvem som står bak dette, og jeg har ikke kommet fram til noe fornuftig svar. Det er noe kjent med håndskriften, tror jeg, men jeg har ikke hatt noe godt sammenligningsgrunnlag tilgjengelig, så der er jeg ikke kommet noen vei. Poststempelet er et anonymt «Posten Norge» og sier meg ingenting. Årets kort var ikke en gang stemplet. Og noen avsenderadresse er det naturligvis ikke snakk om, så det er dessverre umulig å få sendt et svar.

Jeg har til og med konfrontert flere personer som jeg kunne tenke meg var i stand til å formulere slike tekster, og som sikkert ville ha stor glede av å holde meg for narr. Men de rister alle uforstående på sine hoder. Hva gjør jeg så? Skulle jeg neste år putte konvolutten i en bevispose og overlate den til lovens lange armer? Be om sjekk av fingeravtrykk? DNA-bevis? Men da må vel avsenderen stå i forbryterregisteret for at jeg skulle få et svar?

Men hvis du, «kjære gamle venn», er der ute et sted og leser dette, så la meg i det minste få ønske deg en riktig god jul! Og så håper jeg at det går greit med Roy-Gjermund!

(14.12.2020) For bare et par dager siden publiserte jeg i min forrige observasjon en betraktning omkring hvordan moderne teknologi forandrer hverdagene våre. Den gang handlet det om hvordan man bestiller et glass drikke i (f.eks.) et kulturhus. Uten den gang å vite det, ser det ut til at jeg er havnet i en strøm av lignende observasjoner (Hva blir det neste?): I dag har nemlig den lokale menighet som vi rent geografisk tilhører, vært i vår postkasse med en liten julehilsen: På et A4-ark i gilde farger opplyses vi om hva som skjer i kirken i julen osv. Greit nok. Det som umiddelbart fanget min oppmerksomhet, var likevel en stor «QR-kode» på arkets forside. Den er i seg selv et ganske mangetydig og uklart uttrykk, men som tilfellet var i min forrige observasjon, kunne man også her oppnå et eller annet ved å scanne koden med sin mobile telefon. Nå handlet det imidlertid ikke om å bli servert leskende drikke, nei, her fikk man, slik det ble forklart, servert «Juleevangeliet som QR-kode».

Jeg innrømmer at jeg har testet det hele, og kan bekrefte at juleevangeliet iflg. Lukas åpenbarte seg i all sin velde på min telefon, dog med så små bokstaver at det må forstørres opp ganske kraftig for å bli lesbart. Egentlig var jeg spent på om dette var et annet og nytt, et digitalt evangelium («Det utgikk et bud på Facebook….»), men en rask gjennomlesning tyder på at det er det gamle, som man kjenner fra utallige juler. Det morsomme er imidlertid at man i stedet for å trykke opp denne teksten, slik man gjorde i (de gode) gamle dager, deler ut en kode som gjør at det bare er personer med smarttelefon og en viss digital kompetanse som kan tilegne seg den. Fra før vet vi at telefonen er et, for mange, uunnværlig verktøy, med hvilken man kan utrette det meste. Nå har den tydeligvis også fått en religiøs funksjon, ved at den er nødvendig (?) for å tilegne seg kirkens budskap. (Den uleselige koden, mysteriet som blir tydelig ved hjelp av telefonen! Her ligger det jo også temaer for en rekke prekener, vil jeg tro!)

Men hvorfor ikke gjennomføre dette konsekvent? Hvorfor ikke la all informasjonen på arket ligge bak en QR-kode? Hele juleprogrammet, opplysninger om kirkens jubileum, innsamling til nye stoler i kirkesalen m.m.?

Dette er neppe oppstått som et resultat av at prestene for tiden er i streik. Dette er nok den nye måten kirken tilpasser seg tiden på. Lurer på hva de legger bak QR-koden til påske?

(12.12.2020) Det skal visstnok være slik at det er under krig eller kriser, f.eks. pest/pandemi, at mennesket gjør teknologiske fremskritt. Også når det gjelder den nærværende pesten ser vi at fantasien settes i sving, og at problemer løses, slik at hverdagen vår blir lettere.

Jeg hadde i aften billett til julebanjokonsert i byens kulturhus. I de (gode) gamle dager ble det gjerne servert øl/vin fra en mobil bar i foajéen før forestillingen. Slik kunne publikum greit komme i den rette (!) stemningen allerede før konsertstart. P.g.a. den ovenfor nevnte pesten regnet jeg med at slikt nå ville være langt utenfor rekkevidde, og at jeg i dag måtte nøye meg med et krus sur kaffe fra kinokiosken. Jeg kunne ikke ha tatt mer feil! Min gode, gamle kollega Kim, som jeg traff i foajéen, kunne fortelle meg at man nå, via sin mobiltelefon, på en enkel måte kunne både bestille og betale diverse forfriskninger, og han var som alltid vennlig og serviceinnstilt, og veiledet meg gjennom den digitale prosedyren.

Selv regner jeg meg blant dinosaurene, altså de om ikke utryddede, så i alle fall utrydningtruede arter, når det handler om slike tekniske finurligheter. Da vi jobbet sammen var det alltid Kim vi ropte på når vi sto fast i en eller annen digital/datateknisk hengemyr, og som den gentleman han er, ordnet han alltid opp for oss.

Jeg ville antakelig ha rygget tilbake i forvirret fortvilelse om jeg ikke hadde blitt gitt følgende grundige veiledning: Man setter seg ved et bord og fotograferer, med telefonen, et skilt som er plassert på bordet. Deretter får man beskjed om å klikke, som det heter, på diverse valg av ymse slags drikke, man blir bedt om å betale via f.eks. Vipps, og: VIPPS, som man sa før i verden, der kommer en ung, vakker kvinne løpende med mitt etterspurte glass! «Order and pay contact free», som det heter på det nevnte skilt. Den kontaktfrie siden av saken handler naturligvis om smittefaren, i dette tilfelle faren for å bli smittet ved den bardisken man slapp å stå i kø ved. Jeg kunne altså trygt sitte i ro, unngå køen, bestille uten å snakke med noen, og betale uten å benytte potensielt smittebærende kontanter eller bankkort. Hadde det ikke vært for pesten, ville dette kanskje aldri ha blitt realisert?

«Please enjoy and keep a safe distance!»

PS1: Dette var så morsomt at jeg, ifølge gode pedagogiske prinsipper, måtte prøve det en gang til, og nå uten veiledning. Det virket fortsatt, og jeg satt der med to glass!

PS2: Jeg fikk til og med, umiddelbart og uten å be om det, kvittering (Electronic receipt) tilsendt på e-post.

PS3: Hvorvidt AKAN, IOGT, kommunelegen eller tilsvarende instanser blir elektronisk varslet om omfanget av mitt konsum i foajéen i aften, er uklart.

PS4: Om damen som kom løpende med glasset/glassene (uten munnbind og gummihansker!) er testet og funnet smittefri, vet jeg naturligvis ingenting om.

Sånn går verden videre!

 

(04.12.2020) Siden dette skal handle om at jeg har oppdaget et nytt ord, virker nok den gamle og velbrukte tittelen «Intet nytt» noe misvisende. Jeg velger likevel å beholde den, og det kan muligens forsvares med at det slett ikke er noe nytt at man oppdager nye ord. Det gjør man jo hele tiden.

Kanskje blir det også feil å si at «jeg har oppdaget et nytt ord»? Like feil som å si at Columbus i sin tid «oppdaget Amerika»? Vi vet jo at Amerika hadde vært der hele tiden, selv om Columbus ikke hadde verken sett dette kontinentet eller vært der før han plutselig i 1492 «oppdaget» det. Sånn også med dette ordet. Det har utvilsomt vært der lenge. Dessuten er det nok ikke ordet, men den aktuelle BETYDNINGEN som kan være ny, i det minste for meg:

Ordet dette skal handle om er «terne». Fra mine unge somre ved Eidangerfjorden lærte jeg at en terne er en fugl. Samtidig skjønte jeg at de voksne av og til snakket om en seilbåt når de brukte ordet, «Kragerøterne» var visst den fullstendige betegnelsen på denne båten. Jeg går ut fra at det var båten som var oppkalt etter fuglen, og ikke omvendt. Det heter jo om fuglen at den har «en slank langstrakt kropp, lange, smale og spisse vinger, samt langt og spisst nebb», og når jeg i dag ser på bilder av denne båten, som ble konstruert i 1938, kan jeg godt se at den har noen av fuglens egenskaper. Kanskje bortsett fra nebbet? Jeg oppdaget på den måten at språket har sine finurligheter, og at det var et poeng å vite om det var båten eller fuglen man snakket om når man benyttet ordet «terne».

Men det var altså den nye betydningen, eller rettere sagt den betydningen jeg ikke hadde hørt før: Da jeg forleden skulle kjøpe bacon til en rett som skal serveres i helgen, hadde jeg fått direktiver om å anskaffe en pakke med disse små, ferdig oppskårne baconbitene. Da jeg fant pakken i kjøledisken, la jeg merke til at den var merket «BACON, TERNET». Ut fra vanlig forståelse av språket tolket jeg «ternet» som en form av det for meg ukjente verbet, «å terne». Siden noen kaller disse små baconbitene for «terninger» resonnerte jeg videre at «å terne» må bety noe sånt som «å lage terninger». Slakteren skal altså ha laget terninger av baconet? Nå har vel ordet «terning» et ganske høyt presisjonsnivå i matematikken. Jeg har gått gjennom samtlige baconbiter i pakken, og jeg kan ikke gå god for at noen av dem kan passere som «terning» i streng forstand. Kanskje «å terne» betyr «å forsøke å lage noe som kan minne om terninger»? Nytt var ordet i alle fall. Skal bli spennende å se når og hvor det dukker opp neste gang.

(03.12.2020) For noen dager siden kom jeg i skade for å uttrykke meg på en måte som, i beste fall, kan ha vært nokså upresis. De som kjenner meg godt (nok) kan ha funnet grunn til å riste på sine hoder og tenke at dette stemmer vel ikke helt med vår oppfatning av virkeligheten, eller altså i dette tilfelle, av meg.

Jeg skrev nemlig noe i retning av at jeg ikke har noen trang til å «ta meg ut», eller altså å bli lagt merke til, kjørende i en lekker sportsbil, f.eks. langs Rivieraen. Nå er jeg klar over at jeg beveger meg inn i et tåkefullt psykologisk landskap, der årsaker og motiver sikkert kan tolkes og utredes i de fleste retninger, men jeg kjenner at jeg må ta en viss selvkritikk på mitt noe sleivete utsagn.

Utgangspunktet er greit nok: Jeg innrømmer gjerne at det er noe som skurrer alvorlig i bildet av meg, gjerne iført moteriktige klær og en snerten liten sinnatagg av en sports- eller racerbil, f.eks. en Bugatti. At jeg selv innser dette er altså ikke problemet her. Men samtidig er jeg blitt minnet om at jeg i en lengre periode av mitt liv både tilsynelatende og faktisk må ha brukt en god del energi på nettopp det å bli lagt merke til, i bil. Saken er bare at dette ikke på noen måte var en sports- eller racerbil. Slett ikke! Familiens røde 2CV av 1984-modell, «Le Canard Rouge» representerte noe helt annet og annerledes, noen vil si det diametralt motsatte av en Bugatti, og jeg selv, som inntil da, og også senere, etter 2CV-epoken (som altså dessverre er et for lengst tilbakelagt stadium), hadde ansett en bil for å være intet mer enn et (praktisk) transportmiddel, og sånn sett av mindre interesse så lenge den gikk når og dit den skulle, selv jeg begynte å snakke svulstig om «en bil med sjel», jeg kjøpte og studerte litteratur om 2CV’en og organiserte meg i 2CV-klubben: Vi deltok på turer sammen med andre 2CV’ere, kjørte kortesje langs landeveien, overholdt «hilse-plikten» og dekorerte bilen slik at den ble enda mer lagt merke til (jfr. «anderumpen»). Jeg mener å huske at jeg til og med, ved høytidelige anledninger kjørte rundt iført alpelue, og forsøkte, stotrende, å snakke fransk. Bilen ble naturligvis behørig døpt i fransk Vin Rouge, og dens fødselsdager ble feiret i garasjen med ost og baguette. Da mine elever omtalte meg som «han lærer’n med hippie-containeren», oppfattet jeg det mest som en hedersbetegnelse. Det var neppe ment slik.

Nå har jo noen den oppfatning at bileiere og hundeeiere har det til felles, at når de møtes må de stoppe opp og snuse på hverandre, eller rettere sagt på hverandres biler (eller hunder), stille relevante bil- eller hundespørsmål og dele hverandres bil- eller hundehistorier. Slikt har jeg aldri interessert meg for – bortsett fra nettopp i min 2CV-periode. Denne form for monoman ekshibisjonisme har gitt mange gleder, samtidig som jeg sannsynligvis kan ha påført mine (den gang mindreårige) barn diverse traumer; det å bli observert i en slik kjøredoning er ikke nødvendigvis det som gir mest positiv status for et lite barn. Beklager det!

Blir det noen konklusjonen på alt dette? Utgangspunktet, tanken om meg selv i en snerten liten sportsbil, er selvsagt fortsatt absurd. Men det handler nok mest om hva bilen representerer. Det gikk helt greit å identifisere seg med en litt lurvete og sliten, lett gyngende fransk blikkboks, der den putret avgårde med sine svært begrensede hestekrefter.

 

(29.11.2020) Når jeg tenker meg godt om, tror jeg at jeg nok har et nærmest ambivalent forhold til jubiléer og merkedager av ymse slag: På den ene side er det å skulle havne i rampelyset ikke alltid ønskelig, selv for en gammel rampegutt. På den annen side, derimot, innser jeg viktigheten av å ha noen av disse små skiltene langs livsveien, som sier at «nå er vi faktisk kommer hit, (tro det eller ei)», altså en slags tillatelse til å feire at et eller annet er oppnådd, eller, like gjerne, noen små fyrtårn ennå lenger der fremme som signaliserer at vi nærmer oss, og som til og med kan motivere oss til å holde fram og holde ut, ennå en stund. Det er ikke langt igjen, liksom. For det er alltid fullt mulig å feire store, men ikke minst alle de små begivenhetene som livet er så fullt av. En liten feiring vil alltid lyse opp i hverdagen, om den, altså hverdagen, skulle være aldri så traurig.

Jeg skriver dette fordi disse min betraktninger, observasjoner, kaller jeg dem visst, av den obskure typen, nå er kommet opp i et antall som kunne tilsi en viss forsiktig feiring. Jeg mener, det å stille sine forvirrede tanker ut til spott og spe for all verden, gang på gang, nærmest i det uendelige, er kanskje ikke feiringsverdig i det hele tatt, kanskje snarere tvert imot. Jeg kjenner personer som ville nikke anerkjennende til akkurat det. Samtidig, av for meg noe uklare årsaker, deriblant et slags ustoppelig uttrykksbehov, kommer det stadig nye observasjoner, og da er spørsmålet: Kan jeg nå f.eks. heise et lite flagg og skåle diskret for meg selv, siden disse observasjonene på en måte er tallmessig kvalifisert til slikt? Jeg vet ikke hvilke tall man må komme opp i for å være der. Kanskje har jeg langt igjen, kanskje kommer jeg aldri frem, men OK, la det være sagt her og nå – en sen kveld helt i slutten av november 2020: Skål, Jørund. Så langt er vi kommet. Skal vi lengre? Hvem vet? Kanskje jeg kan finne plass og tid til enda et jubileum om en stund? Eventuelt noe å glede seg til….

(27.11.2020) Forleden bruke jeg uttrykket «undertegnede» i en tekst, altså, slik de fleste vil oppfatte det, en referanse til den som forfattet gjeldende tekst, det vil si meg selv. Nå var ikke dette noe dokument av den typen som krever en formell signatur. Det var, i likhet med det som her skrives, en tekst der det ikke står noe navn UNDER teksten i det hele tatt. (Hos Facebook dukker navnet formodentlig opp OVER teksten, helt av seg selv, automatisk og uten at jeg, altså «undertegnede», engang behøver å tenke på å skrive det inn.)

Dette er slett ikke noe nytt. Uttrykket er gammelt og velbrukt. Når jeg tar det opp her, er årsaken at jeg en gang for lenge siden, på 70-tallet vil jeg tro, kom ut for en kar som ville diskutere nettopp uttrykket «undertegnede». Han mente nemlig at det var direkte misvisende: Å undertegne, mente han, må bety å signere, å sette sitt navnetrekk UNDER et dokument eller en tekst. Da er det (logisk nok) TEKSTEN som er undertegnet. Teksten befinner seg i en totalt passiv tilstand, men BLIR altså undertegnet av noen, nemlig av signatøren. Han hevdet med stort engasjement at det korrekte måtte være at jeg som signerer er den UNDERTEGNENDE, og altså spiller en AKTIV rolle. Vi måtte da være enige i det?! Denne språklige misoppfattelse, slik han anså det, ergret ham grenseløst hver gang han så ordet «undertegnede». Og vi som den gang for mangeogførti år siden ble utsatt for hans kraftige argumentasjon forsto det nærmest slik at han ville vie sitt liv til å undervise og overbevise folket om nettopp dette. Han hadde nærmest et kall, og ville neppe gi seg før han hadde utryddet dette grove språklige misfoster fra jordens overflate.

Stadig når jeg hører eller selv bruker uttrykket «undertegnede», kan jeg konstatere at denne språkets ivrige ridder ennå ikke har kommet i mål, men han befinner seg muligens fortsatt der ute et sted, utrettelig argumenterende. Jeg har ikke sett ham siden, og det er helt greit.

(26.11.2020) Jeg vet ikke om jeg kan være så indiskrét, men jeg ble i dag konfrontert av en ung, vakker kvinne i ferskvaredisken i et herværende supermarked: Hun mente å vite at jeg regelmessig svømmer en viss distanse (som ikke her skal spesifiseres) i den kommunale svømmehallen, om morgenen et par ganger i uken. Opplysningene, som i og for seg var korrekte, må hun, slik jeg tolker det, ha fra en annen av meg svært nært beslektet, også ung, vakker kvinne, som hun, damen i disken, også ganske regelmessig svømmer sammen med, dog ikke samtidig med meg, men på et noe mer sivilisert tidspunkt på formiddagen. (Ble dette komplisert?) Hun, altså kvinnen i ferskvaredisken, uttrykte seg slik at jeg (utvilsomt) måtte forstå at for en herre i min alder (!!!) var dette, etter hennes oppfatning, noe som vakte en viss anerkjennelse (!!!)

Dette har satt meg i en noe kinkig situasjon: Det vil jo nemlig bli svært synlig, og desto mindre imponerende, når jeg en vakker dag IKKE lenger svømmer den her omtalte, men ikke spesifiserte, distanse. Det vil vel lett bli spekulert i hvorvidt vedkommende morgenbader, altså undertegnede, ikke lenger er helt i slaget, kanskje rett og slett i ferd med å sykne hen, gå i frø, legge opp, gi seg over til det uunngåelige forfall og svømme langsom inn i solnedgangen?

Slikt skjer jo uavvendelig. Vi kommer dit etter hvert, men vil vi annonsere det for all verden? Vil vi bekjenne at «i dag ble det bare halve distansen, gitt. Orka ikke mer!» Eller vil vi ikke heller bare tusle stille og anonymt ut i garderoben og holde nederlaget for oss selv?

Ferskvaredisken er i alle fall ikke stedet for oss, når vi etter dagens økt sleper oss ut i vintermorgenen, stive i ryggen og lykkelige over å ha overlevd nok et morgenbad.

(24.11.2020) Når jeg skal være ærlig har jeg vel aldri hatt noen drøm om verken å eie eller å kjøre en italiensk racerbil, ja ikke racerbiler overhodet. Man kunne kanskje la seg fascinere av fart, motorkraft og muligheten for å bli sett og lagt merke til idet man freser gjennom en landsby på Rivieraen. Nå har jeg ingenting imot at andre er interessert i slikt, men, som antydet, selv har jeg vel aldri vært akkurat der. Det er så mange andre spennende ting i tilværelsen. Jeg kan vel ikke gi noen god forklaring på hvorfor, om det skulle komme spørsmål om slikt. Det bare er sånn. Stor var derfor overraskelsen da jeg plutselig, riktignok for flere år siden, oppdaget at jeg var (den stolte) innehaver av en BUGATTI!  Til tross for den ovenfor omtalte mangel på interesse for racerbiler, har jeg ment at vi her snakker om navnet på en rask og snerten liten bil som er utviklet og produsert av etterkommerne etter romerne. Nå har nærmere undersøkelser (googling) vist at bilen faktisk er FRANSK, og etter hvert dessuten oppkjøpt av Volkswagen, men det spiller ingen rolle i denne sammenheng. 

For ikke å skape full forvirring hos mine eventuelle lesere skynder jeg meg likevel å oppklare følgende: Min Bugatti står ikke i garasjen, den henger på en knagg i kjelleren, sammen med andre jakker av ulike slag. Min Bugatti er nemlig en frakk, beige av farge, som jeg har arvet etter min kjære onkel Knut. Det står «Bugatti» med skrevet i frakken, ikke som en prangende reklame utenpå, men ganske diskret inni frakkenakken. Det oppgis riktignok ikke hvor den kommer fra, om den skulle være italiensk, fransk eller tysk. For alt jeg vet kunne den være fra Elverum, men det er altså uomtvistelig en Bugatti, og siden den har tilhørt min onkel kan det ikke være tvil om at dette er en kvalitetsfrakk. Min onkel kjøpte bare plagg av beste merke, og jeg bærer den med stolthet og et visst vemodig minne om onkel. Jeg har også tenkt at jeg kunne komme i en situasjon der samtalen kommer inn på raske biler, slikt skjer jo, og da kunne jeg, nokså nonchalant, og for ikke å falle helt ut av samtalen, bemerke at, joda, «jeg har faktisk en liten Bugatti hjemme».

Hvorfor skriver jeg dette? Jo, siden nysgjerrigheten rundt frakkens opphav nylig drev meg videre (fortsatt googling) kom jeg ganske snart til opplysningen om at det faktisk fantes en tysk kjede, Bugatti fashion, som lager klær og sko, og denne opplysningen fant jeg hos et firma i Oslo som forteller at de gjennom 35 år har spesialisert seg på klær til «menn med ukurante størrelser». Var det ikke det jeg visste? Plutselig ble jeg svært i tvil om hvorvidt det var særlig smart å snakke for mye om Bugatti’en min. Jeg vet ikke hva ukurante størrelser egentlig betyr, men intuitivt virker det noe stigmatiserende.

Beklager at jeg har trettet deg med dette.

(23.11.2020) Denne spalten har fått undertittelen «Obskure observasjoner», og da får man selvsagt spørsmål om hva i all verden det skal bety? Jeg har tidligere nevnt at en god venn, muligens med vilje, refererte til disse skrivelsene som «Obskøne observasjoner». I og for seg interessant, men den varianten hadde jeg altså ikke tenkt på. Nå kunne man jo alltids ha funnet andre mer eller mindre passende titler. Jeg vurderte naturligvis også, blant mange andre, «Bisarre betraktninger», «Rabulistiske refleksjoner», «Nonchalante notater», «Kjetterske kjekkaserier» og «Nedrige nedtegnelser». Men så ble det altså som det ble. Ikke for det. Skrivelsene kan vel til tider være både bisarre, kjetterske og rabulistiske, men for meg var det noe med dette å OBSERVERE. Jeg tillater meg å tro at jeg etter hvert er blitt såpass gammel at jeg kan gli greit inn i rollen som observatør. Det er en rolle jeg kan trives med: Man kan betrakte virkeligheten utenfra, på en viss avstand, vel vitende om at man ikke har store muligheter til å påvirke noe som helst, siden man jo bare er en gammel sullik. Og at man, gjerne av samme grunn, slett ikke vil bli tatt alvorlig i alle fall. Dermed kan man, med rimelig god samvittighet, stille seg der man hører hjemme, altså «utenfor» det gode selskap, og observere, rapportere om slikt som skjer av stort og smått. Kanskje særlig smått. Det er jo i det små at det store er å finne, sies det.

(22.11.2020) Det er godt at kroppen kan automatisere en del bevegelsesmønstre som vi til stadighet må utføre. Jeg mener, det ville vært nokså upraktisk dersom vi skulle stoppe opp og tenke oss grundig om hver gang vi skulle f.eks. kle på oss et plagg eller åpne en dør: Hvordan var det nå jeg skulle gjøre for å få denne genseren på kroppen? Hvordan kommer jeg meg gjennom den lukkede døren som hindrer passasjen? Slikt har vi jo både lært og praktisert, vi utfører det stadig på nytt, heldigvis uten å måtte tenke på hva vi faktisk gjør. Vi kan til og med ha tankene våre helt andre steder mens vi drar genseren over hodet.

Andre ganger er det direkte irriterende at ikke tanke og fornuft kan overstyre automatiseringen:

F.eks da mitt armbåndsur var ute av drift i sommer, og jeg like gjerne tok det av meg og la det i en skuff (Hvorfor skulle jeg bære et armbåndsur som ikke virker?), så gikk jeg stadig likevel rundt og studerte det klokkeløse håndleddet mitt hver gang jeg ville sjekke tida. Snodig!

Og slikt skjer hele tida: Nå har jeg i dagevis irritert meg over at lyspæra i kjellergangen er kaputt, og har derfor vært nødt til å famle meg fram i mørket inn til vaskerommet (der lyspæra heldigvis fortsatt virker), og likevel tar jeg meg i at høyre hånd idet jeg kommer inn i gangen, av gammel vane søker opp mot bryteren og gjør som den pleier, uten resultat, naturligvis. Pæra er jo død. Og det visste jeg jo! Jeg kan jo skylde på gammel vane osv, og slippe unna med det. Men når jeg så endelig får somla meg til å kjøpe ny lyspære, og går inn i kjellergangen, med lyspæra i hånda, nettopp i den hensikt å skifte ut den døde pæra, vel vitende om at pæra ikke virker, og høyrelabben FORTSATT slår bryteren PÅ, altså FØR pæreskiftet er utført... Det er da jeg lurer?

Finnes det en bryter som kan koble inn tanken når jeg tydeligvis kunne trenge den?

(21.11.2020) Bare et kort spørsmål: Når en ekspeditør på vinmonopolet, en mann jeg ikke har noen som helst privat kontakt med, hilser fullstendig umotivert men absolutt vennlig på meg i Kongens gate, altså langt utenfor arbeidsplassen sin, på en helt annen kant av byen, bør jeg da ta det som et hint om at jeg drikker for mye?

(17.11.2020) Ornitologi har vel aldri vært min sterke side. Jeg kan greit se, og til og med forklare, forskjellen på spurv og struts, i grove trekk, men noen fugleekspert har jeg nok aldri vært. På lærerskolen lærte vi oss riktignok, i tilfelle det skulle bli muntlig eksamen i naturfag, at forskjellen på fiskemåke og gråmåke var at den ene (eller den andre, husker ikke) hadde åpent nebb, altså i lærerskolens utstoppede versjon på naturfagsalen. Likevel er det én fugl som i min tidlige ungdom har utmerket seg: FLAMINGOEN!

Da jeg var 14 kom Manfred Mann med singelen «Pretty Flamingo»: «On our block all of the guys call her flamingo». Slikt satte sine spor i et ungt sinn. «Cause her hair glows like the sun». Hadde jeg ikke sett noe lignende? «And her eyes can light the skies» Nærmere poesien kommer man kanskje ikke, når man er 14? «When she moves she walks so fine like a flamingo». Akkurat! «Crimson dress that clings so tight». Crimson? Måtte nok konsultere ordboka der, og fikk anledning til å rødme. Og så den ultimate konklusjonen, relevant så det holdt i massevis: «She's out of reach and out of sight»

Nå skjedde dette faktisk det samme året som da familien anskaffet platespiller, en variant som «lå i en skuff» under TV-apparatet. Det var selvsagt TV’en som var hovedsaken, men mine foreldre må ha skjønt at et eller annet var på gang, siden de valgte en modell med integrert platespiller. Hukommelsen svikter meg stygt når det gjelder spørsmålet om hvorvidt jeg anskaffet singelen? Budsjettet mitt var i alle fall sørgelig svakt, så sannsynligvis var det nok heller snakk om intens lytting når Manfred Mann av og til ble kringkastet av NRK. I alle fall oppfattet min kjære mor at jeg hadde en viss ornitologisk interesse, for når vi satt og mimret i stuen hennes sånn omtrent 50 år seinere, kunne hun fortsatt godt huske «Pretty Flamingo».

Sånn er det bare. Eller var, må jeg vel si. Det er jo lov å fantasere, og «'Cause paradise is where I'll be». Ikke sant?

https://www.youtube.com/watch?v=90RctK8E3L4

(16.11.2020)

Sparkesykkelmann

Sneier rullatordame

Det er hjul i by’n

 

(14.11.2020) Så greide vi det denne gangen også! Hurra! Vi kom oss uskadd gjennom fredag 13. Ingen store kriser eller katastrofer å melde om. Ingen uhell utover de vanlige hverdagslige tabbene som stadig inntreffer. Ingen beinbrudd eller knuste glass. Nå er man ikke på noen måte overtroisk, slett ikke. Likevel, legger jeg merke til, strammer vi oss litt opp når vi blir minnet om at en ny fredag 13. nærmer seg. Vi gjentar for oss selv at vi selvsagt aldri ville finne på å tenke at denne beryktede kombinasjonen av dato og ukedag skulle forårsake noe som helst. Dersom det likevel måtte inntreffe et eller annet, må det naturligvis ha helt andre årsaker. Samtidig spøker den lite usikkerheten et sted i bakhodet, om hvordan man vil tenke om alt dette DERSOM noe virkelig går alvorlig galt? Ville man da likevel bli alvorlig overtroisk, eller ville man ha et stygt forklaringsproblem når man må gjøre rede for sitt rasjonelle syn på saken i møte med alle de andre, de overtroiske, som ville hevde med stor overbevisning at det hele var datoens skyld?

Nå har vi hatt hele to tilfeller av dette fenomenet i 2020. Neste år får vi bare ett, i august. I mellomtiden får vi hygge oss med de svarte kattene som stadig krysser vår vei.

(12.11.2020) I eigenskap av norsklærar i ungdomsskulen kjøpte eg for mange år sidan to viktige bøker: «Bokmålsordboka» og «Nynorskordboka» frå Universitetsforlaget. Dei står i hylla over skrivebordet mitt, og eg nyttar dei rett som det er. Nå eg sit og ser på dei der dei står, observerar eg at dei to bokryggane har ganske ulik breidde. Bokmålsboka er vesentleg tynnare enn Nynorskboka. Eg har ikkje sjølv talt opp alle oppslagsorda, men har funne opplysningar om at førsteutgåva av Bokmålsordboka har 65.000 oppslagsord, medan Nynorskordboka har 90.000. Når det gjeld sidetall er bøkene òg ulike, høvesvis 697 og 870 sider.

Kan ein ikke då slå fast, ein gong for alle, at nynorsken, sjølve folkemålet, er eit mykje rikare språk enn bokmålet?

(08.11.2020) I dag har jeg besteget et fjell! José Marti, en meget klok cubansk filosof og forfatter, skal ha uttalt at det er i det minste tre ting man bør utrette her i livet: Føde et barn, plante et tre og skrive en bok. Rekkefølgen her er jeg ikke sikker på. Siden jeg har oppfylt disse tre, kunne jeg jo reflektere over hvorfor han stoppet der? Kunne han ikke kanskje ha tilføyd en rekke andre artige aktiviteter, bl.a. det å bestige et fjell? Jeg har vel konkludert med at jeg kunne leve godt med at han ikke gjorde nettopp det. Å bestige et fjell bør vel skje av ren lyst og glede, og ikke bære preg av noe man «må»?

Men altså, i dag skjedde det. Det fjellet det her er snakk om kan kanskje knapt nok kalles et «fjell». Det har ikke noe eget navn på kartet, slik et fjell bør ha, og jeg har heller aldri hørt det omtalt ved navn. Fjellet innehar heller ikke noen svimlende høyde. Likevel er det mitt nærmeste fjell, her jeg bor, mitt nærmeste stykke ekte norsk gråstein som til en viss grad ruver i landskapet. Det kan vel dreie seg om et par-tre titalls meter høyere enn huset jeg bebor, sånn omtrent 60-70 m.o.h.

Saken er at fjellet har ligget der, og jeg har gått forbi det utallige ganger i de snart 39 årene jeg har bodd her. Men jeg har aldri - altså inntil i dag - besteget det. Jeg har riktignok tenkt, en rekke ganger, at det kunne være artig å komme seg opp på toppen, men har tydeligvis manglet gjennomføringsevne. For hvorfor skulle jeg det? Jeg har da vel ingenting der oppe å gjøre? Hva er det egentlig som driver en del mennesker til å søke opp mot toppene? Noen vil mene at man får et annet perspektiv på verden, en helt annen oversikt ved å se den ovenfra. Joda, jeg skjønner den. Sikkert nyttig. Dessuten kan de publisere bøker med dramatiske beretninger om turen til topps, for ikke å si turen ned igjen. (Kan det være at jeg nå faktisk er i ferd med å begå noe lignende?) Klatrerforfattere har dog gjerne mer utfordrende turer å berette om. Ikke for det, man kan godt snakke om risikosport, og gjerne dumdristighet, når en eldre herre forviller seg inn gjennom diverse kratt og over sleipe steiner, lar seg rispe opp av en grein og endog må ned på stjerten etter en noe ubalansert forsering av høstvått mosegrodd fjell.

Faktum er at jeg ble så opptatt av hvordan jeg kunne stå støtt og finne en trygg vei ned igjen, at jeg nærmest glemte å studere utsikten. Noe nytt perspektiv ble det altså lite av. Ikke desto mindre oppdaget jeg, da jeg var godt og vel nede igjen, at jeg, ganske uten å vite det, hadde fått med meg en liten kvist i frakkelommen min. Dessuten, da jeg kom hjem, oppdaget jeg rusk og høstløv i håret, samt altså en våt flekk i buksebaken. Sånn er det å utfordre naturen, og José Marti må gjerne, dersom han skulle ønske det, føye tindebestigning til den nevnte listen.

(05.11.2020) Jeg har gjentatte ganger fått tilbakemelding om at jeg skriver altfor LANGE tekster. Det sies at folk ikke ønsker å lese så langt (De har muligens for dårlig tid). Det var ikke slik da jeg skulle levere norsk stil på skolen, men jeg kan ha pådratt meg diverse yrkesskader her. Jeg beklager naturligvis på det sterkeste.

(27.10.2020) Jeg gjorde (minst) én alvorlig feil da jeg forleden skulle sette meg på et av helsevesenets venterom. Jeg så meg ut en ledig stol, naturligvis, og satte meg, men registrerte ikke der og da at jeg ble sittende tvers overfor et ganske enormt SPEIL. Det er selvsagt mulig at jeg (altså uten å vite det) har udiagnostiserte narsisistiske tilbøyeligheter, og at jeg, kanskje til og med rent underbevisst, tok en plass der jeg kunne holde øye med, for ikke å si beundre meg selv? Jeg vet ikke, og jeg får muligens ta opp saken med kvalifisert helsepersonell, men faktum er at jeg føler et sterkt UBEHAG ved på denne måten å bli tvangskonfrontert med, og faktisk BEGLODD av mitt eget speilbilde. Det viser seg nemlig at det er nærmest fysisk umulig å la være å se inn i speilet når det, eller jeg, er plassert på en slik måte, rett overfor hverandre. Det foreligger slett ikke noe behov fra min side for å studere mitt eget slitne ansikt i en slik situasjon. Det får da virkelig holde med de nokså uunngåelige, til dels skremmende, møter med seg selv som finner sted på badet ved tannpuss morgen og kveld. Nå vil nok noen hevde at jeg nettopp burde ha studert speilbildet grundig, og ha gjort visse grep for å rydde opp i et og annet som fremkommer på bildet, men det får være en annen sak. Her er det snakk om å vente, forsøksvis avslappet, på et venterom, altså et sted der det gjerne hersker en dyp og til dels pinlig taushet, og de tilstedeværende ifører seg sine usynlighetsdrakter og forsøker å gå i ett med tapetet. Skal man så være nødt til, i denne nokså dystre og klamme atmosfæren, der man kan hende til og med risikerer å skulle motta en ukjent dom fra dem som er satt til slikt, å bli glant på av noen der inne i speilet som ser ut som en selv, men som man slett ikke føler seg som? Hva gjør man så? Løsningen en skremmende enkel: Jeg kunne selvsagt tatt av meg brillene, speilbildet ville ha gått i oppløsning, og jeg hadde sluppet greit unna. Men da hadde jeg jo ikke kunnet se noe annet heller? Nå viste det seg at det faktisk fantes andre ledige stoler. Jeg flyttet meg bare vekk fra speilbildets granskende og selvkritiske blikk, og alt ble straks lettere. Verre var det ikke. Og bedre ble det.

(25.10.2020) Det har alltid vært slik, så lenge jeg kan huske, at det skapes uro og tilløp til kaos i våre velorganiserte og ryddige liv (minst) et par ganger i året. Skjønt «uro» og «kaos»? Vi snakker da om et ganske systematisk fenomen som opptrer til faste tider, og som man har muligheter til å forberede seg på, til og med å forstå, sies det. Jeg tenker naturligvis på overgangen fra sommertid til vintertid, eller omvendt. Altså et par ganger i året da man fort kan komme bakpå, for ikke å si altfor frampå, dersom man ikke følger med i timen.

Nå lærte jeg for noen år siden et triks som skulle gjøre det mulig å vite om (eller når) klokken skulle stilles fram (eller tilbake): Ved å tenke seg at man så mot årets midtsommer, St.Hans, og stilte klokken i retning av dette tidspunktet, altså fremover om våren og tilbake igjen om høsten. Dette var særdeles praktisk kunnskap og meget opplysende, selv om jeg fortsatt ikke helt kunne forklare HVORFOR det måtte bli slik.

Så viste det seg likevel at denne kunnskap snart ble overflødiggjort av alskens digitale fenomener som stiller klokkene våre uten at vi trenger å tenke, ja faktisk uten at vi behøver å foreta oss noe som helst: TV, radio og datamaskiner som bl.a. viser oss korrekt tid året rundt, ja selv armbåndsuret, stiller seg nå ganske selv mens vi sover sommer- eller vintertiden inn, og alt vi behøver å gjøre er å drøye en times tid før vi står opp, eventuelt å ergre oss at vi gikk glipp av en times søvn. Akkurat som før.

Til tross for alt dette, som kanskje burde gjøre livet enklere, er det ett spørsmål som fortsatt dukker opp, og som blir diskutert heftig i vårt hjem to ganger i året: Blir det nå, etter at alle klokkene har stilt seg selv, tidligere lyst om morgenen og tilsvarende tidligere mørkt om kvelden? Eller omvendt? For det må vel være her et sted at det finnes en slags hensikt med denne kontinuerlige omstilling av tid og tilværelse? Jeg innrømmer det, med en viss skam: Dette er jeg ikke i stand til å svare på. Jeg må hver eneste gang, altså et par ganger årlig, vaklende forsøke å resonnere meg fram til et svar. Like usikker hver gang. Men det er kanskje ikke så nøye? Jeg kan vel i og for seg leve greit uten å FORSTÅ hva som skjer? Og sola, som vel spiller en ikke ubetydelig rolle i alt dette, bryr seg neppe. Så vennligst ikke still meg intrikate spørsmål om hva som egentlig foregår.

(14.10.2020) Jeg har alltid, i alle år, vært vant til å tenke at diverse fag- og myndighetspersoner som jeg møter i ymse sammenhenger, det være seg leger og tannleger, funksjonærer og byråkrater, rørleggere, konduktører, ekspeditører osv. er vesentlig ELDRE enn meg selv. Og man har jo selvsagt respekt for alder. De som er eldre har naturlig nok mer av både kunnskap og erfaring enn oss yngre. De har peiling, og man gjør som de sier. Man står der med luen i hånden (lua i hånda) og venter tålmodig på at de stiller sine diagnoser eller hva det nå er de har å si, mens de ser (rimelig nedlatende?) på deg og hører halvveis etter når du bringer fram ditt ærend. Sånn har jeg tenkt. Og samtidig er det tross alt noe trygt og godt i nettopp dette: Skal man la et i og for seg fullstendig fremmed menneske skjære eller bore i ens egen kropp, eller f.eks. reparere et rør som lekker, vil man jo gjerne være sikker på at vedkommende vet hva han eller hun gjør. Og det vet de nok. Men de har altså vært eldre, til dels betydelig eldre enn meg selv. Det kan jo hende at det er nettopp derfor, har jeg tenkt.

Etter hvert (som også jeg selv er blitt eldre) har jeg observert at disse menneskene likevel ikke er så mye eldre enn meg. Når jeg betrakter dem i dag, er de tvert imot yngre, mye yngre, de aller fleste av dem. De er jo de rene ungdommene, men tydeligvis har de peiling likevel! Hvordan har jeg kunnet ta så feil?

(03.10.2020) Jeg har lurt på dette med «slangemennesker». Altså disse individer som man kunne studere på sirkus eller tivoli i gamle dager. Mennesker som formodentlig ikke hadde noe skjelett, eller som i alle fall var så myke at de var i stand til å innta de mest innfløkte positurer, gjerne slå knute på seg selv, eller på andre måter vise en suveren forakt for alle de begrensninger en vanlig kropp er bundet av. Nå vet jeg ikke om vi her snakker om en beskyttet yrkestittel, altså noe som krever en viss utdannelse, eksamener osv. Eller om slangemenneskene er en egen undergruppe under arten Homo Sapiens? Det får være som det er. Når jeg nå lurer, eller altså teker på disse underlige skapningene, skyldes det kanskje, som jeg allerede har antydet i et par nylig publiserte observasjoner, at jeg i høst har brukt noen dager av mitt liv til å male og å klippe hekk.

Malingen har dreiet seg om å kline farge på undersiden av et verandagulv, noe som krever utstrakt bruk av gardintrapp, samt en svært, for meg, unaturlig kroppsstilling, idet jeg med sammenkrøket legeme må se opp samtidig som jeg holder meg krampaktig fast med den ene hånden og strekker meg ut for å male med den andre. Siden jeg ikke har hatt noe spesielt ønske om å få maling i håret (Nå kunne nok fargen «tåkedis» i alle fall stå i et visst samsvar med det som befinner seg på innsiden av hodet, men skulle jeg farge håret, ville jeg nok i alle fall gå til en fagutdannet frisør.) har jeg også valgt en arbeidsstilling som gir visse utfordringer, ikke minst for nakke- og halsmuskulatur.

Når det gjelder klipping av hekk har jeg likeledes beveget meg i en blanding av strekking av kroppen i hele dens lengde, ca 184 cm, for å nå opp i hekkens fulle høyde, dessuten krabbing på bakken for å rense opp diverse brennesle og andre uønskede vekster inni hekken, samt at jeg, ikke minst ved hjelp av den før omtalte gardintrappen, som slett ikke er av de mest stødige, har forsøkt å jevne ut hekken ovenfra, noe som krever en god porsjon balanse og akutt fare for at den elektriske hekksaksen kan glippe og treffe diverse mer eller mindre vitale organer.

Det jeg prøver å si er at dette er snakk om svært kroppslige og utfordrende arbeidsstillinger, ganske fjernt fra min fortid som teorilærer og byråkrat. Og det er vel nettopp da at tankene streifer våre venner slangemenneskene. Hvordan har de det når de kommer hjem fra jobben? Står de lenge under en glovarm dusj for om mulig å myke opp en tilstivnet kropp? Vakler de inn i stua og dumper ned i godstolen, idet de erklærer at det får være nok for i dag? Unner de seg et glass rødt siden de tross alt har utsatt se selv for uutholdelige prøvelser? Ber de sine omgivelser om en viss forståelse for at det på stund ikke vil bli gjort noe som kan kreve fysiske anstrengelser? Nei. Det er her jeg er nokså overbevist om at slangemenneske, i skarp kontrast til meg selv og mitt eget skrøpelige legeme, sikkert med den største selvfølgelighet går ned i en elegant spagat eller roterer rundt sin egen akse og lager et greit båtmannsknop på armer og bein - gjerne mens trommevirvler og fanfarer lyder og de mottar folkets hyllest. Eller for å si det sånn: Jeg er ikke et slangemenneske, og vil neppe heller komme til å bli et slikt. Er det noe som heter «flodhestmenneske»?

(01.10.2020) Hvor går grensen mellom en hekk og et buskas, for ikke å si et ugjennomtrengelig villnis? Jeg spør ikke på bakgrunn av den nylig gjennomførte TV-debatten mellom de to eldre herrer som ønsker å tilbringe de neste fire år i The White House, Washington D.C. Spørsmålet kunne kanskje ha en viss relevans i denne sammenheng, naturligvis. Den kaotiske og, som antydet, ugjennomtrengelige, til dels absurde politiske sirkusforestillingen de deltok i kunne nok illustrere forskjellen mellom hekk og villnis, men det får bli en annen gang. Jeg spør heller ikke fordi jeg i dag faktisk har vært hos frisøren. Slikt skjer ikke svært ofte. Jeg tilstår gjerne at jeg ikke er noen god støttespiller for frisørnæringen, selv om min forrige frisør, som nå har pensjonert seg, alltid ønsket meg velkommen med en bemerkning om at «nå var det på tide med en liten opprydding, ja?» Mitt hode har nok i perioder vært nærmere villnis enn velpleiet hekk, sånn er det bare, men det var ikke derfor jeg satte meg ned for å forfatte mine obskure observasjoner #183.

Nei, mitt innledende spørsmål er vesentlig mer jordnært, og skyldes at det nærmer seg høstdugnad i borettslaget. Dermed er det duket for årets utgave av øvelsen «100 meter hekk». Jeg vet at biologer og slikt opererer med begrepet «monokultur», altså noe med at «samme planteslag dyrkes på samme sted, år etter år», som ordboken sier. En hekk er kanskje i utgangspunktet slik: Hekkeplantene, som sikkert også har sitt eget navn på gartnerspråket, står pent på rad ved siden av hverandre, uforstyrret av andre vekster, og gir et enhetlig inntrykk. Så vokser de seg større, og et eller annet sted på veien er de ikke lenger alene i sin monokulturelle virkelighet: Hekkeplantene, som jeg altså ikke kjenner navnet på, har fått intimt selskap av lønn, bjerk og berberis, nyperoser, eik og brennesle, samt et utall andre vekster som har funnet veien inn i hekken og etablert seg der. Det er da jeg må spørre: Har vi nå fortsatt en «hekk», eller snakker vi nå om et buskas, eller et villnis? Hvor går grensen? Og i hvilken grad skal man gjøre noe med saken? Vil det kanskje være mest politisk korrekt å la de tusen blomster blomstre? Det kan jo være fint å se på, selv om man kanskje, etter noen år, vil ha problemer med å avgjøre hva dette opprinnelig var, hvilke planter som kom først? Eller skal man gjennomføre årlige utrenskninger av alt som ikke var der fra begynnelsen av? Røske det opp for om mulig å tviholde på det enhetlige og strengt hekkaktige? Det er noe som sier meg at dette er en kamp som i lengden vil være dømt til å mislykkes, selv om det muligens ligger nærmest borettslagets målsetting. Men det er kanskje greit? Altså går vi for buskas, ikke hekk.

(29.09.2020) Da vi forleden mottok av en god venninne et par glass hjemmelaget eplemos, tenkte vi straks på muligheten for å lage denne desserten som vi er så glade i, hva er det nå den heter? En del retter har jo såpass underlige, og jeg drister meg til å si ulogiske navn, at man ofte må tenke seg litt om før det faller på plass. Jeg prøvde meg med «benløse budeier», hvilket selvsagt var helt galt, selv om navnet hadde en god allitterativ kraft i seg. Mine kjære besteforeldre spiste riktignok stadig noe de kalte «benløse fugler», så det kan ha forstyrret tankevirksomheten min en smule. Men «budeier»? Det var noe der, men ikke full klaff. Vi resonnerte oss videre til «bondepiker», som vel kan sies å være nokså synonymt, om det enn er et noe gammelmodig uttrykk. (Men det er jo denne desserten også, vil nok noen hevde.) Hva var det så med disse bondepikene? «Avkledd»? Nå ville nok det navnet kunne gi mange spennende assosiasjoner, og man kan jo heller ikke vite hva de drev på med på setra i gamle dager, selv om fantasien naturligvis går sine egne ville veier. Likevel, det er kanskje ikke trolig at en god husmor (altså i de gode gamle dager) ville servere sin husbond «avkledde bondepiker» til søndagsmiddagen. Det får da være visse grenser. «Avslørte» da? Var det noe? Hva var det disse stakkars bondepikene hadde begått av skumle gjerninger som ikke tålte dagens lys? Og som altså hadde blitt avslørt? Når først «sløret» var bragt inn i diskusjonen var veien imidlertid ikke så lang til fasitsvaret. Det var jo «Tilslørte bondepiker» vi tenkte på. Men selv et slikt navn krever jo et etymologisk studium. Det er da et mysterium hvordan en blanding av eplemos, brødrasp og krem forholder seg til kvinnelige arbeidere i landbruket, og endog med slør? Her kan man nok en gang fantasere fritt, men sløret har jo den egenskap at det pirrer nysgjerrigheten, og hvem vet hva som skjuler seg under eplemosen?

Dersom disse betraktninger gjør lykke, ser jeg ikke bort fra at det kan dukke opp flere retter med underlige navn som bør analyseres nærmere. 

(25.09.2020) Jeg maler. Nå må ikke dette oppfattes som noen form for kunstnerisk aktivitet. Slett ikke. Det jeg prøver å si er at jeg, på høyst amatørmessig vis, kliner maling på huset vi bebor. Nå har det i sommer vært malere her og gjort jobben fagmessig og ordentlig, men av ulike grunner hadde de, etter ordre fra borettslagets styre, unnlatt å male UNDER verandaen. Vår veranda befinner seg i husets overetasje, og dermed kan man tenke seg at det under denne, altså sett nedenfra, finnes en hittil umalt flate. Den var umalt da vi flyttet inn her for snart 39 år siden, og den har siden forblitt umalt, formodentlig som et resultat av undertegnedes iboende latskap. Jeg mener, det er jo ingen som ser at plankene er jomfruelig umalte, bortsett fra dem som måtte våge seg helt frem til vår inngangsdør og der hever blikket for å foreta grundige studier av den nevnte underside av verandaen. Dermed har denne fått være i fred for malerkoster og maling, selv om huset i seg selv, som den reneste kameleon, har skiftet farge en rekke ganger ettersom smaken har vekslet i borettslagets styre. I sommer ble husene altså malt, og denne  gangen ble de grå. Lysegrå. Fargen heter «tåkedis» og er grei nok. Ganske anonym. Ikke så depressiv som navnet skulle tyde på, men heller ikke på noen måte sprudlende.

Dermed måtte undertegnede altså til pers. Ikke det at verandaens underside ba om det, eller at det av kosmetiske grunner var påkrevet. Et visst mildt sosialt press, muligens. Naboene hadde for lengst malt sine verandaer nedenfra. Og det er her min observasjon kommer inn. Jeg tenker nemlig, her jeg står i gardintrappen, mens malingen drypper ned og hyller meg i «tåkedis»: Det er jo slik at plankene er tørste. De omtrent sluker malingen. Det første strøket formelig forsvinner (sporløst) inn i treverket, og virker nærmest å være forgjeves. Samtidig sies det jo at DET ANDRE STRØKET er det beste. Det er det som dekker! (Min kjære nabo har faktisk malt tre strøk!) Det er da jeg spør: Hvorfor går vi ikke rett på det ANDRE STRØKET? Hvorfor står jeg her og maler det første strøket når det nærmest ikke synes at jeg har vært der med kosten? Bortkasta arbeid? Hadde jeg malt det andre strøket først, så hadde jo jobben allerede vært gjort. Eller?

(21.09.2020) Følgende lille observasjon kan nok lett bli misforstått. Det foregår jo en stadig konkurranse i flinkhet på så mange av livets områder, og det som her skal skrives kan nok oppfattes som et forsøk på å demonstrere flinkhet. Det får så være. Der er slett ikke ment slik. Jeg har tidligere flere ganger, og i vitners nærvær, erklært, endog avgitt løfte om, at jeg ikke kommer til å publisere (resultatene av) egne ferdigheter innen, det være seg baking, kokekunst, håndarbeid, snekker- eller malervirksomhet e.a. praktiske ferdigheter. Slikt overlater jeg med glede til dem som kan sitt fag, og jeg har jo heller ikke noe stort behov for å bli utsatt for en beinhard jantelov-justis.

Likevel: Saken er at druene ble høstet i dag. Og druegeléen er produsert. Litt i tidligste laget, kanskje, men nå var de fleste modne, og fuglene hadde tydeligvis ikke oppdaget dem ennå. Det kan godt hende at jeg kunne ha fremhevet noe av dette som en slags bragd, eller som noe i nærheten av «politisk korrekt». Det kan f.eks. ikke herske tvil om at dette er snakk om kortreist mat: Snaue 35 skritt fra druerankene til komfyren og saftkokeren, samt det faktum at geléen vil bli fortært på det samme kjøkken hvor den ble produsert, burde være godt innafor. Det er imidlertid overhodet ikke snakk om de store mengdene. Min blyghet forbyr meg å oppgi tall for slikt, men en liten femdel av fjorårets beskjedne produksjon er vel slett ikke noe å rope hurra for?

Så er ikke det heller ikke det min observasjon handler om. Nei, det som slo meg i dag mens jeg sto og klippet drueklaser og kokte saft, er - banalt nok - hvordan jeg spent har fulgt med på hva som har skjedd siden de første bladene spratt i våres, oppdagelsen av de bittesmå minidrueklasene som etter hvert vokste og fikk farge og sødme. Og så altså høsting og saftkoking. Og så er det slutt? Finito? Et slags «Det er fullbragt!», liksom? Et antiklimaks? Nei, slett ikke, for det var da jeg innså at jeg allerede gleder meg som en unge til våren, til nye blader og småsmå druebabyer som skal bli store og fulle av saft. Nå gjelder det bare å komme seg gjennom høst og vinter. Og noen få små glass med druegelé.

(05.09.2020) Når folk begynner å spørre om du har lagt noen store planer for 70-årsdagen, da skjønner du at det begynner å bli alvor.

Det er noe underlig med dette å bli gammel. Eller eldre. Man får kalle det hva man vil. Det er i alle fall, så vidt jeg har forstått, og banalt nok, en tilstand som kommer når den kommer, og visstnok er det lite man kan gjøre med det. Uansett: Det kan virke som om dette er en problemstilling, i den grad man i det hele tatt kan kalle det et problem, som særlig interesserer dem (kan jeg si «oss»?) som har levd en stund. Jeg mener, så lenge man ikke har levd en stund, eller altså ikke fullt så lenge, ser det ut til at man A) har nokså stereotype forestillinger om hva det vil si å bli eller å være gammel. Og dessuten: B) Man er egentlig nokså likegyldig til hele spørsmålet om gammelhet.

Dette sier jeg av egen erfaring, naturligvis. Når jeg tenker meg godt om husker jeg at jeg i yngre år betraktet mine forfedre som relativt gamle etter hvert som de passerte 50, 60, 70, 80… Når jeg i dag blar i albumene og studerer bilder av mine foreldre/besteforeldre da de var f.eks. i 60-åra, er det underlig å tenke på at jeg nå er eldre enn det de den gang var. For de var jo fryktelig gamle, ikke sant? Jeg merker at det er snublende lett å bli selvhøytidelig her, men det er likevel noe med at disse oppdagelsene har åpnet opp et litt større perspektiv på hele greia.  

Nå kan jeg huske at jeg i og for seg opplevde det å passere f.eks. 50 som en slags aldersmessig milepæl, og det var noe som fylte meg med en viss ærefrykt. «Det er jo bare et tall», sier folk, men så enkelt er det virkelig ikke. Jeg opplevde riktignok ikke at jeg sang på siste verset. Og jeg hadde heller ikke tatt mål til kiste eller gjort andre nødvendige forberedelser til min sorti, men tross alt: En erkjennelse meldte seg om at jeg tross alt ikke var 49 lenger. Framtida begynte jo å bli alvorlig mye kortere enn fortida. Sånn går det vel opp for oss, ganske gradvis, at årene går. Har man gått i bane rundt sola tilstrekkelig mange ganger, kan man risikere å bli gammel.

Det er ikke så lett å snakke om dette med de unge (under 50?) De vil sannsynligvis ikke forstå. I beste fall vil de tenke at gammel’n begynner å bli sentimental og rørete. Men etter hvert begynner nok også de å spørre. Om hvordan det var en gang. Om oldefedre og bestemødre. Kanskje til og med om hvordan jeg opplevde det å være ung. Har de også oppdaget at tiden går?

Jeg ble forleden fortalt at en person som har kjent meg hele sitt liv, men som av år er betydelig yngre enn meg, hadde tenkt om meg, da jeg for ganske lenge siden fylte 50, at jeg (på det tidspunktet) var blitt fryktelig gammel. (Og nå er jeg naturligvis enda grusomt mye eldre.) Men så begynner altså ungdommen selv å nærme seg 50, og et eller annet begynner å gå opp for dem. Jeg unner dem den opplevelsen, dette å se hvordan generasjonene glir over i, og avløser hverandre, overtar etter hverandre. Det blir selvsagt nokså svulstig å snakke om «livsvisdom», men akkurat den erkjennelsen er da egentlig ganske fin, er den ikke?

I disse dager skal to av mine kjære småsøstre runde enda en av de litt større bøyene i denne seilasen. «Småsøstre», ja? Snart er de gamle damer, de óg. Men selv om jeg vet at jeg er (betydelig) eldre enn dem, vil jeg da ikke finne på å kalle dem «gamle»?

(04.09.2020) I noen tid, en uke kanskje, har jeg hatt en rue på neseryggen. Jeg kan ikke gjøre rede for hvordan den har kommet dit. Så vidt jeg erindrer har jeg ikke vært involvert i håndgemeng, blitt slått ned eller er kommet til skade på annen måte i det siste. Jeg har lært av min mor at ruer bør få være i fred. Prøver man å pirke/plukke dem vekk vil de kanskje løsne, men så begynner såret å blø, og så er vi i gang igjen. Ruen har derfor fått regjere uforstyrret som en liten lysende lanterne på nesegrevet mitt.

Nok om det. Stor var gleden da jeg i dag oppdaget at ruen var sporløst borte. Nesen var like hel, og det er jo bra. Imidlertid viste det seg snart at jeg nå hadde fått en rue på venstre kinn. Heller ikke denne kan jeg gjøre rede for. Jeg lever et stillferdig liv, og er i svært liten grad eksponert for fysisk vold. Er dette en helt ny rue, eller er det kan hende neseruen som har glidd ned/bort på kinnet? Vil den i så fall fortsette å flytte seg videre rundt i ansiktet mitt? Slikt kan jeg gruble over mens jeg konsentrerer meg om å ikke klø meg på kinnet.

(01.09.2020) Det å bevege seg ute blant andre mennesker kan være utfordrende. Det innebærer bl.a. at man så å si daglig må forsere et villniss av uttalelser, meninger, argumenter, misforståelser, fullstendig forskrudde eller mer eller mindre korrekte eller fornuftige «fakta» og synspunkter m.m. Det er nemlig ikke alltid slik at de inntrykk du utsettes for er noe du umiddelbart ville ha skrevet under på.

Noen ganger er det naturligvis nødvendig å sette ned foten, markere og protestere. Man risikerer å bli stemplet som «bedrevitende» og «høy på pæra», og det kan nok i verste fall utarte til grov munnbruk og håndgemeng, men man skal da ikke finne seg i ethvert utsagn som går på tvers av det man tror på og vil stå for?

Andre ganger vil situasjonen være slik at det ikke er noen spesiell sak å kjempe for, det er ingen disputt som på død og liv bør vinnes. Det er kanskje like greit å lene seg tilbake, lytte med en viss grad av påtatt høflighet og interesse. Man kan riktignok ikke se bort fra at det kan være en særdeles krevende øvelse å sitte rolig når det blir satt fram påstander om at jorda er flat eller at månen er en gul ost, men det er mulig. Det gjelder å puste dypt, visstnok gjerne med magen, og la det ene øret gå ut og inn, som min gamle oldefar skal ha sagt. Det er ikke alltid nødvendig å ta til motmæle. Om mulig kan man kanskje se på det som underholdning:

«Du vet han berømte forfattern som er herfra byn, han dærre Dag Solberg…»

«Da dem lagde Grunnloven på Eidsvoll i 1905…»          

«Og så tok vi Dovrebanen til Bergen…»

«Du veit den Leonard Cohen-låta, den dærre «Yesterday…..»

Griper vi inn? Svarer vi? Korrigerer vi? Eller setter vi opp et tomt ansiktsuttrykk og nikker svakt. Ikke bekreftende i og for seg, annet enn for å bekrefte for oss selv at uvitenheten hersker. Det kan kalles å «jatte med», og det er en høyst undervurdert ferdighet. En rekke opprivende diskusjoner kunne vært unngått dersom flere hadde jattet med på riktig sted. En bør nemlig velge sine kamper, og noen skal absolutt få lov å mene at månen er en gul ost. Egentlig har jeg jo heller ikke vært der oppe og sjekka det selv.

(29.08.2020) Det å lure andre er ikke pent. Det vil si, «å lure» høres jo ikke så farlig ut. Det er sånnt vi driver med på 1.april, og det kan jo være både vennskapelig og til dels hyggelig, på en måte. Kaller vi det «å bedra» virker det straks mye mer alvorlig, og slett ikke pent. På dette nivået vil luringen kunne være både etisk tvilsom og til og med straffbar.

Jeg har kommet til å lure (!!!) på dette i forbindelse med det som kalles «selvbedrag». Nå kjenner jeg ikke til at noen er blitt trukket for retten for slik oppførsel, og jeg vet heller ikke om etikerne er særlig interessert i fenomenet. Men jeg har lurt, altså grublet, over dette med at en forutsetning for å lure/narre/bedra andre, vel må være at man selv er litt smartere (lurere) enn den man skal lure. Ingen lar seg vel lure av noe som de straks gjennomskuer som lureri? Det kreves altså en viss lurhet for å lure. Hvordan forholder dette seg dersom man skal utøve selvbedrag, altså lure seg selv? Kan man være lurere enn seg selv? Kan man få seg til å tro på noe som man selv har funnet på i den hensikt å lure seg selv? Eller, for å si det rett ut: Kan man være lurere/smartere enn seg selv?

Det endelige svaret foreligger ikke ennå, men jeg heller mot å mene, ut fra egner erfaringer, naturligvis, at det absolutt burde gå an.

(28.08.2020) Da pandemien rammet oss i vinter ble det en viktig offentlig oppgave å oppdra folket til ulike tiltak for å begrense smitten. Vi ble bl.a. informert om at vi ikke skulle NYSE/HOSTE i fingrene/hendene, slik mange av oss formodentlig har hatt for vane. Det korrekte skulle nå være å nyse/hoste i ALBUEN. Det ble sagt at dette skulle bidra sterkt til å slå ned viruset, og vi lystret naturligvis. Hele folket nøs og hostet så godt de kunne i leddet mellom overarm og underarm. Greit nok.

Samtidig ble vi sterkt advart mot HÅNDHILSING, siden dette, som for de fleste av oss var en godt innarbeidet gest for høflig omgang med både kjente og ukjente, også innebar en skummel mulighet for overføring av smitte - så å si fra hånd til hånd. (Folket har etter sigende nesten ikke vist tegn på vanlig forkjølelse etter at vi sluttet å håndhilse, så dette er helt klart effektivt!) Som et anbefalt alternativ ble vi oppfordret til å f.eks. berøre hverandres ALBUER, da dette ikke innebar utveksling av virus via hendene. Og alminnelig høflighet handler jo ikke om hvordan vi hilser, men om at vår hilsemåte har en viss utbredelse og oppslutning i folket, vil jeg tro.

Det er da jeg lett forundret tillater meg å tenke: Dersom jeg først har nyst/hostet i albuen, og på den måten formelig har sprøytelakkert nevnte kroppsdel med potensielt smittefarlig materiale, for deretter å hilse på en stakkars medborger ved å gni min (infiserte) albue mot hans/hennes tilsvarende: Kan dette være betryggende og smittevernfaglig forsvarlig? Etter at dette gikk opp for meg, og inntil jeg mottar beroligende informasjon fra folkehelseinstitutt eller tilsvarende, har jeg konsekvent gått over til å nyse/hoste i knehasene.

(27.08.2020) Vi som er av en viss alder, vil huske fra vår barnelærdom at Ludvig Holberg foretok en eminent oppvisning i logisk tenkning da han lot Erasmus Montanus bevise at hans gamle mor, Mor Nille, er en sten: Ved å anvende deduktiv metode setter Erasmus opp de to premissene «En sten kan ikke flyve» og «Mor Nille kan ikke flyve». Ut fra dette trekker han den naturlige og altså fullstendig logiske slutning at «Mor Nille er en sten».

Jeg kom til å tenke på dette forleden da jeg mottok en (sikkert berettiget) påminnelse om at jeg «bare tenker på meg selv». Jeg har nemlig tidligere lest et sted at dette, den manglende evne til å sette seg inn i andres situasjon, og altså bare tenke på seg selv, er et av kjennetegnene på en PSYKOPAT. Det er da den deduktive metode kommer til nytte: «En psykopat tenker bare på seg selv. Jørund tenker bare på seg selv. Ergo er Jørund en psykopat».

Nå har det seg jo også slik at dersom en stakkars psykopat er den eneste som tenker på/tar hensyn til seg selv, at altså ingen andre tar hensyn til ham, hvem er det da alle de andre tar hensyn til? Tenker de også bare på seg selv? I så fall er vi kanskje alle psykopater? Psykopatisk atferd ville vel da være en slags normaltilstand, og det ville jo på en måte være for ille. Jeg vil derfor tro at (den ensomme) psykopaten er omgitt av mennesker som vil ham godt, som tenker uopphørlig på hans ve og vel og som tar alle mulige hensyn til ham. At de en sjelden gang tillater seg å minne ham på at han, altså psykopaten, har denne brysomme defekt som gjør ham til en hensynsløs bølle som utelukkende tenker å seg selv, istedenfor på dem, de andre, de som naturligvis IKKE er psykopater, det er noe han bare får finne seg i. Det kalles realitetsorientering, og er noe vi alle kan ha behov for en gang i blant.

(26.08.2020) I dag hadde jeg den underlige opplevelsen av å være ulydig i det offentlige rom. Jeg sier «underlig» fordi jeg, som til vanlig ønsker å være en grei og lovlydig samfunnsborger, så at mitt handlingsrom var blitt betydelig begrenset, og kjente straks at det vokste fram en annen og sikkert mindre sjarmerende side av meg selv.

Saken var at myndighetene, i dette tilfelle formodentlig Den Kommunale Svømmeetat, ser ut til å ha bestemt at det skal innføres en BADETID i Sandefjord kommunale svømmehall. Denne badetiden er satt til 1 TIME, og blir forkynt på flere språk ved skilt på bassengkanten.

Nå har jeg praktisert kommunalt morgenbad i flere år, men har aldri hørt at det skal være noen maksimal tid på opphold i bassenget, ut over det at vi bør være ute av garderobene i god tid før barneskolene ankommer. Dette har vi alltid etterkommet med glede og i ren egeninteresse.

I løpet av disse årene har jeg etter hvert satt meg stadig høyere mål når det gjelder svømt distanse, og det siste halve året eller så har det tatt meg noen minutter OVER 1 time å nå mitt mål. Hva gjør man da? Å svømme fortere for å oppnå ønsket distanse er ikke noe alternativ, siden min kropp ikke er bygget for høye(re) hastigheter. Skulle jeg da begrense svømmingen til 1 time ville jeg være nødt til å redusere målet, noe som en dag sikkert vil tvinge seg fram i alle fall. Men ikke ennå, værsåsnill!

Det var derfor med en pirrende uro i kroppen at jeg i dag svømte fram og tilbake det kommunale klorvann. Jeg merket meg tidspunktet da mitt legeme ble nedsenket i vannet, slik at jeg skulle være sikker på hvor lenge jeg hadde rett til å være der, i fall jeg skulle bli tilsnakket og jaget opp før den tid. Etter hvert som klokken nærmet seg de 60 tilmålte minutter steg spenningen, naturligvis. Jeg memorerte for meg selv ulike alternative bortforklaringer til bruk når en brysk badevakt ville kaste meg ut, og det innrømmes at jeg kjente en underlig glede da de 60 minuttene var passert - og ingen utkastelse skjedde. Og målet ble nådd! Min forbrytelse var tydeligvis ikke oppdaget, til tross for at jeg hadde neglisjert kommunens vennlige henstilling på det groveste. Det verste er at jeg, når jeg tenker meg om og kjenner godt etter, heller ikke beklager det inntrufne. Jeg må muligens revurdere mitt selvbilde som lovlydig borger.

(25.08.2020) Myndighetene er, så vidt jeg forstår, travelt opptatt med å vurdere hva de skal mene om MUNNBIND. Skal slike innretninger påbys, og i så fall hvor, når og for hvem? Eller skal de «bare» anbefales? Dette har jeg ingen kvalifisert mening om, og overlater gjerne spørsmålet til dem som er i stand til å ta faglig baserte avgjørelser. Jeg vil likevel komme med et par innspill når det gjelder BRUKEN av munnbind/ansiktsmaske. Jeg har nemlig observert at disse kan gjøre nytte i minst to sammenhenger:

Først vil jeg nevne at jeg tror en del individer som til vanlig snakker svært utydelig og snøvlete kan ha stor nytte av å benytte munnbind. Jeg har nemlig registrert at disse i noen grad anstrenger seg for å snakke tydeligere straks de får på seg munnbindet: Det ser ut til at de (plutselig) innser at det kan være vanskelig å få tak i hva de sier. De har formodentlig mottatt så mange spørrende «Hæ???» at de (endelig) forstår poenget med å uttrykke seg med en viss grad av tydelighet, og tar konsekvensen av det.

Men jeg har også observert, og så å si fått merke på egen kropp, at munnbindet kan være en klar fordel: For det er slik at jeg nå, i sommervarmen, på mine (nesten daglige) sykkelturer i nærmiljøet, kan ha kommet i skade for å sluke bortimot et par kilo insekter. Dem er det nemlig mange av, surrende rundt i luften der jeg sykler, og dersom sykkelen holder et visst tempo, kommer insektene såpass brått på at jeg rett og slett ikke rekker å lukke munnen. Og munnen har jo, av respiratoriske årsaker, en tendens til å holde seg åpen under sykling.

Nå vet jeg jo at ulike insekter anses for å være delikatesser andre steder i verden, og sånn sett burde jeg kanskje bare være glad til for denne smule gratis servering mens jeg sykler. Imidlertid står ikke insekter på listen over mine favorittretter, og av natur er jeg noe skeptisk til hva veps, fluer, grasshopper, grevlinger o.a. småkryp kan finne på i mitt indre. Av den grunn vurderer jeg nå å anbefale meg selv bruk av munnbind i forbindelse med sykling i åpent lende.

(24.08.2020) Sittende med en tallerken fiskesuppe på «Det Gamle Bageri» blir jeg (passivt, og høyst ufrivillig) trukket inn i den samtalen som den unge, rimelig høyrøstede, mannen ved nabobordet fører via sin mobiltelefon. Han sier nemlig at «Nei, nå sitter jeg nedpå Det Gamle Bageri, eller hva det nå heter...». Det er da jeg tillater meg å lure (Naturligvis uten å spørre mannen direkte): Var han alvorlig i tvil om hvor han befant seg? «Eller hva det nå heter»? Det sto jo tydelig på skiltet rett foran ham at etablissementet faktisk heter «Det Gamle Bageri». Dessuten lyste det samme navnet opp i flere sammenhenger omkring der han satt, på menyen, på servitørenes sommerlige t-skjorter etc. Jeg nevner dette fordi jeg stadig hører lignende fraser, og jeg skjønner ikke helt hva vi vil med dem: «…. i Drøbak, eller hvor det nå var,…», «Sist fredag, eller når det nå var…», «Han kom sammen med fetter’n sin, eller hvem det nå var…» osv. Jeg kan til og med innrømme at jeg av og til tar meg selv i å slenge på slike fraser når skravla går. Formodentlig ville vi vel ikke ha skrevet det, og slett ikke i en litt mer formell sammenheng.

Hvordan skal vi oppfatte dette: «Jeg gir vel blaffen i hva denne byen heter! Samma det! Ække så nøye!»  Det er mulig at slike uttrykk benyttes når man ikke vet, eller ikke er sikker på om man vet? Eller kanskje for å gi inntrykk av en viss likeglad nonchalanse? Er det moderne/kult/interessant å framstå som uvitende? Hvis det da ikke er fordi man mener opplysningen er fullstendig irrelevant, uten interesse? Men hvorfor skal man da i det hele tatt nevne det?

Nok om det. Fiskesuppa, eller hva det nå var, smakte i alle fall fortreffelig.

(23.08.2020) Vår beskjedne rekkehusleilighet har vinduer på to sider. Mot nord og mot sør. Derfor må vi også kunne si at vi har to vesentlig ulike slags utsikter fra vår leilighet. På den ene siden har vi hekken og det evige trafikksuset fra veien. På den andre siden ser vi fredlige rekker av rekkehus, så langt øyet rekker, kunne man si. Dette er vi vant med, det bekymrer oss ikke, og vi tenker lite over det i det daglige.

Men av og til kan nærmest hele tilværelsen avhenge av hvilken utsikt vi velger, mot nord eller mot sør: Dersom noen, f.eks. i dag i 14.30-tida, hadde spurt meg om hvordan været er på Frydenlund, ville det være ganske avgjørende hvilke vinduer jeg valgte å se ut gjennom: Mot nord er himmelen blåsvart og truende. Det buldrer urovekkende i det fjerne. Mot sør, derimot, kan vi sitte lunt og godt og nyte en strålende sol og skyfri himmel (Ikke engang Isbilen eller iltre grassklippere var å høre.)

Nå må jeg innrømme at akkurat dette (delvis) idylliske, men svært todelte bildet ikke varte særlig lenge. Likevel ble vi altså for en kort stund omgitt av to vidt forskjellige meteorologiske virkeligheter, og siden vi satt på sørsiden, kunne vi lene oss tilbake og nyte livet. For en stakket stund, for så ble alt etter hvert grått, regnet øste ned og de fjerne tordenbrakene var plutselig ikke så fjerne lenger. Men etter en stund skinner sola igjen. På begge sider av huset.

Det er neppe slik det er å være meteorolog, men er det kanskje litt sånn det er å være menneske? At man av og til kan velge hvilke vinduer man skal se verden gjennom?

 

(12.08.2020) Jeg har grublet over dette, når jeg sitter helt stille i hagen og tenker stort sett på ingenting, med et langsomt glass foran meg på bordet, og flokker av ukjente folk siger forbi på veien utenfor gjerdet, mens de stirrer på meg. For det er det de gjør: De glaner i min retning, og tenker vel sine egne tanker om hva de er vitne til. Det er da jeg tenker: Burde jeg føle meg beglodd? Nærmest på grensen til paranoia kjenner jeg etter og lurer på om det er noe galt med meg, for ikke å si: Jeg lurer på HVA som er galt med meg siden alle glor. Usjenert, hemningsløst. Nå må jeg skynde meg å tilføye at dette ikke skjer hjemme i Frydenlunden, der jeg kan sitte delvis skjult bak busker og blomsterkasser, og der det neppe er noen som overhodet kaster et blikk i min retning. Avstanden er også for stor til å innby til den type glaning som jeg her snakker om, så jeg er med andre ord slett ikke vant til at folk glor på meg. Neida, dette handler om et sommerhus som noen av oss, en ganske liten gjeng på 14 stk leide i en liten dansk by noen rolige dager august. Huset lå ved en gate der det passerte en endeløs strøm av folk på vei fra havnen og opp til hovedgaten, eller omvendt. Foran huset hadde vi rigget oss til med bord og stoler, glass og flasker, banjo og gitarer. Kanskje ikke så rart at folk så på oss, det var jo omtrent som om vi satt på en scene. Noen smilte og nikket, eller kom med muntre tilrop. Vi kunne altså lett gå i den fella at vi trodde vi hadde et publikum. Folket glante. Og jeg forstår dem, i og for seg. Vi må jo ha vært et syn. Ikke var vi vel helt lydløse heller, etter hvert som stemningen steg.

Men nå var det altså slik at jeg av og til, i løpet av dagen, også kunne sitte der helt alene, eller vi var kanskje to eller tre. Det gikk naturlig nok vesentlig roligere for seg. Dypsindige samtaler, eller bare å sitte der i sola og nyte sitt glass i stillhet. MEN DE GLANTE LIKEVEL! Det var det som forundret meg. Var vi også nå et (ikke fullt så interessant) teaterstykke som de passerende studerte? Som om menneskene på fortauet var på besøk i en dyrehage, og kikket nysgjerrig inn på oss der vi satt i et slags menneskelig apebur. Jo, jeg kjente nok en svak følelse av ubehag over å bli beglodd. Jeg innrømmer det.

Det var da jeg skjønte det: Det er ikke de som stirrer på oss! Det er vi, eller la meg snakke på egne vegne: Det er JEG som stirrer på DEM, på menneskene i gaten. Det er jo et svært sammensatt utvalg av arten som paraderer foran vårt hagegjerde, både når det gjelder kjønn og alder, størrelse, klesdrakt og fasong osv. Kanskje ikke minst når det kommer til kroppsspråk og gangart. Variasjonen skal ingen kunne klage på. Jeg ser dem som ulike rollefigurer i et endeløst drama. Ikke det at det er så dramatisk i og for seg, men alle disse menneskene må jo ha hver sine egne historier, sine karaktertrekk og særheter. Og jeg kan, der jeg sitter i teatersalen, suverent tildele dem egenskaper og dikte opp historier. Glemt er tilløp til paranoia og følelsen av å bli invadert. Det er jo så enkelt: rollene kan jo bare byttes om.

Nesten som i dyreparken. For hvordan er det egentlig: Er det vi som studerer apene eller apene som studerer oss?

(11.08.2020) I selverkjennelsens navn, og kanskje også som et bidrag i serien «Ting å glede seg over her i livet», tillater jeg meg i dag å meditere en smule over temaet «YRKER JEG IKKE BURDE VELGE/HA VALGT». Nå vil vel noen mene at min tid for yrkesvalg definitivt burde være forbi, og det er fullstendig korrekt. Likevel kan jeg jo glede meg (desto mer) over alle de yrkene jeg aldri valgte, siden jeg utvilsomt ville ha fungert særdeles dårlig, både som ansatt og som kollega. En slik liste kan, om ønskelig, gjøres tilnærmet uendelig lang, og jeg skal naturligvis ikke gjengi den i sin helhet her. Et par eksempler melder seg imidlertid straks tanken er tenkt: At jeg ikke ble BOKSELGER, eller selger i det hele tatt, var nok f.eks. ganske lurt. Det kan jeg jo si med et visst erfaringsgrunnlag (og vi har fortsatt et restopplag av Bryggepratens siste bøker, dersom… ) Men det er også et annet yrke som kommer høyt opp på den nevnte listen. Jeg er ikke helt sikker på hva som er den korrekte betegnelsen, men jeg tenker på dem som rer opp senger på hoteller, sykehus m.v. Hver gang jeg skal skifte på sengene i vårt hjem innser jeg at det ville ha vært en svært lang vei å gå for å oppnå et faglig nivå som hadde gjort det mulig å tjene sitt daglige brød i et dette yrket. Laken og putevar går sånn rimelig greit, men det er særlig dette med dynetrekket: Hvordan man greier å stappe en stor dyne inn i et trangt dynetrekk på en slik måte at dynestoffet fordeler seg jevnt og ikke blir liggende i en stor og tung klump i den ene enden, og hvordan den så kan anrettes pent på lakenet og se ut som den aldri har vært berørt av menneskehender, det er meg et sant mysterium. Joda, jeg innser at noen nå vil tenke at jeg skifter på sengene altfor sjelden. Altså at jeg ikke har trening nok. At dette bare er en ferdighet som kan trenes opp, og som (til og med) jeg kunne ha mestret etter tilstrekkelig øvelse. Det er dette jeg tillater meg å tvile på. Tvert imot opplever jeg min dyne som en særdeles aktiv og gjenstridig motspiller som gjør hva den kan for å stikke kjepper i hjulene for meg og mine ærlige forsøk på å oppnå en vakkert oppredd seng. Dersom jeg skulle ha gjort en slik aktivitet til mitt levebrød, måtte jeg nok i alle fall insistert på timebetaling, selv om det ville ført til svært lange arbeidsdager. Skulle jeg fått betalt pr. oppredd seng ville det nok bli et svært magert utbytte, i tillegg til at det uansett ville medføre en rekke klager fra både kolleger og kunder. Men, som sagt: Dette nevner jeg bare som et eksempel på at det er mangt å glede seg over her i livet. For det er det jo, ikke sant?

 

(30.07.2020) Vi har to fisker i vårt kjøkken. To trefisker. Jeg snakker om to stk. sløydprodukter, et resultat av at vi har hatt våre to barn på Mosserød skole. Med seks års mellomrom, riktignok, sønnen først og datteren etterpå. Aldersforskjellen gjorde at de ikke gikk der samtidig, men jeg tror nok at de må ha vært utsatt for den samme undervisning, eller det samme pensum, med visse variasjoner. De to fiskene vitner om det.

Fiskene, som er av typen «julegave til mor», har et svært praktisk formål: De er til å sette (varme) gryter o.l. på, og de har tjent oss ved servering av middagen et utall ganger siden de kom til oss mot slutten av 80-tallet en gang. Det synes på dem. Det som en gang var skinnende lyst treverk er nå brunt, flekket og hårdt tæret av tidens tann. Hva det er laget av? Jeg tipper furu, selv om jeg har vanskelig å se slikt når barnålene og konglene mangler.

Hvis noen nå tror at de to fiskene er identiske, så tar de fullstendig feil. Grunnformen er den samme, stort sett. Den ene er litt lengre og smalere enn den andre, men de har det sammen utskårne hakket (fisken munn) og de er begge svipenndekorert med dedikasjon til mottaker. Nå ser det ut til at de svømmer hver sin vei, den ene til høyre, den andre til venstre. Dessuten er den ene forsynt med utskårne hakk i halefinnen, noe som i seg selv, inkludert pussing, må ha tatt flere ukers sløydtimer å utføre (og med overhengende fare for å sage feil….). Kunne dette tyde på at skolen på forbilledlig vis har ønsket å gi elevene rom for selvstendig kunstnerisk utfoldelse?

Fiskene har utvilsomt i en årrekke hatt en fast og sentral plass i Mosserød skoles undervisningsplan for sløydfaget (som nå sikkert heter noe helt annet). Gad vite om elevene fortsatt sager, høvler og pusser sine grytefisker på Mosserød? (Hadde vi hatt flere barn, hadde vi nok hatt flere fisker) Det må befinne seg store mengder av disse fiskene i de tusen hjem her i skolekretsen, så sant de er bevart. Jeg tviholder på våre to. De er kjære minner om barnas skoletid, om de nå ser aldri så slitne ut.

(29.07.2020) Her jeg sitter grublende på roterommet mitt og hakker ned mine dypsindige observasjoner, blir jeg konstant iakttatt, jeg hadde nær sagt overvåket, av en svært ung mann. Han kan nok være sånn omtrent fem år gammel, og kikker på meg, forundret, lettere skeptisk kanskje, fra siste halvdel av 1950-tallet en gang. Han er der, i glass og ramme, iført finskjorte, bukseseler og propell-slips. På hodet har han «flyverlua», en båtelue-variant med ekte flymerke på sida. Jeg har sett i mine foreldres fotoalbum at han på den tida gjorde flere opptredener med akkurat denne lua. (Mon tro hvor det ble av den?) Han er en lyslugget liten kar. Jeg er ikke i stand til å mene noe om hvorvidt han har mine ansiktstrekk, men jeg vet det jo, jeg har sett ham avbildet opp gjennom årene, og jeg kan ikke nekte for at det er nettopp han som er blitt til meg. Men han ser altså på meg, uavlatelig, her jeg sitter, og det virker som om han lurer fælt på hvem jeg er eller hvordan jeg er blitt sånn. Han skulle bare ha visst! Et forsiktig lite smil leker på leppene hans. Sannsynligvis er han instruert om å smile, for dette er ikke noe hjemmefotografert bilde tatt med Pappas gamle bokskamera. Her snakker vi om en ung mann som er vasket, gredd og pyntet, dratt med til ordentlig fotograf og, som sagt, deretter satt i glass og ramme. Slikt var alvorlig på 50-tallet. Det var ikke hver dag man ble fotografert. Denne aktuelle kopien har nok stått i flere år på Mormors bokhylle, og havnet etter hvert hos meg når Mormor ikke lenger kunne ha glede av den. Men det var dette smilet. Jeg tror nok at han hadde fått beskjed, som sagt, om hvordan man oppfører seg foran en fotografs kamera, men samtidig, der han står og ser på meg, innbiller jeg meg at han faktisk smiler (forsiktig) til meg og sender meg noen spente tanker om hvordan alt skal bli og hvordan jeg har endt opp her, nesten som om han gleder seg til å finne ut hvordan veien skal gå som leder helt fram hit, til roterommet mitt her jeg sitter og, som sagt grubler over tilværelsen og prøver å sortere tanker og inntrykk, og finne ord som kan, om ikke annet gi en slags mening for meg selv.

Jeg kikker altså stadig bort på ham, håper at han ikke er altfor skuffa, og nikker bekreftende. «Sånn gikk det, ja! Sånn ble det.» Det virker som han hører, forstår, godtar og nikker forsiktig tilbake.

(27.07.2020) Det er lett å falle i fristelser. I fruktdisken falt jeg i dag for en mango. Nåja, Sigmund Freud, du får mene hva du vil om det. Den var riktignok både stor, myk og «Straks moden», ifølge påklistret forbrukerinformasjon. Nå skal ikke dette handle om å falle i fristelse, heller ikke om eventuelle metaforiske eller psykoanalytiske assosiasjoner ved nevnte frukt. Det var dette uttrykket «Straks moden» som fascinerte meg. Både «Straks» og «Moden» er da begreper som i høyeste grad kan diskuteres. Sto det f.eks. noe på frukten om NÅR den var blitt erklært «straks moden»? Det må i alle fall være klart at den, da den ble vurdert, ennå ikke var skikkelig moden. Og man skal være varsom med å spise umoden frukt, altså «kart». Det lærte jeg av min mor for mangeogseksti år siden. Jeg ser for meg en mangokonsulent som i sin tid har tatt denne frukten opp, veid den i hånden, klemt forsiktig på den og tatt sin modne beslutning: Han velger det nevnte klistremerket og sender frukten av sted til forretningen. Men dersom mangoen så, i verste fall, hadde ligget noen måneder i disken sammen med sine mangoslektninger, burde den kanskje til og med være «Straks overmoden» da den ble plukket av meg?

Men nå skulle det vise seg at alt dette var kun et hastig førsteinntrykk. For når jeg leste de særdeles små tall og bokstaver nederst på klistremerket (Jeg måtte hjem og få på meg lesebrillene først) ble det faktisk opplyst at «Pakkedato» var 18.07.20, altså for ni dager siden. Har fantes også en 17-sifret «Lot.no.» som presumptivt leder tilbake til nevnte mangokonsulent, slik at jeg kunne få klarhet i hans/hennes kriterier for snarlig modenhet. Dersom mangoen var «straks moden» 18.juli må det jo være essensielt å få vite hvor lang tid det tar for en mango å gå fra umoden til moden. Og ikke minst HVOR LENGE den vil være moden før den blir overmoden? Nå er jo en mengde varer merket «brukes før» eller «best før». Noen slik informasjon finner jeg ikke på mangoen min. Formodentlig skal dette overlates til forbrukerens, altså min, smak.

Riktignok var det heller ikke disse tankene som aller først opptok meg da jeg oppdaget klistremerket: Tvert imot, hadde jeg nær sagt, kom jeg til å tenke på hvordan det hadde vært om vi, menneskene, hadde vært utstyrt med lignende klistremerker. «En moden mann» vil jo f.eks. gjerne, av de fleste, bli oppfattet som en ganske positiv karakteristikk, selv om kriteriene også her kan være svært diffuse. Eksempelvis kan herværende tekst, og ikke minst det å endog publisere den til allmenn spott og spe, sikkert fungere som dokumentasjon på en sterkt utviklet Umodenhet. Men om det da er det samme som «Straks moden» vil nok være vesentlig mer usikkert. 

 

(22.07.2020) I etterkant av min observasjon publisert i går (21.07.20), har det dukket opp spørsmål om hvorvidt det vil ha noen betydning om kamuflasjedrakten er innerst, som referert i nevnte tekst, eller ytterst? Altså om man kunne tenke seg refleksvesten innerst og kamuflasjedrakten utenpå? Dette er et såpass komplisert spørsmål, at jeg tror jeg vil trenge litt tid til å gruble over det. Her snakker vi jo tross alt om en type påkledning som, slik det ble antydet, og slik den allerede er gitt en viss metaforisk betydning, vil ha potensiale for å si noe essensielt om den påkledtes mentale e.a. tilstand. Spørsmålet vil, som sagt, bli gjenstand for nøye grubling og overveielse før jeg avgir noe forpliktende svar. Sånn er det bare.

(21.07.2020) I dag henter jeg fram en observasjon som slett ikke er ny, men som på et eller annet plan må ha gjort et slags inntrykk på meg, siden den stadig på nytt dukker opp i hodet mitt: Det var i et nyhetsinnslag, sannsynligvis noe på Dagsrevyen, et eller annet med militæret. En offiser ble intervjuet. Jeg husker overhodet ikke hva han sa eller hva saken dreide seg om, bare antrekket hans, som jeg fant særdeles fascinerende: Denne brave krigeren var iført Hærens kamuflasjeuniform – og utenpå denne hadde han trukket en refleksvest.

Jeg har prøvd å skrive ned noen dypsindige formuleringer om kombinasjonen av disse plaggene, og den indre spenning de måtte uttrykke, men jeg får det ikke til. Det blir altfor, hva skal man si, unødvendig. Det er nok like godt å la ham bare stå der og eksponere seg med sin spaltede framtoning. Som en metafor for et eller annet. Som et dikt, kanskje? Og så kan jeg jo lure på hvorfor jeg skal gå rundt å huske dette? Et eller annet med gjenkjennelse?

(18.07.2020) Jeg er usikker på hvordan slikt håndteres f.eks. på overvåkningsavdelingen på et hospital, men jeg vil tro at derom en pasient (plutselig) mister pulsen, vil det utløse en type alarm, og adekvate tiltak vil iverksettes. Det skal jo ikke være særlig sunt å gå omkring pulssløs over lengre tid, og det er formodentlig både viktig og ønskelig at pasienten får pulsen tilbake umiddelbart.

Nå er jeg ikke (p.t.) under overvåkning på noe hospital (Hva PST driver med får være deres sak), men jeg er utstyrt med en klokke, et såkalt SPORTSUR, som av en eller annen ukjent grunn, blant en rekke ulike fuksjoner, stadig måler pulsen min. Enten jeg ligger tiltaksløs & avslappet på sofaen eller om jeg stresser av sted for å rekke et eller annet. Et par kjappe tastetrykk på klokken, og jeg får straks beskjed om hvilket pumpetempo hjertet mitt benytter. Klokken regner til og med ut gjennomsnittlig hvilepuls. Jeg synes dette i og for seg er artig, men til hverdags er jeg ikke spesielt opptatt av slikt. Betryggende er det, i alle fall, å kunne få en konkret bekreftelse på at jeg faktisk er i live.

Når jeg nevner dette, har det sin årsak i at jeg i begynnelsen av denne uka mistet pulsen. Klokken oppga «0» slag/minutt. Altså står hjertet på stedet hvil, så å si, og dette kan altså umulig være sunt i lengden. Nå har jeg riktignok ikke forsøkt å ringe hverken (i korrekt rekkefølge) fastlege, legevakt eller 113 for å forklare mitt problem. Likevel er jeg litt urolig, det må innrømmes. Muligheten er jo til stede for at jeg går omkring som en «zombie», en av de «levende døde». Jeg har jo ikke vært utsatt for dette tidligere, og vet jo egentlig ikke hvordan det faktisk oppleves å forlate de levendes flokk. Klokken holder imidlertid på sitt, sta som den er, og insisterer fortsatt på at jeg ikke har puls. Det er mulig at jeg over helgen bør kontakte helsevesenet og be om råd.

(16.07.2020) Når man skal si et eller annet som man tenker er viktig og verdt å lytte til, er det essensielt å vinne sine tilhøreres oppmerksomhet. Sånn er det bare. Derfor sender vi stadig ut signaler som forhåpentligvis vil skjerpe vårt eventuelle publikums oppmerksomhet, slik at de ikke går glipp av de visdomsord vi strør om oss med. Den muligens nokså folkelige og svært utbredte formuleringen «Det er som jeg sier…» er et eksempel på dette. Den kan gjerne spisses enda et hakk ved at vi bruker «Det er som jeg alltid har sagt…». Da er det liksom ingen tvil om at vi kommer med en nærmest eviggyldig sannhet, som det derfor er all mulig grunn til å merke seg.

Jeg har observert en ny variant. Den kan ha vært i bruk lenge, naturligvis, men mitt (svært subjektive) inntrykk er at jeg hører den stadig oftere. Den benyttes bl.a. av politikere, som selvsagt har et stort behov for ikke bare å si noe viktig, men samtidig å ta rotta på alle eventuelle motforestillinger. Den lyder omtrent slik: «Men nå er det jo (også) sånn at….». Det innledende «men» tyder på at noen andre har forsøkt å si noe presumptivt fornuftig først, og derfor har man et sterkt behov for å slå kjapt tilbake og si at «Javel, men hør nå her:..» for «Jeg vet bedre!»

Nå er det jo ikke noe galt i å hevde det man tror på, vi har visst fortsatt ytringsfriheten vår her i landet. Det er heller ikke galt å komme med motargumenter når situasjonen krever det. Men siden det tydeligvis er blitt veldig vanlig å formulere seg på nettopp denne måten, må vi vel tro at dette er noe man lærer på kurs? Det finnes jo kurs for å argumentere, overbevise og vinne diskusjoner. Det kunne vært artig å vite om det også finnes kurs i å lytte til hva andre har å komme med.

(11.07.2020) Når jeg inntar min lørdaglige dose Tabloid (medisin med muligheter for en lett sløvende virkning) kan det være mangt å observere. I dag leste jeg i Dagbladet en absolutt velskrevet kronikk som tok utgangspunkt i forhenværende finansminister Jensens uttalelse om at det bør innføres forbud mot å redde folk som er i havsnød. En slik praksis, her karakterisert som et brudd på «sjømennenes mest hellige lov», promoteres av fr. Jensen for å ramme den «organiserte menneskesmuglingen» som, igjen ifølge fr. Jensen, «tvinger Europa i kne».

Nok om det. Den saken skal ikke utdypes videre her. Det jeg imidlertid observerte, og som jeg fant ytterst interessant, i samme avis, på siste side, er et intervju med den samme fr. Jensen under vignetten «Litt bakpå»: Jensen får spørsmål om bl.a. hva hun skal gjøre i sommerferien, og svarer greit for seg: «Jeg prøver å være mest mulig ute på sjøen, for å fiske, bade og padle kajakk.»

Det er da jeg tenker, og med et visst storsinn, muligens, uttrykker følgende: Jeg får for din egen skyld inderlig håpe, Siv, at du selv ikke kommer i havsnød, fiskende, badende eller med din kajakk. Og dersom slikt skulle skje, at du ikke møter en av dine meningsfeller som glatt og greit vil vende deg ryggen og padle videre, overbevist som han er om at druknende mennesker får takke seg selv.

Sorry!

(28.06.2020) Joda, jeg vet at jeg har vært inne på det før, men gjentakelser er en del av livet: Selv om jeg ser stort på det sånn til daglig, og ikke lar det gå så sterkt inn på meg at folk bruker språket på sin egen måte, etter sine egne regler, så hender det, og etter hvert, må jeg jeg innrømme, skjer det ikke så sjelden, at norsklæreren, som riktignok er pensjonert for mange år siden, dukker opp igjen, med rødblyant og det hele, klar til å arrestere enhver stakkar som tråkker over en eller annen god og gammeldags regel for språkbruk.

Riktignok snakker vi om en ufaglært norsklærer, i den forstand at jeg aldri fikk noen universitetseksamen i faget. Man kan (eller «kunne», i min tid) likevel gjerne undervise i norsk på ungdomstrinnet med attest for et lærerskolepensum på gymnasnivå, så jeg skal slett ikke kalle meg noen ekspert. Dessuten vet jeg så såre godt at jeg selv burde være ytterst forsiktig med å kritisere noe som helst, siden jeg stadig, endog i det offentlige rom, framfører inkonsekvenser og regelbrudd, frekk og freidig og i stor stil gjennom «Bryggepraten». Men av og til, som sagt, greier ikke norsklæreren å akseptere sin pensjonisttilværelse, og stikker rødblyanten fram i et forsøk på å skape orden i tilværelsen. Likevel, når det er ingen ringere enn NRK som er kilden til min observasjon, tillater jeg meg å spørre, for jeg nevner følgende observasjon like gjerne som et spørsmål, et rop om hjelp til dem som måtte ha greie på slikt:

Det handler om to uttrykk, kanskje til forveksling like, men i mine ører ganske forskjellige: «Å arte seg» og «Å utarte». Det første brukes vel om hvordan noe framstår, oppleves e.l.: «Sykdommen kan arte seg ulikt fra person til person.»  «Hvordan arter det seg?» Når det gjelder den andre varianten, handler den, fortsatt i mine ører, om at noe går ut over en eller annen grense, og utvikler seg i klart negativ retning: «Det begynte bra, men utartet etter hvert.» «Samtalen utartet til en ren krangel.»

Midt på lørdag formiddag blir altså følgende kringkastet av selveste NRK: «Det skal bli spennende å se hvordan dette utarter seg» - helt klart brukt i betydningen «Det skal bli spennende å se hvordan dette går», men her ligger det vel implisert at dette kommer til å gå (svært) ille? Og det var vel ikke meninga? (Burde man ikke like gjerne ha sagt «Det skal bli spennende å se hvordan dette utvikler seg»?) Hadde dette vært et engangstilfelle skulle jeg vel ikke sagt noe, men denne har jeg nå hørt og lest så mange ganger at jeg må spørre om vi må regne med at nevnte betydningsforskjell eller nyanse er i ferd med å forsvinne? Skal vi i framtida uttale at noe er i ferd med å «utarte», må vi kanskje si det mer direkte, med helt andre og formodentlig sterkere ord, som at «dette kommer til å gå rett vest», eller «til helvete»? (Helvete ligge som kjent vestover et sted.)

(21.06.2020) Lang erfaring tilsier at dersom man, spesielt om man er iført hvit skjorte, spiser en sjokoladeis, vil det før eller senere dryppe en sjokoladedråpe ned på skjorten. Alle forsøk på å fjerne flekken ender gjerne med at man tvert imot gnir sjokoladen dypere inn i skjortestoffet, og således gjør situasjonen bare verre. Det har ingen betydning at man (naturligvis) foretar isspisingen på mest forsiktige måte; sjokoladedryppet er ikke til å unngå. (Er det da slik at sjokoladeis bør nytes iført brun skjorte, selv om selve det begrepet vekker ekle assosiasjoner?)

Dette er et forhold som man i sin pure ungdom, eller rettere sagt barndom, fikk løst på den mest elegante måte ved at myndige omsorgspersoner knyttet en smekke rundt ens hals, og slik forbygget søl og elendighet. Smekken ble etter hvert fjernet og det ble forutsatt at men skulle greie å spise uten et slik hjelpemiddel, og altså uten å søle. Jeg mener å ha hørt smekken så å si vil gjøre et come-back og igjen bli høyst aktuell i den andre enden av livet, etter at man har oppnådd en viss alder.

Det store spørsmålet vil da være NÅR man igjen kan iføre seg dette utrolig praktiske plagget, uten å vekke for mye negativ oppsikt i det offentlige rom. Når er man gammel nok? Eller er det egentlig ikke snakk om noen aldersgrense her?

(19.06.2020) Jeg startet min forrige observasjon med noe som kan minne om et hjertesukk fra en dinosaur, altså en så godt som (!) utryddet dyreart. Det dreide seg om dette at alt foregår digitalt for tiden, og at det for oss dinosaurer, som har vokst opp med en nokså analog virkelighet og analoge løsninger, kan virke noe fremmedgjørende å oppleve hvordan også vi fanges inn i det store nettet, internettet. Da er det desto hyggeligere når vi en gang i blant kan nikke gjenkjennende til de gamle, analoge greiene som vi synes vi kjenner så godt og som vi er trygge på.

Forleden ble det eldste barnebarnet uteksaminert fra ungdomsskolen, og (selvsagt) skjedde det med høytidelig overrekkelse av vitnemål, en type seanse som jeg selv har deltatt i en rekke ganger, både som far og ikke minst som lærer. Nå var dette riktignok en variant som jeg ikke kjente fra før: «Strømming» på internett (Hva var det jeg sa?), med ustø kameraføring, uskarpe bilder og et lydbilde som jeg neppe bør kommentere nærmere. Det hele naturligvis begrunnet i tidens smittevernaktuelle forbud mot store forsamlinger etc. Greit nok. Vi fikk «være til stede», på en måte likevel. Fra sofakroken. Men det som var så flott, bortsett fra synet av alle disse nypussede ungdommene, og som gjelder dagens tema, var at det fortsatt deles ut ANALOGE vitnemål på papir i norsk skole. Jeg mener, de behøvde da ikke å gjøre det på den gamle måten? De kunne jo ha gått digitalt her også, sendt de unge mail med en link der de kunne gå inn, via brukernavn, passord og eventuelt bank-ID for å lese dommen fra skoleverket, karakterene som skal følge dem resten av livet og bestemme deres fremtid (Nei, sånn er det vel ikke lenger?) For alt jeg vet kan det jo godt hende at de også mottok vitnemålet digitalt, men der og da, torsdag ettermiddag under seremonien i skolens aula ble, selv i år 2020, fortsatt denne høyst konkrete og høytidelige papirutgaven overrakt personlig av rektor og lærere. Med elevene fysisk til stede på podiet, allsang og kunstneriske innslag. Akkurat sånn som det «skal være». Dette var så oppløftende at jeg melder tilbake til mine med-dinosaurer: Venner, vår tid er ennå ikke helt forbi!

Nå ble årets seremoni nødvendigvis preget av den alvorlige pandemiske situasjonen vi står i: Den gang da jeg selv var lærer ble det trent grundig på denne seremonien. Inn- og utmarsjering, oppstilling i alfabetisk rekkefølge ihht klasselista, og ikke minst HÅNDTRYKKET: Jeg vet ikke hvor mange dvaske og fiskepuddingaktige håndtrykk vi måtte fikse på, og vi instruerte de unge grundig i hvordan man burde framstå med fast blikk og ditto håndtrykk ved slike og lignende anledninger. Selv om det «bare» var rektors og klassestyrers hender man skulle trykke der og da. Siden pesten herjer i kongedømmet ble det selvsagt ikke trykket hender i år. Det ble nikket. Nikket og neiet. Tre av skolens øvrighetspersoner skulle benikkes og beneies av hver enkelt elev, og sjelden har jeg sett et bredere utvalg av nikk og neiing. Stor underholdningsverdi.

Nå kunne jeg ikke se hvorvidt rektor var spritet og iført engangshansker, og det er derfor uklart for meg om selve overrekkelsen av vitnemål kan ha medført noen smitterisiko. (Én potensielt koronapositiv rektor og 180 elever, liksom... Man kan jo bare fantasere om spredningsmulighetene) Men når tredve elever skal stå på linje tvers over en relativt trang scene er det jo i alle fall ikke mulig å praktisere Folkehelseinstituttets 1 meters avstand. Vi velger å tro at dette har gått aldeles smitte- og smertefritt likevel.

(17.06.2020) Det er naturligvis slik at det er den digitale virkeligheten som er virkeligst. Nå mens pesten herjer har vi sett utallige eksempler på nettopp det. Dermed er det vel naturlig å spørre seg selv, og dem som måtte ha greie på slikt, om hva eller hvem som styrer det hele? Hvem og hvordan, og ikke minst hvorfor? Jeg observerte i dag mens jeg lettere bevisstløs leste litt her og der mens jeg scrollet (Heter det ikke det?) nedover «startsiden» min på Facebook, at det var lagt ut en artikkel om den britiske tronarvingen, og overskriften antydet at det her var snakk om noe svært oppsiktsvekkende. Jeg lot meg følgelig friste til et klikk. Kunne dette være noe av interesse? (Jeg er da tross alt gammel historie- og engelsklærer) Nå viste det seg at dette nok var mer interessant for medisinere, siden det handlet om et bilde av gamle Charles, der fingrene hans hadde vakt meget oppmerksomhet på de britiske øyer, noe som medførte rikelig med kommentarer: De Kongelige Fingrene virket svært opphovnet, og en kommentator tillot seg å kalle dem, nokså uærbødig, for «pølsefingre». Nok om det, for det var ikke dette oppslaget som gjorde at jeg skriver disse linjer, men DET NESTE som dukket opp, nedenfor på siden, etter at jeg hadde vendt tilbake fra Prinsen Med Pølsefingrene. Eller, rettere sagt, det at disse to oppslagene lå rett etter hverandre: Det neste oppslaget var nemlig en annonse. For Pølser! Er det tilfeldighetene som har spilt oss et puss, eller er det noen som sitter der ute og legger inn ting som passer (eller slett ikke passer)? Som f.eks. har tenkt at vi etter å ha lest om prinsens fingre ville få en uimotståelig lyst på pølser? Jeg vet at Det Store Internettet leter seg fram til ting det mener at jeg er interessert i, f.eks. når det gjelder musikk, og det er greit nok, men jeg har i alle fall ikke et så lidenskapelig forhold til pølser, selv om jeg av og til spiser dem. Pølseannonsen må jo ha hatt en sammenheng med prinsen av Wales, og hans for tiden noe oppblåste fingre. Hvem er det som styrer dette?

 

(04.06.2020) Dagens observasjon er slett ikke ny. Tvert imot. Den er ganske gammel, men det er vel heller ikke noe nytt, i denne spalten, at det dukker opp gamle observasjoner? (Det kan jo være nettopp derfor spalten har overskriften «Intet nytt»?) Den dukket opp igjen, det vil si, jeg ble minnet om den i en samtale med gode venner forleden, siden denne lille historien tydeligvis må ha gjort et visst inntrykk da jeg først fortalte den. Altså for lenge siden. Historien, som er helt sann, går slik:

Vi har i vår kjøkkenskuff en litt spesiell ostehøvel. Kanskje kan den kalles en «designostehøvel», dersom det er et ord som gir mening? (Det er i tilfelle HØVELENS FORM som har et spesielt design, ikke osten.) Høvelen er av merket «Stelton». (Ikke «Stilton» som (jo også) er en OST, men Stelton, med E.) Den ser nærmest ut som en slags bølge i stål: Den mangler (det tradisjonelle) håndtaket, men fungerer aldeles utmerket likevel, og vi har gjennom årene skåret mang en god osteskive med vår håndtakløse Steltonhøvel. Nå hadde flere av våre gjester, deriblant en av mine søstre, flere ganger bemerket at dette er en spesiell og vakker form på en ostehøvel, og da jeg (for lenge siden) skulle handle en bursdagsgave til denne min søster, tenkte jeg at hun sikkert ville sette pris på å få sin egen Steltonhøvel. Jeg gikk derfor til Christiania Glassmagasin her i Sandefjord og presenterte mitt ærend. Samtalen med den unge og elskverdige ekspeditrisen gikk slik, omtrent ordrett:

-          Jeg lurte på om dere har en Stelton ostehøvel?

-          Njaaa, det tror jeg kanskje ikke, men vi har en Stelton kaffekanne.

-          Går det greit å skjære ost med den?

-          ????

(Jeg kan ikke huske hva jeg forærte min søster på den aktuelle bursdagen, men noen osteskjærende kaffekanne ble det neppe)

(02.06.2020) USA står i flammer. Det demonstreres mot politivold og det brutale drapet på en ubevæpnet afroamerikaner. Det som var ment å være fredelige demonstrasjoner har utartet til plyndring og brannstifting når ulike grupper av bråkmakere blander seg inn. Politiet slår hardt tilbake og presidenten truer med Nasjonalgarden og militæret.

Dette er en sak som har spredt seg, også til lille Norge. Ved fredelige Makrellbekken i Oslo, riktignok på trygg avstand fra den amerikanske ambassades uinntakelige festningsanlegg, sto i formiddag tre-fire ungdommer med plakater som krevde «EQUAL RIGHTS FOR ALL». En enslig politibil med to betjenter sto mellom dem og ambassaden for å passe på. Jeg passerte rolig forbi, heldigvis uten å bli antastet av lovens håndhevere.

Da jeg en drøy times tid seinere kom tilbake samme vei, sto de der fortsatt, både demonstrantene og politibilen. Den siste med motoren i gang. Jeg kastet et blikk inn i bilen i det jeg passerte, og rent instinktivt stoppet jeg opp og tok et skritt tilbake, siden politimannen (nå var det bare én av dem i bilen) lå bakover i setet, med et lett gapende uttrykk og uniformslua på skeive. Jeg trodde vel egentlig ikke at mannen var verken syk eller død der han lå, selv om det faktisk kunne se sånn ut, og jeg mente slett ikke å gripe inn i politiets arbeid, men, som sagt, jeg stoppet opp et par sekunder, noe som må ha vekket den (halv)sovende, som rettet seg opp, og vi så, lettere forbauset, på hverandre. Han rullet ned ruten, og jeg antydet forsiktig at han kanskje hadde det jeg har hørt omtalt som «hvilende vakt»? «Det går visst stille for seg» sa han, og nikket i retning av de demonstrerende. Jeg nikket tilbake og ønsket ham fortsatt god vakt. Og vinket oppmuntrende til demonstrantene da jeg like etterpå passerte dem. Da møtte jeg også den andre tjenestemannen (som riktignok var en kvinne). Hun hadde formodentlig vært nede på RIMI og handlet lunsj til kollegaen og seg selv.

Nå kan det jo hende at det ble flere folk og kanskje også mere bråk utover dagen. Det vet jeg strengt tatt ikke, men jeg gleder meg likevel et øyeblikk over at det faktisk går an å demonstrere så fredelig at politiet sovner.

(31.05.2020) Jeg har tilbragt noe tid nå i pinsen, sittende på verandaen i sol og sommer, mens jeg har meditert over et oppslag i Dagbladet forleden. Det var på fredag, mens det norske folk, hvorav en stor andel koronapermitterte eller -arbeidsledige, var på full fart inn i noen skarve dagers pinseferie, det var da at vår favorittabloid kunngjorde over en dobbeltside at det var tid for å fordype oss i «KJENDISENES AVLYSTE FERIEPLANER». Vanligvis ville jeg nok ha bladd kjapt forbi disse sidene, siden kjendisstoff sort sett er av nokså begrenset interesse, men det var noe der, i tittelen, noe som jeg mente å kjenne igjen fra mitt eget og mine venners liv: Jeg har nemlig selv, og mange av mine venner likeså, vært nødt til å omprogrammere både det ene og det andre siden Erna, Bent og Ine Marie stengte landet og grensene. Vi har vært nødt til å famle litt i blinde og lure på om eller når verden blir normal igjen, og om det vi ennå ikke har avlyst kanskje kan bli noe av likevel, på et senere tidspunkt?

Selv er jeg naturligvis ikke noen kjendis, men jeg undrer meg på om disse, altså kjendisene, sliter med de samme, eller lignende bekymringer som oss mennesker? Nå innleder riktignok journalisten med noen generelle bemerkninger om at «samtlige av oss må tilbringe hverdag, fritid og ikke minst ferie her til lands» denne sommeren. Jeg regner med at dette må omfatte også ikke-kjendiser. Altså at vi alle deler skjebne med den håndfull såkalte kjendiser som «står frem» i avisen med sine avlyste ferieplaner? De fleste av dem ser ut til å mene at Norge slett ikke er det verste stedet å være, men at de ikke helt har, eller i alle fall ikke røper, sine konkrete og justerte reiseplaner. Bortsett fra han som sier at det ikke blir aktuelt for ham og hans nye kjæreste å legge seg på Sørenga, fordi «det blir for mye styr». (Der er det jo så mange av oss andre?) Vi får inntrykk av at det er mye snakk om «småturer et eller annet sted» denne sommeren.

Nå er vel kjendisstoff en sjanger som først og fremst skal trigge beundring og gjerne en smule misunnelse hos leserne. Artikkelen gir oss likevel få eller ingen holdepunkter for hvor og når disse kjente unge menneskene kan påtreffes rundt omkring i vårt langstrakte land. For alt vi vet kan de dukke opp i en campinghytte rett ved siden av oss. Så alminnelige er de visst.

Hvorfor skriver jeg dette? Jeg skal selvsagt avstå fra å harselere ytterligere over at avisen velger å bruke verdifull spalteplass på en slik sak. Jeg har jo kjøpt avisen helt frivillig, og burde vit hva jeg da får. La meg heller benytte anledningen til å uttrykke EN DYP GLEDE over at ingen journalister ringer for å intervjue MEG om både de planene jeg har skrinlagt og de jeg ennå ikke har pønsket ut. Enkelte i min nære omgangskrets har flere ganger forsøkt å berolige meg med at noe slikt aldri vil skje, siden det neppe har noen salgsverdi, men jeg kan da likevel få uttrykke min glede, samt medfølelse overfor kjendisene som stadig på nytt må snakke med pressen om all verdens ubetydeligheter.

(21.05.2020) Dersom man ikke har annet å ta seg til, dersom man for eksempel kjeder seg (Neida, jeg kjeder meg ikke!) er det mangt og mye man kan sitte og gruble over. Mulighetene er nærmest uendelige. Én slik ting kan være alt det vi går rundt og sier, altså språket vårt, som alltid er fullt av snodigheter og overraskelser. Hvor kommer de fra, alle de uttrykkene vi strør rundt oss med, og hva betyr de egentlig? Det går til og med an å gruble over hvorvidt et eller annet gitt utsagn kan sies å være korrekt. Nå skal jeg ikke på noen som helst måte være belærende, noen ville nok til og med hevde, med full rett, at jeg burde være den siste til å korrigere andres språkbruk, siden jeg selv kan være både inkonsekvent og uvøren i min språklige praksis. Greit nok, jeg innser det. Likevel kan jeg tillate meg å gruble, som sagt, også på hva som er korrekt, eller hva som ville bli ansett for å være korrekt, dersom man skulle formulere en allmenn språkregel:

Av og til trenger vi å gjøre et enkelt grep for å forsterke det vi ønsker å si. Jeg kan si «Nå må du gi deg!», men om jeg utvider til «Nå må du jaggu meg gi deg!», vil vel de fleste oppleve at det er litt mer futt og fart i det siste utsagnet. Litt mer trøkk, liksom. «Jaggu meg» (eller bare «jaggu») er et slikt forsterkende element, og det fins et utall varianter, mer eller mindre «dannede». Den store Bokmålsordboka forklarer uttrykket som en interjeksjon sammensatt «av ja og Gud», noe som nok gjør uttrykket litt mindre «dannet» i manges ører. Man bør altså muligens se an sitt publikum før man uttaler slikt. Eller omvendt.

Forleden kom jeg over setningen «Detta går då vel jaggu’kje an!» Betydningen er vel klar nok, uansett hvilken sammenheng den skulle være satt inn i. (Folkemålet er minst like fullt av artige uttrykk som et standard bokmål.) Likevel våkner grubleren i meg, og det som får meg til å gruble her er kombinasjonen «jaggu» og «ikkje». Altså det positive «ja» sammen med en nektelse? Er det ikke slik at dette skurrer litt? Hvorfor ikke bruke en annet utmerket forsterker, nemlig «neigu», som ifølge den samme Bokmålsordboka benyttes til å «forsterke en nekting»? «Neigu’kke» (Nynorsk: «Neigu’kkje») eventuelt «Neigu meg’kke» virker umiddelbart mer logisk, men er det mer korrekt? Ville det være formålstjenlig med en klar regel som rydder opp i dette, eller kan vi bare overlate det hele til den enkelte språkbruker? Jeg bare spør. (Nynorsk: «Eg berre spyr»)

(17.05.2020) Jeg innrømmer, med en lettere følelse av skam, at jeg opp gjennom årene, på selve nasjonaldagen, gjentatte ganger har undret meg på hva som ville ha skjedd dersom jeg, på en hvilken som helst annen dag i året, for eksempel i morgen, den 18.mai, hadde iført meg min fineste stas, gjerne en bunad, dersom jeg hadde vært eier av en slik, og dersom jeg så hadde begitt meg ut i byens gater, der jeg fra morgen til kveld hadde viftet med det norske flagg og brølt, med stadig hesere stemme, gjentatte tre ganger tre hurra for konge og fedreland? Hvor lenge ville jeg få holde på slik, før jeg ville mottatt plutselig og håndfast assistanse av justismyndigheter eller helsevesen? Det er godt at det i det minste én dag i året gis muligheter for å slippe slike tilbøyeligheter uhemmet løs i det offentlige rom uten å pådra seg plagsomme diagnoser.

(Joda, jeg vet at det kan være underlig å lufte denne undring nettopp i år, siden pesten tross alt har virket dempende på utagerende atferd av denne typen. Samtidig blir det jo sagt at NESTE ÅR skal vi ta igjen for alle togene som ikke gikk i dag, så da får vi nok dobbel dose.... Selv har jeg i dag feiret forskriftsmessig i husarrest, med kun svært lavmælte hurrarop, og kan neppe ha smittet noen av mine ærede medborgere.)

(15.05.2020) Så blir tittelen nok en gang ganske feilaktig, for her snakker vi vel absolutt om noe nytt. Det vil si, ikke «nytt» i betydningen «aldri forekommet før», men nytt på den måten at «nå ser vi det stadig vekk, hele tiden». Jeg tenker på den måten som vår kjære statskringkastning nå henter inn kommentarer eller debattinnlegg fra personer som kanskje er spredt utover hele det langstrakte landet vårt, eller som kanskje (bare) rett og slett sitter i karantinert husarrest som potensielt smittebærende ofre for den store pesten.

Teknologien har nemlig gjort det mulig å hente dem inn via deres egen laptop med lyd og bilde og eventuelt friske meninger eller solid sakkunnskap om hva som helst. Vi får nå stadig interessante innblikk direkte overført fra de tusen hjem der intervjuobjektet sitter i en underlig froskeperspektivaktig positur og snakker til et punkt som fra vår side ser ut til å ligge et sted oppe til venstre, noe som gir et inntrykk av lett (eller tung) ettertenksomhet. Vi får sjelden øyekontakt med vedkommende, men til gjengjeld får vi studere en mer eller mindre rotete privat vegg i bakgrunnen, kanskje til og med et tak som ganske korrekt i henhold til perspektivlæra ligger med sine skjeve vinkler og antyder et forsvinningspunkt i det fjerne, og forsterker inntrykket av at vi ser opp til den snakkende som altså er sterkt undervinklet. Her oppstår gjerne også artige utgaver av hodepynt, siden ingen har tenkt på at det henger store og dominerende lysekroner eller lignende rett bak vedkommendes hode. Vi forsøker naturligvis å lytte til intervjuobjektets kloke ord, eller rettere sagt, vi prøver å få tak i hva vedkommende forsøker å si, for det er ikke slik at alle private laptoper er utstyrt med tilfredsstillende mikrofoner, eller at alle er seg bevisst at det er noe poeng i å snakke inn i mikrofonen.

Kort sagt: Den nye og smittevernvennlige måten å hente folk inn i TV-sendingene gir rikelig med muligheter for å bli distrahert, og det er ikke alltid vi får tak i hva det snakkes om. Jeg beklager, men jeg blir så fryktelig lett avsporet. Og DET er i alle fall ikke noe nytt.

(08.05.2020) Jeg kan egentlig styre min begeistring for reklame, både i den ene og den andre formen, til tross for at jeg selv en gang i blant har annonsert for både salgbare gjenstander og diverse arrangementer. (Jeg har til og med puttet uadressert informasjon/reklame i folks postkasser, også selv om kassen tydelig sa at slikt var uønsket. Min samvittighet er sort som natten.)

Jeg ønsker jo stort sett å innhente den informasjon jeg selv mener at jeg har behov for, framfor å bli påprakket slikt i tide og utide, både i postkassen, på kino og fjernsyn osv.

Likevel kan jeg ikke annet enn å tenke at det er jo nesten litt søtt, nå mens pesten herjer og folket har utreiseforbud, å observere store fargerike helsides annonser for fjerne feriemål i eksotiske land. I dag fikk vi til og med i hus, som vedlegg til fredagstabloiden, et 52-siders blad med reisetips: På glanset papir og med et vell av fargesprakende bilder ble vi oppfordret til å kommet oss av sted til fjerne strøk. Bare på forsiden kunne vi fristes med «Det gode liv på Skagen», «Det ukjente Gran Canaria», «Afrikansk drømmesafari», «Fantastiske Tyrkia», «Swingin’ New Orleans» m.m.

Inni bladet opplyses vi også om at «60% av oss nordmenn skal feriere utenlands i år….» Dette kommer samtidig med at vi altså trues med 14 dagers isolat dersom vi skulle komme i skade for å gjøre en kjapp svipptur over Svinesund for å handle billig bacon, og i en tid der mange land rett og slett vil nekte oss innreise. Og mens helsemyndigheter og andre er skjønt enige om at i år blir det norgesferie for oss alle. Ferdig snakka!

Jada, jeg skjønner jo at det er noe med produksjonstid på et sånn blad, og at når det først er laget (og sikkert betalt for i dyre dommer) kan de like gjerne sende det ut. Og så kan vi jo tolke det som at reiselivsbransjen er både optimistisk og fremtidsrettet, og vil ha oss til å planlegge allerede nå hvor vi skal feriere i 2022 osv. Dessuten er det jo godt å ha noe å drømme om, slik at vi kan vite hva vi går glipp av for tiden. I kveld tror jeg kanskje jeg skal fordype meg i artikkelen om «Badelykke på Korfu». Der har jeg jo faktisk en gang vært. Før pesten.

(25.04.2020) Jeg kom forleden i skade for å røpe en viss interesse for AMATØRbakerfaget, dog med sterk vekt på «amatør», og selvsagt med et sørgelig begrenset repertoar. Nå er det heldigvis ikke kommet så langt at jeg regelmessig publiserer bilder av baksten på sosiale medier, og det kommer nok heller ikke til å skje, om ikke det settes fram et uimotståelig folkekrav om slikt. Likevel var det nok denne interessen, eller jeg burde kanskje si «undringen» («Hvordan får de det til, bakerne?») som gjorde at jeg la merke til en overskrift på forsiden av et ukeblad. Den kulørte presse renner jo til enhver tid over av brød- og kakeoppskrifter, i tillegg til strikking og plagsomme sykdommer, naturligvis. Overskriften som påkalte min oppmerksomhet handlet om «NYBAKTE BRØD». Såvidt jeg oppfattet kunne man få nyttige tips til hvordan man altså på en grei og lettvint måte produserer slike.

Umiddelbart kjenner jeg, uten på noen som helst måte å ville framheve meg selv og mine ferdigheter i faget, at dette er jeg faktisk ekspert på. Alle, og jeg gjentar gjerne: ALLE brød jeg noensinne har bakt har vært nybakte. Idet jeg tar dem ut av steikeovnen er de i høyeste grad så nybakte som et brød noengang kan drømme om å bli. Det er slett ikke det som er problemet! Problemet eksisterer ikke så lenge brødet ligger der til avkjøling, som en åpenbaring av «varmt, deilig, hvitt loffestoff» (jfr. poeten) (eller tilsvarende brødstoff) og venter på å bli spist. Problemet melder seg når brødet ikke lenger er helt nybakt, når det skal skjæres opp, og det viser seg f.eks. at det ikke er gjennomstekt, eller når det oppløses i en ras av smuler istedenfor å la seg dele i passe tykke skiver. Problemer melder seg for alvor når brødet, kanskje til frokost neste dag, er så tørt og smakløst at du ikke en gang finner det egnet til mating av duene i parken.

Nybakt brød? Det er da ingen kunst!

(23.04.2020) Dagens lille observasjon er slett ikke ny. Tvert imot. Den ble gjort i fjor høst, nærmere bestemt 22.november, men det er pussig hvordan ting som har skjedd plutselig kan dukke opp igjen etter å ha vært mer eller mindre glemt eller fortrengt i lang tid, og som dessuten får en helt annen mening enn den opprinnelig hadde.

Når jeg kan datere denne hendelsen såpass nøyaktig, skyldes det nok at jeg denne dagen satt på toget sammen med tidligere kolleger, på vei fra Sandefjord til Porsgrunn for bl.a. å se en utstilling på Ælvespeilet. Jeg hadde, i nok et forsøk på å være moderne og oppdatert, installert «VY-appen» på min smarte telefon, slik at jeg kunne handle mine billetter uten å måtte være til bry for damene på Narvesen. Da konduktøren, en ung dame i uspesifisert alder (et sted mellom 25 og 45, kanskje?) kom for å sjekke billetten, fant jeg fram denne på telefonen og holdt den fram for kontroll. Når jeg husker dette såpass godt, og kan gjengi vår lille samtale tilnærmet ordrett, skyldes det nok konduktrisens noe, jeg vil si nebbete karakteristikk av telefonen min, og jeg går ut fra at ordene, slik de falt, også må ha vært myntet på meg. Vår samtale forløp slik:

Konduktøren: Du må klikke i kontrollfeltet!

Jeg: Javel ja. Jeg trodde det kanskje var noe du skulle gjøre, når du sjekket billetten.

Konduktøren (med skarp og refsende røst): Det er DU som skal gjøre det. Tror du jeg vil ta i den skitne telefonen din?

Dersom jeg skulle dømme etter tonefall, kroppsspråk o.a. ikkeverbale uttrykk, mente hun nok å tilføye «Din gamle dust!» eller tilsvarende kraftuttrykk.

Jeg innrømmer at jeg der og da ble noe paff. Jeg er aldri spesielt lykkelig over å bli refset av uniformert personell i det offentlige rom, men alle de gode replikkene jeg kunne ha kvittert med kommer sjelden til meg før etterpå, når det er for seint.

Denne lille opplevelsen kom altså til meg som et flash-back forleden, men det som i fjor høst vakte min lettere indignasjon framsto nå som en helt naturlig, nærmest heltemodig oppfølging av myndighetenes smittevernstiltak fra konduktrisens side. Jeg kan nå gjerne både tilgi og glemme hennes nærmest fiendtlige ordbruk. Nå, mens pesten herjer folk og land, er det jo selvsagt og lett å forstå at damen ikke kunne trykke i kontrollfeltet på min telefon! Damen var rett og slett framsynt. (Visste hun allerede da hva som ventet oss?) Tenk om jeg hadde vært smittet av pesten, og at hun ville pådratt seg et virus eller tre ved å berøre min telefonskjerm! Eller hva om det var hun som var infisert, og skulle gå fra passasjer til passasjer og dele rundhåndet ut friske virus til alle de reisende via deres medbragte telefoner? Det hadde kanskje gjort jobben lettere for dem som driver med smittesporing, dersom alle de reisende på Vestfoldbanen denne dagen hadde testet positivt og måtte legges i respirator, men sånn kan vi jo ikke tenke.

(20.04.2020) Dagens observasjon framstår kanskje slett ikke som noen observasjon, men heller som en tilståelse? Dersom leseren er av en slik oppfatning, kan jeg nå innledningsvis nevne at det også kommer en observasjon, litt senere. Men altså først: Tilståelsen:

Nå har jeg aldri vært noen mester i bakerfaget. Dette er ikke noe jeg sier for å kokettere med leseren. Det kunne framlegges en rekke bevis i form av svært mislykket bakst. Riktignok har jeg fra tid til annen også fått klaff med f.eks. et brett rundstykker, det innrømmes, så det er vel riktig å si at mine prestasjoner i beste fall er svært varierende.

Forleden greide jeg imidlertid å trylle fram et par brød som, om jeg må si det selv, slett ikke var så verst. Jeg fikk til og med skryt av husstandens mye mer erfarne baker. Brødene (2 stk) hadde hevet seg godt, de var gjennomstekte og hadde sprø og fin skorpe. Hva mer kan man forlange av et brød? Dessuten smakte de fortreffelig. Jeg hadde benyttet en pose melblanding som jeg gjerne gir æren for dette utmerkede resultat, og siden dette ga mersmak, bokstavelig talt, dro jeg i ettermiddag tilbake til butikken der melposen var kjøpt. Dette var ikke vår nærmeste nærbutikk, og av diskresjonshensyn unnlater jeg å konkretisere dette nærmere. I bakereolen, som nok var noe medtatt av de siste ukers tilløp til hamstring, fant jeg min pose. Eller rettere sagt pluralis: Tre eksemplarer av angjeldende pose sto og smilte mot meg. Jeg grep en pose i hver hånd, og var i ferd med å bemektige meg den tredje. Da så jeg det: Skiltet som opplyste bakeglade kunder om at det bare var 1 - én - pose mel til hver kunde. Hva gjør jeg? Ser meg engstelig omkring, naturligvis. Blir jeg iakttatt? Skal jeg sette tilbake den ene posen? Skal jeg ta alle tre og late som jeg ikke har sett skiltet? Jeg bestemmer meg for å forklare i kassen, dersom det oppstår problemer, at jeg kom i skade for å ta to poser før jeg så oppslaget (hvilket er korrekt nok) og at jeg jo ikke kunne sette tilbake en vare som jeg allerede hadde tatt på (med mine potensielt skitne og pestbefengte fingre). For det står jo oppslag om slikt også nå mens pesten herjer: Man skal ikke ta på varer man ikke skal kjøpe!

Da jeg kom til kassen, med innøvet forklarende replikk klar på tunga, oppdaget jeg imidlertid at butikken også hadde slike automatiske selvbetjente kasser som jeg, nærmest av prinsipielle grunner, vanligvis prøver å unngå. Valget var nå ganske enkelt: Bruk den selvbetjente kassen og kom deg trygt ut av butikken med dine to poser mel før noen myndig kassadame taler deg til rette og konfiskerer melet! Som tenkt så gjort, og jeg er, når dette skrives, kommet i sikkerhet hjemme, med mel i skapet og klar for ny økt ved bakebordet.

Det var tilståelsen. I hva består så observasjonen? Nå vil jeg jo mene at jeg vanligvis og stort sett legger vekt på å følge lover og forskrifter. Dessuten har jeg en inngrodd autoritetsangst, samt en alvorlig konfliktskyhet som støtter opp under en lovlydig livspraksis, og gjør at det gjerne går greit. Jeg har ennå til gode å bli arrestert, selv om jeg rett nok er blir tilsnakket ved flere anledninger. Men jeg noterer meg i dag, med en viss uhygge, hvor lite som skal til før jeg glir over streken for akseptabel atferd. Hva var det som drev meg? Det var neppe sult og nød. Kan det ha vært urealistiske ambisjoner i bakerfaget? Et perverst behov for å lure øvrigheten, her representert ved kassadamen? En protest mot alle gode tiltak for å bringe samfunnet gjennom pestens herjinger? En dypt egoistisk trang til å hamstre mel på andre kunders bekostning? Jeg vet ikke. Selvinnsikt er tross alt ikke min sterke side, har jeg hørt. Overraskende var det neppe, men en smule skremmende. Det heter seg jo at når man først har beveget seg ut på skråplanet, så kan det fort rase utfor. Jeg venter spent på mitt neste skritt på en eventuell kriminell løpebane.

(09.04.2020)

Eg nys og hostar

Eg pustar tungt, for bringa ho er trong

Ja, pesta herjar, men eg trur gjerne

At det er trøyst å finna i ein song

Vi lever i kvar vår karantene

Med unntakstilstand i vårt lille land

      Men korona’n kan’kje vara evig, veit du

      Kan aldri vara evig

(Stor takk til Stanley Jacobsen!)

Men det manglar vel eit trøystevers som syner oss ei framtid utan pest? Kven kan hjelpe?

(07.04.2020) På en vidunderlig vårdag som denne kan man, om ønskelig, stå tidlig opp og rusle en tur til byen for å anskaffe et ferskt morgenbrød (sic!) til frokost. Veier og gater er omtrent tomme for folk, ikke er det mange biler å se heller, men vår venn bakeren har allerede vært opp lenge. Brødhyllene bugner av nybakt.

Nå skulle dette egentlig slett ikke handle om brød til frokost, men mer om en observasjon på veien hjem. Av for meg ukjente grunner valgte jeg nemlig å gå over kirkegården. Det er kanskje ikke noen snarvei, men heller ikke noen stor omvei, og som regel er det et ganske stille og fredelig sted å gå. Som nevnt er jo gatene også ganske stille nå for tiden, men altså, jeg krysset kirkegården på langs på min vei hjem fra bakeren. Nå mens pesten herjer og står som et flammende «Memento Mori» over hverdagen vår, kan det vel neppe skade å utsette seg for de tanker som helt naturlig måtte strømme på under en rusletur mellom gravstøttene?

Når jeg går slik mellom støtter og steiner, både nye og gamle, blomsterpyntede eller mosegrodde, er det nokså umulig å la være å legge merke til enkelte av innskriftene. En del navn drar man jo kjensel på i en liten by som denne, for det er jo her vi alle havner etter hvert, i dødelig tur og orden. Noen av de henfarne, eller like gjerne deres etterlatte, har også kostet på seg å få hugget inn en tittel på gravsteinen. Man tenker vel at det er slik man ønsker å bli husket, som «Byggmester», «Skipsreder», «Kaptein», «Underfoged», «Skipsfører» eller lignende. Altså solide samfunnsstøtter med det vi må tro var en ikke ubetydelig makt og innflytelse. Alle sliterne i den andre enden av makthierarkiet har av ren beskjedenhet eller annen årsak valgt å gravlegges noe mer anonymt. Riktignok noterte jeg forresten også en «Renovatør» i dag. Slett ikke noen ueffen tittel nå under pestens herjinger. Kanskje vi etter hvert får se «Intensivsykepleier», «Smittevernsekspert» og lignende på framtidige støtter?

Det heter seg jo at «man kan ingenting ta med seg dit man går», men en tittel på støtta kan man altså unne seg. Vel å merke hvis tittelen er god nok. Jeg har selv lurt på om det ville ha noe for seg med «Fhv. ungdomsskolelærer», «Kulturkonsulent» eller «Avdelingsleder»? Eller kanskje bare rett og slett «Pensjonist»?

(06.04.2020) Man må vel kunne si at de naturlige forutsetningene lå særdeles godt til rette i dag:

• Været: Skyfri himmel, bortimot vindstille, og et termometer som kryper sakte men sikkert oppover mot St.Hans.
• Rikelig med plass på dagsprogrammet.
• Et klart behov for å få litt luft under vingene nå i pestens tid.
• Ingen påtakelige symptomer på verken pest eller kolera.
• Sykkelen som sto der og ventet eller at den hadde fått sin årlige vårsjekk hos Solums Sykkelverksted rett før helga.

Altså var det ingenting alvorlig til hinder for at denne stille Palmemandag kunne benyttes til den høytidelige innvielse av SYKKELSESONGEN 2020!

Alt er som det skal være, og det er intet dramatisk nytt å berette, i og for seg:

• Sykkelen så godt som lydløst rullende, fornøyd badet i Solums ymse oljer.
• Nybørstede sykkelstier. Her har kommunen gjort en god jobb igjen.
• Verken med- eller motvind som kunne gjøre turen mer strevsom enn nødvendig.
• Den samme gode, gamle følelsen av å gli fri og freidig gjennom landskapet.
• Man blir naturligvis forbisyklet av både dem med elektrisk hjelpemotor og de tungtarbeidende triathlonkandidatene, men
• Sykkelvesken henger kjekt på sin plass, til babord på bagasjebrettet, og signaliserer «Eldre herre, vis hensyn!»

Alt er som det skal være! Og ennå er det bare 6.april!

PS: Og dersom man har sans eller behov for slikt, hekter vi gjerne på en liten musikalsk anbefaling til slutt. Det kan jo hende at det ikke skader å la både det gode humøret og eventuelt dansefoten få sitt nå mens pesten herjer. Hvorfor ikke prøve James Taylor’s «Your Smiling Face»?

(03.04.2020) Dagsrevyen ble i dag innledet med en hyggelig påskehilsen fra Kongsseteren: HKH Harald og HKH Sonja sittende i solveggen med bålpanne, påskeliljer og termos, mens de taler noen trøstens ord til oss, sine undersåtter, nå i pestens tid. Sånn skal det være. Etter å ha ønsket oss en riktig god påske sier Dronningen at hun må få skjenke sin gemal en god kopp gløgg. Kongen rekker fram koppen sin. Dronningen heller fra termosen og sier: «SÅNN, JA!»

(02.04.2020) Man oppdager stadig interessante ting nå under pesten. I går kveld gikk jeg en tur på posten for å hente en pakke. Jeg forlot min selvpålagte og høyst frivillige karantene i skumringstimen, da veiene var omtrent tomme for folk, slik at jeg skulle unngå å møte og eventuelt smitte flest mulig.

Når man henter en pakke på posten har vi i disse digitale og moderne tider måttet vende oss til å kvittere for denne, altså pakken, ved å signere med en slags skrivepinne på en liten, nærmest mikroskopisk skjerm. Gamlemåten med signatur på papir er selvsagt definitivt ute. Jeg tilstår gjerne at jeg ikke føler meg helt komfortabel med denne ordningen. Den er muligens både svært rasjonell og effektiv, samt helt sikkert papirbesparende, men rent estetisk er den, i mitt tilfelle, helt klart en katastrofe: Nå skal jeg selvsagt ikke skryte på meg noen spesielt vakker håndskrift. Den kan være både ujevn og rotete til hverdags, men signaturen, den jeg bruker ved litt mer høytidelige og offisielle anledninger, har jeg forsøkt å øve inn slik at den skal fremstå både tydelig, lesbar, gjenkjennelig og med en viss swung uten å være pretensiøs.

Derfor er det å signere digitalt på posten en utfordring, både mht det rent estetiske uttrykket og siden jeg, som alltid, ønsker å fremstå som en person preget av en viss ryddighet: Det har nemlig, for meg, vært fullstendig umulig å produsere en slik signatur som både er leselig og som oppfyller et minimum av kravene til skjønnskrift slik vi engang lærte det på skolen. Navnet mitt, som riktignok ikke er av de korteste, spriker i alle retninger, og hvorvidt en slik signatur han brukes til å identifisere meg, finner jeg svært usikkert: Bokstavene beveger seg fritt i suveren forakt for den stiplede linjen som det vel er meningen at de skal følge. Dessuten er det knapt to bokstaver som ser ut til å være skrevet av samme person? Det vil si, de ser vel ut til å være skrevet av en person med en promille som antyder en nærmest komatøs tilstand. Det samme systemet har de forresten på apoteket, og der har jeg tenkt at personalet må være svært overbærende, på grensen til det uansvarlige, når de leverer ut medisiner til en person som, om man skal dømme etter signaturen, slett ikke er i stand til å ta vare på seg selv. Det er i slike stunder jeg sender en takknemlig, men lettere resignert tanke til vår lærer Torbjørn Danielsen som underviste oss i skjønnskriftpedagogikk på lærerskolen (for snart 50 år siden).

Da jeg altså skulle hente pakken (Det er det denne teksten handler om) var jeg altså mentalt forberedt på å etterlate meg en av disse håpløst uleselige digitale signaturene. Stor var derfor overraskelsen da jeg la merke til at postfunksjonæren (Vi kalte dem det i gamle dager, før «Post i butikk» ble oppfunnet) denne gangen ikke gjorde noe tegn til å ville avkreve meg noen signatur. Jeg måtte til og med spørre om jeg ikke skulle skrive. Neida, det var ikke nødvendig. Det ante meg, og jeg måtte derfor videre spørre om dette hadde sammenheng med pesten og en eventuell fare for at jeg ville etterlate meg dødelige virus på skrivepinnen (eller skjermen) hans, hvilket funksjonæren kunne bekrefte. Dette finner jeg meget interessant, og det er jo to spørsmål som straks melder seg: 1) Har jeg nå i årevis strevet med disse kråkesignaturene til ingen nytte? Har det vært fullstendig bortkastet? Og 2) Hva vil skje etter pesten, vil samfunnet da kunne leve lykkelig videre uten at vi må kvittere på denne måten? Slipper vi heretter å framstå som nærmest ikke-skriveføre på postkontorer, apoteker og lignende etablissementer? Vi går en spennende fremtid i møte!

(01.04.2020) Langs sjøfronten i Sandefjords indre havn er det kommet en rekke oppslag som informerer oss om «Nedbrytningstid for ulike materialer i sjøvann». Dette er formodentlig et svært prisverdig antiforsøplingstiltak som har til formål at vi skal tenke oss godt om før vi kaster avfallet vårt til sjøs.

Her kan vi f.eks. lese at PAPIR brytes ned/oppløses i løpet av 2-4 uker, mens en BLIKKBOKS trenger 50 år for å bli borte. Dette er for ingenting å regne sammenlignet med ISOPOR, som har en nedbrytningstid på 1000 år! Ja, det står faktisk slik på plakaten. Dette må jo bety at all den isopor som nå ikke lenger ligger og flyter i vannet ble kastet på sjøen en gang i tidlig middelalder. Ble det f.eks. kastet ut en fiskekasse av isopor fra Gokstadskipet, vil den sannsynligvis være gått i oppløsning nå. Gokstadvikingene skal altså ikke ha skylden når vi i dag ser isoporsøppel ligge og duppe i vannskorpen. Det må være noen andre, noen nærmere vår egen tid, som må ta ansvaret! Hvorvidt funn av en halv isoporfiskekasse betyr at den ble kastet for 500 år siden, er mere usikkert.

Plakaten opplyser også om nedbrytningstid for GLASS- og PLASTFLASKER. De første skal kunne holde i en million år. Dette virker kanskje imponerende, men slett ikke så når vi hører at plastflaskene varer uendelig. Altså at disse har evig liv. Man kan bli helt teologisk av mindre. For både Flaskepostverket og dem som sender flaskepost må dette være spesielt interessant. Ønsker man å poste noe som kanskje ikke skal så langt, kan det kanskje være greit med glass, men spanderer man en god plastflaske har man altså mulighet for å kommunisere med mennesker som lever om et uendelig antall år, langt inn i evigheten. Dette gir perspektiver!  Skal tro om man vil få svar på slike flaskeposter?

Jeg er klar over at dagens dato vil forlede eventuelle lesere til å tenke at dette bare er tull og tøys, så for sikkerhets skyld nevner jeg at denne teksten ble skrevet i går.

(31.03.2020) Med fare for 1) å virke en smule paranoid eller 2) å gi inntrykk av at jeg ikke lojalt og helhjertet følger myndighetenes anvisninger, tar jeg sjansen på å referere et par observasjoner fra dagens tur til fiskehandleren.

Det er helt i tråd med de gode råd vi har fått at vi skal holde en viss avstand til hverandre når vi møtes på torg og fortau. Likevel undrer jeg meg over hvordan dette stadig oftere arter seg som en slags dans. En artig type brosteinsballett der vi, fotgjengerne, gang på gang skifter kurs, tar noen lette skritt til siden, svinger ut i en bue som ellers, under normale forhold, kunne ha virket noe umotivert. På denne måten får vi gått litt ekstra. Turen blir litt lengre enn den ellers ville blitt. (Men det gjør da ingenting.) Jeg prøver naturligvis også å være høflig, bremse ned eller stoppe helt opp når jeg ser at en medborger kan komme til å krysse min kurs. Dette er likevel tydeligvis ikke nok, for jeg legger jo merke til de engstelige, flakkende blikk som taust spør om «hva har han tenkt å gjøre nå? Går han til høyre eller til venstre? osv.»  Og det er nok her det med paranoiaen kommer inn, for jeg greier ikke helt å fri meg fra å tenke at det er MEG de vil unngå. Det er MEG som er, eller blir sett på som en potensiell smittebærer. Dagens tur til fiskehandleren var ikke noe unntak, men jeg tror nesten jeg tør si at jeg etter hvert er blitt ganske god til å danse denne dansen. Og det hjelper faktisk litt å oppføre seg som at man faktisk ER smittebærende.

Jeg innrømmer at den samme opplevelsen gjorde seg gjeldende da jeg omsider, etter alle disse omveier og sidesprang kom fram til fiskehandlerens dør, som jeg i god tro åpnet og steg inn gjennom. Det skulle jeg ikke har gjort, for jeg overså dessverre oppslaget på døra som sa at det ikke på noe tidspunkt skulle befinne seg mer enn fem kunder samtidig i lokalet. Dermed ble jeg svært bestemt, og med en stemme som hadde en lettere hysterisk klang, vil jeg påstå, bedt om å komme meg ut igjen, og vente utenfor. Lydig som jeg er, og svært skamfull, rygget jeg ut og ventet. Jeg vet ikke hvor mange som på det tidspunktet var til stede ved disken, men for sikkerhets skyld ventet jeg til alle var kommet ut og lokalet var tomt. Nå er jeg vant til at kundene står, bokstavelig talt, som sild i tønne hos vår kjære fiskehandler, med det er det altså slutt på nå. Slikt er heretter bare tillatt for fisken. Jeg ble kjapt og effektivt ekspedert, siden køen var fraværende, men jeg ga nok inntrykk av at jeg nærmest ba om unnskyldning for å ha kommet, for å ville handle fisk og for at jeg nødvendigvis måtte være til stede med mitt eventuelt pestbefengte legeme. Handelen gikk greit og jeg kunne raskt forlate butikken med mine to skiver ørret i posen, lykkelig over at jeg i hvert fall ikke hadde fått noe hoste- eller nyseanfall ved fiskedisken.

(30.03.2020) Nå under pesten er det interessant å observere hvordan folket bruker fantasien og finner gode løsninger for bl.a. beskytte både seg selv og andre mot smittefaren. MUNNBINDET har vi tidligere sett på som noe man benytter i storbyer i østen, der forurensningen gjør det å puste inn til en risikosport. Derfor har vi heller ikke, her i den friske skandinaviske fjelluften, tenkt at dette er noe for oss. Ikke før nå. Nå gjør stadig flere av oss som kineserne gjorde for noen måneder siden, for å la være å puste inn (eller ut) smitten. Det er for øvrig en interessant debatt hvem som har mest nytte av denne enkle oppfinnelsen, de som er smittet eller de som slett ikke er det. (Og her holder jeg alt av helsepersonell utenfor. Vi er vant til at de bruker munnbind.) Når jeg nevner munnbindet her, er det fordi jeg forleden så en mann med dette kledelige plagget inne i en bil. Der han kjørte gjennom byen var han helt alene i bilen, og som sådan neppe i fare for verken å smitte eller bli smittet, siden bilens karosseri også må ha en smittedempende effekt. Jeg synes han skal ha honnør for grundig smittebegrensende innsats.

Jeg ser at NRK også tar sine sikkerhetsforanstaltninger: Formodentlig for å praktisere den anbefalte to meters avstand mellom reporter og intervjuobjekt, har man montert mikrofonene på lange stenger. En fiks innretning, og sikkert ganske fornuftig. Man er nå i stand til å gjennomføre smittefrie intervjuer bl.a. med karanteneofre (Heter det det?) som sitter innendørs og får mikrofonen stukket opp i vinduskarmen. Jeg tillater meg likevel å lure på den PLASTPOSEN som jeg stadig ser er omhyggelig surret rundt mikrofonen: Hvem er det den skal beskytte? Mikrofonen? Kan også mikrofonen være utsatt for smitte og sykdom? Naturligvis er det svært lite ønskelig om et smittet intervjuobjekt skulle komme til å spytte på en mikrofon som andre, presumptivt smittefrie, senere skal snakke i. Men når statsråd Nybø søndag ettermiddag først intervjues med denne plastposemikrofonen, hvoretter den samme stangen med mikrofon i plastpose straks etterpå stikkes opp i ansiktet på statsråd Høie? Jeg formoder at selve mikrofonen har greid å holde seg forbilledlig smittefri gjennom disse to intervjuene, pakket i plast som den er, men DERSOM Nybø skulle ha spredt eventuell dråpesmitte til mikrofonplastposen, hvilken fare utsettes da ikke helseministeren for? Er det i det hele tatt noe bedre å bli smittet via en plastpose enn via en mikrofon? Dersom det nå skal vise seg at Høie snart må tilbake i karantene eller på annen måte får koronaproblemer, kan det da hende at vi har årsaken her?

(29.03.2020) Da jeg forleden (22.03.2020) publiserte mine små betraktninger om hvorvidt man bør gå med eller mot klokka når man legger seg i bane rundt Bugårdsdammen, ble det nærmest etterlyst en oppfølger. Jeg tillot meg i alle fall å tolke det slik: Jeg mottok nemlig antydninger om at det ville være interessant å se hvordan jeg ville forholde meg neste gang jeg ble stilt overfor valg av gangretning.

Derfor var det med en viss angst og usikkerhet at jeg i dag la kursen mot Dammen. Jeg hadde jo ikke, det må innrømmes, konkludert i denne saken. Mitt eksperiment fra forrige søndag hadde jo både positive og ikke fullt så positive sider. Det handlet jo egentlig om hvordan det ville være å bryte sine inngrodde rutiner, noe som ble anbefalt for å forebygge ensformighet med dertil hørende skadevirkninger. Derfor valgte jeg altså den gang å gå runde på runde i motsatt retning av det jeg har for vane å gjøre. Men hva skulle jeg velge i dag?

Jeg var altså usikker, for å bruke et nokså midt begrep. Denne usikkerheten økte, som man vil forstå, etter hvert som jeg nærmet meg Dammen. Så skulle det altså likevel vise seg at all denne grubling var fullstendig forgjeves. (Grubling er ofte det…) Da jeg nådde inngangen til Parken, og det punkt der jeg måtte gjøre mitt endelige valg, å gå mot høyre, mot klokka, som jeg pleier, eller mot vestre, i motsatt retning, så hadde en for meg ukjent instans allerede gjort valget for meg: Et skilt opplyste meg om hva som er «ANBEFALT GANGRETNING». Tilfeldig eller ei, det var min gamle, opprinnelige gangretning som var den anbefalte, altså den som går MOT klokka. Ikke mindre enn seks likelydende skilt telte jeg på min runde rundt Dammen. Valget var derfor latterlig enkelt. Jeg vil jo nødig, særlig i disse tider med truende pest og pandemi, unnlate å følge de gode og sikkert velmente råd som myndighetene gir oss.

Nå konstaterte jeg også at et klart flertall av de øvrige fotturister i likhet med meg utviste stor lydighet, og fulgte anbefalingen. Noen var det likevel som trosset skiltene. Hvilke motiver de hadde for en slik avvikende atferd vet jeg ikke. De var kan hende ikke lesekyndige? Jeg kunne naturligvis ha stoppet dem og opplyst, på en vennlig og høflig måte, om at deres gangretning ikke var i overensstemmelse med myndighetenes ønske.  Nå er jeg av natur altfor både feig og konfliktsky, og jeg har dessuten smertelige erfaringer for at mine medborgere IKKE setter pris på slike milde irettesettelser. Derfor lot jeg det være. Nå sa jo heller ikke skiltet noe om HVORFOR. Det er jo nå under pesten hevdet at folket er forbausende lydige og lojale dersom de bare får en plausibel forklaring og begrunnelse for myndighetenes mange ulike anbefalinger og påbud. Noe som altså fullstendig manglet her.

PS1: Så å si ALLE joggerne fulgte anbefalingen, bortsett fra én. Han satte vel sin ære i å være «unntaket som bekrefter regelen».

PS2: Skitet sa ingenting om «anbefalt gangfart», men jeg kan forsikre om at mitt tidligere eksperiment fortsatt har gyldighet her: «Én Fisherman’s Friend pr.runde» (jfr Intet nytt 13.01.2020)

(28.03.2020) Siden jeg verken er blitt testet for covid-19 eller pga utenlandsreiser e.a. er blitt idømt tvungen karantene, og siden jeg enn så lenge er oppegående og føler meg forholdsvis frisk (alt er som kjent relativt), våger jeg meg av og til utendørs, når jeg f.eks. føler trang til å handle litt i nærbutikken. Jeg observerer at både der, og i det som ellers holder åpent i disse tider, blir vi ved oppslag, sperrebånd, plexiglass, anti-bac, engangshansker og/eller tilsnakk osv. (høflig) bedt om å holde god avstand til personalet. Naturligvis for å unngå smitte.

Nå kunne det selvsagt vært slik at alle butikkansatte etc. er så grundig smittet av pesten at de av hensyn til oss, kundene, for altså å unngå å spre smitten til oss, anmoder oss om en viss avstand. At vi altså i ren egeninteresse bør holde oss unna dem. Det er nok likevel slik at det forholder seg fullstendig motsatt: Det er JEG som er den mistenkte. Det er JEG som går omkring som en tikkende korona-bombe, og som frekt og freidig når som helst kan forventes å spre uhumskhetene til alle jeg kommer i nærheten av.

Jeg påstår, og håper å bli trodd på, at det slett ikke er min mening å gjøre noe slikt, men jeg må nok likevel finne meg i å bli ansett som en vandrende trussel. Dagbladet satte tingene på plass forleden ved å opplyse meg (med passe fete typer) om at jeg kan være smittet uten selv å vite om det. Nettopp! For et er vel akkurat det dette handler om: I disse tider må jeg nedjustere selvbildet kraftig og først og fremst gli inn i rollen som smittebærende, spedalsk og fredløs. Da er det heller ikke så underlig at jeg får strenge blikk kastet etter meg dersom jeg skulle være så uheldig å komme for nær, å pusse nesen, kremte eller hoste diskret (i armhulen?) ute i det offentlige rom.

Så spørs det bare hvor lenge jeg skal gå rundt som spedalsk? En inkubasjonstid på opptil 14 dager kan jo umulig være nok, for jeg vet jo ikke noe om NÅR jeg ble eller vil bli smittet uten selv å vite om det. Og om jeg ikke skulle være smittet ennå, kan jeg jo bli det om en uke, en måned osv. Nå er ikke dette ment som harselas med helsemyndighetenes mange gode råd for å begrense smitten. Tvert imot. Deres råd er viktige, og bør følges! Jeg bare undrer meg på hvordan det vil bli framover, om vi, altså jeg, resten av min tid må gå rundt som en konstant potensiell smittekilde og være panisk engstelig for å komme i nærheten av andre, også lenge «etter at pandemien har lagt seg»? En kunne jo i en underlig blanding av samfunnssolidaritet og selvforakt tenke at det er ikke så farlig om jeg selv blir smittet. Selv er jeg jo ubønnhørlig på vei inn i solnedgangen, med minst tre risikofaktorer på repertoaret, og etter hvert klar for både kompostering og resirkulering. Men det ville jo være titusen ganger verre å begå den utilgivelige handling å smitte andre, uskyldige medborgere! Burde konsekvensen være at det må bli fullstendig isolering framover? At man går under jorda, i dekning, med nedrullede gardiner og pestflagget vaiende fra verandaen?

Eller kanskje Helsedirektoratet en vakker dag knipser med fingrene og forteller oss at alt er som før? Tja, si det?

(27.03.2020) Jeg vet ikke om det kunne passe å innlede dagens tekst med å sitere den gamle salmetittelen «Hold fast hva du har»? Nå skal man vel ikke i ett og alt være så redd for å gi slipp, men enkelte ting bør man nok, om ikke annet, så av rent praktiske årsaker, prøve å holde fast på, eller i det minste vite hvor man har. Som f.eks. nøkkelknipper. Flere enn meg vil vel dra kjensel på den lammende følelsen av å oppdage at nøklene er vekk. Slikt kan jo få uante og til og med katastrofale konsekvenser. Man kan jo i verste fall bli hjelpeløst utestengt fra sitt eget hus og hjem.

Som man vil forstå har jeg (nok en gang) satt meg i den grusomme situasjon at nøklene er sporløst forsvunnet. Jeg oppdaget fadesen da jeg var på vei til byen. Nøklene har jeg, når jeg er utenfor hjemmet, ALLTID liggende i fremre babord bukselomme. Det er så trygt og godt å kjenne dem, der de ligger og gnager mot øvre lår, og det er enkelt, dersom jeg har venstre hånd fri, å kunne slå seg lett på lommen for å kontrollere at alt er som det skal være. Og en slik kontroll foretar jeg rimelig ofte.

Da er sjokket desto større ved å oppdage at lommen faktisk virker tom. Ved nærmere ettersyn finnes det ikke så mye som et lommerusk, og slett ikke noe nøkkelknippe. Det ville være en banal klisjé å si at det gikk kaldt nedover ryggen på undertegnede, men det var akkurat det det gjorde. Samtidig som frykten lammet begynte hjernen å lete febrilsk etter forklaringer. Naturligvis sjekkes høyre bukselomme, samt alle lommene i frakken, både de ytre og de indre (Bugatti-frakken, arvet etter Onkel Knut, har ikke mindre enn seks lommer, så her er mulighetene legio.) Behøver jeg å fortelle at alle disse lommer var fullstendig nøkkelfri? Tanken melder seg straks at noen nå allerede har funnet nøklene på fortauet, og at de ved en passende anledning vil låse seg inn og rane huset for alt vårt jordiske gods?

Alternative framgangsmåter raser gjennom hodet? Hvor kan jeg ha mistet dem? Jeg låste meg jo ut med dem da jeg forlot hjemmet? Kan de stå igjen i døren? Kan jeg ha puttet dem i frakkelommen og dratt dem opp da jeg måtte finne fram lua i den sure vinden? Hvor langt var jeg i så fall kommet da det skjedde? Skal jeg straks gå tilbake og lete, eller skal jeg gjøre unna mine ærend først, jeg er jo øyeblikkelig helt nede i byen. Jeg bestemmer meg for det siste, og tenker at jeg heller får saumfare terrenget på hjemveien, i et desperat forsøk på å redde situasjonen. Jeg planlegger å få slipt nye nøkler. Har jeg reserver av dem alle sammen? Hvor mange var det egentlig på knippet? Godt dette ikke skjedde mens jeg fortsatt var i jobb, for da bar jeg på vesentlig flere nøkler, og det ville være vanvittig mye mer styr forbundet med å få erstattet dem.

Mens alt dette og mere til surret rundt i mitt forvirrede hode, og fortvilelsen var på sitt høyeste, kom min venstre neve, som for anledningen bar på en handlepose, ganske tilfeldig vil jeg påstå, til å streife legemets babord side noe lengre bak, i skinkehøyde så å si, og registrerte en klump på høyde med venstre baklomme. Lesere med et minimum av fantasi vil nå allerede for lengst ha forstått hva denne klumpen besto av, la meg bare fastslå at jeg ALDRI går med nøkkelknippet i baklommene. Det er nemlig slett ikke noe godt å sette seg på det. Hva som forårsaket alt dette vil derfor alltid være et mysterium. En magisk forflytning fra for- til baklomme utenfor min kontroll? Nøklene ble i alle fall raskt flyttet tilbake til fremre lomme, og der skal de ligge så lenge jeg vet forskjell på foran og bak.

(26.03.2020) Etter å ha avsluttet lesing av en bok i går kveld, var jeg i morges på utkikk etter nytt lesestoff. Siden biblioteket er stengt for tiden, lette jeg i mine egne bokhyller. Der er det fortsatt mye jeg ikke har lest - og en god del ting jeg gjerne kan lese på nytt. Jo, jeg vet at e-bøker er en mulighet, og at de kan lånes fra biblioteket døgnet rundt, men jeg tillater meg å være så gammeldags at jeg også setter pris på den gode følelsen av å bla i papir mens jeg leser.

Nok om det. Av en eller annen grunn lyste enkelte titler mot meg. Det kan selvfølgelig være tilfeldig, eller det kan ha sammenheng med unntakstilstanden. Faktisk var det også enkelte strimer av håp:

Faldbakken: «Uår»

Lier Horst: «Nullpunkt»

Camus: «Pesten»

de Beauvoir: «En skånsom død»

Dahl: «Tales of the Unexpected»

Kaplan: «Verdens Ender»

Børretzen: «Berus Eder!»

Renberg: «Vi ses i morgen»

Andre forslag til karantenerelevante skjønnlitterære titler?

(25.03.2020) Nå kan man selvsagt innvende at det som her skrives passer særdeles dårlig til overskriften på denne spalten, nemlig «Intet nytt». Det er for så vidt riktig, men i disse tider av unntakstilstand må man ta høyde for at ikke alt stemmer med virkeligheten slik vi kjenner (eller kjente) den. På den annen side kan nedenstående tekst gjerne leses som en hyggelig gladmelding, og slike oppmuntringer bør man absolutt kunne unne seg, de nevnte harde tider tatt i betraktning.

Det hadde seg nemlig slik at da det skulle kjøpes inn middagsmat forleden, tenkte man at en boks Joika-kaker vel kunne smake? (Det er jo nokså lenge siden sist.) I reolen for middagshermetikk fantes det imidlertid ikke en eneste Joika-boks! Nå kunne dette hatt sin årsak i vill og hemningsløs hamstring, tenker vel leseren, men slik var det ikke. Joika var så avgjort til stede, men denne gangen i helt ny emballasje! Etter seksti år på boks blir de gamle, kjære reinsdyrkakene (kaker med reinsdyrsmak?) nå pakket i små kartonger/esker. «Ny emballasje, samme gode smak!» Ifølge informasjon på kartongen stammer denne fra «ansvarlig forvaltede skoger», den er «mer effektiv å transportere» sammenlignet med de runde metallboksene, den er naturligvis resirkulerbar og dessuten «etterlater kartongemballasjen opptil 80% lavere CO2-utslipp enn en vanlig hermetikkboks». Dette er jo strålende nyheter for oss alle, selv om det kanskje ikke gjør stort inntrykk på klimaskeptikerne blant oss. (Det skal jo svært mye til for å rokke dem i deres tro.) Nå kan vi jo alle være med på å redde planeten vår ved å spise Norturas utmerkede kaker (som NB også inneholder reinsdyrkjøtt).

Samtidig opplyses vi om at den nye pakningen inneholder kun 500 g, i motsetning til de gamle boksenes 800 g, og vi anbefales derfor å kjøpe to bokser, dersom 500 g blir litt lite. Noen sammenligning av prisen før og etter foreligger beklageligvis ikke.

Så gjenstår å se om alle de andre runde metallboksproduktene kommer etter i tur og uorden.

PS: Potetstappe, rosenkål og tyttebærsyltetøy anbefales som tilbehør. Vel bekomme!

(22.03.2020) Det skal være både sunt og ganske ufarlig å unne seg en dose frisk luft, og gjerne å gå en tur fra tid til annen. På mine gamle dager har jeg tenkt at jeg, for min helbreds skyld, like gjerne kan være litt streng med meg selv, og prøve å få gått en tur hver dag. Og da gjerne litt lenger enn ut til postkassen. Selv i disse tider med unntakstilstand og truende virus tviholder jeg på dette, så sant jeg ikke blir forhindret av (i tilfeldig rekkefølge) dagsform og humør, været, andre gjøremål, pesten selv (om den treffer meg) eller et eventuelt portforbud.

Forleden ble det hevdet av en ekspert at, dersom man driver med slike aktiviteter, kan man gjerne gå nye ruter, altså bryte tvert med det man måtte ha av innarbeidede rutiner: Gå steder man ikke vanligvis går. Dette formodentlig for å forebygge den truende følelsen av ensformighet og kjedsomhet nå når vi tilbringer våre dager i selvpålagt karantene, og det meste er utsatt eller avlyst. Sikkert et godt råd, tenkte jeg, og da jeg la ut på dagens tur, som i.h.t. gammel vane inkluderte noen runder rundt Bugårdsdammen, tenkte jeg derfor at jeg naturligvis kan gå den ANDRE veien! Jeg har nemlig alltid gått den ENE veien, eller, for å presisere, jeg har pleid å legge meg i bane rundt dammen MOT sola. Eller mot klokka, om man vil. Nåja, uttrykket «mot klokka» vil vel snart være meningsløst og utdatert, siden de digitale urene nå overtar det meste, men altså, hvis man tenker seg oppstart ved portalen ved parkens inngang, velger jeg å gå i retning mot Jotunhallen, runder tennisbanene (der det gamle svømmeanlegget lå) og videre rundt dammen. Det er blitt en vane, jeg vet ikke hvorfor det ble slik, men det gjorde det, og slik har det vært i alle år.

Nå står det jo heller ikke noe skilt eller annen informasjon om at den ene retningen er mer korrekt enn den andre. Ingen kjøreregler for verken fotgjengere eller syklister, barnevogntrillere, joggere, hundeluftere eller andre. Der har parkmyndighetene tydeligvis en svært liberal holdning, og derfor har jeg også kjent meg fri til suverent å velge min egen retning.

Men så skulle jeg altså trosse de inngrodde rutinene, og på den måten få en helt ny opplevelse. Selv i min alder skal man ikke nekte seg selv å gjøre ting på nye måter, blir det jo sagt. Resultatet var både spennende og skremmende! For å si det enkelt; det ble en helt annen tur. Jeg kom jo fra en annen kant og så alt fra den andre siden. Et nytt og annerledes perspektiv. Et nytt landskap. Nå skal jeg ikke overdramatisere og påstå at jeg ikke kjente meg igjen, men ta trærne, f.eks: Nå så jeg dem alle sammen fra den andre siden, en side jeg knapt nok har lagt merke til før, selv om jeg naturligvis har erkjent at den måtte være der. Svingene (hele runden rundt dammen er jo en eneste lang sving), som alltid har gått mot venstre måtte nå tas mot høyre. (Det er slett ikke noen spøk for oss keivhendte!) Og det er her det skremmende ved opplevelsen kommer inn, for nå kunne jeg jo ikke bare gå, så å si av gammel vane og i egne tanker, jeg ble nødt til å følge mye bedre med. Ikke nyttet det å bare å la seg føre med strømmen heller, for strømmen går jo, som antydet ovenfor, i begge retninger. En interessant observasjon i den forbindelse er likevel at jeg nå MØTTE en mengde joggere. De, eller det store flertall av dem, så ut til å mene at det beste er å løpe (jogge) MOT klokka, altså den retning jeg hittil har foretrukket. Det er vel derfor jeg vanligvis har sett dem bakfra, idet de suser forbi. Nå derimot, mener jeg at de aller fleste kom mot meg. Det ga meg litt tid til å forberede meg, slik at vi unngikk kollisjoner, og det har jo sine fordeler. Jeg må her gjøre unntak for en hel flokk unge gaseller som passerte meg bakfra, men disse var altså et unntak, der de svevde forbi på lette ben. Nå sier det seg kan hende selv at ambisiøse joggere alltid løper mot tiden. De sjekker i alle fall klokka til stadighet, og kan derfor lett komme til å snuble.

Det som kan være interessant, i det minste for meg selv, er å se om dagens lille eksperiment får varige følger, eller om jeg uten å tenke mer over saken vil være tilbake i min sedvanlige mot-klokka-rutine neste gang. Det vil antakelig være det tryggeste.

(20.03.2020) Jeg registrerer (observerer) med interesse, etter en drøy uke med unntakstilstand i Kongeriket, og dersom vi skal tro våre venner Mediene, at det nå er «mindre folk i byens gater», «mindre folk på jobb» og «mindre folk i butikkene» osv. (Det er også «mindre butikker» som holder vanlige åpningstider!) Mediene sier ikke noe om hvor mye mindre folk det er snakk om. Nå vil jeg tro at dette slett ikke er noen omtale av «kortvokste», de vi tidligere tillot oss å kalle «dverger», siden det slett ikke er god tone å omtale disse personene med referanse til deres kroppshøyde. Hvis vi nå holder dem utenfor, uten at det skal ligge noe vondt i det, de har saktens blitt holdt utenfor i samfunnet mer nok allerede, så får vi tro at vi kan forholde oss til det som Statistisk sentralbyrå oppgir som gjennomsnittshøyden for landets sesjonspliktige, nemlig 180,3 cm og 167,1 cm, for henholdsvis menn og kvinner født i år 2000. Jeg forutsetter derfor at Mediene mener at de som for tiden er på jobb, som går i butikken eller i byens gater, må være vesentlig lavere (kortere) enn dette. Nå må jeg skynde meg å si at dette slett ikke stemmer med de erfaringer (observasjoner) jeg selv har gjort denne uken. Jeg mener bestemt at de jeg møter (på god avstand og uten å håndhilse) er folk av svært ulik høyde, altså omtrent som vanlig og normalt. Jeg skal likevel ikke insistere på noe. Har Mediene sagt det de sier, etter å ha gjort en grundig research, så er det vel sånn det er. Det er viktig at vi kan stole på Mediene. Ikke minst i disse vanskelige tider.

Men når det altså forholder seg slik, da kommer jo spørsmålet helt av seg selv, om hvor de andre befinner seg, altså de som er høyere enn gjennomsnittet? Er de i karantene? På intensivavdelingene? Er høyere individer mer utsatt for smitte enn de mindre, altså lavere? (Det at det er mindre butikker som er åpne vil vel i alle fall skyldes at det er mindre folk ute, og de tar jo som kjent tilsvarende mindre plass. I de riktig store butikkene kan de jo for alt jeg vet komme til å gå seg vill.) Det vil jo i alle fall bli spennende å se, når denne kritiske tid en gang er over, om Mediene da kan fortelle oss at det nå er «lengre (evt høyere) folk i gatene» osv.

Samtidig meldes det at det er «mindre folk i hytteområdene» etter at Regjeringen nå har innført forbud for hyttefolket mot å oppholde seg der, noe som kan tyde på at folk med lavere kroppshøyde er mindre tilbøyelige til å følge myndighetenes anvisninger, altså mindre lovlydige.  Meget betenkelig, vil jeg si! Ser vi en sammenheng her, at lovlydigheten øker proporsjonalt med kroppshøyden?

(PS: Hørte jeg «Holder den fordømte norsklærer’n på ennå?»)

(19.03.2020) I disse grumme tider da pesten ligger over oss som en tung, mørk sky, må det likevel være lov til å si at været, i rent meteorologisk forstand, er ganske upåklagelig. Nå har vi jo vanligvis på denne tiden av året et visst behov for små eller store lyspunkter i tilværelsen, og vi er gjerne svært oppmerksomme på alt som kan tyde på at vinteren nærmer seg slutten: Vi speider med lengsel og forventning etter de første vårtegnene, kanskje en hvitveis eller litt vårlig fuglekvitter, om ikke annet. Forleden flesket vi til, i ren og skjær framtidsoptimisme, pakket ut verandamøblene og rullet sammen presenningene for denne gang, stablet oss med pledd og kaffekopp i sola og trosset alle dystre virus og annen styggedom. Vi merket faktisk at det var en viss antydning til varme i lufta. Det var da hun satte ord på vårt felles håp da hun sa at «Nå kan det vel ikke komme mer SNØ?» I samme øyeblikk hører vi det, det ultimate vårtegnet er her: ISbilen! Griegs «Norsk dans nr 2» klinger igjen friskt og freidig mellom husrekkene. Slutt på SNØen. Våren er kommet, med IS.

(15.03.2020) I disse tider, når Kongeriket ligger i unntakstilstand mens de mørke skyene i horisonten trekker stadig nærmere, er det mangt og mye å observere. Vi blir f.eks. vitne til stadige pressekonferanser og intervjuer med statsråder og andre som enten har et ansvar for å ta beslutninger, eller kunnskap om hvilke beslutninger som er lurt å ta, og når det er fornuftig å ta dem.

Pressekonferanser blir gjerne innledet med en orientering der vedkommende myndighetsperson gjør rede for tilstanden og aktuelle tiltak. I beste fall er det klart og informativt, men det er naturlig nok ikke alt selv en statsminister kan si noe sikkert om eller har mulighet for å svare på. Når det så åpnes for spørsmål fra de frammøtte journalister, tillater jeg meg likevel å undres: Har de ikke fulgt med på hva som akkurat er blitt sagt? For så står de fram i flokk og rad, gjerne to-tre stykker etter hverandre og stiller mer eller mindre det samme spørsmålet, av typen «Hvor lenge vil dette vare?» eller «Vil regjeringen komme med flere tiltak?» når man nettopp er blitt orientert om at ingen kan vite svaret på det første, og at ja, det kommer tiltak i tur og orden.

Dette kvalifiserer muligens ikke til å kalles en «obskur observasjon». Det kan hende at det er sånn det er blitt, og at det er sånn det skal være. Det som jeg likevel observerer med en viss undring, er at jeg selv faktisk kjenner en slags medynk med f.eks. vår statsminister som prøver, tilsynelatende tålmodig å forklare, og som gjentar og gjentar, uten å bryte av og si noe sånn som at «Ærlig talt, nå har jeg forklart dette så mange ganger....» Minner fra mange år ved kateteret foran ungdomsskoleklasser med varierende oppmerksomhet og interesse dukker opp i hodet. Erna, jeg tror jeg skjønner åssen du har det!

(11.03.2020) Lyden av en vekkerklokke kan nok være nyttig for den som skal stå opp om morgenen, men også grusomt irriterende, særlig for den som av ulike grunner ikke skal vekkes. Men det er en kjent lyd. Man har hørt den en rekke ganger tidligere. Man er forberedt på den, og ligger nærmest og ubevisst venter på at den skal klinge ut i rommet, slik at noen kan stå opp, og andre, som ikke har slike behov, kan velte seg over på siden, grynte svakt og sove videre.

Men det finnes andre lyder. Uventede, fremmede lyder. Lyder som man ikke umiddelbart kan plassere eller definere. Én slik lyd er den man kan høre når et skohorn i rustfritt stål, et av den lange typen, beregnet på stive, gamle rygger, faller fra en viss høyde og ned mot det fliselagte gulvet i yttergangen, vegg i vegg med soverommet og kun få meter fra den puten hvorpå det ligger et sovende hode og aner fred og slett ingen fare. Denne lyden er nå testet, i all sin grusomhet, og det kan bevitnes at den er særdeles effektiv når det gjelder å avbryte søvn. Ikke bare våkner man av den. Man kommer seg også, nærmest før man har våknet, opp fra et horisontalt leie til vertikal stilling, og så snart bevisstheten har kommet tilbake (etter det første sjokket) vil man med flakkende blikk og skjelvende stemme søke å finne årsaken til denne skrekkelige opplevelsen.

Hvorvidt man får sove etter en slik rystende oppvåkning er nok imidlertid høyst usikkert.

(08.03.2020) «Det gikk jo ganske greit», sa hun, og tilføyde med et visst ettertrykk: «alt tatt i betraktning!» Hva betyr det? At det egentlig så nokså miserabelt ut i seg selv, men altså, «alt tatt i betraktning» gikk det ikke så ille likevel?

Å betrakte er vel gjerne noe mer enn bare å se eller å kaste et kjapt blikk? Det ligger et element av refleksjon og ettertanke her, som gjør at dersom «alt», et ganske altomfattende begrep, naturligvis, skal tas i betraktning, så er ikke dette noe man kan ta lett på. Her må man gå grundig til verks.

Men hva betyr det? Er det som om man setter opp et regnskap, inntekter og utgifter på hver sin side, positivt og negativt? Når vi summerer ned viser det seg altså at resultatet er positivt, tross alt. Ikke mye, men «alt tatt i betraktning» ble det altså tydeligvis et (lite) overskudd. Så er jo spørsmålet om man har fått med seg alle postene. Glemmer man å føre opp en utgiftspost, noe som trekker ned, blir jo konklusjonen lett helt feil.

Eller som da vi ble innprentet reglene for å skrive «resonnerende stil» på skolen: «Grei ut om fordeler og ulemper (noen sa «bakdeler») ved…» et eller annet tema. Det var forventet at vi da til slutt skulle komme fram til en konklusjon som fulgte logisk av de for- og motargumenter vi hadde framført. «Alt tatt i betraktning mener jeg at….».

Hadde det vært tilstrekkelig om vi ikke alltid hadde behøvd å ta «alt» i betraktning, men kunne nøye oss med enkelte elementer? Været, naturligvis, eller det at det var kjøpt inn for lite ost? Eller hvorfor ikke det beklagelige faktum at noen hadde glemt avtalen og at vi ble sittende og vente i det uendelige? Det kan da umulig være nødvendig å skulle ta absolutt alt i betraktning hele tida?

(05.03.2020) Det er jo pussig at man en ganske allminnelig onsdag formiddag kan bli stoppet på gaten av et menneske som lurer på om jeg er meg. Altså om det virkelig er jeg som kommer gående. Akkurat det er vel kanskje et dypt filosofisk spørsmål som det ikke gis noe enkelt og åpenbart svar på, men den diskusjonen skal jeg la ligge her. Jeg bekrefter likevel, for ikke å gjøre det vanskeligere enn det er, at jeg tror nok at så er tilfelle, altså at det faktisk er jeg som er blitt observert der og da.

Så har man altså helt tilfeldig møtt en person som man stort sett ikke har sett på femti år. Enkelte helt tilfeldige treff, som dette, på fortauet, kan det nok ha vært, men vi har altså knapt nok snakket sammen på femti år. Ingen av oss har noengang ringt, skrevet brev eller på annen måte tatt kontakt. Ikke så mye som et (obligatorisk?) julekort. Greit nok det. Vi snakket vel egentlig ikke så mye sammen for femti år siden heller? Vanket i det samme miljøet, hadde de samme vennene som vi, hver på vår kant har holdt en viss kontakt med. Men det var det. Nå er femti år en ikke helt ubetydelig porsjon tid i de flestes liv, og det har vel, som det heter, «rent en del vann ut i havet» siden den gang. Dessuten er det en viss mulighet for at noen hver kan både ha utviklet og forandret seg i løpet av et halvsekel. Ikke desto mindre interessant er det når man får høre at «du var jo alltid så....» et eller annet. For selvopptatt er man jo, og hvordan man en gang ble oppfattet - og husket lenge etterpå - kan jo sette i gang en viss refleksjon og ettertanke. (Muligens noe for den gravskriften som var tema for min forrige observasjon?) Hvem som sitter med fasiten, jeg selv eller de andre, får være et åpent spørsmål.

Stort sett er det bare hyggelig å treffe på folk jeg ikke har sett på lenge. Så også denne gangen. Det slår meg likevel hvor mye av de «gamle dager», hendelser, steder, personer, som er glemt eller fortrengt til hverdags, men som veller fram når en bare får litt hjelp til å huske og til å tørke støv av dem. De er jo tross alt også en del av historien. Min historie.

(02.03.2020) Når jeg leser Edgar Lee Masters’ «Spoon River Anthology» er det vanskelig å la være å tenke at dersom jeg hadde levd, bodd, dødd og blitt gravlagt i denne lille, fiksjonen av en amerikansk småby for, la oss si 100-150 år siden, kunne det godt hende at jeg hadde vært en av dem som ELM hadde skrevet en gravskrift over. Boka hans inneholder nemlig et par hundre dikt, stemmene til avdøde og godt begravde innbyggere av Spoon River som ser seg tilbake og reflekterer over sine mer eller mindre miserable liv. De kommenterer også fritt livet og medborgere i byen. Altså ikke nekrologer i vanlig forstand. Slike vil jo gjerne være en noe forskjønnet versjon av virkeligheten. Her er det er de avdøde selv som taler fritt, uten fare for å bli motsagt – eller tiet (i hjel?). Selvbiografiske gravskrifter og nekrologer er en sørgelig undervurdert litterær sjanger, skjønt kanskje ikke interessant for andre enn forfatteren selv? Hva vet jeg?

ELM har formodentlig hatt konkrete personer i tankene når han skrev dette. Modeller fra en amerikansk småby, som neppe har fått anledning til gjennomlesning og godkjenning. Sånn sett er det vel strengt tatt ELM’s stemme vi hører. Men altså, jeg kan jo likevel gruble over hva ELM eventuelt ville ha skrevet dersom han skulle ha diktet opp en slik tekst for deretter å legge den i min, presumptivt svært avdøde og tause munn? Det får jeg naturligvis aldri vite, så jeg må nok i tilfelle skrive den selv. Og da gjerne mens jeg fortsatt går oppreist. En slags nekropoetisk selvangivelse til innvortes bruk. Tja, si det?

(08.02.2020) Når det gjelder disse tekstene, som altså publiseres som «Obskure observasjoner», så har de gjerne sitt opphav i en enkel observasjon, en idé som undertegnede noterer ned, og som, dersom alt ligger til rette for det, eventuelt kan utvikle seg til en kort tekst. Det som nå etter hvert kan se ut til å bli et problem, ettersom tekstene vokser i antall, er at hjernen min er slik konstruert at den har en tendens til å vende tilbake til gamle idéer, og tenke dem på nytt. Muligens uten at jeg er meg bevisst at jeg både har tenkt dem før, og at jeg, om så er tilfelle, også har produsert og publisert en tekst i den anledning. Jeg kan, med andre ord, stå i akutt fare for å gjenta meg selv, noe som kan virke svært irriterende på eventuelle lesere, og som selvsagt kan føre til at de, leserne, gir meg opp og avstår fra å lese mine tekster overhodet. For å komme dette mulige problem i forkjøpet, vil jeg i dag publisere en ganske kort tekst som jeg faktisk vet, og som jeg skamløst innrømmer er en reprise, riktignok publisert i en helt annen sammenheng, men siden jeg introduserer den på denne måten, kan jeg neppe bli beskyldt for å gjenta meg selv uten å være klar over det. Her kommer reprisen:

«Jeg hører stadig fra folk som mener at de har greie på slikt at det er DET ANDRE GLASSET som er skummelt. Ett glass, det FØRSTE, er helt OK, men man bør vokte seg for det ANDRE. Ja vel. Man skal ikke kimse av hva eksperter sier, så jeg har derfor bestemt meg for å følge deres kloke og velmente råd: Jeg erklærer med dette at jeg heretter vil avstå fra det andre glasset. Jeg skal ikke røre det. Jeg hopper over det, og går direkte videre til det TREDJE, og eventuelt det FJERDE. Men det ANDRE? Nei, der skal jeg være beinhard!»

(04.02.2020) Min far hadde i alle år en slags innebygget klokke, en alarm som slo inn like før radioens nyhetssendinger. Og da snakker vi naturligvis om NRK’s nyheter. Han behøvde aldri sjekke armbåndsur eller andre klokker. Instinktet sa ham at NÅ var tiden inne. Jeg husker spesielt én gang vi kjørte til hytta på Veggli. Han var passasjer og jeg kjørte. Plutselig, midt ute i ødemarka, spurte han om jeg hadde radio i bilen, og om jeg kunne skru den på. Det gjorde jeg, naturligvis, og der var de: NYHETENE - just in time. Og sånn var det bestandig. Hver hele time, også ofte på halvtimen. Fra morgen til kveld. Jeg tror for øvrig at dette er noe han hadde arvet etter Farfar, som også var en nyhetoman. Det var for øvrig en uskrevet lov i hele min oppvekst at huset måtte holde pusten mens Pappa (eller Farfar) hørte nyhetene. Pappa satt med øret langt inne i vår gamle rørradio (etter hvert en transistormodell) mens han hysjet frenetisk på oss som allerede var tause som østers.

 

Hvorfor skriver jeg dette? Jeg har jo lurt på om det er snakk om en arvelig lidelse, siden jeg selv også føler et visst behov for regelmessig lytting på radionyheter. Likevel har jeg til stadighet opplevd at min indre alarm, dersom den finnes, slår inn alt for seint. Syv minutter, ti minutter osv over tida, og altså lenge nok til at nyhetsoppleseren for lengst har forlatt studio. Jeg har vært nødt til å trøste meg med at, som jeg også tidligere har skrevet i denne spalten, dersom jeg likevel venter til neste nyhetssending, vil nyhetene være enda ferskere og mer aktuelle!

 

Men når denne alarmen min altså ikke fungerer, blir jo spørsmålet: Hvordan kan jeg justere den? Dagens observasjon går i all korthet (etter denne lange og omstendelige innledning) ut på at i dag morges fikk jeg det plutselig for meg at jeg skulle skru på radioen. Uten først å se på klokken. Det lyste opp på displayet: 06:59, og vipps, der kom NRK’s lille nyhetsfanfare! Er jeg endelig der? Har jeg nå omsider funnet fram til min fars gamle og velbrukte instinktive vane? Skal jeg heretter plage mine omgivelser med nyheter hver eneste time, mens jeg hysjer og lytter?

 

(03.02.2020) Med fare for (nok en gang) å framstå som en gammel, gretten gubbe, kommer her noen observasjoner om KRAFT. Det er jo nemlig slik at det gjerne klages høylydt når vår natur raseres ved kraftig utbygging av alle slags anlegg for produksjon av vindkraft, vannkraft, for ikke å snakke om atomkraft osv. Samtidig omgir vi oss med stadig flere innretninger som krever kraft, elektrisk kraft, altså strøm. Og det ser ut til at vi ønsker oss et ubegrenset antall slike innretninger. Som kjent må den komme fra et sted, denne strømmen som presumptivt skal gjøre våre liv enklere. (Og oss lykkeligere). For eksempel fra en vindmølle, som vi altså er innbitte motstandere av.

Jeg har grublet en del på nettopp dette, at våre liv skulle bli så mye enklere når vi elektrifiserer flest mulig av dagliglivets gjøremål. Når vi f.eks. benytter elektrisk drevne rulletrapper og -fortau istedenfor å bruke våre fortsatt brukbare ben. (Joda, jeg vet at det finnes mange som sliter med sine ben. La dem gjerne ta rulletrappen!)  Eller dette med å åpne dører. Det er svært praktisk å åpne de dører man av ulike grunner skal passere gjennom, og dette kan nå, som vi vet, gjøres ved å koble inn en kjekk liten motor, naturligvis drevet med elektrisk strøm, gjerne kombinert med en type (elektrisk) sensor som setter motoren i gang når du nærmer deg døren. Eventuelt med en knapp du kan trykke på, slik at døren glir til side. Disse er så langt mest vanlige der ute i det offentlige rom, men bare vent, snart har du dem også hjemme hos deg selv! At alle disse dørene øker behovet for å rasere naturen med vindmøller og slikt, bekymrer oss ikke nevneverdig. For de er jo så praktiske! Når du kommer fra butikken, søkklastet med bæreposer i begge hender, er det ikke da flott at du slipper å stoppe opp, sette fra deg posene, åpne døren, ta opp posene igjen, gå ut, sette ned posene på nytt, lukke døren og plukke opp posene igjen før du kan komme deg videre i livet?

Men på min vei gjennom byens gater skvetter jeg likevel stadig til når dører spretter opp ved siden av meg. Det er tydeligvis jeg som har utløst sensoren ved bare å passere for nært inntil veggen/døren, selv uten å ha noe ærend inn gjennom den samme døren. Her forbruker jeg altså elektrisk strøm til ingen nytte. Beklager!

Man skal likevel være oppmerksom på visse kompliserende faktorer: Det er bl.a. viktig å forsikre seg om hvorvidt døren åpnes innover eller utover, eventuelt om den glir til siden. Det er alltid leit å få døren i ansiktet, bokstavelig talt, når den åpner seg «feil» vei. Man bør også koordinere sitt eget tempo med den tid døren bruker på å åpne seg. For ikke å snakke om de dørene som ennå ikke er automatisert: Mennesket er jo et svært tilpasningsdyktig dyr, og har man først gått gjennom en del automatiske dører, vil man jo lett tro at alle dører er av denne typen. Men det er de ikke! Her gjelder det å stoppe i tide, og åpne døren på gamlemåten, dersom man vil unngå en kollisjon med potensielt fatale følger.

Noe av det verste med disse automatiske dørene er likevel hvordan de fratar oss distingverte, eldre herrer muligheter for å fremstå som de gentlemen vi ønsker å være, eller som vi ser oss selv som: Det er jo fullstendig umulig å holde opp (de automatiske) dørene for alle de vakre kvinner vi gjerne vil gjøre inntrykk på!

(31.01.2020) «Det er ikke så lett å skrive om ingenting.» Slik innleder Patti Smith boka «M Train». Jeg har grublet en del over nettopp dette, og innser ganske raskt at det faktisk er ganske godt sagt. For hvordan i all verden gjør man det? Skriver om ingenting? Hver gang jeg har satt meg ned for å skrive en tekst om ingenting (Og jeg har forsøkt, flere ganger!) merker jeg at det kommer et eller annet tema snikende inn fra sida. Et tema som gjerne vil bli beskrevet, som trygler og ber, ja som til og med krever at jeg finner passende ord og setninger, slik at det kan bli en tekst ut av det.

Nå er det selvsagt ikke slik at alle temaer er enkle å skrive om. Noen er til og med ganske ubehagelige, eller umulige. Og det finnes en rekke temaer jeg heller ikke har lyst til å skrive om. Dessuten hender det rett som det er, også for meg, at idéene slett ikke kommer. Selv om lysten er der. Det er nå én ting, men da har jeg i alle fall noe, et tema, å IKKE skrive om, og det er da en ærlig sak.

Jeg har opplevd mangfoldige ganger i mitt forrige liv, som lærer, at elever har klaget sin nød: «Jeg har ikke noe å skrive om!» Oppgaven kan ha vært noe så banalt som å fortelle om noe som skjedde i helga, i sommerferien osv. En enkel skriveøvelse bare. Intet mer. «Men det har ikke skjedd noe!» sier eleven. «Jeg gjorde ingenting!» Det å påpeke at en slik påstand i seg selv er absurd, hjelper neppe på skrivelysten. Det hjelper heller ikke å si «Ja, men så skriv om det da! Skriv om at det ikke skjedde noe spesielt, og om hvordan du opplevde det.» Men her var vel problemet det motsatte av det Patti Smith formulerte, for her er det jo hele tida snakk om å finne på NOE å skrive om. Et eller annet som man altså ikke har. Men å skrive om ingenting, noe som ikke er?

Kanskje hadde vi kommet nærmest det å skrive om ingenting dersom teksten besto av bare blanke ark, men hvordan kan man skrive blankhet? Vil jeg ikke da måtte la være å skrive? Jeg stopper her – og grubler videre.

(29.01.2020) Jeg har vel nevnt det før, at en av mine ymse defekter er en godt innarbeidet nærsynthet. Dette, kombinert med en tendens til å gå omkring i mine egne tanker, kan medføre visse sosiale komplikasjoner: For eksempel da jeg i dag gikk en tur hjemmefra opp til Haukerød og tilbake for å hente en pakke på Posten, et par små kilometer omtrent, skjedde det ikke mindre enn tre ganger at jeg ble vinket til fra passerende biler, uten å ha den fjerneste anelse om hvem det kan ha vært som bevinket meg. Og slikt har skjedd før, mange ganger. Jeg innrømmer gjerne at jeg ikke har veldig god greie på ulike bilmodeller, og greier heller ikke å holde rede på hva slags biler mine bekjente til enhver tid kjører omkring i. Derfor er jeg som regel grusomt dårlig til å gjengjelde vink i fart. Når det gjelder den første bilen, så jeg at sjåføren vinket i såpass god tid at jeg rakk å vinke tilbake, men vedkommende (gjemt bak et par store solbriller) lot seg ikke identifisere. Den andre bilen vinket nettopp idet den passerte, og jeg rakk ikke en gang å få hånda opp av lomma før den var forbi. Den tredje stoppet faktisk opp, nesten, og ikke mindre enn to personer, så vidt jeg kunne se, vinket frenetisk, men de svingte av og kjørte videre uten at jeg dro kjensel på noen av dem. Heldigvis rakk jeg å vinke, for det har jeg lært, at dersom du ikke vinker tilbake, vil du lett få høre at du er «overlegen». Det samme skjer selvsagt når jeg er ute og sykler, og siden jeg, ifølge lover og forskrifter, bør holde begge hender i et fast grep på styret, er jeg hjelpeløs når det gjelder å gjengjelde eventuelle vink. Det hender at disse mystiske ukjente i bil også TUTER, noe som jeg umiddelbart og instinktivt oppfatter som en skarp kritikk av min atferd i trafikken. Det er muligens ment som en hyggelig hilsen, men idet jeg spretter til side for å redde meg fra en brå og voldsom død, er jeg i alle fall slett ikke i stand til å se hvem tuteren kan ha vært.

Jeg ønsker jo slett ikke å være eller virke avvisende overfor vennlig hilsende bekjente, men erkjenner at det kan være slik jeg blir oppfattet. Det er derfor mulig at jeg bør begynne å vinke til ALLE biler jeg møter, for å komme eventuelle nye vink i forkjøpet? Men det aner meg at en slik atferd på sikt kunne medføre innleggelse på en dertil egnet institusjon.

Mens jeg går og grubler over dette, trøster jeg meg med at det kan jo være at jeg ligner på en annen fyr, eller at det er de vinkende sjåfører og passasjerer som er såpass nærsynte og desorienterte at de tror de hilser på en helt annen enn meg. Og da er det vel han, den andre, som vil framstå som overlegen?

 

(20.01.2020) Jeg mottok julen 2018 i gave fra min kjære en klokke som ikke bare viser tiden, men som også har en rekke andre artige egenskaper. Den kan f.eks. fortelle meg hvor mange skritt og/eller kilometer jeg går i løpet av dagen. Hver uke mottar jeg en epost med rapport om søvnkvalitet, gjennomsnittlig hvilepuls og kaloriforbruk, et tallmessig uttrykk for i hvilken grad jeg har beveget meg i motbakker - og en rekke andre ting. Jeg kan også mane fram et kart over hvor jeg har beveget meg i landskapet, dersom jeg ikke skulle ha oversikt over dette på annen måte. Klokken er også opptatt av, på en nærmest manisk måte, at jeg stadig er i bevegelse, og den gjør så godt den kan for å pese meg videre. Dagens observasjon, som etter hvert er blitt en (helt naturlig) del av livet, gjelder nettopp dette: Dersom jeg tilbringer noen timer i godstolen, f.eks. med en engasjerende bok, vil klokken 10 minutter på hel time avgi en signal og fortelle meg at jeg burde komme meg opp og bevege meg. Den oppgir til og med hvor mange skritt jeg «mangler» i inneværende time for å oppnå et på forhånd definert mål. Dette burde kanskje være greit nok. Man skal jo ikke henslepe sine dager passivt stillesittende såfremt man har ben som kan bære seg. Det som forundrer meg er at også når jeg, som f.eks. i dag, faktisk har gått en tur på et par timer i solen, og for lengst har fullført den distanse som klokken mener at burde klare på en dag, og hvor klokken faktisk også har rost meg og endog titulert meg «overachiever», og jeg så kommer hjem, lager meg en kopp kaffe og setter meg ned for å lese en bok, så går det ikke mange minuttene for klokken er der med sin lettere overbærende «Du mangler 14 skritt denne timen». Hva gjør man da? Reiser man seg på trass og går de 14 – hvoretter klokken kvitterer med «Godt gjort!» Naturligvis gjør man det.

 

(16.01.2020) Veier har som regel et navn. Slikt er i alle fall svært vanlig her i mer eller mindre urbane strøk. Navnet er ofte knyttet til et geografisk sted eller en, formodentlig avdød, person som har gjort seg fortjent til slikt. Noen veinavn kan også gi assosiasjoner til det omkringliggende landskapet eller andre ting. Her i Sandefjord legger jeg merke til at vi har en vei som heter HINDERVEIEN. For de fleste av oss vil det vel være ønskelig at trafikken flyter noenlunde greit. Hvordan vil dette virke for gjester utenbys fra, og da kanskje med relativt svak lokalkunnskap, når de kommer til veiskiltet som peker inn i Hinderveien? Vil det ikke da være naturlig å snu og forsøke å finne en annen vei? Eller å spørre de innfødte om hvorvidt det lar seg gjøre å passere de aktuelle hindere, og om det f.eks. er snakk om en svært tidkrevende og vanskelig omkjøring? Nå er vår Hindervei faktisk en blindgate, så i den forstand kan man jo si at den har fått et navn som passer, men det er ellers ingenting der som hindrer trafikken å passere greit inn til og ut fra de mange bedriftene som holder til der. Forklaringen er jo også at denne veien ligger i et større område som er utstyrt med en rekke andre sports-navn-veier, som hekkeløp, tennis, sprint osv. Men det vet jo ikke de som ikke er kjent i området.

Nå finnes det andre steder, både her og i andre byer, hvor man har benyttet navn på dyr, fugler, blomster, trær osv innenfor samme område. Formodentlig for å gjøre det lettere for oss å lokalisere veiene. («Blomsternavn? Da må det være på Unneberg et sted.») Det foregår nok mange snodige debatter i veinavnkomitéer, når man skal bestemme hvilke planter, dyr, fisk osv som skal bli beæret med en vei: Når hørte vi forresten om Brennesleveien eller Fluesoppveien? Rotteveien eller Stinkdyrveien? I alle fall regner jeg med at det komitémedlemmet som foreslo «Hinderveien» kunne glise stille for seg selv. (Eller hva med «Blindveien» eller «Omveien»?)

(15.01.2020) Kan man egentlig stole på Meteorologisk institutt? Når fedrelandet nå er under angrep fra ekstremværet «Didrik», har MI forberedt oss på at vannstanden i natt og tidlig morgen vil være en drøy meter over vanlig nivå. Jeg var derfor engstelig for at dette ville by på problemer under dagens morgenbad. Slik gikk det ikke! Vannstanden i Sandefjord svømmehall var akkurat slik den pleier, og slik den skal være.

(14.01.2020) Jeg er en brilleslange. Eller altså: jeg bruker briller. Dette kommer neppe som noe sjokk for dem som kjenner meg. Jeg har båret dette nyttige og høyst nødvendige hjelpemiddel siden 1966, og jeg har for lengst avfunnet meg med at sånn skal det være. I årenes løp har jeg ikke bare tatt i bruk briller med stadig sterkere glass, men jeg har også anskaffet flere ulikt konstruerte par til ulik bruk: de «vanlige», som jeg går med til daglig, egne lesebriller (til lesing, naturligvis) og briller til bruk når jeg, som nå i skrivende stund, sitter foran PC-skjermen. Dessuten har jeg, som tidligere meddelt, begynt å gjøre som min kjære far i sin tid gjorde, å ta AV meg brillene når jeg skal lese spesielt liten skrift. Men altså, denne utstrakte brillebruk medfører også at jeg stadig må skifte, fra de vanlige til lesebrillene, tilbake til de vanlige og så over til PC-brillene, osv. osv. Sånn går nå dagene.

Det jeg imidlertid har observert i det siste, og som bekymrer meg en smule, er at jeg, når jeg skal skifte briller, f.eks. fordi jeg skal flytte blikket fra TV’en til en bok (eller omvendt) (noe jeg altså til stadighet holder på med) så har jeg tatt på meg lesebrillene UTEN først å ta av meg de vanlige brillene (eller omvendt). Jeg risikerer altså å bli sittende der med to par briller UTENPÅ hverandre, noe som er svært upraktisk, og som slett ikke hjelper på synet. Nå må jeg berolige mine (eventuelle) lesere med at jeg som regel oppdager fadesen i tide, og får lirket av meg det ikke-formålstjentlige paret før jeg plasserer det andre, men som sagt, det bekymrer meg hvordan dette eventuelt kan utvikle seg i fremtiden. Jeg har derfor besluttet, etter en del grubling, at jeg på denne måten vil anmode dem jeg møter, dersom de ser at jeg går noe utstøtt og vaklende med opptil flere par briller på nesen: Vær ikke redd for å si ifra! Jeg vil være ytterst takknemlig dersom jeg blir gjort oppmerksom på forholdet og korrigert på en vennlig måte.

Jeg har forresten time hos øyelegen i dag. Jeg burde muligens også ta dette opp med ham?

(13.01.2020) Jeg har vel allerede, i en tidligere Observasjon, røpet at jeg har en viss glede av å gå tur i Bugårdsparken. Skal man først gå en tur i skogen uten å reise helt avgårde til en ordentlig skog, er Bugårdsparken et godt alternativ i nærmiljøet mitt. De gamle, store trærne står der i all slags vær. Vinden suser svakt og bladene rasler. Dammen ligger der og skvulper, og endene kvekker. Dessuten er det så å si umulig å gå seg vill. Nå er parken riktignok ofte full av joggere, hundeluftere og barnevogntrillere, så dette er ikke en skog der man kan søke ensomheten, hvis man da ikke går sin tur sent på kvelden. Men likevel er parken et utmerket og lett tilgjengelig alternativ.

Nå kan det for undertegnede ofte være litt tungt å komme seg ut på tur. Det må innrømmes. Det kan skyldes dårlig vær, innbilt travelhet eller ren og skjær latskap. Hvordan skal man overtale seg selv til å komme seg ut på tur, og hvordan skal man, ikke minst, gå en runde eller to lenger enn man egentlig hadde tenkt? For i Bugårdsparken ligger alt godt til rette for nettopp det, å gå runder: Den før nevnte dammen er som skapt for å rundt, gang etter gang. Noen vil nok mene at slikt er grusomt kjedelig, men her må jeg protestere: Er man først kommet i bane rundt Bugårdsdammen, er det alltid nye ting å se eller høre, og de 1,2 kilometerne går som en lek.

Dagens observasjon handler likevel ikke om Dammen i og for seg, men om at jeg, da jeg sist gikk mine runder, bevilget jeg meg selv 1 stk FISHERMAN’S FRIEND, pastillen som er «The strongest there is». Pastillen ble inntatt på et vilkårlig valgt sted mens jeg gikk, men det artige var at da det var slutt på den, hadde jeg tilbakelagt ganske nøyaktig én runde! Dette gjorde meg så opprømt at jeg forsøkte med en ny pastill, og nå var jeg litt mer nøyaktig med å legge merke til hvor jeg inntok den. Det samme resultatet om igjen! Av dette slutter jeg at en Fisherman’s Friend, dersom man unngår tygging, bare suger varsomt og holder en moderat gangfart, bør kunne vare over en distanse på 1,2 km. Dessuten vil man, dersom man er opptatt av slikt, og trenger dette lille ytre presset for å gå noen ekstra runder, kunne bruke en neve pastiller til å holde tellingen på rundene: Går man f.eks. ut med 5 pastiller i neven, og inntar én pastill for hver runde, vil man ved tom neve kunne være nokså sikker på at man har gått, eller er i ferd med å fullføre sine fem runder. At man samtidig kan ha pådratt seg en lettere svidd tunge, får man bare ta med godt humør, pastillen er jo som sagt «the strongest there is».

Dette til orientering.

(10.01.2020) Hvis det hadde vært slik at jeg tidlig, gjerne allerede i svært ung alder, hadde tenkt om meg selv at jeg ville komme til å leve et biografiverdig liv, altså et liv som biografene på et tidspunkt i fremtiden ville kaste seg over (og nå snakker jeg selvsagt IKKE om biograf=kino, men biografi i betydningen skriftlig fremstilling av et levd liv, i dette tilfellet MITT liv, som man sikkert nå for lengst har forstått), hvis det altså hadde vært slik, ville jeg kanskje for lengst, og altså fra tidlig alder, ha sørget for å gjøre gode og grundige notater som kunne inngå i det aktuelle kildematerialet biografene senere kunne boltre seg i og benytte seg av. Jeg ser jo stadig, når jeg leser biografier over berømte personer, og jeg lar meg gjerne imponere av nettopp dette: hvordan en mengde personlige notater, dagbøker, brev osv benyttes som kilder. Disse menneskene må jo ha hatt en klar bevissthet om at noen før eller senere ville etterspørre hva man tenkte, sa, gjorde på et hvilket som helst bestemt tidspunkt. Og at noen ville ha behov for å sette disse erindringer opp mot oppslag i media, andre memoarbøker og hva man nå ellers kan tenke seg som kunne belyse og kanskje forklare at ting ble som de ble.

Jeg har altså ikke hatt noen verken tidlig eller senere bevissthet om slikt. Notater foreligger i svært liten grad, heller ikke dagbøker eller brev som vil kunne kaste et forklarende lys over livet mitt. Min egen hukommelse vil også være et svært tynt og usikkert grunnlag for en troverdig fremstilling. Jeg håper dermed at eventuelle biografer innser dette i tide, og ikke søler bort sin dyrebare tid på å forske på mitt liv. Det finnes helt sikkert vesentlig mer interessante objekter man kan studere. Lykke til!

(08.01.2020) «Kunne jeg få en halv karaffel rødvin?» Jeg rettet spørsmålet til den blide serveringsdamen som bekreftet at det var fullt mulig, og som raskt forsvant ut for å effektuere bestillingen. Jeg er jo kjent med at etablissementet har både store og små karafler, og tenkte, på sedvanlig beskjedent vis, at en liten karaffel fikk være greit i dag. Mens hun var ute ble jeg likevel plutselig i tvil: «En halv karaffel»? Hva er det, liksom? Snakker vi om en karaffel som på en eller annen måte er delt på midten? Vil den i så fall kunne bære det kvantum vin som jeg hadde etterspurt? Kunne jeg i verste fall ende opp med en knust og ødelagt karaffel? Noen potteskår som ikke kunne tjene til noe som helst? Lett engstelig lyttet jeg etter lyden av knusing fra kjøkkenet, men nei, intet slikt var å høre, og plutselig sto hun der, med en, om ikke HALV, så i alle fall LITEN karaffel. Det var jo nettopp det jeg hadde ment å be om, og hun hadde forstått hva jeg mente, selv om jeg muligens hadde uttrykt meg noe klosset. Jeg takket henne, naturligvis, og beklaget min noe villedende bestilling.

PS.Til gjengjeld ba jeg etter maten om en Dobbel Espresso. Så ble den matematiske balansen på sett og vis gjenopprettet.

(07.01.2020) «….med lav sødme og avstemt bitterhet». Jeg vet ikke helt hva slags assosiasjoner disse ordene burde gi? Muligens den type tanker som lett dukker opp som en slags dyster selverkjennelse foran badespeilet en tidlig morgenstund? En resignert bekreftelse av tingene sørgelige tilstand? Kanskje det, eller, siden ordene er å lese på en liten, blå boks fra Aass byggeri, handler det rett og slett om hvordan de karakteriserer fatølet sitt. Sånn var det visst.

(02.01.2020) Pæra (eller rettere sagt pærene, det er faktisk tre av dem) i taklampa på det rommet som jeg med en viss ironisk ærefrykt kaller mitt «kontor» er gått. Alle tre er sluknet, og lar seg ikke kalle tilbake til livet. Riktignok har de ikke sluknet samtidig. Den første gikk for ganske lenge siden, og den siste, som lenge lyste ensomt der oppe, takket for seg nå i romjula. Nå vil vel noen mene at de alle tre med fordel kan skiftes, dersom det er lys jeg er ute etter, og det er korrekt nok. Men siden ting ofte tar litt tid, har denne relativt enkle vedlikeholdsmessige operasjon blitt utsatt i det lengste. Jeg har jo nå også kunnet skylde på at det har vært juleferie. Og tross alt har det jo vært én pære der, som har gjort jobben. Ikke tilfredsstillende, riktignok. Den har ikke levert så mange watt at det er noe å skryte av, men den har gitt meg mulighet til å orientere meg fram i halvmørket, slik at jeg kan finne og tenne mine to, stadig godt lysende, arbeidslamper på skrivebordet.

Men det var ikke det som skulle omtales her. Dagens observasjon, i sannhet obskur nok, i betydningen «fiendtlig overfor opplysning», som ordboken uttrykker det, gjelder det som skjer når jeg går inn i mitt kontor: Bryteren til den sluknede lampen sitter nemlig på veggen til venstre for døren, og med største selvfølgelighet søker min vestre hånd fortsatt dit opp for å slå på lyset, selv om jeg altså nå VET meget godt at pærene nå er fullstendig døde. Og dette gjentar seg HVER GANG! Slike nærmest automatiske handlinger er i første omgang grusomt irriterende, men etter hvert også ganske komiske, og jeg vurderer derfor nå å la være å skifte de tre nevnte pærer, slik at jeg kan ha denne lille morsomheten å humre over hver gang jeg entrer kontoret. Man skal jo unne seg å humre litt når det passer seg slik.

PS! Jeg har ennå ikke opplevd å (prøve å) SLÅ AV den døde lampen idet jeg forlater kontoret. Mon tro hva denne høyst ulogiske unnlatelse kan skyldes?

(01.01.2020) Det kan vel passe, nå helt i begynnelsen av det nye året, å komme med en skikkelig gladmelding, riktignok i form av et dementi, men likevel. Her kommer det: Dersom noen skulle ha trodd, eventuelt fryktet, at NRK eller andre formidlere av ymse TV-underholdning ville komme til å lage en såkalt «realityserie» basert på mitt liv, altså noe i retning av en slags «Jørund minutt for minutt» kan dere herved beroliges og puste lettet ut: Det er overhodet ikke aktuelt med verken direktesendinger eller opptak fra Frydenlund 14c for å dokumentere hvordan jeg, med en viss møye, står opp, tusler rundt og leter etter brillene mine, henter avisene ute i postkassa og snekrer en liten kanne kaffe til dagens første nyheter. Det er slett ikke gjort avtaler om at kamera skal følge meg gjennom formiddagens avislesning, en liten fot- eller sykkeltur i det fine været, kanskje en sekvens med handling på butikken etter det stadig tilbakevendende spørsmålet om hva man skal ha til middag. Det blir heller ikke noen omfattende dekning av meg der jeg sitter under lampen lesende i en bok, eller meg lettere apatisk stirrende i veggen. For ikke å snakke om den daglige, men neppe særlig spennende føljetongen der jeg sitter og grubler over hvilken av de utsatte oppgavene jeg skal (la være å) kaste meg over. Kan hende det kunne lages noe, f.eks. en serie, der jeg ble «stemt ut» i første episode, og ferdig med det, men det er som sagt aldri kommet noe tilbud fra verken NRK eller noen av de andre som driver med slikt, og noe tilbud er heller ikke ventet i overskuelig framtid. Folket kan altså ta det helt med ro, og jeg kan trygt fortsette min tilbaketrukne og nokså anonyme tilværelse i heimen. Takk for det - og godt nytt år!

(31.12.2019) Eldre herrer skal visstnok ha en tendens til å bedrive det som noen litt akademisk anlagte ynder å kalle «slektsforskning». Noe av årsaken kan selvsagt ligge i dette man selv plutselig befinner seg i aldersgruppa «eldre», altså på samme sted i livet som foreldre, besteforeldre osv. alltid har befunnet seg, og at man av den grunn opplever en ny type fellesskap med dem. Dessuten er det slik at tida ubønnhørlig er i ferd med å renne ut. Skal man finne ut noe mer om de gamle, bør man gjøre det snart. Etter hvert som vi sakte men sikkert har rykket framover, og nå faktisk står helt forrest i køen, har vi erkjent at det ikke lenger er noen å spørre, og vi er henvist til offentlige arkiver, kirkebøker, folketellinger, adresselister o.a. som kanskje kan si noe mer om hvem de var, alle de gamle. Er vi riktig heldige kan noen av dem dessuten ha etterlatt seg brever, notater, attester, bilder osv. som kan være til god hjelp.

Jeg er litt usikker på dette med «forskning», men har absolutt sansen for å prøve å finne ut litt mer om formødre og -fedre. Mange ubesvarte spørsmål dukker stadig opp og vekker nysgjerrigheten. Og enkelte svar kan man også være heldig å finne.

Men det som likevel er minst like spennende, selv om det er fullstendig umulig å finne ut av, er spørsmålene som melder seg når en retter blikket den andre veien: Hvordan det kommer til å gå med allting, innover i framtida. En slags slektsforskning i motsatt retning, altså: Hva skjer med barna, barnebarn, og etter hvert oldebarn osv.? Og her melder det seg en enda viktigere erkjennelse, som vokser i takt med egen økende alder, at dette er spørsmål som jeg sannsynligvis eller ganske sikkert aldri vil få noe fullgodt svar på. Noe vil jeg selvsagt få vite, dersom jeg henger med en stund til, men jeg tenker på alt det som jeg bare kan ønske, håpe, fantasere om, videre framover. Hvem de blir, hvor de bor, hva de driver med, om de får leve gode liv i et framtidssamfunn som kanskje til og med er enda bedre enn dette?                                                                                                             

Store tanker på en liten nyttårskveld.  

(29.12.2019) I dag skal det handle om en lyd, en svært mystisk lyd. Eller, om jeg kan si det slik, det er ikke selve lyden som er mystisk, men heller det at jeg aldri finner ut hvor eller hva den kommer fra. For dette er en lyd jeg har hørt ganske mange ganger: En enkel, høy tone, som et «pling» eller «kling» eller hvordan jeg nå skal beskrive den. Så kan man selvsagt spørre om hva som er så mystisk med det? I en tilværelse som er så til de grader full av ulike, sterke lyder, liksom? I en verden der det snakkes om «lydforurensning», og der det nærmest er en luksus å få oppleve en stille, lydløs stund? Joda, jeg hører lyder hele tida, det er ikke det som jeg kaller mystisk, og som ligger bak denne teksten. Jeg snakker om en lyd, altså en høy, enkel, klingende tone, som jeg hører midt på natten. Om jeg sover eller er våken, er ikke godt å si. Jeg har i alle fall ingen erindring om at jeg har drømt noe som kan ha framkalt en slik lyd. Det som er helt sikkert er at jeg våkner. Av denne lyden. Og at det ikke er lett å få sove igjen. For, altså, hva var det jeg hørte? Telefonen? Dørklokka? En nabo i nød? Når dette skjer, og det har altså skjedd en rekke ganger, senest i natt, undersøker jeg selvsagt alle mulige lydkilder: Telefonen? Neida, ingen meldinger eller ubesvarte anrop. Dette skjer jo også selv om telefonen ligger i lydløsmodus og sover søtt på nattbordet. Dørklokka? Jeg har stått opp, en smule engstelig, gløttet, på gardinen. Ingen utenfor. (Vi har også et snedig kikkehull i selve døra som undersøkes, men nei.) Selv det å åpne ytterdøra, kikke til alle kanter, og forsøke et forsiktig «Hallo?» har ikke gitt meg noe svar. For sikkerhets skyld har jeg også slått på lysene, gått fra rom til rom, gjerne bevæpnet med feiekosten, for å sjekke at vi ikke har ubudne gjester. Våre naboer er også svært stillferdige og hensynsfulle mennesker, så jeg har ikke funnet det påkrevet å sjekke hvorvidt de mystiske lydene kommer fra dem. Som eventuelle lesere for lengst vil ha forstått: Jeg finner ingenting. Aldri. Siden dette altså gjerne inntreffer midt på natten, og det vil virke noe underlig å stå opp, vil jeg etter disse resultatløse undersøkelser slukke alle lys, gå tilbake til mitt leie, og (gjøre et desperat forsøk på å) sove et par timer til. Dette er naturligvis ikke mulig å få til. Jeg blir liggende med stive ører og full oppmerksomhet mot LYDEN, dersom den skulle manifestere seg på nytt. Forgjeves, naturligvis. En slik lyd kommer bare én gang. Når den har fått deg våken er den ferdig med jobben, og kan ta seg fri. For denne gang.

(17.12.2019) Jeg konstaterer at gårdagens lille snutt herfra har avstedkommet en rekke reaksjoner: Jeg har mottatt kommentarer, SMS’er og telefoner fra vennlige mennesker som (av en eller annen grunn) ser ut til å tro at jeg nå humper rundt på krykker, mennesker som, slik jeg tolker det, tydelig er bekymret for min helbred. Dette, denne omsorg, setter jeg naturligvis stor pris på, men enten har jeg uttrykt meg usedvanlig klossete, eller så har disse vennlige menneskene, som jeg også setter stor pris på, lest meg nokså overflatisk. Derfor presiseres: Nei, jeg har p.t. IKKE tatt i bruk krykker som fremkomstmiddel, og jeg er heller ikke påført blåveis eller andre ytre tegn på vold. For den saks skyld er jeg heller ikke i ferd med å skrive min sørgelige selvbiografi. Med andre ord: Observasjonen handlet ikke om meg! Så enkelt er det. På den annen side har jeg ingenting imot å bli utsatt for hyggelige venners omsorg, det må innrømmes, og dersom det ikke skal mere til enn noen faretruende ord i en kort tekst, kan jeg jo prøve meg igjen, og se hva dette resulterer i: Ambulanse, gips, amputasjon, tung medisinering. God jul!

(16.12.2019) Ta dette eventuelt som et godt råd: Dersom du treffer en fyr som tidligere, og i lettere animert tilstand, har betrodd deg at han holder på med en bok, nærmest en selvbiografi om sitt eget sørgelige liv, kan du, når du altså møter ham igjen, med fordel unnlate å spørre om hvordan det går med boka, spesielt når han er minst like animert som sist, og dessuten utstyrt med blåveis og krykker.

(28.11.2019) «Har du hatt bursdag allerede, eller er det like før?» Jeg sto ved disken i svømmehallen og hadde akkurat betalt for den obligatoriske etter-badet-kaffen med tilhørende Vestlandslefse. Spørsmålet fra badevaktkafeteriadamen satte meg ut, sånn passe, for selv om det ikke er uvanlig å ha bursdag, de fleste har det minst én gang i året, så er det, i det minste for meg, høyst uvanlig å motta slike spørsmål fra fremmede. Riktignok har jeg kjøpt den nevnte kaffen fra denne kafeteriadamen utallige ganger, men vi har aldri vekslet flere ord enn nødvendig, og jeg vet ikke en gang hva hun heter. (Kunne det være snakk om registrering og overvåkning av morgenbaderne i Sandefjord Svømmehall?)

Selvfølgelig måtte jeg tilstå. Det er slikt det uansett ikke nytter å nekte for, så jeg innrømmet at det for mitt vedkommende, i løpet av ganske få dager, ville være snakk om å ha tilbakelagt nok en runde rundt sola. Likevel måtte jeg jo spørre hvordan i all verden hun kunne vite at dette fant sted nettopp nå? Nei da, det var han der som sa det, svarte hun, og pekte på min morgenbadkompis, som satt ved bordet vårt, allerede godt i gang med sin kaffe & lefse. Han hadde avslørt dette i fjor (og hun mente at det var omtrent på denne tida av året) (hvilket naturligvis var helt korrekt) og da han røpet dette for et år siden, hadde hun servert meg gratis kaffe!

En plausibel forklaring i og for seg, men likevel: enten har denne damen en eksepsjonelt god hukommelse, eller så - og her kommer mitt snev av paranoia til sin fulle rett - må det være et eller annet jeg har gjort som har medført en viss (negativ) oppmerksomhet fra personalets side? Kan det være min uortodokse svømmestil, mitt svært bedagelige tempo, min slitte badeshorts eller andre særheter som er blitt lagt merke til og kommentert?

Likevel, man skal jo ta ting positivt: Jeg innrømmer, forfengelig som jeg er, at jeg nok kan ha rettet ryggen en smule da jeg forlot disken, vel vitende om at jeg er et år eldre siden forrige bursdag, men fortsatt i stand til å stå på mine egne svømmeføtter. Vi ble også enige, kafeteriadamen og jeg, om at, siden jeg allerede hadde betalt kaffen, var det vanskelig å spandere den på meg denne gangen. Men neste år, kanskje?