I MANGEL PÅ ALPELUE

Det hadde kanskje hjulpet med en alpelue nå

Og et åpent blikk som skuer mot det fjerne

Da hadde kanskje rimene og rytmen strømmet på

Når blikket traff en grønn poetisk stjerne

En alpelue hadde vel utvilsomt pyntet opp

På en dikters altfor tanketomme hode      

Han sitter her i ensomhet mens hjernen lyser «Stopp!»

Som en fremmed på en uoppdaget klode

For tankene ble trekkfugler som hastig fløy forbi

Og i hodet er det ørkensand og tørke

Alle dikt som skulle spire er blitt borte nå fordi

Sinnet ligger dvaskt i grått apatisk mørke

Men jeg skulle stått der lyttende til pulsslag og til vind

Og kjent med hele meg på det å leve

Jeg skulle åpnet alt jeg har av tanker, sjel og sinn

Og diktet metaforer som kan sveve

Jeg skulle diktet fuglesangen til en gylden flod

Og fanget sol og sky i lette strofer

Jeg skulle dyppet fjærpennen i eget hjerteblod

-          men så ender alt i flaue katastrofer

For jeg har ingen alpelue som kan trylle frem

De lekreste, mest skjøre poesier

Min Pegasus har sviktet meg og luntet skuffet hjem

Gjennom kratt og myr langs triste stumme stier

Så da tar jeg meg vel kanskje en liten dram til trøst

Og tørker fjærpennen forsiktig på min trøye

For ute er det kaldt og trist og nesten bare høst

Og ambisjonene var trolig alt for høye

(August 2020)

KANSKJE EN SLAGS SONETT

et siste lite vers å nynne på

et vers som stille lister seg på tå

som slutten på en sang som ingen kan

som viskes ut som skjøre spor i sand

en vise som blir sunget med sordin

en siste dråpe gammel moden vin

som står igjen, en enslig liten rest

som minne om en siste stille fest                                   

en sang som taus og ensom toner vekk

et fartøy som med ett er sprunget lekk

som sakte senker baugen til farvel

som ikke søker andre enn seg selv

her står en sanger uten flere ord

her legges lutten varsomt ned i jord

(juli 2020)

Innerst inne i den lange korridoren er det stille

Du har flommet gjennom livet som en heftig, kraftfull bølge,

Der du hadde alt du trengte; trygghet, glede, venner nok.

Du har alltid kjent at du har gått omkring i flokk og følge,

Som et midtpunkt i en sirkel, som en trekkfugl i sin flokk.

Du var omgitt av så mange varme, trygge, gode hender.

Livet smilte til deg og det meste gikk helt av seg selv.

Det var lek og livlig latter, det var fest med gode venner.

Tanken streifet deg vel knapt at det en gang skal tas farvel.

Men så oppdager du altså etter hvert at flokken slipper,

Og at skyggen er den eneste som følger deg helt frem.

Du går inn i labyrinter der det meste rundt deg glipper,

Og alene for deg selv må du nå finne veien hjem.

Vi har gått i korridorer så uendelige, lange,

Uten å se hvor de ender, hvor nå dette fører hen.

De er også ganske smale, nesten klaustrofobisk trange,

Så de nærmest tvinger oss til å gå gjennom én og én.

Vi har lært oss det å slippe tak i varme trygge hender.

Vi har vendt oss til å rusle, uten følge, for oss selv.

Det er ingen her som bryr seg, ingen fiender eller venner.

For alene skal vi være nå når dagen går mot kveld.

Innerst inne i den lange korridoren er det stille

Ingen skravler og forstyrrer, ingen gråter ingen ler.

Du er taust og brått alene, hvilken rolle kan det spille,

For nå er det siste ordet sagt, nå er det ikke mer.

Og så står du der og nøler litt ved døren lengst der inne.

Og du nynner siste verset på en sang du diktet selv.

Ingen hører deg, men du kan sikkert høre tiden spinne,

Og at timeglasset tømmes mot en siste ensom kveld.

Der, alene foran døren, skal du bli ditt siste minne.

Ingen ser deg når du smetter inn og sjekker ut for godt.

Slik skal du med ett bli borte, sporløst rett og slett forsvinne

Ut av tiden, ut av verden, ut av veien du har gått.

(Juli 2017)

BLUES I ULENDT TERRENG

Gått meg vill i jungel’n

Finner ikke fram

Mista oversikten

Og tåka er så klam

Brillene de dogger

Regnet øser ned

Skoa full av gjørme

Jeg er et annet sted

Tar peiling etter sola

Men skyer er i vei’n

Jeg by’ner å få dårlig tid

Jeg veit at jeg er sein

Men retningssansen svikter

Kartet det er vekk

Kompassnåla roterer

Hva blir mitt neste trekk?

Jeg prøver følge elva

Men kommer til en foss

Naturen står og ler av meg

Naturen vil visst sloss

Jeg finner en og annen sti

Som deler seg og går

Tilbake der den b’ynte

Så da står jeg her jeg står

Jeg risper meg på greiner

Og snubler i ei rot

Jeg glir og går på trynet

Og vrikker venstre fot

Det svir og blør på leggen

Jeg fortsetter på trass

Nå møter jeg visst veggen

Nå går visst alt i dass

Og skrenten er så bratt og brå

Jeg ramler ned en kløft

Nå vil jeg ikke mere

Nei, dette blir for tøft

Nå er jeg slakk i strikken

Og øra henger ned

Nå blir det bare rot og tull

Kan noen gi meg fred?

For hekken vokser kjempehøy

Og krattet er så tett

Jeg er så svett og sliten

Jeg gir opp rett og slett

Jeg kaster alle korta

Det herre va’kke smart

Det æ’kke an’t å gjørra

Enn å rykke ned til start

For jeg har:

Gått meg vill i jungel’n

Finner ikke fram

Mista oversikten

Og tåka er så klam

(August 2017)

Del denne siden