Her kommer et bilde som heldigvis aldri vil bli tatt. Det dukket likevel plutselig opp som en absurd tanke, et redselsscenario, en umulighet som vi absolutt og med god grunn skal slippe unna.
Bakgrunnen for at en slik fullstendig stupid idé i det hele tatt fant veien fra det dype og grumsete underbevisste og opp i den tross alt noe mer klare tanken, er kanskje at jeg gjennom livet, som turist, har besøkt steder som Bjærkebekk, Aulestad, Venstøp og Knudaheio. Eller det lille hotellet i Amsterdam der Chet Baker gjorte sitt berømte siste hopp fra vinduet og ned i fortauet.
Skulle det da være mulig at noen, fortrinnsvis etter min død, kunne finne på å etablere et Jørund-museum i rekkehusleiligheten på Frydenlund? Nei, på ingen måte.
Bildet, som altså aldri vil bli tatt, viser likevel nysgjerrige turister som interessert studerer mitt forhenværende hjem: «Her er stolen der han satt og stirret tomt framfor seg.» «Her er kjellerboden som han aldri fikk ryddet.» «Her er alt skrotet han samlet på.» «Se hans unike samling av gule plast-badeender.» «Her er hylla med de aller fleste av de slitte, gamle T-skjortene hans. Enkelte av dem har dessverre gått tapt.» Osv. osv.
Jeg har selvsagt oppsøkt hus jeg tidligere har bodd i, for bare å forsikre meg om at det ikke er satt opp noen minneplakett ved inngangen. Så langt har dette sett helt greit ut. Nå er det vel, som sagt, strengt tatt først etter ens død at slike minnesmerker blir etablert, men jeg synes det er betryggende at ingen ennå har nevnt muligheten for meg. Ingen forespørsler om å overta pent brukte eiendeler med tanke på fremtidig museumsdrift.
Det er mulig at jeg også bør ta dette opp med naboene, og berolige dem med at det slett ikke vil bli aktuelt med noe slikt museum i 14c.