Et bilde av et bilde, av mange bilder, liggende strødd utover spisebordet, der undertegnede sitter ivrig opptatt med saks, lim, albumblader, fargestifter osv. Det er sein kveld, mørkt ute, men et par gode lamper sørger for utmerket arbeidslys. Det ble klippet, limt, montert. Hadde det vært et lydspor til dette bildet, ville vi nok hørt forholdsvis dempet (husets øvrige beboere har nok gått og lagt seg) musikk fra anlegget. God arbeidsmusikk; Cohen, Simon, Dylan, Young; sånne ting. Gjerne noe rolig, enkelt, helakustisk. Og det kunne bli sent, slike kvelder…..
Datering er, som sagt tidligere, ofte et problem, men her må jeg i alle fall kunne fastslå at vi er tilbake til 2000 eller tidligere. Mye tidligere, kanskje. Hvordan vet jeg det?
Bildet viser jo en fordums kjær hobby: montering av fotografier i familiens album. («Alba», kanskje? Pluralis. Det ble ganske mange av dem etter hvert.) Siden jeg fikk mitt første Instamatic-kamera i 1967 hadde det blitt mye knipsing. Sort/hvitt. Farger etter hvert. Og det ble speilrefleks og telelinse. Jeg prøvde meg naturligvis også på litt mørkeromarbeid. Ikke med spesielt stor suksess, men det ble mange timer med framkaller og fix. Noen lysbilder ble det også. Og resultatene av alt dette var å finne i albumene.
Så ser jeg at de analoge og fysiske albumene våre, kronologisk ordnet som de er, plutselig stopper opp når vi så vidt har passert årtusenskiftet. Resten ligger kanskje i konvolutter et eller annet sted? Og i 2005/2006 var det i alle fall ubønnhørlig slutt: Digitalkameraet kom inn i huset, og den nevnte hobby forsvant ut. Nå ble det knipset i vilden sky, gjerne 5-10 eksponeringer av samme motiv. Bare for å være sikker, liksom, og bildene hopet seg opp på datamaskinen, på telefonen, på harddisker og minnebrikker. For min gamle, ikke-digitaliserte far var dette komplett uforståelig: «Nå må du ikke ta flere bilder, Jørund. Husk at film og fremkalling er grusomt dyrt!» Når jeg påsto at det ikke gjorde noe, fordi jeg ikke hadde film i kameraet, mente han at jeg var helt på bærtur. Naturligvis.
Nå var det selvsagt meningen å sortere og redigere, beholde det beste og slette unna det meste, men ble det gjort? Heldigvis kan jeg fortsatt sette meg ned og bla i de gamle albumene ved behov. Det er en god, fysisk og konkret opplevelse.