Her er et bilde som viser et tre, et ganske stort og omfangsrikt tre, som riktignok ikke står som trær flest med rota ned og toppen til værs. Dette treet ligger på bakken, tydeligvis nyhogget, fra stubben og tvers over en vei. Bak virvaret av greiner som spriker i alle retninger kan vi skimte fronten på en bil. Forresten, vent litt! Vi går over på den andre siden. Nå ser vi bilen bakfra og treet, som fortsatt ligger der, tvers over veien like foran bilen. En mann står og snakker med paret inni bilen. Han er tydelig opphisset og gestikulerer ivrig med armene.
Historien er ganske enkel: Vi er på vei til å besøke en god venninne som bor en smule avsides blant svaberg og skog. Vi kommer kjørende langs skogkanten på en vei som riktignok ikke er av de mest trafikkerte, men som brukes av hyttefolk og fastboende året rundt. Plutselig oppdager vi at et stort tre er i ferd med å velte ut i veien. Et tre velter ganske sakte, i alle fall til å begynne med. Etter hvert øker farten, slik at den skal stå i stil med det enorme braket som lyder idet treet treffer bakken. Vi kjørte ikke fort, og det var med andre ord tid nok til å bremse ned og stoppe før katastrofen var fullkommen. Treet kunne selvsagt ha knust både bilen og oss, men lykkeligvis slapp vi med skrekken der vi satt noen få desimeter fra den nærmeste greina.
Mens treet falt, og før det rakk å lande, kom en mann, formodentlig tømmerhuggeren selv, hoppende ut av skogen. Han hadde oppdaget oss, og han var sint. Grusomt sint. Vi har vel sjelden sett en sintere mann. Han skalv, han ristet, han veivet med armer og bein, han ropte og bar seg. Det var ikke helt enkelt å få med seg akkurat hva han sa, men det var tydelig at han mente vi ikke hadde noe der å gjøre når han felte trær. At han ikke hadde satt opp noe skilt eller på annen måte sørget for varsling, var han slett ikke interessert i å snakke om.
Når man er tilstrekkelig redd kan man bli fryktelig sint. Det er kan hende en grei forsvarsmekanisme, noe man må støtte seg til når man f.eks. vet at man har gjort noe forferdelig dumt. At det var vi i bilen som hadde grunn til å være sinte der og da var det neppe noe poeng i å diskutere med ham.
Vi rygget noen meter tilbake. Mannen fikk bruke energien sin på å kutte opp treet, velte vekk stamme, greiner, kvist og kvast slik at veien ble kjørbar. Vi ventet med en lett påtatt tålmodighet, tutet vennlig da veien var klar, og kjørte videre.