Kjellere er ikke lenger det de en gang var. Nå har folk kjellere som er en etasje kanskje bare delvis under bakken, med vinduer og lys. Med rom for uformell avslapping og hygge, kjellerstuer og hobbyrom. Samt kanskje et roterom eller to til alt det man ikke har plass til. Og det å gå i kjelleren, altså her i konkret og bokstavelig forstand, bør slett ikke lenger være noe verken skummelt eller farlig.
Det var en gang da kjellere var mørke, fuktige og kalde. Det hang spindelvev fra taket, og dette klistret seg til ansiktet ditt dersom du prøvde å manøvrere deg innover i mørket. For mørkt var det. Dersom det fantes en enslig naken lyspære langt inne i mørket et sted kunne du være ganske sikker på at den pæra var gått, eller at du i alle fall måtte lete for å finne bryteren. Det var nødvendig å ta med seg en lommelykt, eller kanskje et stearinlys, men det var likevel fort gjort å snuble i gamle malingbokser, hageredskaper, syltetøyglass og hva det nå var som sto lagret langs veggene. Dessuten levde det skumle kryp der nede. Edderkoppene er allerede delvis nevnt, men her kunne også være rotter, og i alle fall måtte en regne med mus, både uten og med vinger. Dette ga ytterligere grunn til å være forsiktig, siden det alltid fantes musefeller som det ikke var noe lurt å tråkke borti.
Da vi bodde noen år på Eidsvoll rundt 1960 kan jeg riktignok ikke huske om vi disponerte noen kjeller i «Borgen», der vi bodde i 2.etg. Men i nabohuset var det er stor, eller jeg burde kanskje si dyp kjeller, for dette var en egen verden av skrekk og mystikk, med lange, trange korridorer og en mengde rom. Dette var en kjeller av den typen som en stakkars 8-9-åring kunne ha mareritt om, men siden jeg stadig hang sammen med naboens tvillingjenter, ble det jo etter hvert aktuelt å utforske kjelleren.
Et par bilder fra denne kjelleren har festet seg, til tross for at det i utgangspunktet var mørkt som i en sekk der nede. Ryktene om hva som befant seg inne i mørket gjorde kjelleren både skremmende og fristende, og utstyrt med lommelykt med svake batterier snek vi oss innover i dypet.
Det første bildet er fra et rom fylt av flasker. Hauger av flasker. Syltetøyglass er én ting. Polflasker er mye skumlere, for de betydde - såpass skjønte jeg jo - at noen hadde tyllet i seg disse usannsynlige mengdene brennevin. Og fylliker var skummelt. Lassaroner. De holdt til på teglverket nede ved elva, der de kunne varme seg i vinterkulda. Og de voksne formante oss alltid om å holde oss langt unna. Fyllikene gikk ustøtt og ropte med hese stemmer. Hva var sammenhengen mellom flaskene i naboens kjeller og dette farlige ukjente som vi ble advart mot?
Det andre bildet er med lyd, en flappende dur som fra et fugletrekk. Inne fra det innerste hørte vi dem før vi så dem: En hel flokk flaggermus, blodsugende vampyrer. De var sikkert blitt forstyrret av vår skramling etter hvert som vi arbeidet oss innover i det ukjente. Nå ville de vel ut i sensommerkvelden for å jakte insekter. Vi har lært at flaggermusene utstøter høyfrekvente skrik og orienterer seg ved hjelp ekkoet. Vi ungene skrek vi også, på vår egen frekvens, og ekko var det nok av der vi snublet i løse gjenstander og i våre egne bein, mistet lommelyktene, løp rett på veggen og hverandre. Vi må på en eller annen uforklarlig måte ha kommet levende fra det.