Her er et bilde av Farfar ved frokostbordet. Farmor er antakelig ikke langt unna, men det er bare Farfar som er til stede på bildet. Det kan være tatt hjemme hos dem i Skien, eller kanskje noen år seinere da de hadde flyttet tilbake til Brevik. Farfar sitter ved Budalsbordet som de i alle år hadde på kjøkkenet sitt, og som nå står på mitt kjøkken. Vi har snakket om det flere ganger at det skulle være artig å vite hvor gammelt dette bordet og de tilhørende stolene egentlig er. Dersom mine besteforeldre f.eks. anskaffet dem da de giftet seg i 1915, er det jo et bord med en imponerende historie. Det som er helt sikkert er at det er blitt spist en mengde frokoster ved det bordet.
Et bilde av en farfar ved et frokostbord kan jo være greit nok. Det som gjør dette bildet helt spesielt er måten den gamle mannen gjennomførte sitt måltid på, i hvert fall når han hadde et publikum av barnebarn rundt seg: Farfars frokost var en seremoni, et høytidelig rituale, og han elsket å framføre det til vår store, grøssende beundring.
Én ting var at han alltid smurte på brødskiva og delte den i fire før han møysommelig valgte seg ut et passende pålegg til hver enkelt bit. Dessuten hadde han alltid et kokt egg til frokosten sin, en luksus som vi ikke var vant til hjemmefra. Det som imidlertid var glansnumrene, som ble gjennomført med stor bravur, handlet om gammelost og tran. Ingen av disse to sto høyt på ønskelista til oss ungene. Riktignok var det gjort flere mislykkede forsøk, i sunnhetens navn, på å få oss til å ta i den minste en liten ubetydelig skvett tran, gjerne krydret med en stor klatt syltetøy og litt melk for å dempe smaken. Men det ble aldri noen stor suksess. Da var det desto mer imponerende å se hvordan Farfar tok den største spiseskje han kunne finne i skuffen, fylte den til randen med den illeluktende torskeleverolja, løftet den som om han holdt et glass med den dyreste konjakk, skålte liksom til oss, hans publikum, og slafset den i seg med alle tegn på velbehagelig nytelse.
Det samme med gammelosten. Nå var det riktignok ingen som hadde gjort noe som helst forsøk på lure i oss slikt, så vi hadde ingen erfaring med hvordan dette smakte. Men vi hadde luktet! Og det holdt i massevis. Bare Farfar så vidt åpnet gammelostboksen ble kjøkkenet fylt av den mest heslige stank. Vi holdt oss for nesa, enkelte av oss rømte fra bordet og tok tilflukt godt utenfor ostens rekkevidde, men for oss som greide å bli sittende framførte han sitt glansnummer: Et stort, tykt lag av denne helvetesosten ble klint på en kvartskive, brødet ble løftet og holdt opp til almen beskuelse og beundring, før det forsvant i Farfars gap, akkompagnert av et tilfreds stønn.
Bildet i seg selv er lukt- og smakfritt, men når jeg ser på det er det ikke vanskelig å framkalle store og kvalmende mengder av både lukt og smak. Og Farfars særdeles fornøyde glis etter gjennomført forestilling.