Nå skal jeg slett ikke skryte på meg et liv fullt av dramatiske nær-døden-opplevelser og lignende. Likevel er det ett bilde som står der og ikke helt vil forsvinne: Bildet er fra en svært tidlig sommermorgen for en del år siden. Av forskjellige grunner satt jeg på en buss nordover på E18. Jeg var blitt plukket opp i halvfemtida, en tid på døgnet da jeg vanligvis ikke er sprudlende våken og til stede i det som skjer. Derfor satt jeg nokså apatisk lent mot vinduet og lot det vestfoldske landskapet suse forbi uten å følge spesielt godt med. Morgensola derimot, er både våken og full av energi når den titter opp et sted borte i øst og varsler om en strålende sommerdag. Der jeg satt på bussen fikk jeg hele sola midt i fleisen, og da var det ikke lett å se noe annet. Likevel, et sted i utkanten av denne himmelske lyskasteren fikk jeg i et glimt med meg at det var noe veikanten der framme, noen anleggsmaskiner eller lignende. Veivesenet holdt vel på med et eller annet, og snart skulle de vel starte en ny arbeidsdag. Når en sitter sånn, i halvsøvne og registrerer biter av verden rundt seg, finnes det ikke bekymringer. En er bare en ansvarsløs passasjer, og stoler ubevisst og blindt på at det er andre som styrer bussen, og at de ser det de skal se. Det gjorde de ikke. Morgensola var selvsagt like skarp for sjåføren som den var for oss andre. Plutselig smalt det. Lyden av knusende glass og metall som skrapes og flerres opp er øredøvende for en som sitter i halvsøvne. Bussen hadde truffet dette hva-det-nå-var i veikanten, og som hadde satt tydelige spor etter seg; hele bussens høyre side hadde fått seg en solid trøkk, mens jeg altså satt der og lente hodet mot ruta. Normalt sett skulle hodet mitt ha fått en solid dose glasskår, men bussen hadde visst doble vinduer, og millimeterne var på min side: Det var bare det ytterste glasslaget som var knust.
Jeg våknet altså. Likevel ble jeg liksom ikke helt våken. Jeg ble sittende, og jeg hadde vel noe i likhet av den «sitte-i-en-glassboble»-følelsen som mange har fortalt om når de er i en akutt krisesituasjon: Lydene er sterke men merkelig dempet, som om alt er langt borte. En betrakter seg selv nærmest utenfra og distanserer seg fra hele situasjonen. Jeg blir sittende, noen sier at jeg må gå ut av bussen, som selvsagt har stoppet, etter å ha skrenset over mot veifenderen på venstre side. Folk vrimler ut av bussen, og jeg kommer meg også ut på en måte. Rolig. Taus. Nesten ikke til stede. Det går etter hvert opp for meg hva som har skjedd, og jeg vet at jeg så det på forhånd, i halvsøvne, så at det kunne skje, i en brøkdel av et sekund, og uten mulighet til å kunne avverge det.
Det var i alle fall en veldig rar opplevelse. Bildet er etter hvert blitt mer falmet og uklart, men den underlige følelsen av å se det hele utenfra er vel det som sitter igjen.