Det er alltid spennende å komme til en ny arbeidsplass. Nye kolleger, nye rutiner, nye skrevne og uskrevne regler for det meste. Som nokså fersk lærer visste jeg jo at elevene hvert eneste år ville være «nye», og de skulle snart tilpasse seg sin nye skoles system og ordninger. Det samme gjaldt vel også for oss lærere.
Da jeg høsten 1981 skulle orientere meg på en ny skole, et nytt arbeidsrom og ikke minst et nytt personalrom, var jeg selvsagt spent. Jeg hadde allerede, på en tidligere arbeidsplass, fått erfare at man for eksempel slett ikke satte seg på plassen til en kollega: «Vi har ikke faste plasser på personalrommet,» ble det sagt, men sånn var det naturligvis ikke. Ferskingen fikk pent flytte seg når en av veteranene skulle sette seg for å fortære kaffe og matpakke i storefri. En klassisk nybegynnertabbe. Derfor var det også med en viss varsomhet jeg følte meg fram til et sted å sitte denne augustdagen i 1981. Men vi var flere nye samtidig den høsten, flere som famlet seg på plass, så det gikk nokså greit tross alt.
Bildet jeg har funnet fram her viser en annen og fullstendig uforutsett fare: Der jeg har satt meg med matpakka, etter å ha hentet meg en kaffekopp på kjøkkenet, brettet ut matpapiret og er i ferd med å sette tennene i en etterlengtet skive med gulost, kommer en av de vennlige, nye kollegaene bort og «vil bare gjøre meg oppmerksom på» at «Vi bruker ikke matpapir på personalrommet her på skolen». Nei, her skulle man gå ut på kjøkkenet, finne en asjett i skapet, pakke ut sine brødskiver og legge dem pent på asjetten, før man gikk inn og satte seg for å spise. Alt blir så mye hyggeligere på den måten, fikk jeg høre.
Jeg innrømmer gjerne at jeg ble litt forundret. Var man rett og slett litt snobbete der på skolen? Opplysningen om matpakkeforbudet var jo ikke det eneste signalet jeg hadde fått. Under min første samtale med rektor tidligere på sommeren fikk jeg vite at «vi har elever fra byens beste hjem», underforstått at her måtte jeg ta min lærergjerning høyst alvorlig. Og folk som mente å vite hva de snakket om, advarte meg om at jeg nå skulle jobbe ved «landets siste realskole». Altså ikke noen vanlig ungdomsskole. Langt ifra. Her skulle det være stil og ambisjoner.
Og da er det fristende å henge på enda et øyeblikksbilde, dette fra et seminar for det samme personalet. Jeg hadde vært ved skolen et par års tid, og følte meg sikkert litt mer varm i trøya. Rett i forkant av seminaret hadde jeg vært borte en periode for å avtjene resten av verneplikten, og dette skjedde i form av siviltjeneste. På et lærerværelse der jeg hadde inntrykk av at de fleste mannlige kollegene hadde en eller annen militær bakgrunn, var nok ikke dette noe jeg burde flagge altfor høyt, men da jeg sto i resepsjonen på hotell Wasiliof, der altså seminaret fant sted, og studerte en brosjyre om hotellets historie, klarte jeg ikke å dy meg: Rektor, forhenværende løytnant eller noe sånt, kom forbi, og jeg kunne informere ham om hotellets grunnlegger, som i sin tid hadde desertert fra tsarens hær og deretter flyktet til Norge: «Visste du, Harald, at dette hotellet ble grunnlagt av en militærnekter?» sa jeg. Da eksploderte han, og lot meg forstå i klartekst hva han ville gjort med sånne som meg dersom han hadde hatt meg under sin kommando når jeg stakk av fra min plikter mot konge og fedreland. Jeg ville fått en behandling som en gang for alle ville gjort meg udyktig til strid. «Sånne som deg skyter jeg ned som en gal hund!»
Min gode kollega Kåre overvar denne seansen. Han holdt på å bryte sammen i krampelatter, og benyttet mange anledninger seinere til å minne meg om episoden. Vi lo like godt hver gang.