Her kommer et bilde som er ganske spesielt, i den forstand at det aldri er blitt tatt. Jeg vet heller ikke om det noen gang vil bli tatt, men det er altså en viss mulighet her, tross alt. Bildet viser meg selv, det kunne dermed vært et bilde av typen «selfie», der motivet, altså undertegnede, befinner seg i utkanten av bildet, litt på skeive, og myser mot kameraet (telefonen) med en litt bekymret mine. Dette bildet viser meg imidlertid i helfigur, der jeg med en forhåpentligvis lett tursekk på ryggen, traver lystig av sted hjemover langs en uidentifisert landevei. Hvor jeg skal, sånn rent geografisk, framgår ikke av bildet, og det er nettopp det som er det problematiske her: Jeg skal hjem. Men hvor skal jeg?
Jeg har tilbragt et par dager i sommer i hyggelig selskap med boka «Heim», forfattet av Hallgeir Opedal. Han kaller boka «ei vandrehistorie» fra da han satte seg fore å gå til fots hjem fra Oslo, der han bor, til Odda der han har sin oppvekst, sin slekt og sine røtter. En riktignok ganske lettlest men svært lesverdig fortelling med diverse artige innspill i forbindelse med stedene han passerer, folk han møter, og tanker som dukker opp underveis. Og gjennom det hele en lett grubling omkring hva «hjem» betyr.
Hallgeir Opedal, og sånne som ham, er heldige: De som uten å nøle kan svare når de blir spurt om hvor de kommer fra. Og som kanskje kan peke ut gården som ble ryddet av en tippoldefar eller forretningen som ble drevet av oldefar, og hvor slekta har holdt det gående til denne dag. Det er ingen tvil om hvem og hvor man hører til, selv om man kanskje i mange år har både bodd og hatt sitt arbeid et helt annet sted.
For min egen del har jeg en rekke geografiske punkter å relatere mitt liv til. Jeg er født på Ulefoss og bodde der noen ganske få år før det ble Porsgrunn, Eidsvoll, Sandefjord (to ulike adresser), Kristiansand, Tønsberg, Oslo, Horten, Skoppum, Oslo igjen (på en ny adresse nå) og så tilbake til Sandefjord (flere ulike adresser). Siden de sju første gjelder årene før jeg flyttet «hjemmefra», altså fra mine foreldre, burde jeg kanskje regne med ikke mindre enn sju barndomshjem? Naturligvis ikke. De som snakker om barndomshjemmet sitt tenker ikke sånn.
Nå har jeg bodd godt over to tredjedeler av livet i Sandefjord, og på samme adresse siden 1982. Da vil vel de fleste mene at det er dette som burde være «hjemme» for meg? I så fall er det jo ikke noe poeng i å pakke sekken for å «gå hjem». Det ville bli en pinlig kort tur. Men er det her jeg hører hjemme? Det kjennes ikke alltid sånn, til tross for alle disse årene. Problemet er bare at det heller ikke er noen av de andre stedene som seiler opp som en klar vinner. Ingen steder der jeg både har et hus eller ei gate som jeg er nært knyttet til, der jeg har røtter og der jeg kan lene meg tilbake og være «hjemme». Det er greit nok i Sandefjord, og jeg har ingen planer om å flytte herfra, men jeg tror jeg er her som «innfløttær», det er det som er identiteten min, og da er man vel ikke helt hjemme? Det er slett ikke sikkert at det er sandefjordingene det er noe galt med. Det kan være meg selv som ikke har klart å få festet røttene mine? Rotlaus? Finner jeg ut hvor jeg skal gå, så kan det hende jeg rusler en tur.
(Ellers kan jeg jo håpe at mine to barn vet hvor de kommer fra.)