Det er tidligere blitt presentert et bilde (nr.16) som involverte «Le Canard Rouge», den lille 2CV’n vår. Her er et til, og dette må være fra høsten 1983, for bilen er flunkende ny. Den er så ny at dette faktisk er den aller første kjøreturen jeg foretar, fra verkstedet på Hasle og hjem til Frydenlund. Den stolte sjåføren styrer tilsynelatende sin skute med sikker hånd, og denne lille rødlakkerte kraftkaren med sine 29,5 HK putrer fornøyd av sted til sitt nye hjem.
Nå husker jeg ikke om det høsten 1983 var kommet rundkjøring i krysset mellom Skiringssalveien og den nokså nye Sandefjordsveien, det såkalte Tempokrysset. Det kan ha vært et vanlig kryss, der trafikken på Sandefjordsveien, RV 305 hadde forkjørsrett. Det kan for så vidt være det samme. Jeg måtte i alle fall stoppe i Tempokrysset før jeg skulle svinge til høyre oppover mot Frydenlund. Bilen ble satt i fri men jeg sto og ventet. Deretter første gir for å komme meg videre.
Som noen kanskje vet er Citroën 2CV utstyrt med «paraplygir»; girspaken ligger vannrett og man skyver den fra seg eller trekker den til seg samtidig som den vris til siden for å finne de ulike girene. Der jeg sto med bilen i fri, klar til å kaste meg inn i krysset, handlet jeg automatisk. Jeg hadde selvfølgelig mottatt instruksjon på verkstedet, men det er rart med det; når man er i situasjonen har det lett for å bli slik at automatikken overtar. Jeg gjorde derfor det som ligner mest på å sette bilen i første gir. Problemet var bare at akkurat der, oppe til venstre, hadde de franske ingeniørene plassert reversen. Hva skjer når du setter i bilen i revers? Jo, den går naturligvis bakover. Hva annet skulle den gjøre? Det er jo nettopp det den har fått beskjed om, og det lille franske vidunderet rakk å gjøre et elegant hopp en meter eller så, altså bakover, før sjåføren koblet automatikken ut og fornuften inn.
Man snakker av og til om det hurtigtog av tanker som raser gjennom hodet i slik skjebnesvangre øyeblikk. Også gjennom mitt hode gikk det et ras av litt av hvert i løpet av det sekundet eller så mens det hele sto på, uten at jeg nå kan gjøre rede for hva jeg kan ha tenkt. Bildet er i alle fall tatt nettopp mens bilen er i svevet, og kan derfor sies å være en smule dramatisk.
Det er lov å ha flaks. Jeg hadde flaks. Det spørsmålet leseren nå for lengst har stilt: «Hva skjedde med bilen bak deg?» er heldigvis, om ikke feil, så i det minste uten betydning her: Det var ingen bil bak meg! Jeg var alene på veien! Dermed var det kanskje heller ikke noen vitner som fikk glede av å oppleve denne noe eiendommelige manøveren. Kanskje det var like greit sånn. Det ble i alle fall en nyttig lærepenge; jeg tror ikke jeg gjorde den samme tabben om igjen. Første gir: Dra spaken til deg mens du vrir til venstre. Sånn skal det være!