Jeg tror at jeg ganske tidlig lærte meg at det kan være risikabelt å utfordre Kvinnen. Her er et bilde som er så gammelt at det var kommet helt bort for meg, hadde det ikke vært for at Mamma tok det fram og pusset støv av det en gang i blant. Mødre har jo hukommelse som elefanter, og dette bildet tror jeg hun syntes var ekstra morsomt. Bildet er fra midt på 50-tallet, og scenen er plassen utenfor firemannsboligen i Porsgrunn. Mamma sto nok i kjøkkenvinduet og overvar dramaet:
Jeg løper (så godt jeg kan) omkring og roper ut min nød, mens Marte, nabojenta, henger godt fast i buksebaken min. Hun har bitt seg fast! Hvordan hun rent fysisk greide å utføre denne øvelsen er jo et mysterium i seg selv, men jeg har ingen grunn til å tvile på min mors hukommelse.
Et så dramatisk bilde har selvsagt en forhistorie: Det lå en stor stein på plassen foran huset vårt. «Stor» er et relativt begrep, men den var vel stor nok for en 4-åring. Stor nok til at den var fin å sitte på, for eksempel. Marte mente nok at dette var hennes stein, og hun besatt steinen stadig vekk, som en annen «kongen på haugen». Denne spesielle dagen hadde jeg kommet i skade for å sette meg på hennes stein, og hva var vel da mer naturlig enn å jage meg vekk? Hun så gjorde, og det på mest effektive vis. Jeg forsto nok der og da at slikt gjør man bare ikke! Når Kvinnen har etablert en maktposisjon som denne, så er det bare å ligge lavt. Ellers venter det en grusom hevn. Det er jo dessuten nok av andre spennende steiner å sitte på, naturligvis.
Det finnes et annet bilde av Marte, også dette formidlet av Mamma. Vinteren 1956/57 var Mamma blitt relativt stor, og Marte ville gjerne vite hvorfor magen hennes var så diger. «Det er fordi Jørund snart skal få en lillesøster» svarte Mamma. Marte var rask i tanken. Hun så vel for seg at hun her hadde muligheten for å løse et «problem», og tilbød seg straks: «Men jeg har en lillesøster. Du kan få henne!» Resten av denne samtalen, hvordan den enn må ha gått, er dessverre ikke med på bildet.