For mange av oss er det viktig å konkurrere. Hva man konkurrerer i eller om kan være så ymse, kanskje til og med ganske likegyldig, så lenge man vinner. Her er det også litt ulike behov ute og går: For mange er det viktig å vinne over alle de andre konkurrentene. For andre vil det være viktigst å vinne over seg selv.
Her er bilde som kan illustrere dette. Det er tatt for mange år og sikkert 20 kilo siden. Det var den gang man utfordret seg selv til å løpe langs landeveier og skogsstier, riktignok i et passe moderat tempo, men likevel.
Bildet er tatt i Bugårdsparken, der det foregår et idrettsarrangement som enkelte vil kalle et «mosjonsløp», altså et løp med rimelig lav terskel, der «alle» kan delta, gjerne under Pierre de Coubertins kjente motto: «Det viktigste er ikke å vinne men å delta!»
Bildet, som egentlig burde være levende film, er tatt et par hundre meter fra mål, idet løperne har tilbakelagt bortimot ti svette kilometer, enhver i sitt tilpassede tempo. Undertegnede, som befinner seg midt i bildet, er en passe gjennomsnittlig jogger som i løpet av et par-tre år har bedrevet sitt høyst private enmannsprosjekt med joggesko på føttene, og med den ene ambisjonen om å røre litt på kroppen, i folkehelsens navn.
Bildet viser dessuten en annen deltaker: La oss kalle ham «Utfordreren», en fyr i utkanten av bekjentskapskretsen. Han har, ifølge seg selv, slett ikke vært noen spesielt ivrig jogger. Det er mulig at han er i god fysisk form. Hvem vet. Han har nok i alle fall vært i god form tidligere en gang. Han er en travelt opptatt mann som til daglig konkurrerer på helt andre arenaer, og han skal visstnok ikke ha løpt på flere år. Likevel har han forbanna seg på én ting denne dagen: Undertegnede, som vel anses for å være en ynkelig pingle, skal knuses ettertrykkelig! Koste hva det koste vil!
Tilbake til bildet, eller filmen: Idet undertegnede altså er i ferd med å avslutte sitt løp, og på den måte seire over latskapen og seg selv, hører han bak seg lyder som han lett assosierer med en dårlig smurt dampmaskin: Det pipes, surkles og gispes idet Utfordreren kommer inn i bildet bakfra. Og nå kan vi også se Utfordrerens ansikt, sammenbitt, og med et stivt blikk som stirrer inn i evigheten på den andre siden av mållinjen.
Lydene han lager kunne tyde på at det er noe alvorlig på ferde, og at noen kanskje burde ringe 113, men han drar nå opp på siden av ham som skal knuses, presser seg forbi og straks er han noen gode meter foran idet klokkene stoppes og mål er passert.
Begge kom seg altså i mål. Undertegnede sist. Utfordreren først. Hvem vant? Begge to kanskje? I virkeligheten deltok de nok i hver sin konkurranse, som hadde svært lite med hverandre å gjøre, annet enn at de foregikk samtidig og på samme sted. Men det er et godt bilde, et bilde som føyer seg fint inn og gir mening til en lengre sammenhengende historie som slett ikke skal fortelles her.