Dette er en sein, varm sommerkveld i begynnelsen av august 1983. Bildet viser en del av familien sittende utenfor hytta på Sandøya. Det har vært en lang kveld med mye god mat. Vi har feiret en slags felles 178-årsdag for de sju av oss som hadde sine bursdager i august-september, jubilanter i alderen fra 3 til 63. Vi har fråtset i havets delikatesser, kanskje det mest overdådige måltid som noen gang er blitt servert på hytta. Noen holder på å rydde etter festen. Vi andre bare sitter der. Det er stille. Ungene har lagt seg. Det sies ikke så mye, vi lytter til svake bølgeskvulp i natta, og en og annen snekke som tøffer langsomt forbi.
Midt inne i denne idyllen med lav hvilepuls og fullkommen ro, ser vi i utkanten av bildet et ukjent vesen som plutselig kommer vraltende rundt hjørnet, i full fart langs hytteveggen. Det snøfter, det hviner, det glefser. Natteroen er sporløst forsvunnet i det samme, pulsen er himmelhøy, og forvirringen likeså.
«GREVLINGEN!» ropes det, mens man leter desperat etter hvasomhelst til å forsvare seg med.
Om forvirringen var total, så var den i alle fall ikke langvarig: «Grevlingen» bryter sammen i krampelatter, reiser seg på to og børster grass og jord av knærne. Det er selvfølgelig familiens overhode, 63-åringen, som har gjort sitt beste for å skremme vettet av oss alle. Og det lykkes ham. Han har gått helt opp i rollen som snøftende grevling på jakt etter solbrune sommerbein til nattmat. Og det skal han ha, grevlingimitasjonen hans var av høy klasse.
Han var vanligvis en noe formell og nokså alvorlig mann, min far, en som i hvert fall ikke utmerket seg med å agere grevling eller andre ville dyr til hverdags. Jeg kan egentlig ikke huske at han noen gang LEKTE noe særlig med oss ungene, eller barnebarna etter hvert som de dukket opp. Men evnen var altså der, langt inne et sted. Og en sjelden gang slapp den ut i det fri.
Det meste har en naturlig forklaring: Vi hadde tidligere på kvelden underholdt hverandre med bl.a. grevlinghistorier, siden noen hadde hørt av noen som mente at de kanskje hadde sett dette skumle dyret i skogen bak hytta. Og man kan jo aldri vite. Vi var enige om at vi burde se oss godt for dersom vi f.eks. måtte en tur på utedoen om natta. Og det ga selvsagt gamle Ludvig idéen om å avslutte kvelden med festfyrverkeri. Slike bilder husker vi lenge.