KROPPEN - en brukerveiledning
Avsnitt #66 POSTLUDIUM
Du har nå lest diverse utdrag fra det ikke tidligere publiserte manuskriptet «KROPPEN – en brukerveiledning». Vi har gjennomgått kroppen i sin fulle lengde, nedenfra og opp, utenfra og inn, og forsøkt å peke på noen sentrale felles trekk ved kropper flest.
Vi har helt fra begynnelsen av dette essay holdt fast ved erkjennelsen av at kropper forekommer i mange størrelser, fasonger, farger osv, uten at det skulle gjøre den enkelte kropp mindre interessant eller verdifull. Likevel observerer vi at det praktiseres klare og tydelige idealer og dertil hørende verdivurderinger som sier noe, og ikke så rent lite, om hvordan kropper bør se ut. Dette kommer klart til uttrykk, ikke minst gjennom film og presse, moteindustri og overivrige idrettstrenere, som ikke legger noen dempere på seg i sin iver etter å forklare og ikke minst vise hva som er den ideelle kropp. Kroppen selv er aldri blitt spurt om ønskelig høyde eller vekt, idealfettprosent, BMI, akseptabel fasong m.m. Til tross for dette, noe som kan virke som et høyst udemokratisk trekk ved virkeligheten, tas det likevel ingen hensyn til sosioøkonomisk bakgrunn, etisk standard, etnisk, religiøs, seksuell eller annen preferanse når det skal deles ut diverse sykdommer og kroppslige plager. Her gjøres det egentlig heller ikke forskjell på rik og fattig. At den rike har andre muligheter enn den fattige til å få behandlet sine sykdommer og plager er en helt annen sak, som det rett og slett virker altfor banalt å nevne. Derfor sier vi ingenting om det.
På ett punkt viser imidlertid kroppen sin grunnleggende demokratiske innstilling på en måte som verken rike eller på andre måter vellykkede og privilegerte individer kan vri seg unna: Vi tenker naturligvis på avføringen. Bæsjen. Selv om Gunnar Bull Gundersen allerede i 1972 («Skål Blues» - Aschehougs forlag) formulerte sin tese om at «Selv storpolitikere må på do / en gang i blant / Ja du verden / så de må på do / en gang i blant….», har det vært en utbredt oppfatning at bæsj er noe som bare gjelder spebarn og eldre pleietrengende, sannsynligvis også en rekke vanlige folk midt imellom, men i alle fall ikke rikeste, mektigste og mest vellykkede. Det er vanskelig for de fleste av oss å forestille seg at konger og presidenter, administrerende direktører og stortingsrepresentanter, i alle fall dem som tilhører den borgerlige siden, faktisk har et behov for fra tid til annen å benytte toalettet, enn si å plutselig måtte avbryte en tale, et forhandlingsmøte, en representasjonsmiddag fordi tarmen gir marsjordre i retning toalettet. Det er heller ikke i litteraturen eller i filmkunsten viet noen særlig oppmerksomhet til det faktum at kropper, fattige eller rike, til stadighet og hver eneste dag må gå på do.
Bæsjen er et fenomen som vi naturligvis har behandlet inngående tidligere, men det skal her bare understrekes, til det kjedsommelige, hvor grunnleggende det er at kroppen, at alle kropper, uavhengig av sosial o.a. status, er underlagt de samme lovmessigheter mht. produksjon og avlevering av bæsj. Det er ennå ikke funnet opp metoder eller midler som fritar sosialt høyerestående individer for avføringens realiteter, men det kommer nok. Mens vi venter på dette, kan jo de privilegerte klasser hygge seg med tanken på at de i det minste kan bæsje på det mest eksklusive porselen, og tappe sitt håndvaskevann fra gullforgylte kraner etterpå. Det må da være en slags trøst.
I alle fall anbefales det at hver enkelt av oss, høy og lav, rik og fattig osv. kjenner stolthet over at man har en kropp, og lever lykkelig med sine kroppslige særegenheter og kjennetegn. Nå er det jo riktignok slik at der det er mulig å tjene en slant, vil noen skape seg et levebrød, og ved å så misnøye kan man høste kunder og fortjeneste. Man skal ikke fornekte ethvert ønske om å forandre menneskets livsvilkår. Tvert imot. Det kan ofte være nødvendig. Når det handler om å gjøre større og mindre endringer i menneskekroppen bør man imidlertid tenke seg godt om. Likevel det ligger altså også her muligheter for å tjene penger, og da finner man f.eks. opp «kroppskorrigerende kirurgi» slik at folk som mener om seg selv at nesa er for lang, rumpa for stor, puppene for små eller leppene for tynne - eller omvendt - kan få fikset på dette, mot en ikke ubetydelig godtgjørelse, riktignok. Og dersom dette blir oppfattet som kritikk mot noe eller noen: Her snakker vi ikke om å avhjelpe en tilstand som er eller kan bli et medisinsk problem for «pasienten». Her handler det om å fikse på kroppen fordi man ønsker å ta seg ut, og å bli lagt merke til. Og at man endog, om det skulle være ønskelig, kan endre sitt image gjentatte ganger i takt med det som til enhver tid er interessant ut fra et mote-synspunkt. For tiden er det f.eks. mulig å observere et tilsynelatende populært fenomen, nemlig unge kvinner med nebb. Her er det ikke snakk om en mutasjon som ikke minst kunne være av interesse for ornitologer, men rett og slett en kostbar men moderne vri, bokstavelig talt, på det ansikt man fra naturens side er utstyrt med. Når man etter hvert går lei av et slikt utseende, står nebbfjerningskirurgene klar for å hjelpe.
Det store spørsmålet om hvor lenge en kropp varer, har vi ikke engang forsøkt å gi noe fornuftig svar på. Helsemyndighetene hjelper oss med oppdaterte tall for gjennomsnittlig levealder i verdens mange ulike land og riker, men her presiserer vi at dette slett ikke er noen garanti for noe som helst: Hver gang en nybakt hundreåring får ordførerbesøk og bløtkake for å feire den store dagen, må en 60-åring dø for at gjennomsnittet på 80 skal opprettholdes.
Det må også understrekes at når alle tabloider og ukeblad med jevne mellomrom lanserer sine mange og ulike metoder for å LEVE LENGER, hvilket i og for seg sikkert kan ha noe for seg, altså dette å legge flere år til sin livslengde, så er det viktig å huske på at det ikke er anledning til å plassere disse ekstra årene der man selv ønsker, f.eks. ved å legge til flere gode år på 30-tallet, og så å si forlenge en særs vital og spennende periode i livet (jfr. den kjente «30-årskrisen»). Årene som måtte komme i tillegg vil alltid og eventuelt bli lagt til på slutten av et levd liv: 90-åringen som sitter og sliter med sitt ville altså, dersom dette ble realisert, få enda flere år der han må sitte og slite med sitt.
Vi skal imidlertid ikke gå nærmere inn på den slags, bare skynde oss helt avslutningsvis, før denne tekst nå endelig tar slutt, å uttrykke et inderlig ønske om at denne fremstilling må ha vært til en viss hjelp og nytte for mange kropper som hungrer etter kunnskap og veiledning, og at vi så, absolutt helt til slutt, kan ønske hver især til lykke med sin kropp: Din kropp er enestående, helt unik. Det finnes ikke maken! Ta den i bruk! Pass godt på den! Med fornuftig og skånsom behandling kan du ha glede av den i mange år. Faktisk hele livet. Men ikke særlig lenger.
Det var det hele. Takk for oppmerksomheten!
Avsnitt #65 ET POETISK BLIKK PÅ KROPPEN
Selv om vi innledningsvis kom med en noe bombastisk påstand om at det manglet en grundig og omfattende brukerveiledning for kroppen, skal vi ikke stikke under en stol at det i skjønnlitteraturen, og kanskje særlig i lyrikken, er gjort en rekke gode forsøk på å veilede og forklare kroppslige enkeltfenomener. Her finner vi f.eks. J.Nicolaysens forklaring på hvor motet og vettet befinner seg, samt nyttige råd om god kroppsholdning:
«Mot i brystet, vett i pannen,
stål i ben og armer.
Ryggen rak og blikket fritt
se, det er bra.»
Dette lille verset gir også en velfortjent hyllest til dem som pga. brudd eller andre skader har fått operert inn avstivende materialer i ekstremitetene, og som av den grunn sliter når de kommer i alle slags sikkerhetskontroller.
Litteraturen ser ellers ut til å beskjeftige seg spesielt med enkelte indre organer, særlig hjertet. Bjerregaard skriver i «Sønner av Norge» om
«svulmende hjerter og glødende kinner»
som hyller fedrelandet. Og Arne Paasche Aasen er opptatt av hvordan hjertet er stengt inne bak beingrinda:
«Den lange dag der inne bak fabrikkens kolde mur
har pikehjertet lengtet som en fanget fugl i bur.»
Dikteren går riktignok ikke inn på konsekvensene av å slippe denne fuglen fri, altså metaforisk oppfattet som å plukke hjertet ut av kroppen. Det er mulig det får være greit at hjertet kan være der det er. Paasche Aasen gjør imidlertid en gartnerfaglig interessant observasjon når han skriver at
«…løftet er en rose
som gror av hjertets bund.»
En annen dikter som undersøker hva som går for seg inne i torsoen er A. Hovden, når han skriver at
«Men alltid når mitt harde land
steig opp med fjellom blå,
eg kjende det i bringa brann,
glad laut eg gråta då!»
Her er bringebrann innført som en ny og ukjent lidelse, muligens som en halsbrann som har spredt seg en smule nedover i systemet. At dikteren viser et noe forvirret og labilt følelsesliv her, med gråt og glede om hverandre, er vel bare typisk for poeter.
Siden man fra tid til annen drøfter sjelens, eller for den saks skyld sinnets mulige eksistens, nevner vi gjerne H. Ibsens udødelige strofe fra «Vi vandrer med freidig mot», der han uttrykker noe grunnleggende, men ganske upresist om sinnets vekt, samtidig som han kommer med en syntaktisk godbit som alltid har vakt norske skolebarns forvirring og forundring. Rapping av føtter er dog for drøyt:
«Vårt sinn er lett og rapp vår fot»
Lista over eksempler kunne gjøres uendelig, men la oss til slutt bare kort nevne Margrethe Munthe, som i «Jeg snører min sekk» uttrykker et ornitologisk inspirert og svært interessant syn på menneskefoten, der hun synger
«De vinger på fot gir liv og lyst og mot!»
I MORGEN KAN VI SE FREM TIL AT DENNE GALSKAPEN ENDELIG TAR SLUTT. FØLG MED
Avsnitt #64 FLERE SÆRDELES VANLIGE LIDELSER (SOM GJERNE GÅR OVER)
Også i dag med en årgangstegning levert av Gunn Strand Eliassen. Takk for hjelpa, Gunn!
FYLLESYKE
Den folkelige betegnelsen, «fyllesjuke», er nok mest brukt, og viser muligens en viss språklig inkonsekvens i befolkningen: Et flertall av de bokmålstalende vil nemlig i sitt dagligspråk være tilbøyelig til å bruke den første av de to likestilte formene «syk» og «sjuk», siden den andre minner for meget om det nynorske «sjuk». (Nynorsk har som kjent ikke ordet «syk», heller ikke som en sideform i sitt vokabular) Når det gjelder den sykelige tilstand, derimot, fyllesyken, vil den lett vulgære klang man allerede tillegger nynorsk tale, virkelig komme til sin rett, og man bruker uten skam og blygsel varianten «fyllesjuke».
Det er vanskelig å bortforklare at årsaken til at denne sykdom oppstår kan kobles til inntak av godt drikke. Det kjente ordtak «Etter den søte kløe kommer den sure svie» uttrykker den gamle askesefremmende erkjennelse, med dype røtter i luthersk teologi, at man skal straffes hardt for enhver nytelse man unner seg, eller rettere sagt; utsetter seg for. Dette er en særdeles demokratisk lidelse som rammer gammel og ung, fattig og rik og i alle samfunnslag. Den kan manifestere seg etter inntak av både fornemme og mindre fornemme drikkevarer. Det må dog advares sterkt mot en del hjemmeprodusert fludium, gjerne servert i plastdunker, da disse med stor grad av sikkerhet vil fremkalle denne skrekkelige tilstand, med akutt hodepine og kvalme, svimmelhet og forvirring i tillegg til en sviende dårlig samvittighet for et eller annet man slett ikke kan huske hva var. Dette er en så utbredt lidelse at vi presiserer enda en gang: Har man kommet i skade for å glede seg over noe godt i glasset, kan virkeligheten plutselig bli snudd på hodet: En plutselig, roterende svimmelhet kombinert med mange av de symptomer som ovenfor (i gårsdagens tekst) er beskrevet som SNUE. Vi har også tidligere sett eksempler på at evnen til tydelig og fornuftig tale, til å gjøre rede for seg og å orientere seg i rommet kan bli sterkt nedsatt.
Nå vil det gjerne hevdes av drevne drukkenbolter av alle samfunnslag at man er godt i stand til å kontrollere sitt inntak av fyllesykefremkallende drikke på en slik måte at man slett ikke når frem til det stadium der kroppen plutselig og med stor kraft kvitter seg med magesekkens innhold. Dessuten vil man gjerne hevde den rasjonaliserende, for ikke å si bortforklarende holdning at fyllesyke er noe som rammer andre, mens man selv rammes av «omgangssyke» - som rett nok har mange av de de samme symptomene som fyllesyke. På den måten unngår man elegant å havne i den lett vulgariserende og sosialt uakseptable tilstand som fyllesyken tross alt representerer.
Et praktisk råd vil vi likevel ikke unnlate å formidle i denne forbindelse: Det sies nemlig gjerne at det er «det siste glasset» som er det som utløser komatøse, deliriske o.a. fyllesykeaktige tilstander. En burde derfor unnlate å la det aktuelle glasset bli det siste, noe som rett og slett betyr at man bare tar seg enda et glass.
Behandlingen kan i ekstreme tilfeller bestå i pumping, hvilket vil si at man gjennom en gummislange fjerner magesekkens innhold av edle (eller mindre edle) varer, i et desperat og fortvilet forsøk på å bremse disse varenes innflytelse på kroppens funksjoner. At kroppen selv hjelper ivrig til for å oppnå det samme formål kan naturligvis være en trøst. Det vil uansett ta noe tid før kroppen er tilbake i en slags normaltilstand, og som regel kan man, i behandlingsøyemed, benytte samme metode som ovenfor: legge seg nedpå, eventuelt med en god bok, hvis man orker, og (dersom kroppen er klar for det) en kanne sterk kaffe, samt tydelig beskjed til omgivelsene om at man inntil videre ikke er i stand til å delta i fysisk arbeid, men vil ha et sterkt behov for omsorg og pleie.
KALDE FØTTER
Man kan gjennom et langt liv ofte komme i den situasjon at man har vært et sted man slett ikke burde ha vært, eller har begått et og annet som ikke tåler dagens lys. (Dette kan ha sammenheng med situasjoner som beskrevet i forrige avsnitt.) I slike tilfeller kan dette slå ut i nedsatt fottemperatur. Dette må ikke nødvendigvis blandes sammen med den noe mer omfattende tilstanden «rigor mortis», der hele kroppen vil miste temperatur. De kalde føttene kan tyde på at det er her, altså i føttene, at man kan lokalisere evnen til å utvise en viss anger og beklagelse, og det anbefales å ta i bruk varme fotbad og tykke ullsokker for å få føttene tilbake til normal temperatur.
NESEGRUS
Nå må man ikke forledes til å tenke at blære- eller nyrestein kan sette seg i nesen. Denne tilstanden, som i og for seg ikke behøver å være en lidelse, innebærer likevel av og til at man «faller nesegrus» og således står i fare for å pådra seg stygge skrubbsår. «Nesegrus beundring» tyder i alle fall på en viss kritikkløshet, som igjen kan slå ut i «kalde føtter» (se ovenfor).
………..
Uansett hvilken lidelse man måtte gjennomgå, er muligheten stor for at det hele går over, med eller uten omfattende terapeutiske inngrep. Som tidligere nevnt kan man enten dø eller bli frisk. I begge tilfeller kan det utstedes attester for slikt. Dødsattester krever underskrift fra kompetent medisinsk person. Friskmelding kan man enkelt besørge selv, f.eks. ved en telefon til arbeidsgiver, der man bekrefter at man regner med å være tilbake på jobb neste morgen.
NÅ FORLATER VI ALL ELENDIGHETEN, OG NÆRMER OSS EN DELVIS POETISK AVSLUTNING. FØLG MED I MORGEN.
Avsnitt #63 NOEN SVÆRT VANLIGE SYKDOMMER
Siden dette er ment å være en brukerveiledning, ser vi det helt naturlig og brukervennlig å beskrive i det minste noen ganske få men svært utbredte eksempler fra den uhyrlige mengde syklige tilstander kroppen kan utsettes for. Den kanskje aller vanligste er
SNUE eller FORKJØLELSE
Her snakker vi om en tilstand som med jevne mellomrom hjemsøker de fleste av oss. Den skal ikke være direkte livstruende, selv om det ofte føles slik. Tilstanden kjennetegnes ved voldsom økning av snørrproduksjonen, tetthet, ofte kombinert med surkling og piping i pusteorganene, en viss overoppheting, plagsom og eventuelt dundrende hodepine, tiltaksløshet samt en generell slapphet i det meste av kroppen, bortsett fra i hoste- og nysemusklene, som utviser en til dels imponerende aktivitet. Disse muskler sitter i hals og nese og utløser ved krampelignende anfall en til dels sterk spredning av infisert kroppsvæske til omgivelsene. Ved ekstreme tilstander kan muskulaturen helt ned i knærne delta aktivt i dette kroppslige fyrverkeri. Det oppleves i det minste sånn. Siden dette er en aktivitet med stort potensiale for å spre elendigheten til andre kropper, anses det som uakseptabelt å begå uhemmet hosting/nysing i sosialt samvær. De fleste vil imidlertid erfare at det vanskelig lar seg gjøre å kontrollere slike anfall, og at det eneste man kan gjøre for å beskytte sine omgivelser vil være bruk av lommetørkle, munnbind eller en ledig hånd foran munn/nese. Man bør ikke håndhilse på andre umiddelbart etter slike anfall. Man kan riktignok komme seg ut av denne litt pinlige situasjonen på flere måter, men det kan være klokt å se an sitt publikum først: Dersom man ønsker å gi et folkelig og jordnært inntrykk, burde det holde å først gni snørret av på bukselåret, altså før man håndhilser. Dersom man på den annen side ønsker å framstå med en viss dannelse og stil, vil det mest effektive og korrekte være å foreta en grundig håndvask i varmt såpevann.
Snue/forkjølelse vil vanligvis gå over av seg selv. Et besøk hos fastlegen kan være hyggelig nok, men man vil som regel bare få beskjed om å komme igjen etter et par uker dersom tilstanden vedvarer. Det finnes riktignok en del interessante hostesafter og sterke tabletter som i det minste kan gi en tilfredsstillende opplevelse av at man selv gjør noe aktivt for å bli frisk. Ellers kan det være greit nok å bare legge seg nedpå med en god bok og en kanne sterk kaffe, samt beskjed til omgivelsene om at man inntil videre ikke er i stand til å delta i fysisk arbeid, men vil ha et sterkt behov for omsorg og pleie.
Man kan imidlertid gjøre en del forebyggende i håp om at snuen ikke skal angripe: Det viktigste, ifølge eldre damer med lang erfaring, vil være å holde seg tørr på føttene, ta tran hver dag, unngå kroppskontakt, vikle seg inn i et varmende skjerf og passe på å ikke sitte i gjennomtrekk.
VONDT I RYGGEN
Som vi tidligere har gjort rede for, er ryggen en gjennomgående og relativt lang kroppsdel, hvortil en rekke andre kroppsdeler er fastmontert. Det sier seg da selv at det å ha vondt i ryggen ikke er noen spøk. Vondt i ryggen er, ikke desto mindre, en svært utbredt tilstand. Det kan være vanskelig å si noe generelt om årsaken til at slikt oppstår: Noen får vondt i ryggen fordi ryggen har vært hardt eller feil belastet gjennom lengre tid. Andre får vondt i ryggen fordi de ikke har belastet ryggen nok, altså unnlatt å trene den opp til å tåle en viss belastning. Det er ganske uvanlig å iverksette amputasjoner eller transplantasjoner for å bøte på slike plager, så bortsatt fra bruk av smertestillende medisiner, vil behandlingen her, i likhet med det som er sagt om snuen, ofte gå ut på å legge seg nedpå med en god bok og en kanne sterk kaffe, samt beskjed til omgivelsene om at man inntil videre ikke er i stand til å delta i fysisk arbeid, men vil ha et sterkt behov for omsorg og pleie.
I MORGEN: ENDA FLERE VANLIGE SYKDOMMER & LIDELSER
Avsnitt #62 (ENDA FLERE) SYKDOMMER
Vi behandlet i går den banebrytende medisineringsteknologiske nyvinning: DOSETTEN. For mange pasienter vil dette ikke bare skape orden i pillespisingen, men faktisk også være en god hjelp og støtte til å fastslå hvilken dag, og tilnærmet hvilken tid på dagen man befinner seg på. Særlig om morgenen, når man ennå ikke er tilnærmet klinisk våken, kan dosetten komme til nytte: La oss ta som eksempel en enkel dosett som er konstruert med tre horisontale og sju vertikale rader med små rom. Med én pille i hvert rom skulle dette tilsi et forbruk på tre piller hver dag. Morgen middag og kveld. Fra mandag og uken igjennom. Og da er det nemlig slik at dersom, for eksempel, de tre øverste radene er tomme (for piller), kan den nylig oppvåknede pasient med stor grad av sikkerhet fastslå at vi er kommet fram til torsdag morgen. (I dette tilfellet kunne det naturligvis like gjerne være snakk om onsdag kveld, så her kan man godt, for å være enda mer sikker i sin sak, samtidig konsultere et vanlig ur.) Er de tre første radene PLUSS den første boksen i fjerde rad tom, kan vi med enda større grad av nøyaktighet si at vi er på torsdagen, kanskje et sted mellom frokost og formiddagsmat. Når alle boksene er tomme vil vi da, med en slags god samvittighet, kunne gå til ro og vite at det er søndag kveld. Uken er slutt, og ny uke kommer. Dette er likevel et særdeles kritisk punkt, for hvis man da ikke husker å fylle dosetten på nytt, i forkant av den nye uken, kan lett forvirringen, for ikke å si det totale kaos inntreffe.
Som den intelligente leser allerede må ha forstått, er ikke medisiner entydig ufarlige. En del av dem er faktisk giftstoffer som likevel, korrekt dosert og spist, kan ha en symptomdempende og lindrende (eller eventuelt helbredende) virkning. For mange vil det være uakseptabelt å tilføre gifter og kjemiske stoffer til kroppen, og man søker etter alternative behandlingsmetoder, noe som kanskje kan samles i begrepet «naturmedisin»: Her benyttes fortrinnsvis en rekke ulike planter, varme hender, nåler, besvergelser og ritualer m.v. som ikke er levert av den kjemiske medisinindustri, men som likevel skal ha god effekt. Dette gjør at det naturligvis ligger an til en bitter profesjonskamp mellom de offentlig godkjente doktorer, som gjerne har vært på en rekke kurs i regi av den nevnte industri og lært mangt og mye om kjemiske preparater, og på den annen side alskens andre terapeuter som ser annerledes på sakene. Den såkalte «naturmedisin» administreres gjerne av ulike typer «kvakksalvere, heksedoktorer eller sjamaner» som ikke har medisinsk embetseksamen, men som vinner sine pasienters tillit til at de kan gi en god behandling der de akademisk utdannede legene kommer til kort.
Vi kan ikke snakke om sykdom og lidelser uten å nevne det svært interessante fenomen hypokondri, som i seg selv absolutt kunne kalles en sykdom, og som kjennetegnes ved at pasienten tror hun er syk, uten å være det, hvilket vil si at pasienten faktisk har rett! Temaet ble allerede behandlet avMolière i 1673i komedien «Den inbilt syke» (Le Malade imaginaire) og er således ikke (bare) et utslag av det moderne samfunns dyrking av selvopptattheten. Dersom man kjenner etter, vil man alltid kunne finne et eller annet som ikke føles helt som det skal være; en stivhet i muskulaturen, en murring i innvollene, en mystisk susing i hodet. Vi skal naturligvis ha stor respekt for at alle fra tid til annen har behov for omsorg og omtanke fra sine omgivelser, og hypokondri kan for mange av oss utløse nettopp dette. At en (påstått) krampe i skinken medfører dyp bekymring blant de pårørende, er fullt forståelig. Det er derfor også helt naturlig at den innbilte pasient, som lider av det man selv diagnostiserer som akutt skinkekrampe, blir svært skuffet dersom fastlegen ikke ser noen grunn til å verken skrive ut medisiner eller å rekvirere tjenester fra spesialhelsetjenesten. Eller at de pårørende gir beskjed om at man bare får se til å ta seg sammen. Her kan det oppstå en dyp tillitskrise mellom lege og pasient, eventuelt mellom pasient og pårørende. I neste omgang kan dette utløse behov for å se om naturmedisinen (se ovenfor) kan tilby en løsning. Dersom heller ikke dette fører fram, vil pasienten muligens ha behov for en realitetsorienterende orientering som forklarer at innbilt krampe i gluteus maximus (skinkemuskelen) slett ikke er verken dødelig eller smittsomt, og at man kan leve godt (og lenge) ihht. antihypokondriens valgspråk som sier at «jeg er frisk inntil det motsatte er bevist». Da må man også heller søke å tilfredsstille sitt behov for omsorg og vennlighet på annen måte.
LA OSS I MORGEN GÅ NÆRMERE INN PÅ ENKELTE SÆRDELES VANLIGE SYKDOMSTILSTANDER
Avsnitt #61 MEDISINER AV ULIKE SLAG
Nå vil det heldigvis oftest være slik at sykdommer kan behandles uten altfor store og omfattende tiltak. Det holder ofte med medisiner; dette er gjerne snakk om kjemiske preparater som føres inn i kroppen i form av diverse væsker, miksturer eller piller. Væskene presses inn i vevet, muskulaturen eller blodårene med en dertil egnet sprøyte. Her er det nok et visst poeng i at man stikker på rett sted, og man bør derfor få hjelp av kyndig helsepersonell. Miksturer og piller inntas gjerne «per os», altså ved å svelge dem, og dette er noe man stort sett, etter et kort innføringskurs bør kunne greie uten ytterligere faglig hjelp. Det finnes riktignok også stikkpiller som slett ikke skal svelges, snarere tvert imot. Det kan derfor være greit å lese på pakningen hvilken ende av kroppen man bør putte pillen inn i. Det forekommer også salver etc. som heller ikke skal svelges, men snarere smøres utenpå kroppen.
Det kan alltid diskuteres hva medisinene hjelper mot: Er det snakk om en lindrende og høyst midlertidig virkning, altså at smerter og andre symptomer i det minste for en periode dempes eller forsvinner helt? Det finnes f.eks. tabletter som «garanterer» virkning i et visst antall timer. Dette kan neppe leses på annen måte enn at de aktuelle smerter og plager garantert vil være tilbake etter like lang tid. Når man tar en neve tabletter mot hodepine, ville det jo være en fordel at de ikke bare fjernet pinen, men også pinens dypere årsak. Man kan jo ikke godt fjerne hele hodet, men man søker å få tak i det som utløser pinen, hva enten det nå ligger i hodet eller et helt annet sted. Det store spørsmålet, med dype filosofiske implikasjoner, er jo hvorvidt man er frisk når man ikke føler smerter? Eller er det slik at smerten uteblir fordi kroppen er blitt bedøvet av smertestillende preparater?
Selv om man teoretisk sett, og faktisk også i praksis kan administrere sitt forbruk av medisin i pilleform helt på egenhånd, vil det gjerne være doktoren som bestemmer hva, hvor ofte og hvor mye medisin man skal putte i seg, og det anbefales å gjøre som doktoren sier, selv om dette betyr at man må være våken og følge godt med.
Hva skjer f.eks. dersom man glemmer å ta medisinene sine? Det viser seg at en kropp, som eksempelvis fint burde tåle to piller daglig av et gitt preparat, kan få problemer dersom man spiser en hel ukes dose, altså i dette tilfellet 14 piller, i en jafs. Dette kunne jo være aktuelt dersom man uheldigvis har glemt medisinene sine hjemme, og får en ukes pause i pillespisingen. Man bør i denne sammenheng nemlig være klar over at svært mange medisiner har bivirkninger. Dette har ingen verdens ting med birøkt eller honningproduksjon å gjøre, men betyr bare at medisinene altså ikke bare virker mot det de skal virke mot, men at de også, dessuten, kan ha andre og gjerne sterkt uønskede effekter. Man kan f.eks. risikere at en pille mot kvalme kan føre til forstoppelse. Da sier det seg selv at det ikke er lurt å spise mer av denne pillen enn legen har anbefalt, dersom man vil slippe full blokkering av kloakksystemet. Her må man gjøre et bevisst valg: Vil jeg beholde kvalmen og unngå forstoppelsen, eller er kvalmen så avskyelig plagsom at jeg gjerne tar noen dager uten den rutinemessige avføring? Man kan sikkert - etter at kvalmen har lagt seg, og mens man fortsatt sliter med forstoppelsen - få piller som avhjelper forstoppelse, og håpe at disse ikke har bivirkninger i form av kvalme.
I ekstreme tilfeller kan man snakke om overdoser når en pasient tømmer hele pilleglasset på en gang. Da bør man nok på forhånd for ordens skyld ha ryddet opp etter seg, betalt sine regninger, avbestilt sine abonnementer og notert ned en kjapp hilsen til de etterlatte.
For om mulig å lette hverdagen for pillespisere, er det oppfunnet et særdeles praktisk hjelpemiddel, nemlig dosetten. Dette er en boks med flere små rom, organisert slik at man finner sine daglige piller i rett rom, og at man dermed kan vite, med stor grad av sikkerhet, dersom pillen altså fortsatt ligger i boksen, at den ennå ikke er spist, og at den altså kan spises til foreskrevet tidspunkt. Hvis pillen derimot ikke ligger i sitt lille rom i dosetten, må man kunne forutsette at den allerede er spist, og forhåpentligvis til rett tid. På denne måten vil dette forhindre at man får i seg færre eller flere piller enn det doktoren har lagt opp til.
MER OM DOSETTEN I MORGEN. OG LITT OM HYPOKONDEREN, NATURLIGVIS.
Avsnitt #60 ENDA FLERE SYKDOMMER & MER ELENDIGHET
Bortsett fra i drosjekøer, trafikken, og i toppidretten, er det i hjemmene at skader gjerne oppstår. Ja, det er faktisk statistisk påvist at «de fleste ulykker skjer i hjemmet». Dette kan være et godt argument for å oppholde seg utenfor hjemmet så mye og så ofte som det er praktisk mulig å få til, f.eks. ved å gå på besøk: Skader oppstår nemlig oftest i eget, ikke i andres hjem. Hjemmeulykkene spenner over et bredt register, og omfatter slikt som snubling i dørstokker og fall i gardintrapper eller andre trapper, å få fingeren eller slipset i kjøkkenmaskinen, slag og stikk med stump eller spiss gjenstand, kasting av porselen, krystall eller andre fordums bryllupsgaver. Til forskjell fra de ovenfor nevnte insidenter i drosjekøer o.l. vil tilsvarende hendelser i hjemmet ofte ha et klart motiv, og til dels kunne vekke juryens medfølelse.
En noe spesiell kategori nevens til slutt, nemlig selvskadingen. Denne forklares gjerne som en selvpåført handling som gir opplevelse av en ytre smerte som om mulig skal veie opp for eller overskygge en allerede sterk indre smerte. Går man grundig nok til verks her, med dertil egnede spisse eller skarpe redskaper, er det vel mulig at man kan glemme angst og frustrasjoner for en stakket stund. Det er likevel overveiende sannsynlig at summen av ytre og indre skade i ettertid blir urimelig tung å bære, noe som igjen eventuelt vil utløse behov for ytterligere selvpåførte skader. Man er med andre ord kommet inn i en ond sirkel, noe som naturligvis fort medfører en utpreget svimmelhet, og som derfor av de fleste oppfattes som svært plagsomt og ubehagelig.
Vi har tidligere i denne fremstillingen sortert kroppens organer i sammenhengende kjeder eller systemer som arbeider med visse nærmere definerte felles formål. Ett eller flere av disse systemene kan svikte, enten det nå skyldes en naturlig og gjerne uopprettelig slitasje (materialtretthet) hos noe eldre pasienter, eller en av de nevnte typene av ytre, påført skade. Vi kan f.eks. snakke om nedsatt syn eller hørsel, sviktende knær eller hofter osv. Her kan fagfolk anbefale enkle tiltak av typen briller, høreapparat, krykker eller andre fikse innretninger som kan gjøre hverdagen enklere for mange av oss.
Eksempler på en noe mer omfattende svikt er redusert lungekapasitet eller svikt i blodomløpet. Det vil da være vesentlig at doktorene så å si kan gjenopprette funksjonen, for å unngå at tilstanden over tid utvikler seg til en fullstendig kroppslig kollaps. Nå finnes det heldigvis maskiner for de noe mer kompliserte tilstander: Pustemaskiner og maskiner som kan holde blodomløpet i gang. Maskiner som kan rense blodet når nyrene er uvillige til slikt, og tilførsel av næringsrike væsker kan naturligvis også ordnes, samt hjelp til å kvitte seg med kroppens avfall. Man bør i slike situasjoner bare ligge helt rolig, gjerne i koma, og la doktorene gjøre jobben.
I noen tilfeller vil den syklige tilstand være av en slik art at det vil være påkrevet å fjerne den angrepne kroppsdel. Det kan særlig være aktuelt når det gjelder armer, bein og enkelte indre organer, som kan fjernes uten at det nødvendigvis går på livet løs. At det kan medføre en del praktiske problemer er nå så, men man skal likevel kunne leve greit f.eks. uten et par fingre eller med bare én arm. Innenfor enkelte kulturer er det sogar en anerkjent straffemetode å amputere noen fingre eller eventuelt hele hånden som reaksjon på visse forbrytelser. Blant sjørøvere er det til og med rett og slett litt stas å humpe rundt på et trebein eller å vifte med avhugne armer (jfr. Kaptein Krok) som er tapt i kamp, eller arbeidsulykker som sjørøverne selv vil foretrekke å kalle det, siden det også vil gjøre at NAV viser større forståelse ved søknad om ymse ytelser. Noe lignende ser vi også i det militære, der legemsdeler tapt i kamp for fedrelandet kan kvalifisere til hederlig omtale og medalje på brystet.
I MORGEN: HVORDAN KAN VI DEMPE VÅRE YMSE LIDELSER?
Avsnitt #59 SYKDOMMER OG SKADER
Siden dette er ment å være en brukerveiledning, kommer vi ikke utenom det faktum at selv den best vedlikeholdte og mest velfungerende kropp før eller senere kan eller vil bli rammet av det som vi gjerne karakteriserer som sykdommer.
Sykdom og skader er begreper som dekker et utall av tilstander der kroppen ikke fungerer optimalt. Her er det selvsagt en enorm spennvidde, fra de minste og ganske uskyldige plager som ikke er noe å bry seg om, og helt opp til de store og kanskje til og med livstruende lidelser. For å skape en viss oversikt i dette bildet, siterer vi en klok kvinne som har uttalt at «Det finnes egentlig bare to slags sykdommer; de man dør av og de som går over av seg selv». Sykdommer kan være forårsaket av en rekke faktorer, og må derfor møtes, eller «behandles», som det heter, gjennom ulike typer tiltak.
Gjentatte ganger stilles vi, når kroppen svikter oss, overfor spørsmål som «Hva gjør jeg nå?» eller «Er det noe håp?» Såpass grunnleggende er dette for den som rammes, altså pasienten, at hele perspektivet lett blir forskjøvet, man kan gjerne si at det gode gamle heliosentriske verdensbildet lett erstattes av et pasientosentrisk syn på universet og tilværelsen. Pasienten er med andre ord blitt universets midtpunkt. Dette skal typisk nok særlig gjelde for herrer i sin beste alder, også når de rammes av ikke-dødelige og høyst forbigående syklige tilstander. Selv om sykdommer og diverse kroppslige defekter allerede er berørt en rekke ganger i vår framstilling, synes vi derfor at temaets svært alvorstunge preg gjør at sykdommene fortjener et eget kapittel:
La oss først se på det vi kan kalle de ytre, påførte skader: Her tenker vi på tilstander som ikke har sin årsak i kroppen selv, men som er et resultat av at man er blitt utsatt for eksempelvis slag, spark, stikk eller annen voldsom behandling. Vi har tidligere advart mot situasjoner som kan oppstå en sen nattetime i drosjekøer eller andre steder der feststemningen er i ferd med å gå over i aggresjon uten at noen i ettertid helt kan forklare hva som utløste voldsomhetene. Økningen i det vi kaller blind vold gjør at man bør være spesielt varsom når man møter personer utstyrt med hvite stokker og førerhunder i urbane strøk nattetid.
Såkalt legemsbeskadigelse utføres ofte av unge herrer med høy brunstighet og promille, samt tilsvarende lav moral. Hvorvidt legemsbeskadigelsen er utført med eller uten forsett og overlegg er et juridisk spørsmål, og for så vidt nokså uinteressant for den tilskadekomne kropp. Den må i alle fall lappes sammen igjen på legevakten og vil trenge et ukjent antall dager eller uker for eventuelt å finne tilbake til sitt gode gamle jeg.
Et annet sted hvor kroppen lett kan bli utsatt for skadende behandling er i trafikken, og her spiller det i og for seg ingen rolle hvilken rolle man spiller, altså som trafikant: Enten man formelt sett er fotgjenger, syklist, bilist eller om man benytter sparkstøtting, rullebrett, rulleskøyter, truger eller andre fremkomstmidler, vil man kunne møte andre trafikanter, gjerne i stor hastighet, med fare for at det forekommer møteulykker. I gamle dager tok man høyde for at slike situasjoner kunne oppstå, og bygde «møteplasser», særlig langs øde og smale veistrekninger. I vår tid er veiene vesentlig bredere, men samtidig er farten tilsvarende høyere, og møter kan dermed få fatale følger og således bli et minne for livet.
Det er også fullt mulig at en enslig trafikant kan havne i et brutalt møte, ikke med andre trafikanter, men med ulike harde materialer som stål eller betong, eller med naturen selv. Resultatet kan i alle fall bli skjebnesvangert, og slike møter anbefales slett ikke.
Vi bør også nevne idrettsskadene. Blant alle typer skader har nok disse en helt spesiell status, siden de først og fremst rammer personer som har oppnådd en viss berømmelse på en eller annen idrettsarena, og dette medfører at både skaden og den skadde får fyldig omtale i mediene, gjerne gjennom hele skadeperioden. Her diagnostiseres også med fete typer, slik at det andre opplever som en forstuelse, lett blir til et ødelagt kne. Ikke minst fører idrettsskader til stor grad av medfølelse og omsorg fra allmennheten, og spekulasjoner om hvor fort skaden vil gro, og når vi kan forvente at atleten vil være tilbake på banen. Når en slik idrettsskade oppstår vil også det ordinære systemet med ventelister og helsekøer bli satt ut av spill: Det står øyeblikkelig egne klinikker, doktorer, fysioterapeuter og andre fagfolk klar til å utføre nødvendige reparasjoner slik at den skadde raskt kan komme tilbake og gjenoppta sin karrière. Det er imidlertid viktig å merke seg at man på forhånd må ha oppnådd den nødvendige berømmelse og status. Det nytter lite for en halvgammel og utspilt amatør å komme med et forstuet kne og forlange førstesideoppslag i landets tabloidpresse. Her gjelder, som så ofte ellers i samfunnet, Skriftens ord om at «den som har, han skal få, mens den som ikke har skal miste selv det han har…»
LIDELSENE TAR TILSYNELATENDE ALDRI SLUTT! MER I MORGEN
Avsnitt #58 VEDLIKEHOLD 2
- også i dag kan vi glede oss over en spretten og lystig tegning fra Gunn Strand Eliassen!
Mange idretter, både på bredde- og toppnivå kan foregå utendørs, og derfor er det i vårt ugjestmilde klima blitt tradisjon for å skille mellom vinteridrett og sommeridrett. Forskjellene er imidlertid i ferd med å bli visket ut, slik at skiløpere, som tradisjonelt har drevet sine aktiviteter på vinterstid og utendørs, siden de altså har vært avhengige av snøføre, nå i vår moderne tid har gått over til å trene hele året, og da på rulleski i sommersesongen, siden skiføret da i store deler av vårt langstrakte land er under enhver kritikk. Samme tendens har vi sett blant skøyteløpere som også ruller om sommeren. Skøyteløpere, ishocheyspillere m.fl. har riktignok fått lobbet seg til en rekke ishaller der det er vinter (innendørs) hele året. Vinter er jo ellers tross alt et utendørsfenomen i dette landet. Her bemerker vi at den samme tendens, altså innendørsarenaer, ennå ikke er blitt vanlig for de overfor omtalte skiløperne. Tanken på en innendørs variant av Holmenkollrennet er naturligvis interessant. Både 5-mila og hopprennet ville nok kreve bygninger av en viss størrelse. Hopperne har allerede innsett at dette kan ligge et stykke frem i tid, og har derfor begynt å hoppe utendørs i sommersesongen, men da på et underlag av porselen eller ulike kunststoffer.
Sport og idrett blir ansett for å være så viktig at det har fått et eget område innenfor politikk og samfunnsstyring. Her, i idrettspolitikken, vil det som overalt ellers være store variasjoner i meninger, prioriteringer og strategier, men det overordnede målet er likevel alle rørende enige om: Det viktigste vil alltid være å slå svenskene.
Mosjon kan også gå for seg i uorganiserte og mindre systematiske og ambisiøse former. All kroppslig bevegelse fra å gå en tur i skogen, gå på dans på lokalet lørdagskvelden, gå ut for å hente posten eller velge trappen istedenfor heisen er blitt fremholdt som nyttige aktiviteter. Den kjente mosjonsform «Trim for eldre» er også vurdert som positivt, under mottoet «Litt er bedre enn ingenting». Alle former for bevegelse er sunt, sies det. Derfor er det også i vårt land stor oppslutning om diverse ulike folkebevegelser, for eller imot gode eller ikke fullt så gode formål.
Bortsett fra praktisering av mosjon handler vedlikehold av kroppen om å følge en rekke gode og velmente råd, Følger man alle gode råd, har man en reell mulighet til å spare kroppen for en del brysomme og potensielt katastrofale situasjoner, enten det handler å sørge for tilstrekkelig søvn og hvile, å unngå å bli solbrent, følge fjellvettreglene, bruke redningsvest i båt og refleks i mørke høstkvelder, eller å spise fornuftig.
I forbindelse med det siste punktet, kostholdet, er rådene utallige, og både tabloidpresse og de kulørte fôrer oss daglig med oppskrifter som skal sikre oss matglede og sunnhet: I perioden oktober-desember vil rådene stort sett gjelde hvordan vi tilbereder og setter til livs store mengder fetende og søt såkalt «julemat», mens vi i perioden januar-juni får vite hvordan vi får slanket vekk den samme julematen, slik at vi er klar for å møte bikinisesongen. Den store hemmeligheten når det gjelder et godt kosthold er ellers å pynte maten, hva det nå er vi putter i oss, med en kortreist persilledusk.
Til å assistere oss i vår pleie av kroppen står det også til enhver tid en hærskare av mer eller mindre profesjonelle hjelpere klar, riktignok mot et godt honorar. Her finnes en mengde terapeuter og pleiere som gjerne har hver sin kroppsdel som spesialfelt: Pedikyr for føtter og manikyr for hender. Hudpleiere og kosmetologer tar seg av huden for øvrig. Tannpleiere. Frisører, naturligvis. Personlige trenere. En rekke varianter av spa-behandling og massasje. Her er tilbudene uten grenser, og dersom noen ikke får stelt kroppen sin tilstrekkelig, er det deres egen feil.
MEN HVA NÅR KROPPEN IKKE VIL? I MORGEN STUDERER VI DEN SYKE KROPPEN.
Avsnitt #57 VEDLIKEHOLD AV KROPPEN
Som regel har folk et legitimt ønske om at kroppen skal vare en stund, og at eventuelle slitasjeskader og funksjonsproblemer lar vente på seg i det lengste. Nå vil kroppen, som ethvert annet maskineri, ha behov for regelmessig vedlikehold og pleie. Likevel blir ikke nye kropper levert med et eget gjennomarbeidet serviceprogram som man kunne følge samvittighetsfullt. Siden det fra fabrikantens side således ikke er noen hjelp å få, må man heller prøve å lage sitt eget mer eller mindre faste system, slik at kroppen blir ivaretatt på beste måte.
For noen vil dette bety regelmessig mosjon, gjerne til faste tider. Dette kan skje i organiserte former ved at man melder seg inn i et idrettslag, og utsetter både kroppen og seg selv for systematisk trening og slit, kanskje flere ganger i uken. Det er ikke uvanlig at selv unge barnekropper fra tidlig alder blir utsatt for dette, slik at foreldrene kan få oppfylt sitt ønske om å få stå på sidelinjen og skrike seg hese når ungene f.eks. spiller fotball, håndball, eller går på ski, skøyter osv. Her kan det altså være snakk om at foreldrene gjennom sine barns triumfer på idrettsbanen har en mulighet til å få kompensert for noe av sine egne fadeser, og på den måten vil både barn og voksne finne en slags mening i disse aktivitetene.
Den type mosjon som faller inn under begrepene sport eller idrett (hva som er forskjellen er nokså uklart, men det er jo fint å ha flere ord å bytte på) ofte deles i to kategorier: bunnidrett (også kalt breddeidrett) og toppidrett. Dette gjøres for å skille mellom dem som ikke har spesielt store ambisjoner om å høste større mengder olympiske medaljer, men som først og fremst synes det er gøy å praktisere sin idrett - og på den annen side dem som ikke er så opptatt av mosjonsaspektet, men som mest av alt drømmer om å bli rockestjerner på idrettsbanen. Her ligger det underforstått at breddeidretten er totalt overlegen når det gjelder antall deltakere, mens toppidretten vinner når det kommer til resultatoppnåelse. At ikke det er like mange på toppnivå kan kanskje ses som en variant av Janteloven, som fastslår at vi ikke alle kan være vinnere. «Toppidrett» er på mange måter et noe misvisende begrep, siden vi her snakker om en form for særdeles godt betalte underholdningsartister.
Argumentet for å satse på breddeidretten er for øvrig noe todelt: Det har et visst innslag av folkehelsetenkning, altså mosjon og helse for folket, men det er nok vel så viktig at man på denne måten, gjennom bredde, rekrutterer kandidater til toppidretten, som ved sine tallrike internasjonale seiere har en særdeles positiv innvirkning på den nasjonale identitetsbyggingen: Når en nordmann vinner medalje i et internasjonalt idrettsstevne, har vi alle del i denne medaljen, vi føler oss enda mer norske, og når «Ja vi elsker» spilles under medaljeseremonien, bobler nasjonalfølelsen i våre alles torsoer, siden det er hjertet som er det sentrale organ for opplevelse av nasjonal identitet. Manglende interesse, for ikke å snakke om manglende emosjonell innlevelse ved slike anledninger, er på grensen til landsforræderi.
MER VEDLIKEHOLD I MORGEN
Avsnitt #56 NERVEBANENE
Vi har ovenfor henvist til systemer som har det til felles at transport innad i kroppen foregår i rør, det være seg luft- og spiserør, blodårer eller tarmer. Innenfor rørleggerfaget beskjeftiger man seg for en stor del med å se til at gjennomstrømningen i alle slags typer rør flyter lett og greit, man bytter ut defekte rørdeler, staker opp forstoppelser og tetter lekkasjer. På lignende måte arbeiderer doktoren for å løse sine oppgaver. Når den jevne flyt i rørene er truet, blir kroppen syk, og har behov for assistanse.
Dette er rimelig konkret og lett å forstå. Når det kommer til nervebanene kan bildet bli noe mer komplisert. Riktignok er systemet konkret nok dersom vi ser det som et nettverk av elektriske ledninger som benyttes til å sende impulser og signaler ut gjennom kroppen på kryss og tvers, fra de sentrale deler og ut til kroppens ytterste utkanter. Signalene har gjerne til hensikt å sette i gang eller stoppe andre prosesser og bevegelser i kroppens mange deler og systemer. Her kan doktorenes oppgaver kanskje enda bedre sammenlignes med elektrikerens, ved at det vil handle om å reparere tilfeller av dårlig kontakt eller brudd på ledningsnettet, og dessuten sette i gang aktuelle tiltak ved overspenning, varmeutvikling o.a. uregelmessigheter i utstyret.
Likevel er det mange mysterier knyttet til hvordan disse elektriske impulser oppstår, og hvordan de kan arte seg helt ulikt fra individ til individ, både når vi snakker om styrke, hyppighet og hvilken mulighet individet har til å følge eller motstå impulser. Disse signalene vil gjerne være automatiserte og utenfor viljens kontroll, men bildet kompliseres en smule ved at vurderinger av hva som er korrekt, riktig, lurt og hva som «lønner seg» osv. i noen tilfeller kan overstyre kroppens impulser.
Hovedregelen er likevel at kroppens eget elektrisitetssystem ikke har noen av/på-bryter eller noe opplegg med sikringer som gjerne går når det er minst ønskelig. Anlegget er i kontinuerlig drift og i beredskap til enhver tid, og har en avgjørende betydning for at alle kroppens deler og organer skal forstå når de skal tre i funksjon. Nervene hadde neppe hatt noen oppgave som var verdt å snakke om dersom de ikke var koblet opp mot sanseorganer som øyne og nese, bevegelsesorganer som de mange ekstremitetene osv. Det er nettopp i denne sammenkoblingen at vi ser nervenes funksjon.
Nervebanene har gjerne fått æren av eller skylden for at de enkelte individer kan oppleve virkeligheten som noe krevende, nærmest plundrete å finne ut av. Dette kan dreie seg om en permanent tilstand eller en rent midlertidig fase av livet, og den nervøsitet dette handler om slår gjerne ut i rastløshet, usikkerhet, angst eller andre tilstander av mistilpassethet. Små eller store nervøse sammenbrudd er heller ikke uvanlig, men betyr ikke nødvendigvis at hele nervesystemet har kollapset. Slike tilstander omtales ofte som «bare nerver», og blir på den måten ikke tatt helt på alvor, da en ser ut til å mene at her er det bare snakk om «å ta seg sammen», eventuelt «å ta seg selv i nakken». Det er høyst uklart hvordan man ser for seg at et tak i nakken skal hjelpe mot f.eks. angst og forvirring, dessuten kan det være svært upraktisk å holde et slikt nakketak på seg selv over lenge tid.
Man kan fra tid til annen høre folk klage over at en eller annen person «går meg på nervene». Siden nervene som nevnt befinner seg inni kroppen, er det ikke lett å forestille seg hvordan dette skal foregå, men det handler nok om at subjektet her, den som formodentlig går noen på nervene, utviser en atferd som fremkaller nervøse reaksjoner. Det finnes også en variant preget av gjensidighet der man går hverandre på nervene, noe som kanskje er mer realt, men som over tid kan være svært slitsomt i de fleste typer forhold. I denne sammenheng er det også naturlig å nevne de «tynnslitte nerver», et fenomen som man kan oppleve når noen har gått en på nervene over lengre tid. Skal man absolutt gå noen på nervene, bør man i det minste utvise en mild grad av hensynsfullhet, og benytte et dertil egnet fottøy, gjerne innesko.
- OG I MORGEN STARTER VI EN UTREDNING OM VEDLIKEHOLD AV KROPPEN
Avsnitt #55 RESPIRASJON
består av munn/nese som tidligere har vært nevnt som kroppens luftinntak, deretter luftrøret som ender i lungene, to store poser som ved hjelp av omkringliggende muskulatur fungerer som kroppens innebygde blåsebelg.
Det kan sies om respirasjon, eller pusting, på samme måte som vi kommenterte i forbindelse med blodomløpet; dette er en prosess som man ikke regulerer eller tenker over i det daglige så lenge alt fungerer og går av seg selv. Dersom man absolutt skal tenke grundig gjennom dette, så å si være bevisst hva som skjer når kroppen puster, slik man bl.a. kan finne eksempler på i forbindelse med praktisering av yoga, vil det være vesentlig å huske at man skal trekke pusten både inn og ut. Det ene duger ikke alene. Luften skal inn, ned i lungene, og deretter ut igjen.
Dette kan i seg selv virke fullstendig meningsløst. To skritt fram og to tilbake. Luft inn, luft ut. Det som imidlertid skjer i lungene, der livsviktige gasser plukkes ut av luften og sendes innover i kroppens organer, samtidig som kroppen kvitter seg med diverse avfallsgasser på utpust, gjør at respirasjonssystemet kan sies både å gi tilførsel av drivstoff, og å fungere som kroppens eksosanlegg.
Dersom man ønsker å påvirke åndedrettsorganenes aktivitet, kan man, som en slags selskapslek, utføre hyperventilering for å sette seg i en tilstand av bevisstløshet, men dette anbefales ikke. Man kan dessuten oppleve å bli både kortpustet og tungpustet i forbindelse med ulike sykdomstilstander eller av alminnelig utslitthet. Da er det anledning til å sette seg nedpå, og ta en «pust i bakken». Uttrykket henspiller nok på at det er særlig i motbakke man vil ha behov for slikt, men det kan også utmerket godt, ved behov, utføres på flatmark, eller for den saks skyld i nedoverbakke.
Dykkere benytter gjerne diverse respiratoriske hjelpemidler siden de arbeider i et miljø (under vann) der det å puste er en ikke helt uproblematisk aktivitet. Således må de gjerne bringe med seg den luft de har behov for i såkalte luftflasker som gjerne bæres på ryggen, samtidig som de er utstyrt med diverse ventiler og en snorkel, en slags forlengelse av luftrøret beregnet på utpusting av pent brukt luft.
Også tindebestigere kan få behov for assistert respirasjon dersom de beveger seg opp i høyder der luften er spesielt tynn og fattig på de stoffene kroppen etterspør.
En annen metode for forlengelse av pusterøret, og sånn sett av hele respirasjonssystemet, gjøres ved å tilføre et blåseinstrument foran munnen. På den måten får den i det uendelige gjentatte pusting ut og inn en dypere mening, den tjener så å si et større formål, ved at den også, samtidig med at åndedrettet går sin gang, kan produsere vakker musikk, gjerne hornmusikk. Som vår venn Fredrik Stabels kloke ord uttrykker det: «Pust ikke ut og inn til ingen nytte - Kjøp en Trekkbasun!»
Nå finnes pust, eller ånde tydeligvis i ulike kvaliteter, ved at man bl.a. kan få kjøpt tannkrem o.a. midler som skal motvirke «dårlig ånde». Dette er nok et begrep som i stor grad har sitt opphav i sosiale situasjoner der man unngår å nærme seg sine medmennesker fordi disse har inntatt forskjellige stoffer som i sterk grad og på det som oppfattes som en sjenerende måte, setter sitt preg på de utåndede gasser, jfr «hvitløksånde», «fylleånde» m.v. Dårlig ånde er et fenomen som opptrer hos andre individer, gjerne dagen etter festlig samvær. Man kjenner vanligvis ikke sin egen åndes kvalitet på samme måte.
I MORGEN GÅR DET PÅ NERVENE LØS!
Avsnitt #54 MER OM PROSTATIKERE, INKONTINENTE O.A. TOALETTBEØKENDE
Når det gjelder de ulike problematiske sider ved vannlatingen, slik de ble beskrevet i gårsdagens avsnitt, må vi skynde oss å tilføye at det kan være mye god hjelp å få fra kirurgiens svar på rørleggerfaget, nemlig de såkalte «urologer». Dersom man skulle bli urolig av en slik betegnelse, kan vi trøste med at disse utmerkede fagfolk tvert imot kan bidra til å skape mer ro i en gammel kropp, slik at antall toalettbesøk kan reduseres dramatisk ved enkle inngrep.
Her er det også helt naturlig å presentere begrepet «inkontinens». Det har seg jo nemlig slik, i de fleste sammenhenger der man har å gjøre med frittflytende væsker, at man slett ikke ønsker lekkasjer. Dersom man tenker seg et hus med mange leiligheter, og denne analogien er ikke helt dum, så vil man jo ha et røropplegg som frakter friskt vann inn til den enkelte leilighet, og samtidig et opplegg for å frakte brukt væske ut igjen, enten vi nå snakker om f.eks. oppvask- og badevann eller kloakk. Dersom det oppstår lekkasjer i slike systemer, vil det får store og kostnadskrevende konsekvenser, ikke minst fordi lekkasjen kan ligge på et vanskelig tilgjengelig sted, og kanskje ikke bli oppdaget før skaden har fått et visst omfang. Dette gjør det svært aktuelt å tegne vannskadeforsikring. Når det gjelder den parallelle tilstanden vi snakker om her, altså de kroppslige lekkasjer, finner de riktignok nesten uten unntak sted i forbindelse med avløpet, og sånn sett vil man ofte ganske raskt kunne konstatere at skaden har skjedd. Noe av det problematiske ligger i at man ikke alltid er i en tilstand hvor man oppdager slikt selv. Vi snakker altså om et fenomen som opptrer MELLOM toalettbesøkene. Dessuten er det tvilsomt om forsikringsselskapene vil tilby vannskadeforsikring i slike tilfeller.
Til slutt i denne forbindelse er det nødvendig å nevne noe om kroppsstillinger og vannlating. Tradisjonelt har herrene kunnet stå, mens kvinnene sitter ved utføring av blæretømming. Dette er også, for herrenes vedkommende, i vår omtale av saker og ting, altså utvekster, på torsoen nevnt som en fordel (joda, man benytter for så vidt fremsiden av kroppen) ved at det kan redusere omfanget av søling. Noen reagerer muligens på dette, og vil hevde at det nettopp er den stående vannlating som forårsaker tilgrising av toaletter, ikke minst på herretoaletter ved diverse skjenkesteder, der strålekontrollen kan være dramatisk nedsatt. Vi innrømmer at det kan være mye i en slik påstand, og vi ser også innføring av kampanjer i barneskolen for å få begge kjønn til å utføre blæretømmingen sittende. Dette er et klart likestillingstiltak, som riktignok kan komme i konflikt med omsetning av hjelpemidler for å gjøre stående vannlating (uten søl) mulig også for kvinner. Det hevdes at de tradisjonelt endeløse køene utenfor dametoalettene ville reduseres kraftig dersom slike midler ble mer vanlige, og at kvinner dermed også lettere kunne late sitt vann bak busk og kratt.
VI HASTER VIDERE. BLI IKKE ANDPUSTEN, MEN I MORGEN GÅR VI LØS PÅ RESPIRASJONSSYSTEMET
Avsnitt #53 (Har De holdt Dem helt til nu, sier De? Da kan vi endelig late vannet.)
Nå må ingen tro at vi her, under drøftingen av fordøyelsessystemet har oversett, eller er uvitende om, at kroppen ikke bare kvitter seg med relativt fast materiale, det som altså finner veien ut gjennom tarmene. Allerede tidlig i denne fremstilling knyttet vi noen bemerkninger til de tut-og-trakt-formede organer som på en finurlig måte kombinerer kloakk/avfallshåndtering med reproduksjon. Det er gjennom disse organer at kroppen daglig tapper store mengder avføring i væskeform, en til dels illeluktende og ufyselig affære, det også. (Så illeluktende og ufyselig er denne at en av de mest brukte vulgærbetegnelser for slik væske kommer høyt opp på listen over negative kraftinvektiver.) Det er dette vi enda tidligere i fremstillingen betegnet som «vannlating», der vi også gjorde oppmerksom på at det skal være påvist en klar sammenheng mellom væskeinntak og behov for å kvitte seg med den samme. Skjønt, det blir vel helt feil å snakke om «den samme» væsken; væsken som går inn er formodentlig vesentlig mer velsmakende og -duftende, og tilsvarende mindre forurenset enn den væsken som kommer ut.
Siden denne prosessen, vannlatingen, er en livslang affære, kan det være greit å merke seg at den i første og siste livsfase foregår fullstendig automatisk; alt renner ut av seg selv. Væsken samles opp i de til dette formål påmonterte bleier og er ingenting man behøver å bekymre seg over. Dette er derfor svært bekymringsfullt for eldre herrer som innser at ringen snart er sluttet. For alle andre vi det være maktpåliggende å lære seg, f.eks. gjennom daglig pottetrening, kunsten å mellomlagre væsken (urinen) i urinblæren, før den tappes ut i en kontrollert avrenning.
For de nevnte eldre herrer er det gjerne slik at man må foreta slik tømming relativt ofte, absolutt oftere enn før: Det føles nemlig som om blæren aldri blir tom! En artig sak i denne forbindelse er resturinen (- og her er vi ikke kommet til kapitlet om finske etternavn). Det har seg nemlig slik at det alltid - Alltid! - vil være en liten skvett igjen i blæren. Så fort man har skvettet fra seg og kneppet buksesmekken, vil det på nytt begynne å murre, for ikke å si skvalpe, i blæren, og behovet melder seg for å returnere direkte tilbake til toalettet hvorfra man nettopp kom ut. Eldre frittgående herrer på tur bør derfor alltid på forhånd legge opp en løype slik at man aldri er mer enn f.eks. et par minutters gange unna et tilgjengelig toalett, en busk, en trestamme e.a. som man kan gjemme seg bak og gjøre et nytt forsøk på blæretømming. I urbane strøk kan dette være en særlig stor utfordring: Man kan eventuelt legge turen innom kaféer, kroer etc. som tilbyr toalettfasiliteter, ta en kopp kaffe eller et par øl, tisse litt og gå videre. Problemet er bare at dette slett ikke minsker det totale behov for blæretømming. Snarere tvert imot. Man er kommet inn i den berømte onde sirkel, hvorfra det tilsynelatende ikke fører noen farbar vei ut. Og sånn går dagene!
ER DET SISTE ORDET SAGT OM DETTE VIKTIGE TEMA? PÅ INGEN MÅTE! FØLG MED I MORGEN!
Avsnitt #52 MER DRITTPRAT – OG NOE OM EN UUTNYTTET RESSURS
Vi skal ikke her gå inn i de mest detaljerte skildringer hva angår kroppens tidvise behov for å foreta en plutselig, rask og effektiv tømming av fordøyelseskanalen. Dette kan oppstå som følge av inntak av bedervet føde som kroppen skal ha seg frabedt å bli servert, men det skjer også i forbindelse med andre og mer sykelige, men ganske ufarlige tilstander, og utløser akutt behov for toalettbesøk. Her holder kroppen vanligvis orden på hvilken kanal som skal brukes ved slike akutte situasjoner: Innholdet i magesekken skal opp, så å si mot kjøreretningen, mens innholdet i tarmen fortsetter videre ned og ut. Det er greiest sånn. At det finnes alternative løsninger, skal vi ikke dvele nærmere ved ((( - men nevner bare med all mulig diskresjon, og i trippelparentes, at et google-søk på «Fekale brekninger» bl.a. gir opplysninger om en pønke-band i Oslo rundt siste århundreskifte.)))
Ellers kan tarmer tjene ulike gode formål. Både pølsemakerfaget og instrumentmakerne har i alle år vist påfallende interesse for tarmene, enten det er snakk om å stappe dem fulle med de lekreste kjøttfarser, som deretter kokes, røkes eller på annet vis klargjøres for servering. Her unnlater vi ikke å nevne den presumptivt artige paradoksalitet som det er, vil noen hevde, at tarmer, men nå altså i form av pølser, så å si tilbakeføres til tarmen. Tarmene møtes. Alt henger sammen.
De ovenfor nevnte instrumentmakerne vil på sin side være mer opptatt av å frembringe de skjøreste og vakreste toner etter å ha montert tarmene på sine barokkinstrumenter, altså som strenger på fioliner, celli o.l. Dette vil være lyder av en helt annen kvalitet og skjønnhet enn de som vanligvis kommer fra tarmer. I henhold til de akustiske lover vil tynne strenger klinge høyere enn tykke strenger. Derfor må man ikke blande tynn- og tykktarm når man skal skifte strenger på sitt instrument.
Vær også oppmerksom på at tarmstrenger må stemmes relativt ofte, og at slik stemming ikke må oppfattes som framføring av selve komposisjonen. Det forventes heller ikke at publikum avgir applaus for stemmingen.
Det som her er blitt sagt om tarmens virksomhet må suppleres med noen refleksjoner omkring den sørgelig dårlig utnyttede tarmgassen. Det er nemlig slik at tarmens kontinuerlige omdanning av føde til lort har et biprodukt som vi tør si burde vært utnyttet på en mye bedre måte. Hver enkelt kropp går faktisk omkring som et eget levende gassverk, selv om produksjonen nok vil variere i mengde og kvalitet fra kropp til kropp. Det kan likevel ikke være tvil om at en smart oppfinner ville se store muligheter i å fange og ta i bruk denne ressursen, som i dag for en stor del bare blir sluppet (urenset) ut i atmosfæren. Man kan f.eks. bare ane hvilken betydning det kunne få om tarmgassen kunne brukes som biologisk drivstoff, la oss si i offentlige kommunikasjonsmidler: Vi kunne bl.a. tenke oss at en buss med anslagsvis 25 passasjerer direkte tilkoblet drivstoffsystemet, kunne fungere som en selvgående enhet, nærmest en slags perpetuum mobile, ganske selvforsynt med drivstoff. For virkelig å få opp dampen, altså gassproduksjonen, kunne passasjerene bli servert et måltid med ymse gassfremmende retter om bord i bussen. Ertesuppe, ulike varianter av kål o.a. grønnsaker skal være svært gunstige her. Som sagt, vi venter bare på en kreativ oppfinner som ser det enorme potensialet i dette.
I MORGEN ER DET (endelig) TID FOR VANNLATING
Avsnitt #51 LITT AV HVERT (noe for enhver smak?) OM TARMEN
Som allerede nevnt blir mat og drikke stappet inn i kroppen gjennom munnen, der det skjer en nærmest total rasering at matens visuelle og formmessige egenskaper: Maten tygges, ved hjelp av skarpe, nypussede tenner, og omdannes til en grøtlignende masse som deretter svelges ned i spiserøret. Selv det lekrest tilberedte måltid vil etter en omgang i munnen være forandret til det ugjenkjennelige, og de såkalte matfotografer er derfor mest interessert i å ta sine bilder før noen får satt tennene i maten.
Vi har allerede understreket hvor viktig det er at denne grøten finner veien ned gjennom spiserøret og etter hvert ned i magesekken, og at den ikke forviller seg inn i naborøret, som fører til lungene. Dette røret tilhører et helt annet system (respirasjonen), og har ingen forutsetninger for å ta imot, for ikke å si å bearbeide maten slik det er forutsatt. Når dette likevel fra tid til annen skjer, at man «setter maten i halsen», noe upresist uttrykt, er det likevel gjerne slik at kroppen selv ordner opp og får maten over i riktig rør, slik det tidligere er gjort rede for.
I magesekken, derimot, er maten kommet i sine rette omgivelser, og blir utsatt for sterke syreangrep og diverse kjemiske prosesser som gjør at næringsstoffene lettere kan suges opp av de til dette formålet konstruerte tarmtotter, som nå står i beredskap og venter. Vi har altså beveget oss, eller rettere sagt, maten eller det som nylig var mat, har beveget seg over i tarmene, og kroppen kan nå endelig fråtse i det som blir den servert av tygget, oppbløtte og oppløste gastronomiske herligheter. Vi skal antakelig være takknemlige for at vi ikke er i stand til å være øyenvitne til den delen av fordøyelsen som skjer inne i kroppen.
Mens tarmen utfører sine oppgaver gjennomgår tarminnholdet en forvandling både når det gjelder form og farge, og blir ved hjelp av tarmens peristaltiske bevegelser skjøvet gjennom denne i en lengde på ca 8 meter. Underveis passeres blindtarmen: her er det slett ikke snakk om synshemning, dersom man skulle tenke seg at «blind» er det motsatte av «seende». Synskorrigerende tiltak som kontaktlinser, briller osv. har altså overhodet ingen effekt på dette organ. Nå vil det i alle fall være såpass dårlige lysforhold inne i torsoen, at det vil bare bli latterlig å tenke seg at de indre organer kan ha mulighet for å se noe som helst. Vi begriper ikke hvor en slik sinnssvak tanke kan komme fra? Skulle vi i tilfelle samtidig måtte snakke om «blindnyrer», «blindlunger» osv. bare fordi heller ikke de kan se? Betegnelsen «blindtarm» må heller leses på samme måte som i ordet «blindvei», altså en vei som stopper brått, og ikke fører noe sted. Blindtarmen er på samme måte en tarm som ikke går lenger. En konstruksjonsfeil, kanskje, som attpåtil ikke ser ut til å ha noen annen fornuftig funksjon enn å bli betent, slik at den må skjæres bort.
Vi har tidligere understreket den store betydningen vakkert tilberedt og delikat anrettet mat, farger, former og lukter, har for den helhetlige opplevelsen av å ta til seg føde. Det kan da synes nærmest meningsløst å konstatere hva som kommer ut i den andre enden av fordøyelseskanalen, både når det gjelder form, farge og lukt. Derfor er også våre toaletter innrettet slik at vi praktisk talt ikke behøver å se elendigheten med våre egne øyne før den skylles videre nedover i det som vel kan sies å være den siste, ytre og samfunnsmessige forlengelse av fordøyelseskanalen: de kommunale kloakkrørene med renseanlegg osv.
Siden dette fenomen, altså avføringen, ikke vanligvis hører hjemme som tema for dannet konversasjon, er det ikke annet å vente enn at det i folkedypet oppstår en rekke begreper og betegnelser som må karakteriseres som vulgærspråk. Sarte lesere må ha oss unnskyldt, men vi unnlater ikke å nevne én slik folkelig betegnelse på avføringen, nemlig «dritt». Det er lang tradisjon for at ordet har en negativ klang og betegner at noe er av uønsket dårlig kvalitet. «Drittvær», «drittkjerring», «drittavis», kunne stå som eksempler her. Ikke desto mindre har den språklige utvikling på dette området gjort et underlig krumspring ved at prefikset «dritt-» eller «drit-» nå opptrer som et rent forsterkende element, uten klare prostive eller negative konnotasjoner: «Dritdårlig» er greit nok, men hva med «dritbra», dritstilig» og «dritdeilig»? Hvilken sammenheng alt dette skulle ha med kroppens behov for å kvitte seg med avfallsstoffer kan man med stor rett stille spørsmål ved, men det er i alle fall noe som bekymrer norsklærere.
Uansett er det klart at avføringens tilstand m.v. er en særdeles viktig faktor for kroppens velbefinnende, og vi merker oss at dette som sådan i alle fall utgjør et klart favorittsamtaleemne blant f.eks. eldre herrer. Her kan man (daglig) drøfte (og eventuelt sammenligne) avføringens farge, konsistens og hyppighet, og relatere dette til trivsel, velvære og almenntilstanden for øvrig.
I MORGEN BLIR DET MER DRITTPRAT – OG NOE OM EN UUTNYTTET RESSURS
Avsnitt #50 FORDØYELSSYSTEMET
består av øyne og nese (som forklart nedenfor), munn med tenner, ekte eller kunstige, magesekken og tarmene, med assistanse fra lever, milt og bukspyttkjertel, for ikke å snakke om det meste av kroppens muskulatur, over- og underekstremiteter m.v. Dette særdeles omfattende systemet er konstruert for å omdanne føde til energi, noe kroppen trenger for å utføre sine mange daglige oppgaver, det være seg å hogge ved, gå på ski over Grønland eller å sitte på verandaen og nyte en varm sol (og eventuelt en kald pils).
På en finurlig måte er kroppen likevel ikke uten videre klar for å innta føde uten at den kjenner lyst, såkalt «matlyst». Man kan derfor med tyngde hevde at både øyne og nese er funksjonelt tilknyttet fordøyelsessystemet, ved at synet av lekkert tilberedt mat, eksempelvis en marinert fårestek, eventuelt lukten av samme, setter kroppen i beredskap for å ta til seg føde. Dette skjer slik at nødvendig spyttsekresjon og andre kjemiske forberedelsesprosesser starter opp, og at kroppen beveger seg i retning av det sted der maten befinner seg, f.eks. spisestuen, at den (kroppen) forsyner seg av mat og drikke, noe som helst bør skje ved hjelp av bevegelser med overekstremitetene.
Erkjennelsen av øynenes og synsopplevelsens betydning for å kunne få den totale og fullstendige opplevelsen av et måltid, har reist det høyst betimelige spørsmål om hvorvidt det er mulig for blinde eller sterkt synshemmede å fullt ut nyte et måltid mat? Vi må da huske på at blinde ofte har en sterkt utviklet bruk av både luktesans og hørsel, som gjerne benyttes for å kompensere for manglende syn. Her kan knasende knekkebrødlyder, lettere slurping, samt tygging av sprø salat, for ikke å si selve den taktile, fysiske opplevelsen av å tygge, og ikke minst svelge, mat av ulike konsistenser, også bidra til at selv et enkelt måltid kan bli en multisanselig feststund.
Man skal likevel være oppmerksom på at det ikke gir mening å sidestille matlyst med sult og tørst uten videre. Kroppen kan utmerket godt være mett, altså det motsatte av sulten/tørst i klinisk forstand, og likevel oppleve en sterk lyst til å spise/drikke. Her kjenner vi ordtaket om at «Magen blir mett før øynene»: Selv om bukskinnet har en viss elastisitet og beltet gjerne har mulighet for å spennes ut med opptil flere hull, skal man være varsom med å utforske hvor store mengder det er mulig å presse ned gjennom spiserøret. I motsetning til det som skjer ved tvangsforing av gjess, vil det menneskelige legeme ha innebygde mekanismer som plutselig og med stor kraft kan reversere hele denne prosessen, og da kan det være greit å oppholde seg i nærheten av et toalett. Eventuelt at man har en bøtte for hånden.
På samme måte kan kroppen i og for seg også være sulten, til dels utsultet, uten at den nødvendige matlyst er til stede. Er man kommet i en slik situasjon kan man selvsagt vurdere behovet for å iverksette tvangsforing.
MAN GLEDER SEG TIL I MORGEN! DA ER DET TARMENES TUR.
Avsnitt #49 BLODOMLØPET (forts.)
Det er naturligvis nokså uklart hvordan man i selve hjertet kan avlese ulikt utviklede grader av empati, men det er helt opplagt at hjertet spiller en rolle som moralsk veiledende eller dømmende instans, at det kan ha en direkte kobling til samvittigheten, samt at det kan samle opp og lagre viktige budskap som skal presenteres verbalt. Rent språklig framkommer dette i uttrykk som «Hvordan har han hjerte til å gjøre noe slikt?», «Det var godt for henne å lette sitt hjerte!» eller «Har du noe på hjertet?»
Det er åpenbart at hjertet, som det livsviktige organ det er, også har og må ha en fremtredende stilling i kortspill, der det utgjør én av de fire fargene i kortstokken. Det som er mer uklart, er hvordan spar, ruter og kløver er blitt funnet verdig til en slik fremstående posisjon i vår kulturhistorie.
Selv om gamle tradisjoner står i fare for å bli utryddet i vår hektiske og moderne tid, er det fortsatt slik at svært mange toalettdører, og da snakker vi om alt fra gammeldassen på hytta til de fineste hypermoderne og flislagte toaletter med gullforgylte kraner, er dekorert med et hjerte. Selv om dette er en vakker skikk, som vi gjerne må bevare, kan den være noe underlig, når vi, som i denne fremstilling, tross alt må erkjenne at hjertet tilhører et helt annet kroppslig system enn det vi strengt tatt forbinder med det som går for seg på et toalett. Dersom man skulle annonsere på utsiden av døren hvilke organer som skulle benyttes på innsiden, ville nok dette bli ansett for noe underlig, og ville kunne vekke til dels sterke reaksjoner.
Det er tidligere i flere sammenhenger pekt på at blodomløpet, som altså i utgangspunktet skal være et lukket og lekkasjefritt system, likevel fra tid til annen kan bli utsatt for lekkasjer: Vi har vært inne på hull i huden der blod kan piple, eventuelt fosse ut, og vi må selvsagt nevne fenomenet neseblod. Det er viktig på dette punkt i fremstillingen å understreke at det i alle fall er snakk om det samme blodet. Vi kan ikke ha det slik at noen forestiller seg at det så å si finnes en egen blodtype som kun forekommer i nesen. I folkeopplysningens navn fastslår vi en gang for alle at blod er blod, og at når lekkasjer oppstår, er det blod fra det samme lukkede system som lekker, og da gjerne ut gjennom en av de allerede nevnte blodårer, som det altså finnes hundremetervis av i en gjennomsnittskropp. Det er vel dette den svenske dikteren har sett for seg når han spør, i sin dikteriske hyllest til vennskapet: «vem kan blö utan åror?»
Når blødning oppstår, melder det seg et behov for plaster, kompresser og bandasjer i ulike størrelser. Disse vil imidlertid være til liten hjelp dersom det ikke var for at kroppen selv har et alarmsystem som gjør at blod på avveie ganske raskt størkner, eller koagulerer, som doktorene sier. En blødning vil dermed, om den ikke er for stor og omfattende, stille og rolig stoppe av seg selv. Personer som benytter anledningen til å besvime ved synet av blod, vil dermed kunne våkne opp igjen etter kort tid og konstatere at faren er over.
Det er også vesentlig å være klar over at når det gjelder blodets farge, som folk flest oppfatter som rød, finnes det likevel en royal variant i blått, eventuelt lyseblått for gutter (les: prinser). Det er nemlig fortsatt slik at de kongelige holder seg med sin egen blodfarge. Dette betyr nok også at diverse kvinner fra det høyere eller lavere borgerskap, ved sin opptakelse i kongehuset, har vært nødt til å gå gjennom en større blodoverføring, slik at kongeblodet også i kommende generasjoner skal lyse rent og blått fra slottets balkong på 17.mai. Av samme grunn er det heller ikke vanlig at kongehusets medlemmer melder seg som blodgivere. Det måtte eventuelt være i en egen bedriftsintern blodbank for de europeiske kongehus.
Til slutt i dette avsnittet vil vi bare ganske kort advare mot Hjerteknusere! Her snakker vi ikke om noen form for vandalisme og hærverk eller avansert og destruktiv kirurgi, men om at noe eller noen rett som det er kan forårsake sorg, savn eller ekstrem skuffelse. Dette er sørgelig nok, og bør påkalle venners trøstende assistanse, men skal ikke oppfattes fullt så bokstavelig som det kan høres ut.
I MORGEN SKAL DET HANDLE OM FORDØYELSEN
Avsnitt #48: BLODOMLØPET
kan vel kalles kroppens logistikksystem, ved at det sørger for at alle kroppens både sentrale og perifere deler til enhver tid har tilgang til alle de livsnødvendige kjemiske stoffer m.m. Dette skjer ved at blodet, en av de fire kroppsvæsker, jfr. Hippokrates, sirkulerer til hver minste avkrok i legemet og frakter alle de nødvendige stoffene dit de skal. Ledningsnettet som benyttes i dette lukkede systemet, de såkalte blodårene, kan være store og tykke midt i kroppen, nærmest hjertet, og blir mindre og etter hvert svært tynne i kroppens mest grisgrendte strøk, som fingre og tær, for ikke å snakke om i øynene og diverse indre organer.
Hjertet ble nevnt; dette er selve drivverket i denne sammenheng, altså pumpen som holder det hele i gang. Derfor er hjerteløshet ansett som en skummel og svært uønsket egenskap. Hjerteløse mennesker må tydeligvis ha andre og alternative organer som ivaretar blodpumpefunksjonen.
Hjertet løser sine oppgaver i forbindelse med pumping og blodgjennomstrømning ved rå muskelkraft og et intrikat system av for- og hjertekamre, ventiler, klaffer m.v, og det hele er i høyeste grad automatisert og selvgående. Det er således ikke livsnødvendig å reflektere over at hjertet slår, selv om det fra et rent filosofisk synspunkt slett ikke vil være skadelig en gang i blant å stoppe opp og tenke litt over at det er slik det henger sammen. Det er heller ikke påkrevet å bidra med aktive handlinger for å utføre vedlikehold eller pleie slik man bør gjøre i forbindelse med andre av kroppens funksjoner, jfr. tannpuss eller toalettbesøk. Likevel anbefales det å føre et fornuftig kosthold, ved at dette vil rent generelt virke til at kroppen, og da også hjertet, holder seg frisk og varer lengre.
Dersom man likevel er i tvil om at det hele fungerer, kan man ved utvalgte punkter på kroppen, eksempelvis på halsen eller ved håndleddet, kjenne et svakt ekko av hjerteslagene, den såkalte «pulsen». Her oppgis gjerne en verdi av antall hjerteslag pr minutt, og doktorer et opptatt av at denne verdien skal ligge innenfor visse øvre og nedre grenser. Dersom man skulle ønske å oppnå en høyere pulsfrekvens, kan dette skje, i det minste midlertidig, gjennom å bli utsatt for skrekkopplevelser eller hardt fysisk arbeid. Enkelte utøvere av Yoga og andre filosofisk/fysiske øvelser mener også at de er i besittelse av en så sterk kroppskontroll at de kan stanse hjerteslagene, også dette formodentlig som en rent midlertidig tilstand.
I tillegg til alt dette har hjertet en sentral oppgave som kroppens senter for godhet, omsorg, kjærlighet osv. Dette har vi belegg for allerede hos de greske filosofene Aristoteles, som anså hjertet for å være selve kilden til tanker og følelser, og Platon som mente at også sjelen kunne lokaliseres til hjertet, og dermed også kontrollerte intelligensen.
I stil med dette har vi uttrykk som «hjertegod», «hjertevarm», og vi undertegner gjerne med «hjertelig hilsen», selv i ikke helt formelle sammenhenger. Hvordan denne hjertelighet kan påvises rent konkret i selve organet er det nok delte meninger om. Det samme må sies om strofen i Sputniks kjente kantate «Lukk opp din hjertedør!» som mer enn antyder at det skal være en direkte inngang inn i organet, en dør som altså kan åpnes, og formodentlig lukkes. Her må Sputnik ha sett noe som de fleste hjertekirurger har gått glipp av. Dersom man finner og får åpnet denne døren vil man muligens også kunne få øye på «hjerterommet» som, dersom det finnes, skal garantere at gjester blir godt ivaretatt. Det sies jo at «Der det er hjerterom er det også husrom».
BLODOMLØPET ER ET OMFATTENDE TEMA. VI FORTSETTER I MORGEN!
Avsnitt #47 SYSTEMATISERING AV INNMATEN, ALTSÅ INNVOLLENE
Siden en viss systematikk i denne fremstillingen burde være hensiktsmessig, vil vi beskrive kroppens indre som deler av fire systemer, samtidig som vi må understreke at disse slett ikke må sees atskilt, men langt på vei arbeider sammen og påvirker hverandre gjensidig. Her kommer de, i nesten alfabetisk rekkefølge:
- 1. Blodomløpet
- 2. Fordøyelsessystemet
- 3. Respirasjonssystemet
- 4. Nervebanene
Dersom vi innledningsvis prøver å finne felles trekk ved disse fire, legger vi straks merke til at to av dem, Respirasjon og Fordøyelse, begge er plassert i kroppens midtparti, altså torsoen, men på en slik måte at de har sine egne inntak gjennom hodet, henholdsvis i nese/munn og munn. Her har altså munnen en interessant dobbeltrolle som luft- og næringsinntak. Dette kan være problematisk, og disse to rollene kan komme i alvorlig konflikt med hverandre særlig ved at mat og/eller drikke, som skal passere gjennom spiserøret (se nedenfor) forviller seg inn i det parallelle «luftrøret» (se også dette nedenfor). Dette kan være ganske ubehagelig, og gjør at kroppen gjerne iverksetter høylydt harking, hosting m.v. for å få den villfarne mat/drikke opp igjen, ut av luftrøret, og på plass i sitt rette rør, altså spiserøret. Man kan meget vel puste gjennom både munn og nese. Å innta mat og drikke gjennom nesen kan nok gjennomføres ved komatøse o.a. sykelige tilstander, og da kun ved kyndig hjelp av dyktig helsepersonell. Slike måltider vil naturlig nok også bety en viss begrensning av menyen. Når det gjelder det daglige inntak i hjemmet vil vi derimot sterkt fraråde en slik metode. Her bør man holde seg til munnen.
De to øvrige systemene, Blodomløpet og Nervebanene, har ikke noe eget inntak på samme måte, de er lukkede systemer som i utgangspunktet lever hvert sitt separate liv, men til gjengjeld dekker de alle kroppens deler, også de mest ekstreme ekstremitetene.
Dersom ett av disse systemene svikter, det være seg av ulike grunner og i ulik grad, er det vesentlig at doktorene så å si kan gjenopprette funksjonen, for å unngå et kroppslig kollaps. Det finnes maskiner for det meste av dette: Pustemaskiner og maskiner som kan holde blodomløpet i gang. Tilførsel av næringsrik væske kan også ordnes, samt hjelp til å kvitte seg med kroppens avfall. Her er det i dag faktisk mulig å tilby kunstig og maskinell assistanse til flere av kroppens systemer samtidig. Man bør bare ligge i ro og la doktorene gjøre jobben.
VI STUDERER SYSTEMENE ENKELTVIS, OG STARTER I MORGEN MED BLODOMLØPET
Avsnitt #46: INNSIDEN
Vi har gjentatte ganger gjennom denne kortfattede orientering om kroppens funksjoner presisert at vi primært har konsentrert oss om det rent utvendige, siden det er dette vi til daglig kan observere og til en viss grad har mulighet for å kontrollere. Samtidig har kroppen altså en innside som både er interessant og ikke minst avgjørende for at det vi ser på utsiden skal fungere optimalt. Vi har derfor valgt å også gi et overblikk over det innsidige. Det kan være nyttig i og for seg å være orientert om hva som visstnok befinner seg der inne. Som tidligere påpekt er det få av oss som har full oversikt over våre egne indre organer. Bare de som har vært utsatt for røntgenundersøkelser eller kirurgi kan vel med en rimelig grad av sikkerhet si at de har fått bekreftelse og dokumentasjon på at organene faktisk finnes. Vi andre må enn så lenge stole på at doktorene vet hva de snakker om når de påstår at sånn er det. Det vil i alle fall høre med til daglig drift av kroppen å putte ting inn i den, vi nevner i fleng 1) mat og 2) drikke, for på den måten å forhindre at kroppen rett og slett stopper opp, går i vranglås, slutter å fungere. At dette har noe med nettopp disse påståtte indre organer og deres funksjon å gjøre, virker absolutt sannsynlig.
Det som befinner seg inne i torsoen blir ved en felles betegnelse gjerne omtalt som indre organer eller innvoller. (Om det tilsvarende finnes utvoller skal vi ikke gå inn på her.) Innvoller kan på mange måter sies å være det samme som innmat, men dette siste begrepet brukes helst om innvollene hos dyr, både pattedyr, fugl og fisk. Her er det nok slik at det foreligger en viss parallellitet mellom f.eks. mennesker og andre pattedyr, ved at flere av de indre organer hos mennesket også finnes hos våre firbente venner, hos fugl og hos fisk, og at de der gjerne kan betraktes som spiselige, til og med som delikatesser: Leveren er vel et godt eksempel i så måte; både kokt lever, levergryte og leverpostei, for ikke å snakke om gåseleverpostei i fransk utgave, «Pâté de Foie Gras», og ikke minst koketorsk med lever og rogn er klare gastronomiske godbiter. Menneskets lever, derimot, vil vel selv en kannibal betenke seg på å spise. Menneskets lever vil stort sett være opptatt av å skrumpe, noe som slett ikke gjør den attraktiv som føde. Man måtte i tilfelle skynde seg å spise den («fast food») før den har skrumpet helt inn.
Når det gjelder de gastronomiske aspektene ved våre innvoller, kan vi, også etter å ha studert kokebøker, konstatere at det er enkelte innvoller som går igjen, som den nevnte lever, nyrer, lunger (i moset form). Andre, som bukspyttkjertel, milt og tarmer ser vi uhyre sjelden i matoppskrifter eller på spisekartet. Dette kunne vi selvsagt dokumentere ved å studere registeret i Henriette Schønberg Erkens kokebok: Vi finner hele 20 oppslag på «lever» generelt (i tillegg til 6 oppslag på gåselever spesielt), dessuten 7 på retter av «blod», 3 på «nyre» og, overraskende nok, bare ett oppslag på lunge. Til gjengjeld har nevnte bok oppskrifter på både «Kalvehjerne» og «Lammehode.»
Det bør likevel presiseres nok en gang, for at det ikke skal oppstå noen pinlige misforståelser, at det her har vært snakk om innvoller/innmat fra andre dyr enn homo sapiens, og at kannibalisme faller helt utenfor rammene for denne framstilling.
Vi har lagt merke til at når skolebarn undervises i innvollenes mysterier, bukes ofte plansjer, eller til og med modeller, der de ulike innvollene av pedagogiske årsaker er gjengitt i hver sine klare og sterke farger. Dette har fått barn til å tro at f.eks. hjertet er rødt, magesekken grønn, lungene blå osv., noe som naturligvis hadde vært svært praktisk også for kirurger som på den måten lettere kunne se forskjell og vite hva det er de skjærer i. Virkeligheten er visstnok vesentlig mer fargeløs, og menneskets innvoller vil nok fargemessig ligne mer på det vi finner i disken hos slakteren, da med unntak for danske pølsevarer som fortsatt lyser opp, friskt og rødt, i dette ellers noe ensartede landskapet.
I MORGEN: INNMATEN SYSTEMATISERT
Avsnitt #45: DEN SITTENDE KROPPEN
Den sittende stilling er naturligvis en mellomting mellom den stående og den liggende. Vi kunne kanskje til og med snakke om en «mellomtilstand». Ordboken forklarer fenomenet som å «hvile setet el. bakdelen med overkroppen mer el. mindre oppreist». Den som sitter, og sitter godt, vil naturlig nok ha svært vondt for å reise seg, og ønsker på alle måter å unngå dette, ved f.eks. å la andre (allerede stående, gående) utføre enkle ærender for seg: «Kan ikke du hente en kopp kaffe til meg når du likevel er på beina?»
En sittende person vil, for å kunne gjennomføre sin sittende aktivitet, eventuelt passivitet, ha behov for et passende sittemøbel. Her vil en velassortert møbelforretning kunne tilby ulike løsninger, så som krakker, stoler i forskjellige utforminger, chaise-longue’r, sofaer m.m. Jo mer vi nærmer oss sofaen, jo større er sjansen for at den sittende på en nesten umerkelig måte glir over i en liggende stilling. Ellers er den sittende kropp svært utbredt i vår moderne tid, og vil ofte bli nevnt som en trussel mot folkehelsen. Kroppen har utviklet sin største muskel til å ivareta dette, gluteus maximus, den store setemuskelen, men denne er sjelden i fokus på våre treningssentre, siden den gjerne er utviklet godt nok som den allerede er.
Også når vi snakker om sitting vil vi kunne observere ulike måter og stilarter: Å sitte på Stortinget eller i et styre kan gi en viss prestisje eller autoritet, Verre er det for dem som sitter i klemme, en høyst ubehagelig og presset situasjon. Eller enda verre, vil vi tro, for dem som sitter i saksa. For den som ønsker enn noe mer tilbaketrukket og passiv eller observerende variant, kan det kanskje anbefales å sitte på sidelinja.
En variant av nettopp dette er den såkalte veggpryd, ofte en representant for det sterke kjønn, altså kvinnene, som tilbringer lørdagskvelden sittende ved veggen i et danselokale, ventende på å bli engasjert, dvs. at en av de tilstedeværende herrer tar initiativ til å ledsage henne i en pardans. At den nevnte veggpryd ikke er blitt engasjert behøver slett ikke å bety at hun er uengasjert, men heller at hennes tålmodighet og forståelse av de sosiale koder, kombinert med et mulig svakt utviklet selvbilde, tilsier at hun venter med å betrå dansegulvet til en ung herre med tilstrekkelig høy promille våger å gjøre sitt framstøt. Nå ligger det i sakens natur, slik vi også har antydet tidligere i vår drøfting av ørepynt og leppestift, at mens enkelte kvinner lykkes i å vekke oppmerksomhet, også under lørdagsdansen, vil andre kunne bli sittende en lang lørdagskveld uten å få den ønskede oppmerksomhet. Enkelte vil påpeke det paradoksale i at nettopp disse, som ikke vekker oppmerksomhet, blir betegnet som en pryd for den vegg de besitter. Dette rører naturligvis også ved de betente filosofiske spørsmål omkring estetikk, som lett, i en slik sitasjon, kan tenkes å støte an mot idealer om alle menneskers likeverd. Nå må vi heller ikke glemme at de nevnte unge herrer, godt marinerte og dermed lettere synshemmede som de gjerne er, kanskje mangler den nødvendige dømmekraft til å vurdere, velge ut, for ikke å si vrake sine mulige dansepartnere.
Det vil også være altfor lettvint på bakgrunn av dette å konkludere at lørdagsdansen er et typisk mannssjåvinistisk og kvinneundertrykkende tiltak. Det er hevet over enhver tvil at også kvinnene har sine metoder for både å vurdere eventuelle dansekavalerer, og om nødvendig å holde dem vekk fra dansegulvet. Disse vil nok i stor grad være forvist til å stå utenfor lokalet, gjerne bak hjørnet, der de eksperimenterer med ytterligere marinering av legemet, i håp om at dette kan gi tilstrekkelig av både mot og danseferdigheter. Deres såre og skuffede brunstbrøl kan ofte høres i skogen lenge etter at dansen er slutt.
Når det gjelder den sittende kroppen vil vi avslutningsvis minne om hva som tidligere er sagt om «fanget», kroppsdelen som blir borte når man avslutter en sittende økt og reiser seg opp. Se fyldig omtale i avsnitt #17.
I MORGEN GÅR VI GRUNDIG TIL VERKS: KROPPENS INNSIDE. FØLG MED!
Avsnitt #44 SØVNGJENGERE, SOLBADERE m.m.
En normalt hvilende kropp vil, f.eks. i løpet av en natt, variere mellom de ulike liggende stillinger på en slik måte at det kan se ut som at den er i stadig rotasjon. Dette er i så fall ikke en viljestyrt prosess, men kan ha sammenheng med de drømmer som til enhver tid herjer i underbevisstheten. Her nevner vi også fenomenet «somnambulisme» eller søvngjengeri, som altså betyr at kroppen, på tross av sin sovende tilstand, reiser seg opp og beveger seg omkring, det være seg innenfor en snever aksjonsradius, eller over et vesentlig større område. Det fortelles til og med om personer som har begått kriminelle handlinger i sovende tilstand, og som har forlatt åstedet og funnet veien tilbake til sin gode og trygge seng uten å ha noen erindring om forbrytelsen når de våkner. Dette er med andre ord en risiko som vi alle tar når vi hver eneste kveld legger oss ned for å sove. Her må det også sies at den teori som er omtalt ovenfor, om andel av livet tilbragt liggende, vil være svært usikker når det gjelder somnambulister. Dessuten burde politiets statistikk for uoppklarte forbrytelser kunne vurderes opp mot forekomsten av lokale søvngjengere. Tesen om at «Den som sover synder ikke!» burde vært kassert for lengst, samtidig som man bør stille mye strengere alibikrav til søvngjengere, og at disse også i mye større grad bør etterforskes.
For såkalte «solbadere» vil det også være avgjørende å rotere rundt sin egen akse mens man i liggende stilling utsetter kroppen for den ønskede ultrafiolette stråling. Her kan vi bruke et høyst relevant parallelt eksempel i den helstekte eller helgrillede dyreskrott, det være seg sau, lam, svin eller okse, avhengig av smak, graden av sult eller antall spisegjester: Dyreskrotten som for anledningen er anbragt på et solid grillspyd, må rotere over glørne og varmen slik at den ikke blir svidd på den ene side og rå/ustekt på den andre. Selv om det er svært ubehagelig og ikke minst upraktisk å tenke seg en solbader på et slikt grillspyd, vil det være det samme prinsipp som gjelder: Ved å snu, eller rotere kroppen under solbadingen, unngår man det som er en svært alminnelig begynnerfeil, nemlig at kroppen blir f.eks. ekstremt solbrent på mage og bryst, og ekstremt vinterhvit på ryggen.
I MORGEN: VI STUDERER DEN SITTENDE KROPPEN
Avsnitt # 43 MER OM Å STÅ, Å LIGGE OSV.
Når det gjelder den stående stilling er det påfallende lite som kan sies annet enn at kroppen står, og altså er i stand til å stå støtt og oppreist over en viss tid. Dette er selvsagt en svært nyttig egenskap for gardister, korsangere, torghandlere, festivalpublikum og andre som rett og slett ikke har noe relevant sittemøbel tilgjengelig. Mer om sitting nedenfor. Stående stilling kan gjennomføres både med et uttrykk av fasthet, stolthet, trass og god kroppsholdning, og på den annen side, når det f.eks. er snakk om å «stå og henge», en mer slapp og sammensunken positur, noe som i sin tid lett kan medføre alvorlige ryggplager.
Den liggende stilling kan virke noe passiv, vi hadde nær sagt stillestående, selv om det uttrykket hadde blitt helt feil akkurat her, eller i det minste ganske uvirksom. Dette er likevel kanskje den aller mest brukte, siden den for mange er synonym med stillingen for søvn. Når vi vet at et gjennomsnittsmenneske tilbringer 1/3 av livet i sovende/hvilende tilstand, og da i en liggende stilling, sier det seg selv at dette ikke er noe vi skal ta for lett på. For en 75-åring tilsvarer det altså ca 25 år på ryggen. For en 75-årig skiskytter som ikke har skulket for mange treningsøkter, burde dette lett kunne utgjøre enda noen år, selv om disse stort sett blir tilbrakt på magen. Det samme kan sies om såkalte solbadere. Se nedenfor.
Vi er her inne på at man faktisk kan ligge på flere måter, noe vi også har drøftet tidligere. Liggende på rygg, den såkalte «Lit-de-parade»-stillingen, som vi allerede har gitt en utførlig omtale, med nesen pekende mot taket, eller himmelen, om man vil, foretrekkes ofte av begravelsesbyråer ved klargjøring av avsjelede kropper før ekspedering til de evige jaktmarker. Samtidig er det absolutt mulig å benytte denne stillingen ved vanlig, daglig eller nattlig hvile, middagslur eller nattesøvn. Ulempen er at drøvelen, denne lille klumpen som henger som en dinglende utvekst i svelget, og som vi ellers ikke har omtalt så langt, lett vil falle bakover på et liggende legeme, og derfor være årsak til noen underlige lyder som omgivelsene ofte oppfatter som en svært irriterende «snorking».
Denne stilling står i direkte motsetning til det å ligge på magen. Og vi snakker da naturligvis om å ligge på sin egen mage. En på magen liggende kropp vil lett gi inntrykk av å være «slått ut» i en eller annen form. Nesen vil her gjerne vende ned, eller i det minste til siden, og det kan være ganske vanskelig å oppnå øyekontakt.
En mellomting mellom de stillinger som her er beskrevet er den såkalte fosterstilling, som grenser mot det av førstehjelpskyndige anbefalte «Stabilt sideleie». Her ligger kroppen på siden med underekstremitetene trukket opp under seg, gjerne (med armene plassert) på en slik måte at man ikke kan velte over på ryggen eller magen. Dette skal sikre at respirasjonen foregår fritt og uhindret. For en person som f.eks. ligger og venter på ambulansetransport, vil det være en stor fordel å finne en kroppsstilling som best mulig ivaretar respirasjon o.a. vitale funksjoner.
En slik liggende-på-siden-stilling reiser selvsagt det intrikate spørsmål om på hvilken side man da helst bør ligge? Dette kan diskuteres, og det blir diskutert. Det som er helt sikkert er at det advares sterkt mot å ligge på latsiden. Dovenskap, altså latskap, er som alle vet roten til alt ondt, og er dermed ikke noe vi skal trakte etter. På samme måte vil det være lite ønskelig å «ligge noen til byrde».
I MORGEN BLIR VI BL.A. NÆRMERE KJENT MED SØVNGJENGEREN
Avsnitt #42 DEN STÅENDE/LIGGENDE/SITTENDE KROPP
Noen ganger kan kroppen umiddelbart sette kurs og gå av sted, andre ganger må den først komme seg opp fra en liggende eller sittende stilling (mer om disse nedenfor). Dette kan i seg selv være en krevende øvelse, særlig ettersom diverse ledd og muskler med økende alder vil preges av en viss stivhet, samtidig som kroppen lett utvikler en viss generell vegring mot bevegelser, i alle fall mot de raske og plutselige endringer i kroppsstilling. Man skal gjerne tenke litt over saken og forberede seg mentalt før man eksempelvis reiser seg fra stolen for å lete etter lesebrillene, ta telefonen, sette over kaffen eller rusle til sengs for kvelden. Hvorvidt dette er en slags forsiktig forsmak på tilstanden «rigor mortis» kan diskuteres.
For å unngå overdreven gåing innenfor hjemmets mange rom og vegger, er det utviklet sinnrike og praktiske fjernkontroller som gjør at man kan betjene store deler av tilværelsen uten å bevege seg ut av godstolen.
Nå vi her bruker ordet «å gå» ligger det altså til grunn en betydning av en spesiell måte å bevege seg på, med oppreist kropp, et moderat tempo, rytmisk forflytning av underekstremitetene osv. Vi skal være oppmerksom på at bruk av ordet også impliserer at man er i bevegelse fra et eller annet, man går fra gård og grunn, går fra konseptene osv. Når man går fra ett sted, vil man gjerne komme til et annet, det vi kunne kalle målet. Her snakker vi altså om to begreper med diametralt motsatt betydning, og man skulle tro at det vil være muligheter for betydelig forvirring dersom man går surr i dem. Det viser seg imidlertid at man i erotisk litteratur ser ut til å bruke de to ordene som synonyme begreper; om man kommer eller går går ut på ett.
Ikke uten grunn har man innenfor den edle idrettsgrenen «Skiskyting» holdt seg til to grunnstillinger når deltakerne skal skyte på blink, noe som er en del, en ganske vesentlig sådan, av den konkurransen de deltar i; vi snakker om den stående og liggende skyting. Enkelt fortalt går dette ut på at deltakerne plasserer sin kropp stående (eller liggende) foran målskiver/blinker, som de skal forsøke å treffe ved å sikte på dem med sitt til dette formål medbragte gevær, og avfyre et nærmere angitt antall skudd. Dette er i seg selv ikke helt enkelt, siden det naturligvis vil være en god avstand mellom skytter og blink. Lettere blir det ikke når vi tar i betraktning at deltakerne («skiskytterne») på forhånd har løpt langt gjennom skogen på bakglatte og dårlig smurte ski, og at de av den grunn har unormalt høy puls og er lett skjelvende på hendene. Da kan det hende at den liggende stillingen er mest hensiktsmessig i den forstand at den gir best støtte til skjelvende overekstremiteter. Samtidig innebærer denne jordnære (eventuelt snønære) kroppsstilling at man både skal legge seg ned og reise seg opp, og at dette nødvendigvis må ta noen dyrebare sekunder. Her er det nemlig også snakk om å utføre øvelsen på kortest mulig tid. En mulig videreutvikling av skiskytingens edle sport kunne da være at man innfører skyting i bevegelse, altså noe mer i retning av det norske rekrutter får opplæring i når de avtjener sin verneplikt. Skiskytterne må da i tilfelle finne en grei løsning for transport eller oppbevaring av stavene, noe som ellers kan være problematisk når man skal betjene sitt gevær.
På samme måte som i skiskyting vil altså stående og liggende stilling være aktuelle også uten ski og gevær, når vi tenker oss at kroppen forholder seg i relativ ro. En tredje stilling må her nevnes, nemlig den sittende, som vel å merke dessverre hittil ikke har vært aktuell i skiskyting.
OG I MORGEN BLIR DET ENDA MER OM DETTE VIKTIGE TEMAET. HOLD UT!
Avsnitt #41 KROPPENS PLASSERNG I ROMMET / KROPPEN I BEGEVELSE
Kroppen er en tredimensjonal størrelse, og må derfor, på en eller annen måte, finne seg en god og hensiktsmessig plassering i det fysiske rom. Vi har sett ulike eksempler på at kroppen er som skapt for bevegelse, at den altså kan, ved egen hjelp, så å si, forflytte seg fra et sted til et annet, til et tredje, til et fjerde osv. Dette handler ikke bare om det fenomen som vi i historiebøkene finner omtalt som folkevandringene, her snakker vi om en form for en hverdagslig, stadig og hvileløs forflytning, fra rom til rom innendørs, eventuelt ute i åpent lende. Kroppen vil, for å oppnå dette, ta i bruk sine ulike deler, ikke bare for å bevege seg, men også for å holde oversikt over hvilke retninger som er aktuelle, hvor hindringene for bevegelse befinner seg osv. Samtidig kan den regulere fart og skifte retning der dette er formålstjenlig. Vi repeterer kort at det er underekstremitetene og øynene i et godt koordinert samarbeid, og med nesen som «kompassnål» og retningsmarkør, som er spesielt aktive i slike bevegelsesprosesser.
Det er uendelig mange bevegelsesvarianter å benytte seg av, alt etter behov. Varierende fart og skiftende retning er nevnt i forrige avsnitt. Dessuten er variasjonen når det gjelder stil og rytme imponerende. Dette siste fører til at det kan også ha en viss underholdningsverdi å studere andre individers mange merkelige måter å bevege seg på.
«Å GÅ» er et slags grunnbegrep når det gjelder kroppens forflytning i rommet, og betegner selve den koordinerte og mer eller mindre jevne og rytmiske plassering av den ene foten foran den andre, vekselvis med venstre og høyre fot annenhver gang. Dette er heldigvis ikke noe man skal behøve å tenke over mens man går. Har man først lært det, pleier det å sitte livet igjennom. Selve gå-bevegelsen blir nærmest automatisert. Likevel er, som nevnt, måtene gangen utføres på såpass mangfoldige at språket har sett seg nødt til å ta i bruk en rekke synonymer, som egentlig ikke er synonymer i ordet egentlige forstand, men heller betegnelser på gangarter, gå-stiler med hver sitt særpreg, og vi kunne kanskje si at måten en person går på, ofte kan beskrive noe dypt og grunnleggende om personens holdning til selve formålet med forflytningen. Hør bare på disse betegnelsene: å rusle, tusle, traske, subbe, labbe, vandre, skride. Og det finnes mange flere. Alle handler om å gå, men altså med ulik stil og grad av eleganse. Dette faktum er udødeliggjort av Monty Python i deres «Silly Walks»-sketsjer, men det skal ikke mer enn en liten rytmeforskyvning til, f.eks. «halting», gjerne forårsaket av en vond fot, før en persons gangart kan bli kommentert og vurdert. «Hinking» er her en mer leken og uformell måte å halte på, og benyttes gjerne av barn som ikke er så nøye på verken hvor de skal eller på hvilken måte de skal komme dit.
At det «å gå» ikke er utelukkende ukomplisert, fremkommer også i de ikke helt uvanlige, og til dels nokså dramatiske tilfeller der en person går på trynet eller en nærmere definert plan går i vasken. Man kan også oppleve at folk går i oppløsning eller går fra vettet. Det sier seg selv at vettet er noe man bør ha med seg, og at det kan bli fatalt om man f.eks. går fra det hjemme, særlig hvis man ikke helt husker hvor man har lagt det, og får problemer med å finne det igjen. Da er det mulig at man bør gå i seg selv, noe som ifølge Wesensteen er mye vanskeligere enn å gå i andre.
Et spesialtilfelle er det når det sies om en person at han gikk i graven. Ut fra rent medisinske kriterier skal det være ganske umulig å gå ved egen hjelp dersom man først har nådd det stadium der graven venter, nyspadd og innbydende. Da er det langt mer vanlig å bli båret til graven - men samtidig skal det være fullt mulig, og kanskje vel så morsomt, å gå igjen når man først er kommet så langt i karrieren.
I MORGEN: DEN STÅENDE/LIGGENDE/SITTENDE KROPP
Avsnitt #40 MÅLING AV KROPPSHØYDEN
Det er ellers en rekke måter å måle kroppshøyde på. Noen er av den mer formelle, akademiske typen, og benytter standardiserte måleenheter som våre egne meter og centimeter. Siden andre steder i verden er mer komfortable med andre enheter, kan man f.eks. høre at en engelskmann eksempelvis måler «five foot tree». Dette må dog ikke oppfattes slik at engelskmenn beveger seg på fem føtter. En slik oppfatning ville være en sterk overdrivelse og medføre vanvittige utgifter til skotøy, samt et påfallende behov for skomakere på de britiske øyer.
De ulike måleenheter har også festet seg i verdenslitteraturen, der Wergeland i «Vi ere en Nation vi med» på tidlig 1800-tall konstaterte at normal kroppshøyde var en alen, noe som tilsvarer 0,6275 meter («Vi smaa, en alen lange»). En viss nasjonal dvergvekst ser altså ut til rett og slett å ha gått over i løpet av et par sekler. Det viser seg jo, bl.a. ved måling av rekrutter til krigsvesenet, at befolkningens kroppshøyde over tid øker: Kropper er gjennomsnittlig vesentlig lengre i dag enn på Wergelands tid. Det er ikke godt å si hvordan dette vil stille seg om f.eks. ytterligere et par århundrer, når man tar i betraktning dagens standarder i boliger, klesplagg, biler osv, dersom kroppshøyden da vil komme til å ligge på 4-5 meter.
I idretten vil det ofte være snakk om måling av bl.a. tid og avstand, siden hele poenget med idrett er å være størst, først og best i de mange ulike sammenhenger. Derfor vil man også ty til diverse mindre definerte måleenheter, som båtlengde, hestehode og skritt. Når en sportskommentator forteller oss om en svømmer at hun «vendte en halv kroppslengde foran de andre» er det formodentlig denne aktuelle svømmerens egen kroppslengde dividert på 2 man snakker om. Siden også svømmere forekommer i en rekke forskjellige lengder, vil det være meningsløst å operere med en slags gjennomsnittslengde på slike. Det sier seg selv at dette er en metode man vanskelig kan benytte når man f.eks. skal handle klær.
En vesentlig mer uformell, men kanskje også mer praktisk måling av kroppshøyde, foreligger i det kjente uttrykket «å være lav i lortefallet». Det foreligger riktignok ikke noen autoritativ definisjon av lengden på 1 stk. lortefall, men det er lett å innse at lortefallets lengde, kombinert med lortens konsistens, kan medføre ulikt behov for rengjøring av omgivelsene etter at lorten faktisk har falt.
En del mennesker kan, ofte etter langvarig og iherdig innsats, pådra seg karakteristikken høy på pæra, et begrep som sier sørgelig lite om faktisk kroppshøyde, men som betegner en type sosial mistilpassethet som innebærer en noe nedlatende holdning overfor omverdenen, at man så å si befinner seg på et høyere nivå, hvorfra man, i overført betydning, ser ned på sine medmennesker. Dette oppfattes av mange som et stygt brudd på det sosialdemokratiske likhetsideal, og så underlig det enn kan høres: Det er (teoretisk) mulig at selv en dverg, altså en kortvokst person, kan være høy på pæra!
Det er ikke uvanlig at kropper gjennomgår en jevn vekst i høyde/lengde (for så vidt også i bredde) i løpet av sine første 15-20 år, for deretter å holde seg nokså stabil, i det minste i noen år, før en fremstår som «feit førtiåring». Det er også vanlig at kroppshøyden kan minske noe i høy alder. Dette kunne i og for seg uttrykkes i huskeregelen «Lav alder – høyere kropp, høy alder – lavere kropp!» Man kan som nevnt si noe om gjennomsnittlig høyde/lengde, men hva som er den ideelle kroppshøyde er derimot høyst uklart. I Middelalderen benyttet man riktignok både strekkbenker og diverse amputasjonsmetoder for å tilpasse en persons kroppshøyde, noe som særlig ble benyttet overfor kjettere eller forbryterske og gjenstridige individer, f.eks. når disse nektet å svare korrekt på myndighetenes spørsmål.
I MORGEN: KROPPEN I BEVEGELSE M.V.
Avsnitt #39 HØYDE OG VEKT
Alt som her er beskrevet kan nødvendigvis telles og måles, slik at vi bl.a. kan få et tilnærmet korrekt bilde av hvor mye plass den enkelte kropp opptar i verden. Noen steder har dette overhode ingen betydning, andre ganger er det høyst påkrevet, som for eksempel når man tar heis (elevator), passerer broer, tar plass i motorvogn etc, der største tillatte totalvekt er oppgitt. Ved passering av jernbaneunderganger eller lignende er det også nyttig å kaste et blikk på skiltet som oppgir anbefalt maksimalhøyde.
Det ligger altså i sakens natur at kropper forekommer i ulike fasonger og størrelser. Kroppshøyde er i denne sammenheng noe man bør være oppmerksom på: Noen individer er korte, til og med svært korte. Andre er tilsvarende lange, og for begge disse grupper kan det være aktuelt å satse på et yrke innen sirkusbransjen, der de vises frem mot betaling, utelukkende på grunn av sin ekstreme korthet eller høyde. Avbildning i Guinnes Book of Records ser også ut til å være høyst aktuelt. Begge deler (kort og lang kropp) har imidlertid sine klare fordeler og ulemper, og på en finurlig måte ser disse, altså fordelene og ulempene, ut til nærmest å utligne hverandre:
Den kortvokste (Vi vil konsekvent bruke dette uttrykket, siden de kortvokste selv ser ut til å ha en sterk motvilje mot å bli kalt dverger, selv om det er nettopp det de er) har, pga. sin kortvoksthet, en unik mulighet til å gjemme seg bort i store folkemengder eller andre steder, dersom det skulle være ønskelig. På den annen side vil hen ha store problemer med å låne bøker på de øverste hyllene på biblioteket, og vil sånn sett bli ekskludert fra store deler av verdenslitteraturen. For det ekstremt lange individ vil det forholde seg diametralt motsatt: Mulighetene til å gjemme seg bort er nærmest ikke-eksisterende, om man da ikke velger giraffavdelingen i zoologisk hage. På den annen side vil de øverste bokhyllene være piece-of-cake.
Kroppshøyden i en gitt folkegruppe, i likhet med en rekke andre kroppslige egenskaper, fordeler seg etter den såkalte «normalfordelingskurven» (Gauss-kurven), som i korthet kan forklares slik: Det er ganske få svært korte, og omtrent like mange, for ikke å si like få, svært lange individer i én og samme folkegruppe. Begge disse varianter kan vi med god samvittighet kalle «unormale», i den forstand at de utgjør klare mindretall. Det store flertallet har nemlig en kroppshøyde som ligger et sted midt imellom, og som nettopp i kraft av sin flertallsposisjon altså bør karakteriseres som «normal».
Det er kanskje Leonardo da Vinci som med sin kjente «Vitruviske mann» på seint 1400-tall (se illustrasjon) best har definert de korrekte relasjoner mellom kroppens ulike deler: «Fra hårfestet til hakespissen er en tidel av en manns lengde, fra hakespissen til toppen av hodet er en åttedel, fra brystet til hårfestet er en sjudel av hele mannen» osv. osv. Det ser m.a.o. ut til at høyt hårfeste ikke var noe aktuelt tema på Da Vinci’s tid.
Det som imidlertid alltid har vært og alltid vil være det store og avgjørende spørsmålet, uansett kroppshøyde, er at man ikke er høyere enn at man på en grei måte når ned til bakken. Begrepet bakkekontakt («jordnærhet») er drøftet grundig ovenfor.
I MORGEN SER VI NÆRMERE PÅ MÅLING AV KROPPSHØYDE
Avsnitt #38 HÅRSÅRHET M.V.
Hårsårhet er tidligere behandlet (under kapitlet om Føttene): Hvorvidt også skallede person kan være hårsåre er et spørsmål som stort sett bare har filosofisk interesse, og dermed bør man finne andre og minst like gode måter for å beskrive en hårløs persons nærtagenhet. Det samme gjelder for det kjente uttrykket, som gjerne uttaltes med stort engasjement og innlevelse: «Dette er hårreisende!» men som altså slett ikke bør benyttes av skallede personer. Det ville nemlig bare skape forvirring, men dette har vi jo drøftet tidligere. (jfr. Avsnitt #8)
En annen ting som hårsåre personer bør merke seg, er at deres mulighet til å «løfte seg selv etter håret» kan være noe begrenset, eller at det naturlig nok vil medføre en viss smerte. Her vil det også være greiest å velge heis eller trapp, eventuelt en stige, for å komme seg opp i høyden.
Når håret så å si tyter ut av ansiktet, dette vil særlig gjelde for herrer og i noen grad også hos eldre damer, snakker vi om skjegg. Dette kan i prinsippet fjernes, som all annen hårvekst, men for herrene vil skjegget være et klart definerende tegn på modenhet og manndom, og allerede for vikingene, som vel neppe var utstyrt med avansert utstyr for den daglige barbering, var det ikke spesielt flatterende å bli omtalt som «ein skjegglaus mann». Vi minner også om at selv Den Hellige Skrift forteller om hvordan kjempen Samson mistet all sin manndoms kraft etter et, riktignok ufrivillig, besøk hos barbereren. Dette har nok også inspirert den norske heltekongen Harald Hårfagre (850-933), som nektet å gå til frisøren før han hadde avsluttet sitt prosjekt med å samle Norge til ett rike. I vår tids mange politiske debatter om sammenslåing av kommuner eller fylker ser dette poenget ut til å være sørgelig glemt.
Det man uansett skal være oppmerksom på dersom man velger å la sitt skjegg gro fritt, og altså avstår fra barbering, enten det skjer på prinsipielt grunnlag eller av ren latskap, er at man ikke bør blir sittende med det, altså skjegget, i postkassen. Riktignok vil dette på sikt kunne sies å være mindre aktuelt, tatt i betraktning den kontinuerlige overgang til å bruke elektroniske postløsninger som vi nå ser i samfunnet, samtidig som Postvesenet også har redusert postombæringen dramatisk.
Et annet sted man bør unngå å plassere sin hårpryd, er i suppen. Ikke minst det å «være et hår i suppen» kan medføre et anstrengt forhold til ens medborgere. Dette er en generell observasjon, og det sies ingenting om spesielle hårtyper eller supper.
Hår vil som nevnt vokse på de fleste kroppsdeler, i større eller mindre grad. Her kan man velge om det skal få vokse fritt, eller om man vil fjerne det med ulike former for klipping, skraping, napping m.v. Hår i ørene og nesen vil f.eks. lett få vanskelige vekstforhold ved at de stadighet vil oppleve å bli ryddet bort. «Hår på brøstet» er nok derimot, i det minste blant herrer, ansett som nok et tegn på manndom og styrke, og dermed heller ikke i samme grad utsatt for barbering. Det vil i alle fall være et poeng at man holder et visst nivå på hårveksten, siden det i flere miljøer og sosiale sammenhenger stilles krav til en viss konformitet når det gjelder graden av frittvoksende hår.
De på kroppen hårbevokste områder blir gjerne utsatt for enda et artig fenomen, nemlig flass: Nå sies det jo, som et generelt faktum, at huden hele tiden skiftes ut, ved at hudceller dør og faller av, mens nye celler dannes og overtar. Det ser likevel ut til at noen skifter sine hudceller oftere enn andre, og at utskiftning særlig skjer i hodehuden. Dette framstår ofte som et dekorativt og interessant lag snø-lignende melisdryss på vedkommende persons skuldre, noe som lettere kommer til sin rett ved bruk av fargede, helst sorte, skjorter og jakker.
I MORGEN DRØFTER VI KROPPENS HØYDE OG VEKT
Avsnitt #37 HÅR OG SKJEGG
Vi har tidligere nevnt håret, et fenomen som på mange måter tilsvarer pelsen hos flere av våre medpattedyr. Selv om hår kan finnes på de fleste kroppsdeler, til og med på tærne, vil det være aller øverst på hodet at huden i større grad er dekket av relativt tykk og tett hårvekst. «Dekket» kan for øvrig være noe misvisende, siden håret har en tendens til å tynnes ut og falle av, noe som gjerne (særlig for herrene) faller sammen med at huden skrukkes ved stigende alder. Det er nemlig slik, i likhet med det vi observerte når det gjelder tennene, at første og siste fase av et lengre liv gjerne er (relativt) hårfritt.
Et modent herrehode med blank isse er slett ikke noe uvanlig syn, men det kan naturligvis være en skremmende opplevelse for en yngling å se månen stige opp over sin egen skalle. Nå finnes det kledelige parykker i ulike materialer, størrelser og utforminger som kan dekke over hårløse flekker. Det kan imidlertid se ut til at disse kan være noe kompliserte å ta på seg, siden mange herrer tydeligvis bærer dem bak/fram. For mange, som synes at det er litt i overkant dramatisk å gå til innkjøp av parykk, har dette latt seg kompensere ved å anlegge en praktisk hentesveis, der man, som navnet antyder, henter hår fra et annet sted på hodet, gjerne fra nakken eller den ene tinningen, og danderer det pent over den eller de hårløse flekker på toppen. Det ville være vesentlig mindre praktisk, og det anbefales ikke, å hente hår fra andre kroppsdeler, som helt nede fra ryggen eller brystet, selv om hårveksten på disse stedene skulle være upåklagelig. Diverse hårprodukter er utviklet for å holde hentesveisen på plass. Ikke desto mindre bør man være spesielt oppmerksom på at det kan oppstå problemer i forbindelse med plutselige kastevinder eller ved oppstigning fra svømmebasseng o.l.
Hår kan forekomme i et bredt utvalg farger og lengder, det kan være tykt eller tynt, krøllete eller slett. Dessuten kan det både forkortes (klippes) eller forlenges, og man kan skifte mellom alle regnbuens farger. Dette vil i stor grad variere i henhold til den til enhver tid gjeldende mote, men man kan også om ønskelig veksle på frisyren ut fra varierende humør, sinnsstemning m.v. Håret er dermed den kroppsdel som man lettest kan styre som man selv vil, uten alvorlige kirurgiske inngrep. Selv om det finnes profesjonell hjelp å få fra frisører, en bransje i stadig (hår)vekst, er det også store muligheter for egenhendig og ufaglært inngripen, det som gjerne betegnes som skamklipping av eget hår. Ved denne til dels dramatiske form for håramputasjon kan det imidlertid være en trøst at hår, i likhet med neglene, gjerne vokser ut igjen.
Tradisjonelt har også observasjon av håret vært en grei metode for å indentifisere en persons kjønn, ved at kvinner og menn gjerne har båret ulike og nokså kjønsspesifikke frisyrer. Her har det ofte handlet om at kvinner og menn bruker ulik mengde tid for å klargjøre sitt hår i forkant av opptreden i sosiale sammenhenger. Dette understrekes videre ved en rekke undersøkelser som sier at håret har stor betydning for å gi særpreg til det hodet det gror på, og at det er sammenheng, korrelasjon mellom f.eks. en persons frisyre og (den samme persons) kulturelle preferanser. Dette kan vi muligens ane betydningen av ved å studere bilder av heavy metal-artister, og deres frisyrer, og sammenligne disse med artister innenfor country and westernsjangeren.
For herrene har det tradisjonelt vært to alternative frisyrer som er blitt sett på som et spesielt tegn på styrke og mandighet: Den ene er den kraftige, tette og robuste manken. Når denne av naturlige grunner ikke lar seg fremskaffe eller opprettholde, og man står der med en tynt bevokst og pjuskete skalle, har moderne herrer gått til den annen ytterlighet, og skjært av seg alt håret. Denne frisyren blir nemlig også sett på som et symbol på rå kraft, besluttsomhet og mannlig styrke. Derfor vil man i en forsamling relativt yngre herrer se stadig flere som velger bort håret og prioriterer skallen som sitt personlighetsdefinerende trekk.
Samtidig er det ikke uvanlig å kompensere for manglende hårvekst på toppen ved kraftig kinnskjegg («koteletter») eller helskjegg. Innenfor hipsterismen er det siste nærmest et krav, uavhengig av øvrig hårvekst.
I MORGEN: HÅRSÅRHET, SKJEGGLAUSE MENN m.m.
Avsnitt #36 VI SER PÅ ØYNENE
Foran på hodet, på hver side av nesen (se ovenfor) er øynene en viktig del av kroppens apparat for å orientere seg i rommet og i virkeligheten for øvrig. Øynene fungerer som to videokameraer som til enhver tid er stilt i opptaksmodus. De må oppfattes som relativt passive observatører, men deres observasjoner blir bearbeidet innvortes, og det kan bli gitt beskjeder f.eks. til ekstremitetene, gjerne om at disse skal sette seg i bevegelse. Øynenes observasjoner kan også lagres i form av minnebilder i store mengder, og utgjør på denne måten viktige brikker i kroppens/individets erfaringsgrunnlag.
For dem som har særlig interesse av å styrke sitt visuelle apparat, anbefales å gå til anskaffelse av «Argusøyne». Nå har vi tidligere nevnt, i forbindelse med vår omtale av nese og ører, at disse kroppsdeler også gir mulighet til å plassere sine briller på en grei måte. Disse, altså brillene, er apparater som på kunstig vis tilfører kroppen noe av det samme som argusøynene, men som primært har i oppgave å gi den som bærer dem et noe mer intellektuelt og fornemt utseende. For ytterligere å øke effekten av dette, kan man benytte briller med mørke glass, altså det vi betegner som solbriller, men som til tross for sitt navn kan bæres i allslags vær, og også innendørs. Solbriller gir store muligheter for å observere ulike objekter uten at noen kan se hva eller hvem man ser på, og dermed kan man, uten at det får alvorlige konsekvenser, gå over til å glo, glane eller stirre når det å bare «se» ikke er tilfredsstillende. Ikke minst signaliserer solbriller en viss tilbaketrukket mystikk og interesse for rytmisk musikk, særlig jazz og blues.
De fleste vil nok ønske at begge øynene er gode, altså funksjonelle. Likevel er det slett ikke uvanlig av man kan ha et spesielt «godt øye», og da gjerne til en annen person (hvordan man nå tenker seg dette). Dermed er det ikke sagt noe om hvorvidt det andre øyet er dårlig, altså til den samme personen. I denne sammenheng benyttes ofte «øyelokkene» til «blunking», fortrinnsvis på den måten at det ENE øyet lukkes og åpnes (annenhver gang). (NB: Det advares mot samtidig plystring, noe som lett vil føre til påtale for trakasserende oppførsel) Det er et poeng her at man kun blunker med ett øye av gangen. En atferd med parallellblunking på begge øynene samtidig vil bli ansett som underlig, og eventuelt gi helt andre signaler. Alt dette er eksempler på hvor komplisert det kan være å ha oversikt, for ikke å si kontroll over kroppens mange deler.
Man vil muligens kjenne til idéen om et «indre øye». Dette organ, som altså forkommer i bare ett eksemplar, er, som navnet sier, plassert på innsiden, og vil derfor ha svært begrenset utsyn. Det vil av samme grunn være vanskelig å benytte briller dersom det indre øyets funksjon skulle svekkes.
Øynene vil kontinuerlig, så lenge individet er i våken tilstand, motta et virvar av stimuli. Dersom man ønsker en pause fra alt dette, anbefales å benytte de dertil meget egnede øyelokkene, som også er nevnt ovenfor i forbindelse med «blunking». Kombinert med de tidligere omtalte «øreklokkene» kan de gi en relativt rolig og avslappet virkelighetsflukt, fullstendig fri for ekle bivirkninger.
I MORGEN UNDERSØKER VI HÅRVEKSTEN PÅ (UTSIDEN AV) HODET
Avsnitt #35 MER OM ØRENE
I vårt moderne, hektiske samfunn ser vi stadig at mennesker har ulike elektroniske komponenter stappet inn i eller hengende ut av ørene. Når man stapper mikrohøyttalere inn i øregangene vil nok hensikten primært være å tilføre kroppen lyd. Dessuten oppnår man å stenge verdens støy og spetakkel ute. Her kan man selvsagt også benytte større og mer dominerende øreklokker, som kan leveres både uten og med musikk. Typen uten musikk kalles hørselsvern, og har altså til hensikt å beskytte hørselen. Varianten med musikk er på den annen side en ofte benyttet metode for på sikt å få redusert sin hørsel, samtidig som man gir inntrykk av å være svært kvalitetsbevisst mht. valg av (dyrt) elektronisk utstyr.
Kombinert med å lukke øynene (se nedenfor) kan bruk av slikt utstyr i alle fall være en interessant måte å gjøre seg selv utilgjengelig på, eventuelt å kunne konsentrere seg om en indre virkelighet, lytte til musikk eller et radiokåseri, samt drømme seg vekk. Man må bare ikke glemme at man dermed setter seg selv i en tilstand som er relativt asosial, og som heller ikke er anbefalt benyttet ute i trafikken. Dette bør altså av sikkerhetsmessige hensyn begrenses til situasjoner når kroppen for øvrig holdes i ro, altså ikke i bevegelse.
Vi har tidligere kommentert det faktum at en rekke kroppsdeler forekommer i to eksemplarer. Dette gjelder som kjent også ørene. Likevel er det, med bakgrunn i Bob Dylans udødelige problemstilling «How many ears must one man have?», fremmet spørsmål om nettopp dette: Finnes det noen øvre grense mht. antall ører? All erfaring tilsier at det korrekte antall er to. Samtidig tenker man seg muligheten for å høre så meget bedre om man hadde flere ører. Nå har litteraturforskere også kommentert at Dylans poeng kanskje ikke var antall ører i og for seg, men et spørsmål om hvorvidt man faktisk bruker de to (ørene) man har til å høre med. Det er nemlig ikke selvsagt at så skjer. Her gjør vi oppmerksom på det som kan sies å gjelde for store deler av sanseapparatet, nemlig den selektive sansing, som går ut på at man har mulighet til å se, høre, føle det man selv vil. Her benytter man et eget filter som tar bort uønskede inntrykk. Virkeligheten blir så mye enklere å forhode seg til på denne måten, og dette er ikke minst vanlig i forbindelse med rettssaker, der både vitner og tiltalte slett ikke har sett, hørt eller på annen måte oppfattet det som har skjedd. At de heller ikke husker er nok et annet uttrykk for det samme, et fenomen som er blitt karakterisert som «selektiv gløymsle».
Sist, men slett ikke minst, er ørene særdeles nyttige i vår oppjagede tid, hvor vi stadig står i fare for å gå surr i alle våre mange gjøremål, glemme avtaler osv. Det man bør gjøre er nemlig å «notere seg bak øret» alt man skal huske. Det sier seg selv at personer med store ører dermed har en klar fordel, eller omvendt, at småørede mennesker faktisk har dårlig hukommelse.
I gamle dager var ører også et betalingsmiddel, altså ikke slik å forstå at man betalte med ørebrusk i løs vekt, men ved at det fantes mynter som av en eller annen grunn ble betegnet som ører. Ørene var gjerne utført i et noe simplere metall eller mindre av størrelse enn de mer verdifulle kronene, men de ulike valørene var til gjengjeld pyntet med en rekke kjente og kjære dyr, som elg, ekorn, orrhane, bie, fugl eller hund, i tillegg til den evinnelige riksløven med sin øks hevet. I vår moderne tid finnes slike ører bare i digital form, på den måten at prisene (f.eks. kr.19,95) gjerne rundes av oppover til nærmeste krone (kr.20.00) når vi betaler kontant. Når vi derimot betaler med kort kan vi spare noen få øre fordi det er det eksakte beløpet som trekkes fra kontoen. Legg for øvrig merke til at mens kroppens to ører bøyes i flertall på regulært vis, er det vanlig å si flere øre, altså i en slags ubøyd form, når vi snakker om disse myntene som altså ikke lenger finnes.
Ørenes betydning ligger ikke bare i ørene selv, men som uttrykket «Hva har’u mellom øra?» antyder, er området mellom ørene grunnleggende for plassering av sentrale kroppslige styringsfunksjoner. Dersom man er «helt tom i huet», at man altså «ikke har noe mellom øra», skulle det altså være mulig å skimte dagslyset på den andre siden dersom man kikker inn i et individs øregang fra den ene siden (eller omvendt).
Hvis man trenger medisinsk hjelp til ørene, er det fornuftig å oppsøke en øre/nese/hals-spesialist. At det er en sammenheng mellom nese og hals, så å si en åpen passasje, burde være alminnelig kjent. Hvorvidt det er noen like klar forbindelse mellom ørene og nese/hals virker mer merkelig, men vi skal for så vidt bare være glade for at ørevoksen da heller ikke kan renne nedover i systemet.
I MORGEN SKAL VI (endelig) SE PÅ ØYNENE. (Eller heller «se med»?)
Avsnitt #34 ØRENE
Vi er alle klar over at «små gryter har også ører», så det er vel på sin plass å presisere at det i denne sammenheng ikke skal handle om ymse kjøkkenutstyr, men at det utelukkende vil være tale om det menneskelige øre. Det vi først og fremst legger merke til, er «det ytre øre», ørebrusken. Disse, for det er jo to av dem, en brusk på hver side av hodet, er tilsynelatende bare til pynt, men har ikke minst, som nevnt ovenfor, en viktig funksjon som et sekundært synsorgan: For de svaksynte blant oss er det avgjørende å benytte ørebruskene (samt nesen) som et godt feste for brillene. Ørebruskene danner dessuten inngang til en rekke spennende saker og ting i «det indre øret» som altså befinner seg inne i hodet. Her finner vi et virvar av biter som betegnes med begreper fra både musikkvitenskap, hestesport og smedkunst. Også den nevne ørebrusken har en form som kan virke rotete og tilfeldig, men som skal være gunstig for å fange opp lydbølger som skvalper omkring i rommet.
En grensefenomen mellom det ytre og det indre øret er produksjonen av ørevoks. Det foregår flere artige produksjonsprosesser inne i kroppen, der produktet tvinger seg ut, ut i friluft, så å si av egen kraft. Når det gjelder produksjonen av ørevoks, som går for seg langt inne i øregangene, virker det derimot som at avleveringen av produktet ikke går helt av seg selv. Voksen hoper seg nærmest opp der inne i dypet et sted, den kan i verste fall tette igjen hele øregangen slik at lydbølgene hindres i å passere, og at hørselen derfor reduseres kraftig. Det er da at mange i dyp desperasjon går løs på sine øreganger med mer eller mindre skarpe gjenstander som vattpinner, fyrstikker, kulepenner, spiker eller hva man måtte ha for hånden. Dette vil i de fleste tilfeller bare virke til å stappe elendigheten enda lenger inn mot trommehinnen, slik at hørselen blir ytterligere nedsatt. Alternativt, og mye mer effektivt er å fylle øregangene med en voksoppløsende olje, korke ørene godt så oljen ikke renner ut, og la det hele hvile et par ukers tid før man tar ut korkene og høytrykkspyler øregangene. Dersom man etter dette er i stand til å høre fuglesang om våren, har behandlingen sannsynligvis vært vellykket. Kan man dessuten høre gresshoppene spille, skal man ikke ta seg bryet med å søke om støtte til innkjøp av høreapparat.
I tillegg til å ha en praktisk funksjon som nevnt ovenfor, brukes ørene, altså ørebruskene, gjerne som et feste for ulike juveler, såkalt ørepynt. Disse festes hovedsakelig på to måter: enten ved en enkel klype/klemme som gjerne festes på øreflippen, eller ved at man borer et dertil egnet hull i den samme flipp. Juveler som bæres i øret på denne måten, kalles ofte øredobber. Hensikten med slik pynt må være å tiltrekke seg oppmerksomhet, og da sier det seg selv at jo større, mer fargerik eller spektakulær ørepynten er, desto større blir også den oppnådde oppmerksomhet. Det kan likevel være lurt å ta i betraktning at vekten av slike pyntegjenstander ikke bør føre til at øreflippen forstrekker seg i en slik grad at det blir plagsomt.
Ørepyntens funksjon som oppmerksomhetsvekker (altså «-vekker», ikke «-svekker») er slett ikke et enestående fenomen i naturen: Allerede for mange år siden fant blomstene ut at det var lurt å pynte seg med store, fargerike kronblader, for på den måten å tiltrekke seg bier o.a. insekter som spiller en aktiv og avgjørende rolle i bestøvning av de samme blomster. Hvorvidt bruk av spektakulær ørepynt har en lignende virkning når det gjelder å tiltrekke seg bestøvningsdyktige og -villige hann-kropper på en slik måte at det får betydning for artens opprettholdelse, er ikke godt nok dokumentert. Det vi imidlertid kan fastslå med stor grad av sikkerhet, er at det stadig gjøres frenetiske og kreative forsøk på å oppnå oppmerksomhet på denne måten.
ØRENE ER OGSÅ TEMAET I MORGEN. FØLG MED!
Avsnitt #33 - KORONA-EXTRA !!!
Som man tidligere har informert om, er denne teksten i det store og hele en del år gammel, og altså slett ikke nyskrevet. Det er et sterkt ønske om at den likevel, til tross for dette, kan ha en viss aktualitet. Enkelte avsnitt er imidlertid føyet til, inspirert av dagens situasjon, så som dette:
Munnen har som kjent, utenom sine rent verbale og fordøyelsesmessige aktiviteter, og særlig sammen med øynene (se nedenfor, altså nedenfor i teksten! Vi er naturligvis klar over at øynene er plassert OVENFOR munnen) den utmerkede egenskap å kunne kommunisere eller avsløre individets humør, sinnsstemning, innstilling overfor andre individer etc. Dette skjer ved et komplisert samspill mellom ulike muskler i ansiktet, og uttrykkes f.eks. gjennom «smilet». Dette kan riktignok være rimelig stivt, noe som riktignok ikke har relevans for det som her skal poengteres: Etter at vi nå har gitt utførlige omtaler av nese og munn, vil vi nemlig ikke unnlate å påpeke at disse kroppsdeler, nå for tiden, mens pesten herjer, bør tildekkes med s.k. «munnbind». Nese og munn har nemlig den stygge uvanen at de avgir dråpesmitte, noe som kan være til stor sjenanse for omgivelsene. At dette skjer ved utagerende og sterk hosting og/eller nysing er nå én ting. Selv ved normal inn- og utpust passerer viruskontaminert luft gjennom de nevnte kroppsåpninger, og siden det å avstå fra pusting er et vel drastisk tiltak, har man altså anbefalt eller endog påbudt å filtrere luften gjennom masker. Saken er imidlertid, at disse, altså maskene, samtidig har den artige funksjon at de effektivt skjuler eventuelle smil e.a. ansiktsuttrykk, slik at man har mulighet for å fremstå som uttrykksløs og mystisk. Dette kan naturligvis i en del sammenhenger være ønskelig, men man bør da huske at øynene også med fordel kan tildekkes («bind for øynene», eventuelt store og spesielt mørke solbriller) slik at ikke engang et skjelmsk (eller stivt) smil skal unnslippe den veien. Da vil man også vesentlig lettere kunne passere inkognito i det offentlige rom, altså uten å bli gjenkjent.
Noen egen nesemaske er så langt ikke lansert. Nesen får vær så god dele maske med munnen.
I MORGEN SKAL DET HANDLE OM ØRENE!
Avsnitt #32 MER OM MUNN OG TENNER
Mennesker blir født uten tenner, og man får først ved toårsalderen på plass et komplett sett forsøkstenner, de såkalte melketennene. Om dette navnet har sammenheng med tennenes melkehvite farge eller spebarns noe ensidige kosthold, er uklart. De faller i alle fall ut av seg selv etter hvert, riktignok mot en økonomisk kompensasjon finansiert av foreldre og besteforeldre, og administrert av «tannfeen». Det kan virke som inflasjonen også her har hatt sin virkning, siden felte tenner på 1950-tallet ble belønnet med (i beste fall) 1 krone, noe som neppe ville blitt godtatt av dagens unge.
De nye tennene, som etter hvert gror på plass, er noe mer robuste og beregnet på å vare vesentlig lengre enn melketennene. Det er likevel ikke uvanlig at enkelttenner kan forsvinne som et resultat av håndgemeng o.l, eller at de må fjernes pga. råte o.a. skader. Dyktige tannleger kan da montere gode reserveløsninger i porselen, men det ligger fortsatt en del prestisje i å kunne gå i graven (Rettere sagt: bli båret) med alle sine tenner i behold.
Tennene spiller også en rolle ved inntak av mat, der de bidrar med å knuse og rive den pent anrettede maten i biter, en i ordets egentlige forstand svært nedbrytende virksomhet, og videre male maten opp til en grøtaktig masse som gjør den lettere å svelge.
Dersom man ønsker å signalisere på en tydelig måte at en samtalepartner ikke bare bør dempe, men helst helt og fullt innstille sin talende virksomhet, kan man på høflig og vennlig vis be vedkommende om å «holde kjeft». Her vil «kjeft» være nokså synonymt med «munn», men også med en klar nyanseforskjell. Erfaring viser nemlig at en slik oppfordring gjerne virker mot sin hensikt, på den måten at intensiteten og volumet i samtalen tvert imot tar seg opp mot nye høyder. Det er ikke uvanlig at det dermed også kan oppstå ulike grader av grov munnbruk, såkalt munnhuggeri, som vel burde tilsvare en real omgang håndgemeng, men altså uten bruk av hendene. At munnhuggeri og håndgemeng også svært gjerne kan kombineres, er en annen sak.
Vise menn skal ha uttrykt at «det hjertet er fullt av, renner munnen over med». Selv om vi så langt i denne utredningen ikke har gått nærmere inn på hjertet og andre indre organer, vil nok de fleste som ligger på selv et middels kunnskapsnivå allerede nå vite at hjertet er fullt av blod. Dersom dette, altså blodet, i større mengder skulle være i bevegelse ut av munnen, bør man absolutt og straks oppsøke lege.
Her må vi også nevne at det blant fagfolk er høyst ulike meninger om hvor munnen, som taleorgan betraktet, faktisk henter sin tale fra. Det blir ofte sett som et ideal at talen skal komme nettopp fra hjertet, mens mange vil mene at man, i det minste av og til, også bør tale «rett fra levra», altså leveren. Dette organ er jo ellers mest kjent for sin evne til å skrumpe, samt som råvare for postei. Hva det er ved leveren som gjør den spesielt talefør, er uklart. Om det lar seg gjøre å tale fra andre indre organer, som nyrer, milt og bukspyttkjertel, er heller ikke undersøkt grundig nok.
Siden munnen spiller en ikke ubetydelig rolle i kroppens inntak av fast og flytende føde, vil man gjerne snakke om en munnfull mat. Vær bare oppmerksom på at dette slett ikke er noen eksakt og presis måleenhet. For en person som er «stor i kjeften» vil naturlig nok «en munnfull» være mer omfattende enn for et mer beskjedent individ. Det samme kan gjerne sies om en håndfull.
I MORGEN: EN SÆDELES AKTUELL SPESIALUTGAVE TILPASSET PESTEN
Avsnitt #31 Munnen
Vi har tidligere påpekt at flere kroppsdeler forekommer i to eksemplarer. Dette gjelder ikke minst flere par med hull i hodet. Når det gjelder munnen derimot, og for så vidt også nesen, som riktignok har sine to hull, som nevnt, er man gjerne bare utstyrt med ett enkelt eksemplar, altså kun én munn. Dette kan på den ene siden være svært upraktisk, siden det vanskeliggjør to funksjoner som man ofte, i en ivrig og oppglødd tilstand, kan ha behov for å utføre samtidig, nemlig å ta til seg føde (spise, drikke) og å delta i intelligent samtale. Det viser seg at noen mestrer, eller forsøker å mestre en viss form for multitasking på dette området, men med et noe usikkert resultat når det gjelder å bli forstått og oppfattet av sine omgivelser. På den annen side ville flere sett munner sikkert også medføre et vesentlig større konsum mat og drikke, noe kroppens fordøyelsesapparat neppe er dimensjonert for, uten at dette nødvendigvis ville virke dempende på teletrengtheten.
Interessant er det likevel å legge merke til, altså til tross for at vi må nøye oss med én munn, greit plassert under nesen, med ditto innhold og naturlig nok også kun én tunge, at det slett ikke er uvanlig å snakke med ikke mindre enn to tunger. Dette er en ferdighet som kan oppøves, og som må sies å innebære en særdeles effektiv utnyttelse av taleorganene.
Tungen er for øvrig festet og holdt på plass av tungebåndet. Har man behov får å rekke tunge til noen, en handling man ellers ikke bør overdrive, eller å tale fritt om saker som ligger en på hjertet, bør en på forhånd løsne litt på tungebåndet. Dette kan eksempelvis gjøres med en moderat tilførsel av alkohol.
Ved siden av øynene/blikket er det kanskje munnen man først legger merke til når man møter et nytt ansikt. Nå kan nok nesen også være ganske spektakulær, men den står jo bare der og forholder seg nokså passivt til situasjonen. Munnen og leppene derimot er hos mange individer i stadig bevegelse. Betraktet fra utsiden fremstår munnen nemlig som et hull omgitt av to stk. lepper. I vår streben etter å unngå betegnelser m.v. som kan virke nedverdigende eller krenkende, og som vi nå har gjort oppmerksom på til det kjedsommelige, vil vi også her ta avstand fra de tradisjonelle og sterkt hierarkiske termene «over- og underleppe», og heller gå for den mer moderne varianten som også er mer i pakt med vår tids idealer om likestilling, nemlig «overleppe» og «assisterende overleppe».
Det har lenge vært tradisjon for at mange kvinner maler sine lepper i festlige farger, gjerne nyanser av rødt, med en dertil egnet stift, leppestiften. Hva hensikten med dette skal være, er høyst uklart. Naturligvis vil en slik markering av munnen være til stor hjelp under ethvert måltid, dersom man er fokusert på at maten skal puttes inn nettopp her, i det rødmarkerte hullet i ansiktets nedkant. Problemet er bare at man selv ikke kan se verken fargen eller leppene med sine egne øyne, med mindre man benytter et speil. Ellers ser det ut til at listige og utspekulerte kvinner med nymalte lepper har stor moro av å sette røde leppeavtrykk på menns skjortekraver, ører, nakker m.v. i festlig samvær – noe som eventuelt kan forårsake forlegenhet og store forklaringsproblemer.
Det er ellers naturlig på dette punkt i fremstillingen å minne om hva som ble sagt ovenfor om ørepyntens betydning. Fargerike lepper vil åpenbart kunne ha en lignende funksjon.
Når man bretter leppene til side åpenbares to rader med skarpe, velpleide og nypussede tenner. Deres viktigste oppgave er å flekkes, man «flekker tenner» for å markere seg overfor presumptivt konkurrerende individer: Ved å flekke tenner søker man å verne om flokken, sette seg i respekt hos andre individer og anmode dem om å holde seg på en respektfull avstand. Så skal man også merke seg at det ikke er spesielt respekt- og fryktinngytende på bli beskylt for å være tannløs. Alt dette handler om et utviklingshistorisk fenomen som mennesket har arvet etter sine firbente artsfrender, som f.eks. ulven, og som det har vært praktisk å beholde, selv om man som kjent allerede for mange år siden, i motsetning til ulven, gikk over til å reise seg opp og gå på to bein (bakbeina).
Tennene er av fasong nokså ensartede fra person til person, men det er heldigvis en viss variasjon i hvordan de vokser: Mens noen er utstyrt med en relativt jevn og kjedelig rekke av tenner, kan andre tanngarder gi et mer viltvoksende og spontant rotete inntrykk. Enkelte fortenner kan bæres på tørk, noe som gjør at de alltid er lett tilgjengelig både for flekking og tygging (som vi kommet tilbake til nedenfor). I ensrettingens navn blir det riktignok gjort alvorlige forsøk på å rydde opp i slike kaotiske tilstander ved at unge munner spennes opp med store mengder ståltråd som over tid er ment å få tennene på korrekt plass.
ER NÅ ALT SAGT OM MUNNEN? OVERHODET IKKE! MER I MORGEN.
Avsnitt # 30 MER OM NESEN
Nesen stikker seg stadig fram, på samme måte som det mannlige kloakkorgan, jfr omtale ovenfor, og er dermed svært utsatt for ulike angrep, såkalte nesestyvere. Boksere vil ha førstehåndskjennskap til dette, og bærer gjerne en nese som er preget av ett eller flere brudd etter slik behandling.
I denne forbindelse må vi nevne et par interessante uttrykk, som begge betegner slike angrep, men som vel kan virke forvirrende siden det refereres til ulike deler av hodet. Betydningen kan imidlertid være omtrent hipp som happ: «Å få seg en på snørra» minner om situasjonen ovenfor, og refererer helt klart til nesa som kilde til snørr, noe som gjerne også kan innebære utgytelse av neseblod (se ovenfor). Dette, «å få seg en på snørra» er tilnærmet synonymt med «å få seg en på trynet», selv om det metaforiske innhold her bringer tanken hen på vår gode venn i dyreriket, grisen, hvis nese kan sies å ha en noe annen utforming, men stort sett samme funksjon.
Så kan det på den annen side snakkes om «å få seg en på tygga». Selv om det her refereres til et noe lavereliggende område på hodet, partiet rundt munnen, her nevnt for sin sentrale rolle i øverste ende av fordøyelsesprosessen, tyggingen, vil nok de fleste oppleve dette som nokså synonymt med «snørra» eller «trynet» ovenfor. Om man velger trynet, snørra eller tygga når man skal forklare seg ved blodig hjemkomst fra festlig selskap i en sen nattetime, blir nok mest en smakssak. Forskjellen ligger nok i at dette siste, tygga, gjerne kan medføre en betydelig regning fra tannlegen. Det anbefales å regulere sin atferd slik at alt dette unngås.
I en noe mer moderat versjon av det samme snakker vi om å bli «tatt ved nesen», som ikke nødvendigvis betyr at noen ved f.eks. håndspåleggelse eller svingslag har krenket intimsonen i neseregionen, men gjerne at man på en eller annen måte har latt seg lure. Uttrykket å «peke nese» til noen vil gjerne handle om å påpeke at vedkommende er i ferd med å bli «tatt ved nesen», eller «tatt med buksene nede», altså i en noe overført (eller bokstavelig) betydning avkledd situasjon. Dette fenomenet er tidligere behandlet i forbindelse med hudens evne til å rødme. (Om man derimot skulle bli tatt «med buksene oppe» bør man være forberedt på at dette er en på alle måter vesentlig mer strevsom øvelse.)
Når vi nå beveger oss i et området av hodet som er noe uklart avgrenset, men som grovt sett kan sies å ligge på fremsiden, nemlig «ansiktet», bør vi også, i forlengelsen av det som er sagt ovenfor om «snørra», «tygga» osv, nevne «fleisen». Denne kroppsdelen er heller ikke helt lett å gi en eksakt plassering, men når det er snakk om at man får et eller annet «slengt midt i fleisen» vil nok en vanlig forståelse være at vi befinner oss i eller omkring neseregionen.
Det spesielle med nesen er ellers at den er et organ med mange og ulike funksjoner. Det tør være kjent at nesen er viktig for luktesansen. Dessuten er den, i tillegg til munnen, som vi kommer tilbake til, et ikke ubetydelig taleorgan. Når nesen brukes til tale, snakker man så å si gjennom nesen, med såkalt nasal stemme, noe som kan tolkes i forskjellige retninger: Nasal stemme kan være et tegn på en svak velum, men kan også være et resultat av en lærd tale-variasjon, mens en annen kilde til og med hevder at en slik stemme signaliserer ondskap og moralsk likegyldighet. Når også en ung mann skriver til en legespalte på nettet at «Jeg heter Mads, og blir ofte kalt for Bads, fordi det høres ut som jeg sier B i stedet for M.» forstår vi at man bør tenke seg godt om før man går over til å snakke gjennom nesen.
Dersom man er opptatt av hva man skal gjøre med nesen utover det som her er nevnt, kan vi supplere med muligheten for å legge nesa borti andres saker, eventuelt å stikke den borti de samme saker. Dette kan være en interessant øvelse, men vil ikke alltid bli sett på med blide øyne. Grensene for hvor ens egne saker slutter og andres saker begynner er dessverre aldri blitt tilstrekkelig avklart.
Ellers spiller nesen, sammen med ørene, også en viktig rolle som assisterende synsorgan, siden de, altså nesen og ørene, er avgjørende når det gjelder å plassere sine briller på en optimal måte.
Dersom en nese i seg selv ikke påkaller omgivelsenes oppmerksomhet i kraft av sin utforming, farge e.l, kan den oppnå det samme ved sin evne til å utstøte kraftige og støyende, nærmest eksplosive kramper, gjerne betegnet som «nys». På denne måten kan kroppen også raust dele med andre det den måtte inneha av dråpesmitte.
I MORGEN GÅR VI LØS PÅ MUNNEN
Avsnitt #29 NESEN
To av de nevnte hull er plassert i eller under nesen. Dette er et organ som tilsvarer snorkelen hos dykkere, og som ellers har en nyttig funksjon som kroppens kompassnål: Selv om nesen, ved å bevege hodet sidelengs, lett kan dekke ca 60 grader av horisontalplanet, vil den likevel aldri kunne peke bakover, så dersom man holder nesen tilnærmet vinkelrett på skuldrene, vil man kunne regne med at den (nesen) angir retningen fremover. Dette er ikke bare avklarende for orienteringsevnen, men også en svært praktisk retning å bevege seg i (se ovenfor), når man tar i betraktning alle de kroppsdeler som skal koordineres ved en kontrollert og målrettet fremoverbevegelse.
Man skal imidlertid være forsiktig med (over lengre tid) å betrakte sin egen nese. Det kan i ekstreme tilfeller føre til en alvorlig tilstand av skjeløyethet, noe som absolutt ikke gjør det lettere å orientere seg, og som dessuten kan skape en viss forvirring og gjøre øyekontakt vanskelig overfor ens eventuelle samtalepartnere. Det holder som regel lenge å vite at nesen er der. Hvis man absolutt insisterer på å studere en nese, er det enklere å se på andres neser, eventuelt å benytte et speil for å undersøke sin egen.
I og med at nesen ikke kan lukkes og stenges av seg selv, det være seg under vann eller dersom man eksponeres for sterke og mindre delikate odører, må man ta overekstremitetenes mest ekstreme deler, altså fingrene til hjelp. Å «holde seg for nesen» kan avhjelpe noe, men kun i en kortere periode, og slik at respirasjonen ikke blokkeres, noe som kan medføre svært uønskede tilstander. Det finners også i handelen noen praktiske og hendige neseklyper som kan tjene samme hensikt, og som dessuten har den fordel at den frigjør hendene til annet nødvendig arbeid.
Det er delte meninger om hvor i kroppen visdommen har sitt senter. Det at man kategoriseres som nesevis betyr ikke nødvendigvis at visdommen er plassert her, altså i nesen.
Det som det imidlertid er utbredt enighet om, er nesens betydning når det gjelder kroppens behov for å kvitte seg med snørr. Denne seigtflytende masse i ulike kulører, som kroppen periodevis produserer i store mengder, kan tappes gjennom nesen, eller snyteskaftet som det da gjerne betegnes som. Hvorvidt snørret produseres i selve nesen, eller om nesen er mer å betrakte som en kran, kan naturligvis diskuteres. Som kran betraktet har den en tendens til å både bli tett og å lekke. Ingen av delene er ønskelig. Kraftig blåsing (utover, og gjennom nesen) kan til en viss grad avhjelpe nesetetthet og lette respirasjonen, men vil ofte samtidig spre uønsket dråpesmitte, og blir derfor sett på som svært asosial og klanderverdig atferd. Hvilken praktisk nytte kroppen ellers kan ha av snørret, er et mysterium.
Nesen har en sentral rolle også når det gjelder utsondring av neseblod. Denne blodtypen opptrer gjerne sent på kvelden i drosjekøer og barslagsmål eller i idretten, i møte mellom boksere, fotballspillere o.a.
Nesens utforming, bl.a. dens lengde, blir ofte, i den grad den avviker fra det som blir ansett som et gjennomsnitt, kommentert som et svært karakteristisk trekk for vedkommende individ. Man snakker f.eks. om potetnese. Dette betyr ikke nødvendigvis at man har spesiell interesse for poteter, selv om det tilsynelatende tilsvarende uttrykket å «ha nese for god vin» absolutt betyr at man er spesielt interessert i og opptatt av godt modnet og bearbeidet druesaft. Når vi likevel er i grønnsakavdelingen, kan vi tilføye at det trolig ville være enda mer praktisk med gulrotnese av en viss lengde, dersom man absolutt skal stikke nesen bort i saker den ikke har noe med. Så ser vi også at det er gulroten som foretrekkes når mennesket skal avbilde seg selv i form av snømenn. Dette er relativt kjølige og uvennlige vesener som gjerne opptrer i villahager m.v. i den kalde årstid.
VAR DETTE ALT OM NESEN? NEIDA. FØLG MED I MORGEN!
Avsnitt #28 HODET (forts.)
Vi har innledningsvis nevnt muligheten for å være «bløt på pæra», noe som ikke alltid oppfattes som en positiv egenskap. Hvorfor hodet her blir representert av en frukt, altså pæren, er underlig: Det kunne kanskje skyldes hodets fasong hos enkelte individer. Hos andre er det heller torsoen som har en klar pæreform. Bløte pærer, gjerne i form av klissen og ødelagt nedfallsfrukt, vil i alle fall være mindre attraktive. Samtidig må vi sterkt understreke at det «å legge hodet i bløt» absolutt kan ha noe for seg, og er en øvelse som kan bidra til løsning av verdensproblemer og et mylder av andre gode idéer.
Hoder som er vant til, og som har fremvist en viss kompetanse i det å løse problemer, med eller uten en innledende bløtlegging, kan lett bli offer for hodejegere. Siden slike både kan opptre som talentspeidere i næringslivet og som blodtørstige trofésankere, bør en være litt varsom når slike eventuelt tar kontakt.
Hodet kjennetegnes ikke minst ved at det er vår mest gjennomhullede kroppsdel, og da snakker vi kun om naturlige, medfødte hull, ikke om de selvpåførte, såkalte piercede hull. (Disse vil eventuelt komme i tillegg.) Dersom vi regner totalt 7-8 åpninger i kroppen vil 5 av disse befinne seg på eller i hodet. (Noen vil også regne med øynene, noe som vil gi 9-10 hull hvorav 7 i hodet). De er alle konstruert for sansing, respirasjon og inntak av føde, både fast og flytende, samt kroppens behov for å kvitte seg med dette i en sterkt bearbeidet og ganske ugjenkjennelig tilstand. (Disse siste, ikke-hodebaserte kroppshull har pga. sine funksjoner i avfall og kloakk, ofte blitt betegnet med lettere vulgariserte uttrykk.) Til tross for dette er uttrykket «høl i hue’» en folkelig talemåte som heller ikke er direkte flatterende. Hvilket av de aktuelle, og fullt ut anerkjente hodebaserte hull man her sikter til, vites ikke. Muligens er det snakk om et ekstra hull som ikke alle, av naturlige grunner, vil være bekjent av.
Kroppen vil i stor grad være og oppføre seg som én samlet organisme som henger godt sammen. At den avgir enkelte avfallsprodukter, skal vi ikke gjenta her, der er likevel grunn til å merke seg at visse deler fra tid til annen kan løsne, flytte på seg på en måte som medfører ubehag. Stort sett foregår dett inne i kroppen, og vil være utenfor individets kontroll. Vi snakker da om ulike typer prolaps og brokk som innebærer at det oppstår en viss uorden i organenes plassering i forhold til hverandre. Den eneste av de ytre kroppsdeler som på lignende måte har en uvane med å løsne, er haken, plassert nederst på framsiden av hodet, og vi sier da at det foreligger et hakeslepp. Dette kan kort beskrives som at underkjeven (Igjen en av disse lettere diskriminerende og nedverdigende betegnelsene!) løsner og faller ned, munnen åpnes og hele ansiktet antar et lettere måpende uttrykk. Dette er et uttrykk som lett kan gi inntrykk av at personen er i en tilstand av forvirring, manglende kunnskap og forståelse. Altså et ikke spesielt flatterende inntrykk.
Nå må ingen tro at underkjeven i bokstavelig forstand løsner helt og faller av, på en slik måte at man kan komme til å snuble i den: Den blir faktisk bare hengende et stykke nedpå brystet, og vil etter en viss tid kunne anta sin normale stilling.
Det som forårsaker hakesleppet, og som formodentlig også gjør at dette etter hvert opphører, har å gjøre med en spontan kroppslig reaksjon på en ikke forventet, altså overraskende situasjon. Årsaken kan ligge i at denne ikke forventede situasjon inntreffer så sjelden, at man altså ikke har rukket å forberede seg. En annen årsak kan være at man pga manglende fantasi rett og slett ikke har vært i stand til å forutse hendelsen. Dersom man på den annen side og tvert imot faktisk er i stand til både å forutse og forvente, snakker man om at det foreligger en underraskelse. Å være underrasket vil langt på vei være det samme som å være godt forberedt, og å møte livets omskiftende vinder med et åpent sinn.
I MORGEN SER VI PÅ KROPPENS KOMPASSNÅL
Avsnitt #27 HODET
Når vi nå har beveget oss stadig oppover kroppen fra føttene, og er kommet til toppen, gjentar vi nok en gang at dette i og for seg ikke har vært etter en dramaturgisk eller verdimessig vurdering, men innebærer kun en praktisk rekkefølge nedenfra og opp. Likevel må vi innrømme at kroppen som helhet vil ha problemer dersom hodet mangler. Selve ordet «hode» har da også i en rekke sammenhenger kommet til å få en betydning av «det overordnede, øverste». Det å være hodeløs i konkret forstand er en ganske problematisk situasjon, som man bør unngå å komme i, selv om «hodeløse handlinger» slett ikke er uvanlige.
Når det sies om et menneske at han går med «hue under armen», betyr det neppe at hodet som sådan er demontert, men heller at det i overført betydning ikke er i bruk, altså på en måte frakoblet. Med et annet uttrykk for det samme, eller en i det minste nærmest parallell tilstand, heter det at vedkommende person er en treskalle. Dette er heller ikke regnet som noen spesielt hyggelig attest å få, uansett hvilken tresort man her måtte tenke på. Samtidig skal vi ikke glemme at vi et stykke inne i den samme skallen finner «hjernebarken». Her har imidlertid naturen virkelig rotet det til: Det korrekte burde jo være at barken skal ligge utenpå treverket, men der har vi jo allerede som nevnt huden som skal gjøre en tilsvarende jobb.
Hodet kan «bæres høyt», eventuelt med «nesa i været» eller «i sky» og man kan «henge med hodet». Dette viser at selve hodet kan uttrykke eller avsløre indre følelser, også uten at kroppen må ty til oppklarende verbale redegjørelser. Se også kapitlet om «Kroppsspråk».
Blant hodets mange oppgaver er både det å «stikke hodet fram» og å «renne hodet i veggen». Det første kan handle om å ta et initiativ eller å gjøre seg bemerket. Ikke ufarlig i og for seg, siden det allerede er slått fast at «Den som stikker hodet fram kan få kappet det av». Dette siste uttrykket betegner at kroppen av og til kan komme i skade for å kjenne sin begrensning på en ytterst håndfast måte, og at hodet her kan tjene som fender eller støtfanger.
Det har vært gjort angrep mot hodet i den tro at man kan utrette en positiv og fortjenestefull handling ved å «treffe spikeren på hodet». Her må det advares sterkt mot å prøve på noe slikt, da det er spikerens hode dette handler om, ikke en spiker i et menneskehode. I tillegg til mennesker og dyr kan nemlig både skruer og spikere, grønnsaker som kål og salat, og dessuten visse strengeinstrumenter være utstyrt med hoder.
At hodet ikke alltid lykkes i sin streben etter å få delta i eller ha utbytte av saker og ting som går for seg i omgivelsene, blir slått ettertrykkelig fast f.eks. når «en beslutning blir tatt over hodet på» en person, eller når «undervisningen går over hodet på» studentene. En viss heving av hodet, eksempelvis ved hjelp av stylter eller en enkel gardintrapp, kunne kanskje bøte noe på dette.
I MORGEN: MER OM HODET
Avsnitt #26 HALSEN (forts.)
Halsens sentrale oppgave som samling av kroppens interne vitale forbindelser gjør også at den er et greit sted å angripe dersom man har til hensikt å bringe en kropp til ro, midlertidig eller for godt. Ved hjelp av et såkalt kvelertak kan man relativt raskt og effektivt bringe en person til både taushet og ro, ved at respirasjonsorganene blokkeres. Amputasjon er vanligvis et både kurant eller til og med livreddende inngrep overfor armer, bein, fingre og tær. Vesentlig mer problematisk er den såkalte «caputamputasjon», der hodet skilles fra resten av kroppen. Dette er både svært helseskadelig og dessuten straffbart, og noe man absolutt ikke skal innlate seg på med mindre man er offentlig autorisert bøddel i stater som anerkjenner såpass fatale og ikke-reversible kirurgiske inngrep. Ordtaket som sier at «den som stikker hodet fram kan få det kuttet av» er muligens blitt til i forbindelse med giljotinering, der caputamputasjon også tjente som folkeforlystelse (underholdning) til skrekk og advarsel for folk flest på torget.
En ikke fullt så dramatisk måte å passivisere sine motstandere på, var i eldre tider gapestokken, der halsen sammen med hendene og eventuelt føttene ble låst fast i en ikke-produktiv stilling. Denne ganske ubehagelige tilstand, der halsen ble stukket gjennom en dertil utformet planke, jernring e.l. og altså låst fast, vel å merke på et offentlig og trafikkert sted, skulle tjene delvis som samfunnets hevn (straff) for en utført forseelse/forbrytelse, eventuelt for mistanke om at noe slikt var planlagt, og det hadde dessuten den klare allmennpreventive virkningen å skremme andre borgere fra å gjøre noe lignende, ved at (den antatte) synderen ble framstilt til spott og spe på denne måten. I dag vil mange mene at denne oppgaven er overlatt til kringkasting, kulørt ukepresse og sosiale medier, og at bøddelens oppgaver i stor grad vil være overtatt av journalister og bloggere.
I MORGEN GÅR VI HELT TIL TOPPS: HODET
Avsnitt #25 HALSEN
Halsen er egentlig å regne som en overgang mellom torsoen og hodet, og befinner seg gjerne plassert midt mellom de to skuldrene. Baksiden av halsen, som da blir en forlengelse av ryggen, kalles nakken. Halsen kan i likhet med mange andre kroppsdeler ha varierende lengde. Nå er naturen så viselig innrettet at svært lang hals ofte er kombinert med langsynthet, siden øynene nødvendigvis, der de sitter i hodet på toppen av halsen, vi ha større avstand til objekter som befinner seg nærmere bakken. Spesielt langhalsede (jfr. sjiraffer) vil også ha utviklet respirasjonsorganer som tåler den tynne luften der oppe i de større høyder, og som er dimensjonert for å kunne bruke tilsvarende større kraft for å trekke frisk luft helt ned i lungene.
Til tross for varierende lengde vil halsens innhold gjerne være det samme, nemlig diverse rør og ledninger som forbinder de to ovenfor nevnte deler. Her kan man eventuelt sammenligne hodet med lovgivende og utøvende myndighet i et maktfordelingssystem (jfr. Montesquieu), siden det er her (i hodet) beslutningene blir tatt (bevisst eller ubevisst), mens resten av kroppen er byråkratiet, som realiserer/gjennomfører de av hodet fattede vedtak. Dersom man i maktfordelingsprinsippets navn nå vil insistere på at det mangler en dømmende makt, er det mulig at denne også vil bli tillagt hodet, og utgjøres av den såkalte «samvittigheten», som slett ikke er særlig vittig av seg. Uansett vil halsen være verken mer eller mindre enn en, riktignok ganske nødvendig, forbindelse for å få effektuert all verdens beskjeder ut til under- og overekstremitetene, som stort sett er dem som får jobben med både å sette i verk eller å sette en stopper for hodets stadige strøm av ofte umotiverte og til dels motstridende beslutninger.
Vi ser imidlertid tre greie funksjoner som gjør at halsen er en svært anvendelig kroppsdel uavhengig av varierende lengde, og ut over det å forbinde hodet med torsoen: Halsen er med sin sentrale plassering et strategisk sted for å stille ut diverse pynte- og nytteplagg/-gjenstander. Disse kan delvis ha til oppgave å påkalle oppmerksomhet, så som (smykke-) kjeder med eller uten anheng, fargerike sjal, slips eller sløyfer. Noen av disse vil være relativt kjønnsspesifikke, dvs. at man kun ved å kaste er raskt blikk på dem kan avgjøre individets kjønn. Dette gjelder særlig slipset, som i overveiende grad bæres av menn. Halssmykker i kjede vil på den annen side gjerne bæres av kvinner. Det er viktig å merke seg at store og tunge gullkjeder likevel brukes av menn, gjerne yngre herrer med et anstrengt forhold til veitrafikkloven og andre av samfunnets vedtatte retningslinjer. Når det kommer til skjerfet bæres det av alle kjønn, men muligens i noe mer livlige farger hos kvinnene. Dette er en observasjon som gjelder ikke bare skjerf, men hele garderoben: Kvinner kler seg jevnt over vesentlig mer fargerikt og sprudlende enn menn, noe som er særlig tydelig dersom vi studerer de eldre og presumptivt distingverte herrer, som kun forekommer i nyanser av grått. Dette gjør naturlig nok at oppmerksomheten trekkes mot de mangefargede og vakre kvinner, mens de grå herrer bokstavelig talt går i ett med en hvilken som helst anonym bakgrunn. Blant fuglene er det som kjent fullstendig omvendt.
PS: «Slipstvang» er faktisk ikke en diagnose.
I MORGEN: Mer om halsen!
Avsnitt #24 SKULDRENE
En rekke kroppsdeler har, som vi allerede har sett, en viktig funksjon i forbindelse med transport. Dette gjelder ikke minst skuldrene, som er svært anvendelige til å bære noe eller noen på. Dette ser vi særlig ved de for dette formål spesielt utformede skulderveskene, som er praktiske til å frakte mindre og løse gjenstander i, slikt som bøker og papirer, matpakker m.v. Ved hjelp av en stropp, rem e.l. henges vesken over (den ene) skulderen. Når det gjelder større/lengre/tyngre og mindre håndterbare gjenstander som ikke får plass i en slik veske, som f.eks. stiger, planker, stokker, rør og vedsekker, kan skuldrene likevel med fordel benyttes: En stige som hviler på skulderen kan bæres av én person med relativ letthet selv over betydelige avstander. Samme metode kan også brukes av to personer som tar tak i hver sin ende dersom gjenstanden er tilstrekkelig tung/lang osv. De to bør i så fall på forhånd ha kommet fram til en rimelig grad av enighet om tempo, marsjretning etc.
Siden man her bruker bare den ene skulderen, kan det likevel, dersom aktiviteten varer ved i noen tid, bli uforholdsmessig slitsomt for denne ene skulderen, og det anbefales derfor å veksle mellom de to skuldrene med jevne mellomrom. Bærere som ønsker optimal effektivitet, må gjerne forsøke å bære f.eks. en stige på hver skulder. Her vil tyngden kunne fordele seg jevnt, og oppleves som mindre belastende. Det er mulig at man kan bære større byrder på denne måten. Likevel kan tempoet bli vesentlig redusert, slik at noe av vinningen dermed går opp i slit og svette.
Ellers er det fra gammelt av konstruert et instrument for balansert fordeling av byrden og dermed mulighet for økning (dobling) av transportert masse: Det såkalte åket er et slags stativ som hviler på skuldrene og bæres på tvers. I hver ende er det gjerne en krok e.l. der man fester vannbøtter, melkespann osv. Dette var praktisk i den tiden da det var uvanlig å ha innlagt vann i huset og tilsvarende vanlig å måtte hente vann i bøtter fra en brønn som gjerne var plassert i en betydelig avstand fra der vannet skulle brukes. Dette var i sin tid et anerkjent folkehelsetiltak som resulterte i at folk fikk sin nødvendige dose daglig mosjon. Siden de fleste hus i vår tid som kjent får vannet levert via kommunale rør og tappet fra kraner, brukes ordet «åk» nå gjerne helst i overført og mer generell betydning som «hardt påtvunget arbeid» eller «tung bør» av ulike typer.
De gamle åkene, i konkret og bokstavelig betydning, hadde forresten ofte en elegant utforming, nærmest en anatomisk tilpasning til vår neste kroppsdel:
I MORGEN: HALSEN
Avsnitt #23 RYGGEN
Her må vi et øyeblikk konsentrere oss om baksiden av kroppen. Den er som nevnt ovenfor ikke den mest interessante kroppsdelen, men vi bør nok spandere et par bemerkninger på ryggen, som er en felles betegnelse på torsoens bakside i bortimot dens fulle lengde.
For det første er ryggen meget praktisk til varetransport ved bæring av ryggsekk, enten dette skjer i ulendt eller i mer urbant terreng. Riktignok skal sekken være et nokså typisk norsk redskap, men folk fra kulturer der ryggsekken er mindre utbredt, ser likevel ut til å benytte ryggen i samme hensikt. Det advares sterkt mot å tro at ryggsekken skulle være et indre organ, en slags bakre variant av magesekken. Mer om indre organer nedenfor.
Dessuten har ryggen en vesentlig funksjon når kroppen skal innta hvilestilling. Det «å legge seg nedpå litt» vil som regel bety at kroppen får sin bakkekontakt (se ovenfor) ved at ryggen plasseres i horisontal posisjon på et passende underlag, gjerne en madrass. Dette er også den vanligste stilling når man skal legges på lit de parade. Nesen, som vi vil komme tilbake til, skal da peke rett til værs, og kan dermed, forutsatt en rimelig begrenset midjemål, oppnå en noe uvanlig status, nemlig som kroppens fysiske toppunkt, en posisjon som nesen ikke har til vanlig. (Et unntak må riktignok gjøres for kropper med ekstraordinært utviklet selvbilde, som finner det naturlig å gå med «nesa i sky», noe som i og for seg kan virke særdeles forstyrrende inn på den visuelle orienteringsevnen, og lett medfører alvorlige kollisjoner med stolper, trær, reklameplakater m.v.)
Ellers vil mange ved dag- og nattlig hvile foretrekke å variere mellom lit de parade-posisjonen og et tilnærmet stabilt sideleie, der ryggen og kroppen for øvrig vekselvis veltes over på venstre eller høyre (for sjøfolk: babord eller styrbord) side. Denne vekslingen er noe som til og med kan foregå i søvne, og er i så fall en slags ubevisst aktivitet som man ikke har styring på selv.
Ryggen har dessuten en viktig oppgave i non-verbal kommunikasjon ved å markere at man f.eks. ikke ønsker å involveres i en samtale, eller at man anser samtalen som avsluttet. Da er det mulig å vende ryggen til motparten. Dette signaliserer i seg selv en viss avstand, og kan om ønskelig også forsterkes ved å bevege seg bort fra, altså øke den fysiske avstanden til vedkommende (uønskede) samtalepartner. Dersom dette ikke er sterkt nok, finnes det en mulighet for ikke bare å vende ryggen til, men også samtidig å brette benklærne ned, slik at den absolutt nederste del av ryggen, altså selve setet, også betegnet som «Blanke messingen», kommer til syne. Kroppen er jo praktisk innrettet slik at både ryggen og setet befinner seg rett overfor hverandre på samme side, altså baksiden. Slik framvisning av setet regnes imidlertid som svært udannet oppførsel, og kan i verste fall medføre arrestasjon og bøtelegging når det skjer på offentlig sted. Denne type atferd betegnes av lovens håndhevere som ordensforstyrrelse, siden det lett vekker oppmerksomhet, at den altså tar oppmerksomheten vekk fra andre og mer vesentlige forhold.
I følge et kjent ordtak skal det «god rygg til å bære gode dager». Dersom fysioterapeuter o.a. fagfolk har satt fram påstander (diagnoser) om at man har dårlig rygg, bør man derfor, for å forebygge ytterligere problemer, muligens prøve å unngå de gode dagene.
I MORGEN: SKULDRENE
Avsnitt #22: ALBUENE
Armene er oppdelt i en overarm og en underarm, som igjen er bundet sammen i et eget ledd, nemlig albuen. Dette gjør at man vesentlig bedre kan gjøre nytte av de svært praktiske såkalte «armlener» på diverse møbler, og at man også med enkelhet kan brette armen slik at man lettere kan hvile hodet i hendene.
Her kan vi også nevne at menneskets overekstremiteter (armene) og fuglens vinger i zoologien kalles homologe organer. Dette betyr at disse organene er utviklet på omtrent samme måte på fosterstadiet, og sånn sett muligens skulle ha samme funksjon. Selv om menneskekroppen totalt sett ikke er bygget for flyvning, kommer det homologe aspektet kanskje særlig til syne når vi, f.eks. på sydenferie blir invitert til å delta i fugledansen, eller når vi i store folkemengder har behov for å komme fort fram: Da er det praktisk å brette armene ved albuen, etterligne fuglens flaksende vingebevegelser og dytte seg vei framover. Et slikt vingeslag i nyreregionen på en medkropp kan f.eks. ha en svært gunstig virkning for framdriften i en kø, ikke minst foran en billettluke.
UNDERARM/OVERARM
Nok en gang kommer vi i den underlige situasjon at zoologene benytter en underordnet/overordnet-terminologi om våre kjære kroppsdeler, og hvor vi til kjedsommelighet må gjenta at dette ikke på noen måte handler om at én del er overordnet en annen. Man kan jo bare tenke seg hva vi skulle gjøre med overarmen dersom underarmen (og dermed også hånden) manglet? Henholdsvis på undersiden og oversiden av albueleddet befinner disse to likestilte armdelene seg. I tillegg til å forbinde griperedskapene (fingrene, se ovenfor) med kommandosentralen (hjernen) er armene greie å bruke ved bryting av håndbak, der man også kan finne en praktisk anvendelse for opphopning av muskulatur. Når slik opphopning blir for påfallende, vil man gjerne framstå i det offentlige rom iført kortermede, helst totalt ermeløse plagg.
I MORGEN GÅR VI PÅ RYGGEN
Avsnitt #21 FINGERAVTRYKKET
Hver enkelt kropp er en unik organisme, uansett om en observasjon av diverse kropper i flokk kan gi et bestemt inntrykk av det motsatte. Det kan handle om klesdrakt, frisyre, talemål, vaner og uvaner osv. Sett utenfra virker flokken særdeles samkjørt, nærmest regissert eller ensrettet, og dette gjelder flokker i de fleste aldersgrupper. At det likevel er snakk om unike kropper kan vi fastslå ved å studere huden på fingertuppene, der de såkalte «fingeravtrykk» utgjør et mønster som er forskjellig fra kropp til kropp. I motsetning til klesdrakt, frisyrer, tatoveringer, hår- og øyefarge og andre egenskaper som kan tilføres eller forandres etter behov, vil fingeravtrykkene være vår høyst personlige signatur gjennom hele livet.
Det har derfor vært svært praktisk i en rekke sammenhenger å bruke sitt fingeravtrykk som signatur. Dette gjelder for individer som enten mangler skrivekompetanse, som har en svært utydelig håndskrift, som pga. forvirring ikke kjenner sitt eget navn osv. Av samme grunn har politi o.a. myndigheter vist stor interesse for fenomenet, og benyttet slike avtrykk som bevis i straffesaker mot røvere og illgjerningsmenn. Det advares således også mot å låne bort sine fingertupper til folk med onde hensikter.
Man har også i en viss grad tatt hele håndavtrykk eller fotavtrykk, særlig av kjendiser, og stilt ut disse i ulike «Hall-of-fame»-sammenhenger. Disse vil imidlertid være vesentlig mindre presise, og er ikke like aktuelle å bruke, verken som identifikasjon eller bevismateriell. I de senere år er også DNA-bevis tatt i bruk med stort hell. Vanlig medlemskap i Det Norske Arbeiderparti vil imidlertid ikke holde som bevis på annet enn at man er medlem i Det Norske Arbeiderparti.
I MORGEN: Albuen og over-/underarm
Avsnitt #20 FINGRENE
Når vi snakker om hendene, vil det falle ganske naturlig, for ikke å si nødvendig, at vi også omtaler fingrene. De kan i og for seg betraktes som en del av den hånden hvorpå de er montert, men som vi skal se har de et såpass stort egenrepertoar at de bør nevnes spesielt:
Fingere er i utgangspunktet svært bevegelige kroppsdeler, og kan i stor grad bevege seg samtidig men uavhengig av hverandre. Dette gjør det både mulig og svært praktisk å benytte dem i minst tre sammenhenger. Med fare for å repetere fra gårsdagens tekst nevner vi i fleng:
1) Som griperedskaper: Fingrene er svært nyttige når det gjelder å plukke opp ting, gjerne ting man har mistet, eller også ting som andre har mistet, likeså å holde fast i ulike objekter, så som spiseredskaper o.a. verktøy, og ikke minst når man stående ustøtt på en full buss eller sporvogn klamrer seg fast i et forsøk på å holde balansen.
Her bør vi skyte inn at det er en hånd, eller mer korrekt «en neve», som tilsynelatende er svært dårlig egnet som griperedskap. Dette gjelder den såkalte «knyttneven» som er mest opptatt av å gripe om seg selv, og derfor neppe kan gripe noe annet.
2) Som redskap for å klø seg i øret, i nesen, på ryggen eller på andre mer eller mindre tilgjengelige steder på kroppen.
3) Som et (sekundært) kommunikasjonsmiddel: Vi skal senere se at det nok er munn/lepper og øvrige taleorganer, plassert i og på hodet osv, som utfører den verbale kontakt som av mange ansees for å utgjøre den primære faktor i en mer intellektuell form for samtale og kommunikasjon. Ikke desto mindre er det utviklet et eget fingerspråk, også kalt «tegnspråk» for døve. Også for hørende vil det være en rekke tegn, gitt med fingrene, som har sin helt klare betydning. Man skal imidlertid være svært nøye med hvilke fingre man bruker for å gi tegn: Det er eksempelvis stor forskjell på å vise «tommel opp» (eller ned), og det man kaller å «vise finger’n», en aktivitet som lett fremkaller aggresjon og håndgemeng. Et annet internasjonalt anerkjent, men vesentlig mer akseptabelt fingertegn utført med tommelen, benyttes langs trafikkerte veier i forbindelse med hiking, og betyr at man ønsker gratis transport.
Enkelte personlige egenskaper er direkte knyttet til fingrene, så som de noe negativt ladede begrepene å være klåfingret eller langfingret. Dette siste er ikke nødvendigvis noe man kvalifiserer seg til ved måling av fingrene, og det er spørsmål om ikke disse uttrykkene også kan benyttes i overført betydning, slik at til og med fingeramputerte individer kan bli karakterisert som klåfingrede.
Ytterst på hver finger finner vi neglene. Dette er harde plater som er ment å beskytte fingertuppene. Mange dyr benytter seg av negler under jakt, og da en noe skarpere og spissere variant som kalles klør. Hos menneskene brukes neglene stort sett til biting, gjerne for å kompensere for stress, kjedsomhet eller sult. Tilsvarende finnes også på tærne, men disse er vesentlig vanskeligere å bite. Her må man eventuelt ta til takke med å bite andres (tå-)negler.
Det vises ellers til det som er sagt ovenfor når det gjelder lakkering av tå- og fingernegler.
Negler gror langsomt, og må derfor regelmessig klippes. Dersom de ikke slutter å gro ved dødsfall, kan man søke Paven i Rom om å bli tildelt helgenstatus. Dette skal også gjelde for hår som fortsetter å gro etter at mors har inntruffet.
I MORGEN: Fingeravtrykket
Avsnitt #19: ARMER OG HENDER
Armene er festet i skuldrene (mer om disse nedenfor) og stikker ut fra kroppens sentrum, torsoen. De kan således gi inntrykk av å bevege seg bort fra eller uavhengig av resten av kroppen. Særlig unge menn i sterk vekst kan framstå som nokså ukoordinerte på grunn av at armer (og bein) ser ut til å ha et sterkt behov for en vesentlig høyere grad av samkjøring. Uttrykket «Her var’e mye armer og bein» indikerer en noe anarkistisk tilstand eller oppførsel, med høyt stressnivå og mangel på kontroll, og det er kanskje nettopp her at hendene, plassert i den ytterste, mest ekstreme posisjon, ytterst på overekstremitetene, har fått ord på seg for å være nærmest ustyrlige, for ikke å si uhåndterlige: Ja, i religiøs terminologi snakkes det endog om at hendene kan friste (resten av kroppen, muligens inkludert sjelen) til fall, altså et syndig og dermed straffbart avvik fra ens tiltenkte og idealiserte livsførsel, noe som da, fortsatt i henhold til religiøs virkelighetsforståelse, vil få katastrofale konsekvenser. Dette sies å kunne være såpass kritisk og skjebnesvangert at man rådes til å kutte hånden av, altså i konkret forstand på nærmest kirurgisk vis å skille den fra resten av sin respektive overekstremitet, «dersom den lokker deg til fall». Resultatet av en slik praksis ville åpenbart være at man ender opp som enarmet (eventuelt enarmet banditt), eller rettere sagt enhåndet, noe som slett ikke anbefales, og som det vil fremgå i det følgende, kan forårsake en rekke praktiske problemer.
Det er imidlertid svært tvilsomt om det er slik det henger sammen. Hånden kan riktignok blande seg bort i både humskheter og uhumskheter, men den gjør det ikke av seg selv. Egentlig er både armene og hendene underlagt hodet/hjernen og de ordrer som måtte komme derfra, og religiøst motiverte håndamputasjoner vil neppe hjelpe stort. Man måtte eventuelt gått vesentlig mer grundig til verks med skalpellen.
På den annen side har hendene en sentral rolle når man vil fraskrive seg ansvar for hva noen, og da naturligvis gjerne noen andre har utført av betenkelige handlinger: Da kan man toe sine hender og på den måten skyve skylden fra seg.
Hendenes funksjoner kan greit summeres opp i fem punkter:
- De kan brukes som et svært praktisk griperedskap
- Man kan klø seg med dem, i øret o.a. steder etter behov
- Man kan klappe i dem, gjerne for å uttrykke bifall eller rytmisk innlevelse
- Man strekker den (det holder gjerne med én) i været under «håndsopprekninger»
- Man kan benytte dem for å hilse på (kjente eller) ukjente personer
Når det gjelder det siste punktet, må vi bemerke at det ikke er for ingenting at man hilser på hverandre med samme hånd, altså i vår del av verden gjerne den høyre. At det er høyre får så være, det er nærmest en konvensjon som man neppe kjenner opphavet til, man kunne strengt tatt like gjerne brukt den venstre. Det hadde imidlertid vært svært upraktisk om den ene rakte fram sin høyre mot de annens venstre, eller omvendt. Det har noe å gjøre med hvordan hånden er konstruert, så å si, håndens utforming. Hendene kan umiddelbart virke ganske like, men man oppdager snart at dette slett ikke er tilfelle: Det er faktisk den underlige speilvendtheten hendene imellom som gjør dem så hendige til å hilse på andre. Hvis hendene ikke hadde vært speilvendt utformet hadde de heller inn passet så lett inn i votter, vanter, hansker etc. («Som hånd i hanske») Dette viser nok en gang at det er en mening med det meste!
Dermed sier det seg selv at det også vil være problematisk å hilse, altså håndhilse, på seg selv. Fra naturens side er man, som det nå er uttrykkelig slått fast, utstyrt med en høyre og en venstre hånd, og det blir derfor vanskelig å få grep om seg selv. Skal man hilse på seg selv anbefales å bruke speil, slik de fleste av oss gjør om morgenen. Det å få øyekontakt med seg selv på et relativt tidlig tidspunkt på dagen, kan imidlertid være en traumatisk opplevelse, og bør derfor benyttes med en viss varsomhet.
Som antydet ovenfor har HØYRE hånd en slags særstilling i vår kultur. Enkelte kaller den til og med for «den pene hånden», noe som da naturligvis impliserer at den venstre oppfattes som «stygg». Dette har ført til en rekke praktiske problemer for personer som helt naturlig ville foretrekke å bruke den venstre. Ved borddekking f.eks, ser det ser ut til å gjelde strenge regler for plassering av kopper, glass, bestikk m.v. som klart er tilpasset høyrehendte. Tidligere ble barn endog TVUNGET til å bruke høyrehånden til skriving m.m, En slik nedlatende, nærmest diskriminerende holdning overfor den venstre hånd og de venstrehendte («keivhendte») burde være klart i strid med Menneskerettighetene. Heldigvis er det nå gjort forsøk på å bøte på slike avsindige misforhold, bl.a. ved å lansere kopper med hanken på VENSTRE side.
I MORGEN VIL VI STUDERE FINGRENE
Avsnitt #18: KLOAKK & REPRODUKSJON m.m.
Som nevnt innledningsvis er det på forsiden (og innsiden) av kroppen de mer kjønnsspesifikke delene befinner seg, og da er det nettopp forsiden (og innsiden) av torsoen vi snakker om. Dette handler om deler av kroppen som har sin vesentlige funksjon innenfor særlig to områder:
a) Kloakk/avfallshåndtering
b) Reproduksjon/formering
Med hensyn til begge disse punktene er kroppene noe ulikt utformet, altså når man sammenligner de to kjønn. Dersom vi først tar for oss kloakkorganene nedentil, vil vi se at de er bygget etter det såkalte «tut og trakt»-prinsippet («not og fjær» for snekkerkyndige, «støpsel og stikkontakt» for elektrikere), slik at de mannlige individer har fått tildelt tuten, de kvinnelige trakten.
Siden tuten med tilbehør henger fritt, utenpå torsoen, vil den nødvendigvis lett være noe ubeskyttet, og utsettes derfor ofte for bl.a. såkalte lyskespark, noe som i beste fall kan fremkalle til dels vakker falsettsang. Når det gjelder disse organers funksjon i avfallshåndteringen, er det utelukkende snakk om å kvitte seg med flytende avfall fra torsoens indre. Det mannlige kloakkorgans utsatte plassering kan som nevnt være problematisk, men til gjengjeld vil den slangelignende tut-utformingen være særdeles praktisk nettopp når man skal tappe væske, ved at dette kan utføres i en rekke kroppsstillinger uten alt for mye søl.
Det er når det handler om reproduksjonen at tut og trakt-utformingen virkelig kommer til sin rett, siden det her er snakk om å overføre kroppsvæske fra mannlig til kvinnelig kropp. Vi har tidligere, under avsnittet om FØTTENE, sett hvordan to kropper forholder seg til hverandre i forbindelse med pardans. Et lignende forhold ser vi gjerne under reproduksjon, der det viktigste vel å merke er at tut møter trakt.
Det hevdes også fra informerte kilder at dette fenomen, denne øvelse, også kan gjennomføres uten at reproduksjon er målet, ja til og med i situasjoner der reproduksjon slett ikke er ønskelig! Det er da også utviklet sinnrike tekniske og kjemiske løsninger som skal gjøre sitt for å forhindre dette.
Nå vil det også oventil, nærmere bestemt i brysthøyde, befinne seg to kroppsdeler som i og for seg ser nokså like ut hos både menn og kvinner, nemlig brystvortene. Det som imidlertid utgjør en klar forskjell, er underlaget brystvortene er festet på, ved at kvinnelige bryst gjerne har rundere og mykere former enn tilsvarende hos menn. Dette er imidlertid en forskjell som ikke er spesielt merkbar i en tidlig livsfase (barndom), og som også ofte jevner seg ut i moden og svært fremskreden alder. Jfr. rosin- og sviskemetaforene ovenfor (Avsnitt #7).
I MORGEN: Armer & hender
Avsnitt #17: FANGET
På dette punkt i fremstillingen er det på sin plass å omtale en kroppsdel som lett har det med å forsvinne, nemlig FANGET. De fleste kroppsdeler har jo det til felles at de alltid er der. Det ville skape unødvendig forvirring dersom knær, bukspyttkjertler, ører osv. plutselig skulle forsvinne, eller like plutselig ville dukke opp igjen fra det tomme intet. Man skal kunne regne med (stole på) at kroppen med alle dens deler til enhver tid er til stede. Annerledes med tankene, de flyr ukontrollert hit og dit til stadighet. Men også her finnes det et unntak fra regelen. Dette unntaket heter «fanget». Dette er nemlig en kroppsdel som dukker opp når man setter seg, men som like fort forsvinner når man reiser seg igjen.
Fanget kan lokaliseres til området lår/hofter/mage, eller i en vinkel som oppstår mellom disse når legemet anbringes i en sittende stilling. Når det gjelder hvilke oppgaver denne nokså ustadige kroppsdelen skal fylle, er det som regel snakk om å være et sted der man oppbevarer ting, og da gjerne ulike former for emballasje som man ønsker å ha en god kontroll over når man f.eks. er under transport eller sitter og venter på et eller annet. Det er eksempelvis ganske vanlig å plassere sin håndveske, diverse handleposer etc. på fanget når man reiser med offentlige kommunikasjonsmidler. Når det gjelder større objekter, som kofferter o.l., vil det være mer praktisk å anbringe disse på gulvet eller på andre til dette formål bestemte plasser.
Det går også an å sitte på fanget, altså benytte det som krakk, stol e.a. sittemøbel. Det er da vesentlig å presisere at man vanskelig kan sitte på sitt eget fang. Man sitter best på andres. Det er således ikke noe poeng i å basere seg på fangsitting dersom man f.eks. går alene på tur (og har behov for å sette seg nedpå en gang i blant). Det beste vil da være å medbringe sitteunderlag, campingstol eller en annen person (turkamerat), hvis fang man da kan sitte på. Her må det gjøres nok en vesentlig presisering, ved at man ikke kan basere seg på gjensidighet her: Det lar seg vanskelig gjøre å sitte på hverandres fang, i det minste ikke samtidig. Her må man finne fram til en grei ordning der man bytter på å sitte på fanget til hverandre, én av gangen.
Dersom dette virker komplisert, må man huske på at de to som bruker hverandres fang som sittemøbel på tur, slipper å bære på andre typer sitteunderlag, stoler etc, siden fanget som nevnt forsvinner når man reiser seg, og man har begge hendene fri til andre formål.
Når det gjelder størrelsen på et fang, er det vanskelig å si noe helt spesifikt, men det vil gjerne være en viss proporsjonalitet mellom fanget og kroppen for øvrig: Stor kropp - stort fang, liten kropp - lite fang.
Et slags parallelt fenomen kalles å SITTE PÅ HUK. Det er her ikke snakk om badeplassen «Huk» utenfor hovedstaden, hvor man riktignok også kan både sitte og ligge etter behov, men den sittestilling man inntar ved kraftig knebøy slik at akterspeilet nesten berører underlaget. Her er man henvist til utelukkende å sitte på sin egen huk. Det lar seg vanskelig gjøre å sitte på andres. (Med all mulig diskresjon, og derfor kun nevnt i en parentes, vil vi ikke unnlate å gjøre oppmerksom på at det ofte er en nær sammenheng mellom det å sitte på huk og det å kvitte seg med kroppslige avfallsstoffer.) Huken forsvinner også når kroppen rettes opp i f.eks. stående stilling. Å sitte på huk over lengre tid anbefales ikke, da det vil være akutt fare for at bena (underekstremitetene) sovner, og det kan ta tid å vekke dem opp igjen.
I MORGEN: KLOAKK & REPRODUKSJON m.m.
Avsnitt #16: TORSOEN
Dette er som nevnt den helt sentrale kroppsdelen, i ordets egentlige betydning der den er plassert i midten. Egentlig er torsoen en stor sekk som inneholder en rekke organer som lever sitt eget liv på innsiden og dermed utenfor menneskets kontroll. De fleste vil f.eks. ha vesentlig bedre kontroll over armer og bein, øyne, hodebevegelser m.v. enn over tarmer, lunger, nyrer og annen innmat. Siden det er lite vi kan gjøre for aktivt å påvirke de indre kroppsdelene, skal vi ikke vie dem særlig oppmerksomhet på dette stadiet i fremstillingen. Vår hensikt har jo primært vært å gi en brukerveiledning, men vi vil komme utførlig tilbake til dem seinere. Vi legger likevel allerede nå merke til at det på innsiden finnes en rekke deler som bare forekommer i ett enkelt eksemplar, mens vi altså på utsiden som tidligere nevnt stadig kommer over doble sett av hva det nå er, armer og bein, ører og øyne, knær og føtter osv. (Et interessant særtilfelle bør likevel nevnes her, nemlig de s.k. «enarmede banditter». Mer om disse senere.) Nesen, og for så vidt munnen, begge plassert på utsiden, er heldigvis to hederlige unntak her, siden de altså ikke opptrer i par. (Nåja. Det finnes jo unntak på innsiden også. Jeg nevner i fleng: Nyrer og lunger.)
Når vi likevel snakker om torsoen kan vi ikke unngå å nevne diafragma. På godt norsk vil vi gjerne kalle denne, som altså er en muskel, for mellomgulvet. Den befinner seg midt inne i torsoen, liggende på tvers på en slik måte at den, sett nedenfra og oppover, slik vi som nevnt har for vane i denne fremstillingen, skiller bukhulen fra brysthulen. Dette er helt vanlig når man snakker om gulv, nemlig at det skiller to etasjer fra hverandre. Underetasjen, altså bukhulen, inneholder tarmer og magesekk samt en del andre småting. I overetasjen ligger lungene, hjertet m.m.
Det som imidlertid er uklart, er om kroppen inneholder flere gulv: Når det ene gulvet vi har identifisert så langt kalles mellomgulv, ligger det jo nær å tenke at det også må finnes både et overgulv og et undergulv, at vi altså snakker om et bygg på minst tre etasjeplan.
Et gulv er jo som kjent svært ofte ikke bare et gulv, men også (dessuten) oversiden av et tak, altså taket i etasjen under. «Mellomgulvet» antyder dermed at det finnes en underetasje og at dette (mellomgulvet) er identisk med denne underetasjens tak. At også underetasjer må ha et gulv burde være selvsagt, men dersom det ikke foreligger andre opplysninger, kan dette gjerne være identisk med selve grunnfjellet, eller tilsvarende, slik at det ikke finnes noen etasje nedenfor (under) underetasjen, at vi med andre ord har et kjellerløst bygg. Det at mellomgulvet faktisk heter mellomgulvet kan tyde på at det nettopp er dette som er tilfelle. Ellers kunne det jo like gjerne kalles «mellomtaket».
Ovenfor, på oversiden av mellomgulvet vil det likeledes og nødvendigvis, sett ovenfra, befinne seg et tak. Vi snakker tross alt om et lukket rom (Brysthulen) og forventer derfor at det er overbygget med et tak. Hva man skal kalle taket i brysthulen er derimot uklart, og at det skulle eksistere et loft overfor denne igjen er vel tvilsomt.
Tross alt forbinder man noe mer håndfast, grunnleggende med et gulv, noe vi kan stå støtt og trygt på. Taket derimot, er noe mer vanskelig å få tak på, da er vi mer i de luftige og svevende sfærer.
Men, og dette er essensielt for vår forståelse av mellomgulvet og dets betydning for kroppens velvære: Kroppen kan tåle mangt og mye av dytting, slag, spark osv, men enkelte punkter vil være spesielt sårbare. Slag mot mellomgulvet vil således gjerne være et (ganske) kritisk punkt. Det anbefales derfor sterkt å beskytte sitt mellomgulv mot slikt. Vi vil straks komme tilbake til et annet eksempel på at visse kroppsdeler kan være særdeles utsatte, nemlig lyskesparket.
I MORGEN: Kroppsdelen som har det med å forsvinne
Avsnitt #15 LÅRENE
Lårene er en særdeles viktig kroppsdel når det gjelder å uttrykke en plutselig og sterk utløsning av godt humør, gjerne ledsaget av høylydt latter: Som om ikke en god latter var nok bruker man nemlig også hendene (se nedenfor) til å klaske seg på lårene. Sett utenfra kan dette virke som en variant av det man i gamle dager kalte å få ris. Ris, som for øvrig etter hvert er blitt en kriminell handling, ble imidlertid tildelt på setet/bakenden, der det var ment å fungere som en straffereaksjon, og som slett ikke var noe å le av. Dessuten var ris noe man ble påført av andre. Den lårklasking vi her omtaler er noe man utelukkende påfører seg selv. Man skal være uhyre forsiktig med å klaske andre, særlig ukjente individer på lårene, selv om foranledningen, f.eks. en vits, er aldri så god.
Ovenfor var vi inne på fotens delvis spontane oppførsel ved påvirkning av rytmisk musikk. Lårene kan ha en lignende funksjon for personer som ikke har gått til anskaffelse av et eget trommesett. Siden et trommesett er relativt tungt å dra med seg overalt, og siden monteringen av dette også vil ta en viss tid, kan et praktisk alternativ være å bedrive perkussativ virksomhet, altså å markere musikkens takt og rytme, med lette håndslag på låret. Det vil da neppe være snakk om å klaske i vilden sky, men å utføre dette noe mer diskret. I f.eks. jazzkretser vil det lett bli sett på som uengasjert og klanderverdig oppførsel dersom man ikke reagerer på musikken med en viss egenkroppslig deltakelse, det være seg klasking, tramping, vagging e.l.
For ornitologisk interesserte lesere er det her viktig også å nevne lårhønen. Dette er en mystisk fugl som regelmessig opptrer i såkalte «kollisjonsidretter», som f.eks. fotball. Man skal etter sigende være mer motstandsdyktig mot denne underlige fuglens skumle skadevirkninger dersom man møter den med kontraherte, dvs. sammentrukne (lår-)muskler. Denne fuglen, lårhønen, må ikke forveksles med knehønen, som naturlig nok opptrer noe nærmere bakken.
Når vi nå har gjennomgått underekstremitetene nedenfra og opp kunne vi oppsummerende bemerke at de, underekstremitetene, kan være både lange og korte, ikke minst fordi de vokser i løpet av livet, men også relativt sett ift kroppens lengde for øvrig. Samtidig noterer vi at det finnes en viss variasjon i grad av bøyning, utover eller innover: De rette beina, for igjen å bruke det folkelige uttrykket, skal vi ikke vie noen større oppmerksomhet her. Det virker helt naturlig at beina er rette og dermed har valgt den korteste vei mellom torsoen og underlaget. Samtidig må vi være åpne for to typer avvik: Når beina bøyer seg utover i kneleddet (og da speilvendt i forhold til hverandre) snakker vi om det å være hjulbeint. Dette er en utforming som er ideell for cowboyer, jockeyer o.a. som tilbringer store deler av livet i en sal (altså sadel, ikke i et stort rom). Disse vil dessuten kunne kjennes på en klar preferanse for country- og westernmusikk. Når det gjelder den andre varianten, de innovervridde, eller «kalvbeinte», skulle man tro, dersom det var et snev av logikk i terminologien her, at denne utformingen var tilpasset et eller annet med kalver, hvilket vi absolutt ikke har belegg for å påstå.
I MORGEN: Vi tar en rask kikk på innsiden.
Avsnitt #14
LEGGENE
Når vi beveger oss oppover, passerer vi leggene. Det er ikke mye å si om dem, annet enn at de er praktiske som overgang mellom foten og kneet/låret. Det ville tatt seg underlig ut dersom foten var festet direkte til kneet. Noen mener at leggene er festet til resten av kroppen med såkalte åreknuter. Dette er en stygg misforståelse.
KNÆRNE
Som man vil ha lagt merke til så langt i denne fremstillingen, har det gjerne vært snakk om to og to parallelle kroppsdeler, enten det har vært føtter, legger eller altså nå knær. En høyre og en venstre fot. Et høyre og et venstre kne. Slik fortsetter det videre oppover. Ikke sånn å forstå at den høyre og den venstre utgaven er helt identiske. Høyre og venstre fot vil eksempelvis være speilvendt utformet i forhold til hverandre. Det er, som vi skal se senere, mest praktisk sånn, og det ser ut til at svært mye av kroppen har det på denne måten. Når det gjelder enkelte kroppsdeler skal vi likevel sikkert være glade og fornøyde over at vi er utstyrt med bare ett eksemplar.
Men tilbake til knærne. Riktignok finnes det kneskåler og diverse sener og muskler som har sine egne oppgaver, men i utgangspunktet er jo ikke kneet en egen kroppsdel i det hele tatt, men bare et sted der to andre deler møtes, nemlig legg og lår.
Bortsett fra å gjøre hele knokkelsamlingen fra hofte til fot mer bøyelig og bevegelig, har knærne en praktisk funksjon ved at man kan falle på dem: Ved å falle på kne, også kalt «å knele», for en annen person kan man uttrykke et bredt register av følelser og holdninger m.v., som underdanighet, grenseløs beundring, dyp kjærlighet, anger, bønn om nåde, ønske om hjelp osv. osv. Det å falle på kne er altså i seg selv slett ikke noen entydig handling, og den bør derfor følges tett av en verbal redegjørelse overfor den man faller på kne for. Ellers virker en slik oppførsel bare forvirrende, og kan medføre en mengde uønskede reaksjoner og misforståelser.
I MORGEN: LÅRENE
Avsnitt #13
For å balansere det som tidligere er sagt om krenking av intimsfæren, skal vi ikke stikke under en stol (selv om det ofte er nettopp her, altså under stolen, at slikt foregår) at beinflørting kan være en samtidig både diskret og dirkete, og dessuten en svært hyggelig måte hvorpå man kan oppnå kontakt med andre individer. På grunn av beinflørtingens ikke-verbale karakter er det særdeles lett å bli misforstått, og budskapet i slik kommunikasjon bør derfor være særdeles tydelig formulert. Dersom dette f.eks. går for seg under et bord med lange og side duker, kan det foregå over lengre tid uten at man blir forstyrret. Hvis man planlegger å bedrive slike aktiviteter bør man imidlertid plassere seg nokså rett overfor vedkommende man ønsker å beinflørte med. Ellers kan det lett oppstå leie misforståelser, og man kan i verste fall, også her, komme til å kjenne et akutt behov for vernesko.
Beinflørtingen kan naturligvis suppleres med en tettere kontakt som involverer mer enn selve foten. Dersom f.eks. de flørtende (samtidig og synkront) må bøye seg ned under bordet for å knyte skolissene, kan det gi utvidede muligheter for interessant kontakt, både verbalt og kroppslig, selv som dette lett vil ta seg noe underlig ut for de øvrige gjester.
Slik det framgår av ovenstående, vil fotens primæroppgaver være knyttet til det å STÅ og å GÅ. Nå er det imidlertid ikke alltid likegyldig hvordan man står, og hvor man går. Det advares bl.a. mot det å stå på pinne for andre. Slike pinner er ubehagelige å stå på dersom dette strekker ut i tid, og det kan dessuten ende med at man blir vippet av pinnen, noe som i seg selv kan være forbundet med en viss helserisiko.
Man skal også være varsom med å gå på limpinnen, noe som på dramatisk vis kan redusere en persons handlingsrom, dersom limet holder en viss kvalitet. Noe helt annet og mer ønskelig er da å være på frifot, men for å vise hvor komplisert bildet kan være, skal man ikke forveksle dette med å gå på frierføtter, som helt klart er en mer risikabel aktivitet, og som endog kan ha livsvarige konsekvenser.
Føttene tjener likevel, som vi nå forstår, til langt mer enn å transportere kroppen på forskjellige måter, i ulike tempi og i ulike retninger. Har man spesielle interesser innenfor kokekunst vil man være kjent med uttrykket å tråkke i salaten. Underlig nok vil dette oppfattes nokså synonymt med å trampe i klaveret, selv om salater og klaviatur-instrumenter er nokså vesensforskjellige fenomener og har sine helt ulike bruksområder. Her må vi også skyte inn at den absolutt vanligste metoden når det gjelder klaverspill, er å benytte hendene.
Det siste uttrykket ovenfor minner oss om at foten er en sterkt musikalsk kroppsdel. Ved engasjert lytting til musikk skjer det ofte at foten settes i (rytmisk) bevegelse. Ikke på den måten som vi tidligere har berørt, at føttene så å si skal transportere kroppen fra et sted til et annet; her handler det heller om at foten, mens kroppen for øvrig er i relativ ro, sittende eller stående, nærmest reflekterer musikkens rytme, lett vippende opp og ned. Denne enkle fotbevegelsen kan selvsagt forplante seg til kroppen for øvrig, men det er gjerne foten som setter det hele i gang. Dersom man iakttar en lyttende forsamling, altså i denne sammenheng f.eks. et konsertpublikum, kan man gjerne observere ikke bare én unison, men mange til dels ulike og avvikende rytmer og bevegelser i de tilstedeværende føtter og kropper. I noen grad arter dette seg også som ikke direkte lydløs tramping og klapping, fortsatt i en rekke takt- og rytmemønstre eller mangel på sådanne. Dette kan være høyst sjenerende for utøverne, altså musikerne, som febrilsk vil prøve å holde fast ved sin egen, formodentlig den korrekte og i noteheftet oppgitte takt og rytme.
Det at foten er spesielt musikalsk har også ført til at det er skrevet egen musikk for føtter. Komponister som bedriver slikt benytter seg gjerne av såkalte fotnoter.
I MORGEN: LEGGER OG KNÆR
Avsnitt #12 MER OM FØTTER, TÆR ETC.
Når det gjelder tærne, vil en observant iakttaker ha lagt merke til den stort sett kjønnsspesifikke praksis med å lakkere dem, det vil si neglene, ikke hele tåen, og da snakker vi altså stort sett kvinners tånegler. Dette er vel, i likhet med å lakkere et gulv, noe man gjør for å beskytte dem mot slitasje når de blir tråkket på. I motsetning til lakkering av gulv, som gjerne utføres med klar lakk, velger neglelakkerere imidlertid å operere med farger, gjerne sterke og klare primærfarger. Her er det naturligvis prinsipielt mulig å benytte alle regnbuens farger, selv om statistiske studier har dokumentert en klar overrepresentasjon av rød lakk. I maritimt miljø skal det derimot være fullt mulig å reservere den røde lakken til babord fots tånegler, mens neglene på styrbord fot lakkeres med grønt. Dette gjør det også lettere for møtende kropper å fastslå retning og posisjon på de lakkerte neglers kropp.
Har man først tatt bryet med å lakkere sine tånegler bør man konsekvent velge sandaler eller annet skotøy som ikke skjuler de ti nylakkerte utvekstene på føttene. Det bør undersøkes om norske kvinner er tilbøyelige til å slurve med lakkeringen i vinterhalvåret, da tykt og tett fottøy ser ut til å bli foretrukket av de fleste. Det er mulig at fingerneglene prioriteres i den kalde årstid, siden fingrene, i hvert fall innendørs, må sies å leve et mer løssluppent liv enn tærne.
I mange av livets situasjoner kan man oppleve at kroppen blir invadert av andre individer. Noen snakker her om at «intimsfæren krenkes», altså at noen kommer for nært innpå, at det i rent bokstavelig forstand blir for få centimeter mellom to kropper, slik at dette oppleves ubehagelig for minst én av partene. Det må bemerkes her at ulike individer kan ha intimsfærer av ulikt omfang: Det er gjort måling av intimsfærer fra noen ganske få centimeter og opptil flere meter. Det har vist seg at intimsfæren kan være noe kortere på baksiden av kroppen, noe som kan ha sammenheng med at synsorganene vanligvis er plassert på forsiden, og at det dermed er lettere å nærme seg bakfra (jfr. «Bakholdsangrep»). Samtidig ansees dette ofte for å være en svært usportslig strategi.
Det er i det hele tatt ikke lett å orientere seg i dette landskapet uten gjennom prøving og feiling, og man skal i alle fall være varsom med å undervurdere den kvinnelige intuisjonen: Før man aner det kan man bli utsatt for et svingslag (en lusing), og det anbefales da raskt å ta et eller flere skritt tilbake, og eventuelt velge en helt annen strategi.
Intimsfæreproblematikken er noe som kan gjelde mange ulike, kanskje de aller fleste kroppsdeler, og foten er ikke noe unntak. Man kan f.eks. oppleve at noen spenner bein for seg, og således forårsaker alvorlig destabilisering av kroppen. Dermed er det slett ikke uvanlig at man mister balansen og faller pladask til jorden som en overmoden nedfallsfrukt. Man bør da straks på nytt sette føttene i bakken og komme seg på beina, altså i oppreist tilstand. Å bli liggende ansees alltid som en resignert og lite initiativrik aktivitet.
Føtter er lett utsatt for en annen ytre påført krenkelse ved at man blir tråkket på tærne. At dette kan skje ved et uhell, f.eks. i køer eller andre tettpakkede forsamlinger, får være som det er. Atskillig verre er det når man blir påført dette med overlegg, som en bevisst og villet handling. Tærne er ytterst små kroppsdeler, når vi skal se stort på det, men dersom de blir tråkket på, særlig med en viss kraft, erfarer vi straks hvor viktige de er. Riktignok har mennesker ulike grenser for hvor mye tråkking på tær de aksepterer eller tåler. Noen er mer hårsåre enn andre. Her bruker vi en metafor som rett nok ikke har sin opprinnelse i foten, selv om det ikke er dirkete uvanlig med en viss hårvekst også på tærne. Hårsårhet settes gjerne i forbindelse med lugging, altså av hodehår, som også er en krenkelse mennesker tåler i ulik grad. Å være hårsår og å bli tråkket på tærne vil i overført betydning være noe av samme sak. Et mulig forebyggende tiltak for spesielt hårsåre individer kan være å benytte vernesko. Disse anvendes vel å merke på føttene.
I MORGEN: BEINFLØRTING, TRÅKKING I SALATEN M.M.
Avsnitt #11 FØTTENE SETTER KROPPEN I BEVEGELSE
Det negative aspektet ved det å ha bakkekontakt er ellers blitt klart og tydelig formulert av blant andre dikteren Tor Åge Bringsværd, som skriver at «Den som har begge beina på jorda, står stille». Det sier seg selv at det ikke kan bli mye framdrift ved en slik atferd, i hvert fall når, slik dikteren etter all sannsynlighet må ha ment det, man har begge beina på jorda samtidig. Selv om Bringsværd bruker uttrykket «beina» her, må vi forstå ham slik at det er særlig føttene det handler om. Foten er, som vi skal se etter hvert, en del av beinet, og meningen burde dermed grovt sett være den samme.
Uttrykket «å ha bakkekontakt» kan også brukes i overført betydning.
Ellers må det nevnes at foten er, regnet nedenfra, den første kroppsdel som angir normal bevegelsesretning. Foten, og da spesielt tærne, peker alltid og uten unntak framover. Dersom tærne peker bakover, bør man straks oppsøke lege. Når man skal begynne å bevege seg (framover) er det alltid føttene som (bokstavelig talt) tar det første skritt. Om viljen er aldri så sterk, kommer man ingen vei dersom ikke føttene er med. Her er det likevel viktig å flytte én fot av gangen. Det vil i et demokratisk samfunn være en absolutt frivillig og personlig sak hvilken av føttene man skal bevege først, dersom man ikke spiller i janitsjarkorps eller på annen måte beveger seg på militært vis i samlet flokk, og dermed må samordne sine fotbevegelser med andres.
Det vil i det lange løp være svært slitsomt å bevege seg dersom man ser bort fra dette, altså ved ikke å flytte én fot av gangen, men man vil eventuelt, dersom dette gjøres med en særlig kraft og spenst, kunne kvalifisere til deltakelse i den edle idrettsgren «Stille lengde».
Nå vil det vel innvendes at føttene faktisk har den samme funksjon dersom situasjonen krever at man må bevege seg bakover: Det vil være føttene som starter bevegelsen, og det vil fortsatt være «én av gangen» som gjelder. I noen situasjoner vil det være nødvendig å utføre slike bevegelser, som f.eks. i en rekke varianter av pardans, som utøves av to kropper, og der de to partene/kroppene kontinuerlig vil veksle på å skride forover og bakover, men med de to kroppers framsider hele tiden vendt mot hverandre, og med dertil hørende god øyekontakt. Dette er jo i og for seg en morsom aktivitet, selv om det må sies at man ikke kommer så langt av sted på denne måten. Ofte avsluttes denne aktiviteten rett og slett der man startet, så det vil være lite hensiktsmessig å velge pardans som bevegelsesform dersom man har et ønske om å komme fram til et noe fjernere mål. (Det må vel også bemerkes her at målet ved pardans kan ligge på et helt annet plan, og at aktiviteten dermed kan være relevant nok likevel. En del pardansfiendtlige teoretikere har f.eks. ment at slike bevegelser gjerne medfører at de begge, altså de to kroppene, gjerne i løpet av aftenen ender i horisontal, liggende stilling, noe man finner svært betenkelig, og som man mener kan få alvorlige forplantningsmessige konsekvenser. Pardans er da også i disse kretser blitt karakterisert som synd, med de følger dette får for tid og evighet.)
Som et alternativ til å gå bakover, altså med én fot av gangen, og særlig dersom det er snakk om å tilbakelegge en noe lengre distanse, anbefales det svært praktiske alternativ å snu hele kroppen rundt. Det er viktig at dette skjer i horisontalplanet; dvs. at hodet fortsatt skal vende opp, føttene ned. Også her er det føttene som utfører selve snuoperasjonen, men retningen oppleves nå som vesentlig enklere å følge, og ikke minst vil man ha bedre oversikt over terrenget ved at øynene (se nedenfor, i teksten altså, ellers egentlig ovenfor, på kroppen), som i likhet med føttene peker framover, i naturlig bevegelsesretning, vil kunne følge med på det som skjer. Det er tross alt svært få mennesker som har øyne i nakken, selv om dette sies å være fordel i en rekke situasjoner. Det er da viktig å registrere at man nå beveger seg i en helt annen retning, at man altså kommer til et helt annet sted enn tidligere. Når det handler om en rekke varianter av manøveren tilbaketrekning må det likevel sies at det er svært praktisk å gå baklengs samtidig som man har oversikt framover, i den opprinnelige bevegelsesretningen, da eventuelle trusler, det man så å si rømmer fra, gjerne befinner seg nettopp her, altså foran den bakovergående kroppen. Det er da man absolutt burde ha øyne i nakken. På biler og andre motoriserte innretninger er dette gjerne løst ved å montere ett eller flere bakspeil, såkalt «ryggekamera» e.l. Noen tilsvarende menneskelig kroppsdel finnes dessverre ikke. Det er selvsagt å håpe at mennesket ved en fremtidig mutasjon kunne bli utstyrt med slikt.
I MORGEN: Dekorering av og tråkking på tær osv.
Avsnitt #10: FØTTENE & BAKKEKONTAKTEN
Bakkekontakt (også kalt «jordnærhet», nærhet til jorden) er viktig. Mennesker er, når alt kommer til alt, svært dårlig i stand til å fly, selv om noen ser ut til å tro det motsatte. Store deler av livet befinner vi oss på bakken, eller i det minste i umiddelbar nærhet av denne, og det er naturligvis her føttene kommer inn som det mest direkte bindeledd mellom kroppen og underlaget, bakken. Bakkekontakt vurderes både positivt og negativt. På den positive siden er det klart at det i mange sammenhenger regnes som en stor fordel å ha nærkontakt med Moder Jord. Mennesker som mangler dette, kan lett begynne å sveve omkring i sine ganske personlige og absolutt høyere sfærer, der det kan være vanskelig, bortimot umulig, å oppnå kontakt. Det kan være slitsomt om disse stadig må hentes ned når en har behov for å kommunisere med dem.
Bakkekontakten er dessuten et slags (sosial-)demokratisk uttrykk for vårt likeverd, der vi befinner oss på samme nivå, ingen stikker seg fram, ut og opp på andres bekostning, og der vi alle nøkternt og grundig deltar i den samfunnsmessige virkeligheten. Dermed sier det seg selv at mangel på bakkekontakt av flere grunner er lite ønskelig.
De føttene som har aller best bakkekontakt er de såkalte plattføttene, der en uvanlig stor del av fotsålen, undersiden, berører bakken. De kjennetegnes også ved en artig og karakteristisk flappe-lyd når de beveger seg barbeint på hardt/glatt underlag. Dersom man (med eller uten plattføtter) ønsker å komme seg ubemerket innpå andre, anbefales imidlertid å «gå på tærne», hvilket vil si at man reduserer bakkekontakten vesentlig, og samtidig i stor grad reduserer støynivået. Dette er et bevegelsesmønster som blir perfeksjonert i klassisk ballett, der utøverne i lengre perioder nettopp strekker foten til de befinner seg på tærne (sine egne), og/eller løfter på hverandre, noe som ytterligere reduserer, nærmest opphever bakkekontakten. En lignende effekt kan man oppnå ved å montere såkalte stiletthæler på fottøyet.
Til tross for at føttene, som nevnt har sin plass nederst, i kontakt med underlaget, og at det å snu opp-ned på kroppen ikke er ønskelig som noen varig tilstand, møter vi ofte, i referat fra festlige sosiale sammenhenger, påstander om at der var det «hæla i taket», noe som vel må bety at man må ha opphevet tyngdekraften og foretatt en spasertur oppover veggen for å så å ende opp i taket. Vanligvis skal det riktignok ikke være mulig å oppheve naturkreftene, men i festlig lag kan det nok likevel oppleves som at slikt skjer. Nå sies det jo også at man av og til bør se livet fra en annen og ny synsvinkel, så dette kan i og for seg sikkert være en nyttig øvelse, men det anbefales nok å komme ned igjen på en kontrollert måte, og i løpet av relativt kort tid, eventuelt å benytte hjelm dersom det ligger an til slike aktiviteter av et visst omfang.
En formodentlig enda sterkere grad av festlighet uttrykkes ved at samværet er preget av «hæla i taket og tenna i veggen/tapeten». Siden tapeter er en verken spesielt velsmakende eller næringsrik føde, anbefales det likevel å kontrollere sin sult inntil vertinnen kaller til bords på ordinær måte.
MER OM FØTTENE I MORGEN! Vi ser bl.a. på hvordan føttene setter hele kroppen i bevegelse.
Avsnitt #9 Kroppen sett forfra og bakfra m.m.
Det neste man legger merke til, er at kroppen har en forside og en bakside. Vi ønsker ikke på noen måte å krenke kroppens bakside, men vil likevel våge å hevde at baksiden er den minst interessante av de to. Når det f.eks. gjelder menneskehetens inndeling i flere kjønn, har baksiden svært lite å gi oss av spennende informasjon. Selv om en mulig ulikhet i former og kurver mellom kjønnene muligens kan observeres bakfra, er det på forsiden (og faktisk også på innsiden) at de mer kjønnsspesifikke delene befinner seg. Mange kan i forbindelse med kontaktsøking ha opplevd å trekke fatale feilslutninger ved kun å iaktta baksiden. Dessuten spiller forsiden av kroppen en viktig rolle, både for kommunikasjon med andre individer og ikke minst ved å angi bevegelsesretning. Man kan f.eks. tenke seg hvor underlig det ville ta seg ut dersom kropper begynte å bevege seg baklengs over lengre avstander, altså med baksiden foran. Dette er, som vi etter hvert skal komme tilbake til, kroppsfunksjoner som det kan være avgjørende viktig å kjenne til.
En annen grunnleggende observasjon er at kroppen består av et slags kompakt midtparti, den såkalte torso, som bl.a. inneholder et utall indre organer, og at det ut fra denne stikker to par lengre utvekster. I anatomisk/medisinsk terminologi snakker man her om ekstremiteter. Siden disse et plassert på torsoens øvre og nedre del, har man naturlig nok betegnet dem som henholdsvis under- og overekstremiteter. At disse ordene benyttes er slett ikke så dramatisk som det måtte høres. Ekstremisme betyr i denne sammenheng bare at noe stikker ut fra noe annet, og altså i dette tilfelle fra torsoen, og har vanligvis ingen relevans for direkte politisk, religiøs eller annen fanatisme.
«Over-» og «under-» må heller ikke her oppfattes som verdiladde betegnelser eller noen form for rangordning, men rett og slett en konstatering av at et menneske som er plassert i rommet i en slags utgangsposisjon, med hodet opp og beina vendt nedover, vil ha armer (og hender) øverst, lengst fra bakken, og beina nederst, nærmest og eventuelt solid plantet på den samme bakken. Disse betegnelsene brukes på samme måte også når enkelte spenstige personer ved festlige anledninger ønsker å vise seg fram ved «å stå på hendene», slik at opp blir ned og omvendt. Dette er tross alt gjerne (for folk flest) snakk om en høyst midlertidig tilstand/stilling, og det ville bare resultert i forvirring dersom man ikke hadde latt begrepene ha et fast innhold på dette punkt.
I vår framstilling begynner vi altså nedenfra (se ovenfor), med underekstremitetene, eller beina, som det vil hete med et noe mer folkelig uttrykk.
Følg med i morgen! Da går vi løs på føttene.
Avsnitt #8 Det handler fortsatt om HUDEN:
En del dyrearter dekker seg bak skall, skjell, fjær, pels osv. Mennesket har huden. Hensikten er dypest sett den samme, og har altså bl.a. med beskyttelse å gjøre. Når skilpadden kan gjemme hele kroppen inne i skallet sitt, oppnår den en slags pansereffekt som det er vanskelig å imitere med vår menneskelige hud. For om mulig å bøte på dette har mennesket utviklet klær, knebeskyttere, sykkelhjelmer, rustninger, tilfluktsrom m.v.
Vi nevnte pels, noe som kjennetegner en rekke pattedyr. Nå er mennesket i sin moderne form nokså fri for slikt. Menneskets pels vokser kun flekkvis omkring på utvalgte steder på kroppen, og i en form som gjerne kalles hår. Dette forekommer særlig øverst på hodet, og vi kommer derfor til å behandle det grundigere når vi kommer opp dit.
Ellers er mange engstelige for mindre ønskelig hårvekst på diverse nærmere definerte steder på kroppen. At en del, kanskje særlig eldre kvinner, faktisk kompenserer for mangelen på kroppsbehåring ved å iføre seg pelser av ulv, mink, persianer, sølvrev og andre ville dyr, er et annet underlig fenomen som krever nærmere studier. Hvorvidt graden av villskap hos de aktuelle dyr kan ha sammenheng med noe som helst, vil vi slett ikke gå inn på her. Vi vil i det hele tatt ikke antyde noe konkret om dette.
Håret kan midlertid også være en tydelig indikator på sterk indignasjon eller sinnsbevegelse, ved at det reiser seg ved opprørende verbale e.a. stimuli. Her bør man imidlertid ta i betraktning at ikke alle individer har samme mulighet for å uttrykke indignasjon på denne måten. Når man f.eks. overhører fra en meget opprørt, nærmest indignert, men fullstendig hårløs person, at «dette er da fullstendig hårreisende!», virker det bare forvirrende. Slikt bør unngås.
I MORGEN: VI SER KROPPEN FOR- OG BAKFRA. Følg med!
Avsnitt #7
En lignende, men likevel ganske annerledes fargeforandring i huden må også nevnes her: De «røde rosene» som oppstår på begge sider av munnen og oppover mot ørene (kinnene) blir vurdert som noe utelukkende positivt, og har intet med pinlige avsløringer eller emosjonell usikkerhet å gjøre. Disse flekkene blir sett på som et sikkert tegn på en sunn og frisk livsførsel, og oppstår gjerne når man oppholder seg ute i naturen vinterstid, som på en lengre skitur i påskefjellet. Dersom de ønskede røde roser ikke kommer av seg selv, kan man hjelpe til med litt rouge, og straks fremstår kroppen som vesentlig friskere enn den faktisk måtte være eller føle seg.
Vi har her behandlet fenomenet rødming ut fra en forutsetning om kropper med blekhvit hud. I likestillingens navn skal vi selvsagt ikke frata kropper med andre hudfarger evnen til å rødme, men det er opplagt at dette vil være vesentlig vanskeligere å oppdage, for ikke å si mindre avslørende for den rødmende. Her må vi også advare sterkt mot den villfarelse at man med en rødhud rett og slett mener en rødmende person. Dette begrepet brukes derimot i cowboy-litteraturen eksklusivt om representanter for urbefolkningen i Nord-Amerika, som regel i sammenhenger der disse fremstilles som en alvorlig hindring for den hvite manns, altså europeiske innvandreres, etablering i deres, rødhudenes, hjemtrakter.
Selv om huden hos enkeltindivider kan være tykk, er det ikke uvanlig at det går hull på den, noe som gjerne medfører lekkasje av kroppsvæske, særlig blod, og dessuten gir mulighet for at skumle og fiendtlige bakterier etc. finner en snarvei inn i kroppen gjennom de nevnte hull i huden. Hullene bør derfor straks tettes med plaster o.a. bandasjeprodukter.
For best mulig å ta vare på huden er det utviklet en rekke såkalte hudpleiemidler, og det finnes hudpleiesalonger der man kan la hudterapeuter gni huden inn med ulike oljer og kremer som skal hindre, eller i det minste forsinke den naturlige utvikling som går ut på at huden med årene blir en tanke slapp og sprø. En teori som prøver å forklare hvorfor huden med alderen blir slapp, hevder at innholdet, altså skjelettet og de mange indre organer, blir mindre av volum, krymper, etter hvert som kroppen eldes. Dermed vil huden bli for stor sett i forhold til den overflate den skal dekke. Jfr. tørking av plommer ved fremstilling av svisker, et fenomen som også vil gjelde for druer og deres transformering til rosiner.
Det vil være ulike oppfatninger av den estetiske verdi av de rynker som oppstår i slapp hud, f.eks. på et iøynefallende sted som i ansiktet og på halsen. Her kan det utføres såkalt ansiktsløfting, en oppstramming av huden som gjør at rynker glattes ut. En kraftig hårknute knyttet i nakken, kan eksempelvis bidra til at ansiktshuden strekkes bakover, og at rynkene dermed (helt eller delvis) forsvinner. Vær likevel oppmerksom på at dersom strikken plutselig ryker, eller at knuten på annen måte løsner, kan resultatet bli svært påfallende.
Hudens bokstavelig talt kroppsomfattende posisjon gjør den også spesielt egnet som lerret for kroppsmalere, såkalte tatovører. Før i tiden var tatoveringer noe man fant på sjømenns underarmer, og de besto gjerne av et anker eller en referanse til en kvinne som sto sjømannen spesielt nær. Nå blir tatoveringer påført hvor som helst. Ingen kroppsdel kan føle seg trygg, og motivene går i retning av lettere groteske slanger, drager o.a. monstre. Mens sjømannens tatovering kom til syne bare han brettet opp skjorteermet, krever dagens kroppskunst at den tatoverte må blottlegge vesentlig større deler av kroppen for å få vist fram sine dekorerte kroppsdeler. Og det bør man jo gjøre, ellers var jo det hele bortkastet. At dette kan oppleves noe avkjølende i vintersesongen skal ikke ses på som noe stort problem.
Nå snakkes det av og til om hudløshet, noe som er en ganske merkverdig uttrykksmåte, siden et legeme uten hud, av grunner som nevnt ovenfor, sannsynligvis ville ha store problemer med å fungere optimalt. Uttrykket må derfor oppfattes i en høyst overført betydning, noe i retning av å være «nærtagende, følsom, fintfølende, sårbar» osv. Alle disse tilstander er altså det motsatte av å være tykkhudet. Dette er i og for seg også en svært underlig måte å bruke begrepene på, siden store deler av kroppens følelsesapparat sitter nettopp her, i den huden som da (ved hudløshet) altså forutsettes å mangle.
I MORGEN: NOE OM PELS OG HÅR
Avsnitt #6 Litt mer om HUDEN:
Som nevnt ovenfor leveres kropper i ulike farger. Man må imidlertid være oppmerksom på et fenomen som kan skape en smule forvirring her, nemlig den såkalte rødmen. Det har seg nemlig slik at en i utgangspunktet lys, nærmest blekhvit hud, plutselig kan skifte over til rødt, til og med en ganske skarp og iøynefallende, til dels spektakulær rødfarge. Rødmen vil ofte tolkes som at kroppen opplever å være i en noe beklemt, nærmest pinlig situasjon, og det er ikke uvanlig at rødmende personer viser tydelige tegn på forlegenhet, fniser påfallende og prøver å skjule sin rødme. Dette kan i seg selv gjøre at rødmen øker framfor å avta.
Enkelte forskere mener at dette kan tyde på at mennesket dypest sett stammer fra kameleonen, og ikke fra apene, slik man tidligere har gått ut fra. Nå vil denne fargeforandring ikke alltid omfatte hele kroppen, men forekommer gjerne i ansiktet og hals/nakke-regionen. Det er ikke undersøkt godt nok hvorvidt absolutt alle kroppsdeler kan rødme, men her ligger stoff til en rekke doktoravhandlinger og bare venter på å bli utnyttet.
Vi snakker dessuten om en høyst midlertidig tilstand. Hvor lenge rødmingen varer kan nok ha sammenheng med hva det er som utløser den, og hvor lenge kroppen er i en rødmefremkallende situasjon. Her er det nemlig flere muligheter, og det er nok av individuelle variasjoner, som antakelig ligger på det emosjonelle planet. Et synsinntrykk, som f.eks. av en naken kropp, av motsatt eller samme kjønn, kan utløse rødme. Objektet i dette eksempelet, altså den observerte nakne kropp, kan, når den oppdager at den er oppdaget, likeledes anta en intens rødfarge, gjerne kombinert med atferd for å dekke til sin nakenhet, det såkalte fikenbladsyndromet, som har vært kjent i uminnelige tider. Her må også skytes inn at den her omtalte både nakne og samtidig rødmende kropp, nok vil egne seg svært godt til studier, som nevnt ovenfor, av hvor stor del av kroppen som faktisk er i stand til å rødme.
Det er også påvist at mange kropper vil rødme når de blir eksponert for grove vitser, selv om graden av grovhet kombinert med det generelle vitsenivået i kroppens nærmiljø vil være utslagsgivende. Avsløring av diverse personlige, gjerne intime forhold når man så å si blir «tatt med buksene nede», kan naturligvis også være sterkt rødmefremkallende. Rødmen kan nok på en eller annen mystisk måte settes i forbindelse med samvittigheten, og vil derfor i mange tilfeller kunne fungere som en enkel men ganske treffsikker løgndetektor.
I MORGEN: RØDE ROSER, RØDHUDER m.m.
Avsnitt #5 HUDEN
Det er naturlig å starte med den kroppsdelen som tross alt holder alt det andre, ikke minst alle de mange literne med vann, på plass, ved at den, nærmest som en pose, omslutter hele den øvrige kroppen. Huden har en formidabel og komplisert oppgave ved at den både skal dekke og beskytte all innmaten, samtidig som den (gjennom svetting) skal sørge for en viss utlufting av en opphetet kropp. Dessuten fungerer den som en slags sensor eller røykvarsler ved at dens nerveceller, på utsiden, gir beskjed innover i systemet når noe er direkte galt eller ganske skummelt. Som når en finger er i ferd med å svi seg på et brennende stearinlys, og den, altså fingeren, derfor snarest bør fjernes fra den aktuelle varmekilden.
Det er nok fornuftig å dvele noe ved den nevnte utsondring av svette, den såkalte transpirasjonen, siden det her er snakk om en prosess som, til tross for at den har sin klare nyttefunksjon, jfr. temperaturregulering ved febertilstander og tungt kroppsarbeid, likevel lett kan skape sosial disharmoni ved at den avsetter skjemmende fuktige merker på klesdrakten, og kanskje særlig ved at den forårsaker lukt, endog en ganske stram og besk odør etter noen tids transpirativ aktivitet. Dette, som kan være en sosial utfordring, har siden barokkens tid vært løst ved å dynke kroppen i parfyme. Her snakker vi om væsker som avgir så sterk lukt at selv den strammeste svettelukten kommer til kort: Kroppens egen lukt, kall det gjerne kroppens naturlige odør, formelig drukner i den kunstig påførte parfymeduft, som imidlertid på sin side regnes som mer sosialt akseptabel enn kroppens egen stank.
I en mer moderne utgave har vi også fått såkalte luktfjernere, beregnet til å henge opp på toaletter og andre steder der man forventer konsentrasjon av sterke og plagsomme odører. Disse gir inntrykk av å fjerne ubehagelige lukter, men er i virkeligheten kjemiske stoffer som lammer kroppens luktorganer, gjerne lokalisert til nesen, og som dermed mer tilslører enn opphever problemet.
Huden forekommer i et utvalg ulike farger, muligens også tykkelser, siden tykkhudede personer visstnok skal være ekstra motstandsdyktige mot visse typer ytre stimuli. Det ser imidlertid ut til at det ikke er noen klagerett på hud, man må ta til takke med den huden man har fått utlevert. Det finnes riktignok eksempler på at det har vært gjort tapre forsøk på å få mørk hud til å bli lys, uten at resultatet har blitt spesielt vellykket (jfr M. Jackson, amerikansk sanger og danser, 1958-2009). Vesentlig enklere er det å gå motsatt vei, altså fra lys til mørk hud, og store deler av befolkningen i det vi kunne kalle Det Etniske Vesten bruker mye tid (og penger) for å utføre en slik omfarging ved å utsette huden for ultrafiolett stråling, naturlig eller kunstig sådan. Selv om dette i mange tilfeller lykkes, vil resultatet gjerne være svært midlertidig, og må derfor kontinuerlig vedlikeholdes.
MER OM HUDEN I MORGEN: Bl.a. om RØDMEN
Avsnitt #4
Vi fortsetter der vi slapp i går. Mer om væskebalanse etc:
Det vil naturligvis være en rekke ulike væsker å velge mellom når man søker å tilføre slikt til kroppen for å opprettholde den nødvendige balanse, og det er da også særdeles viktig å være klar over at disse væsker kan ha ulik effekt på de ulike kroppsfunksjoner: All væsketilførsel vil f.eks., så underlig det enn kan høres, provosere fram et klart behov for å tappe den samme væske ut av kroppen, altså det vi gjerne kaller vannlating. Jo større tilførsel av væske, jo sterkere og hyppigere oppstår behovet for vannlating. Det er opprettet egne egnede lokaliteter til slikt, pissoarer og toaletter, og det anbefales sterkt å bruke disse, da hemningsløs vannlating i tettbygde og urbane strøk lett kan få uønskede økonomiske konsekvenser for den vannlatende.
Dessuten skal man merke seg at en del væsker vil ha en tydelig svekkende effekt på orienteringsevne, balanse, artikulasjon, sosiale ferdigheter m.v., og at de i ekstreme tilfeller fører til komatøse tilstander, og behov for å bli transportert hjem og lagt til sengs, gjerne i et stabilt sideleie og med en bøtte diskret plassert ved sengekanten. Regelmessig og omfattende væsketilførsel som plutselig avbrytes kan dessuten fremkalle psykotiske tilstander (delirium tremens). Man bør, med andre ord, utvise en viss varsomhet når det gjelder hvordan og med hva man søker å opprettholde sin væskebalanse.
I MORGEN UDERSØKER VI HVA SOM HOLDER ALT DETTE VANNET PÅ PLASS
Avsnitt #3 VANNET
Et overordnet synspunkt på kroppen er at den faktisk består av en stor andel væske, altså vann. Det anslås at det må dreie seg om 50-60%. En hundrekilos kropp burde dermed inneholde 50-60 liter, eller like mange kilo, vann. Altså 5-6 store plastbøtter. Det er i og for seg praktisk at disse bøttene er integrert i kroppen, og at vi sånn sett slipper å bære på dem. Når det av og til uttales om en person at han/hun f.eks. har et «vassent» blikk eller håndtrykk, eller er «bløt på pæra», må dette altså oppfattes som et nærmest eksistensielt uttrykk for kroppens egentlige, ganske vasne og skvulpende beskaffenhet.
Siden man i vår kultur ser ut til å være særdeles opptatt av å få til en grundig vektreduksjon, særlig utover våren, før sesongen for friluftsbad setter inn, ligger det snublende nær å tenke seg at dette kunne oppnås på en grei måte ved å tappe vann ut av kroppen. 40 liter vann ut, ville gi 40 kilo lettere kropp! Den før omtalte hundrekiloskroppen kunne greit komme ned i en kroppsvekt på 60 kilo, og fortsatt ville det være flere bøtter vann tilbake i kroppen. Så enkelt kunne det gjøres!
Man kunne videre tenke seg at et slags kroppskonsentrat i fast form vil oppstå når vannet tappes ut. Dette ville i så fall være en svært tørr og kompakt masse, som neppe ville ha den smidighet og mykhet som vi forventer av en ung og frisk kropp, noe som dermed ville være sterkt begrensende på kroppens utfoldelsesmuligheter. Dessuten sies det fra medisinsk hold at det er særdeles viktig å opprettholde væskebalansen, altså at kroppen slett ikke bør tappes for vann, men derimot kontinuerlig tilføres væske, og at dette særlig bør gjøres ved tegn på uttørring. Dette betyr imidlertid slett ikke at man skal etterstrebe en væskeandel på noe særlig mer enn 50-60%, for nærmest la kroppen ha litt ekstra å gå på. En slik væskeoverbalanse anbefales ikke.
MER OM VÆSKEBALANSEN I MORGEN.
Avsnitt #2:
Kroppen er en ganske komplisert innretning som består av svært mange enkeltdeler og systemer. Vi vil her først og fremst ta for oss de delene av kroppen som kan observeres fra utsiden, og reflektere over hva disse skal tjene til og hvordan vi best skal benytte oss av dem osv.
Et pedagogisk problem i den forbindelse er jo å bestemme i hvilken rekkefølge man skal presentere de ulike kroppsdelene. Her velger vi, etter først å ha gjort noen grunnleggende observasjoner, å starte nedenfra og arbeide oss oppover. For noen vil dette kunne framstå som en nærmest dramaturgisk kurve, fra det (bokstavelig talt) grunnleggende bildet og fram mot selve høydepunktet. Det kan også naturligvis bli oppfattet som at noe er lavere og noe høyere, også i et verdiperspektiv. Vi vil ta sterkt avstand fra begge disse synspunkter: Ikke noe synes oss fjernere enn å hevde f.eks. at føttene skulle ha en underordnet rolle fordi de gjerne, men selvsagt ikke alltid, befinner seg nederst, nærmest bakken. Vi tenker som sagt rent praktisk på hvordan vi på en lettfattelig måte kan presentere kroppen bit for bit.
De mange underlige organer m.v. som visstnok befinner seg på innsiden av kroppen er også nyttige å kjenne til, selv om de fleste av oss i liten grad har sett noe til dem. De lever tydeligvis sine egne liv der inne i mørket, men fordi doktorene våre har sagt at sånn er det, skal vi gjøre et forsøk på å gi en kortfattet presentasjon av dem også.
Etter å ha gjennomført denne bit-for-bit-framstillingen nedenfra/opp og utenfra/inn, vil vi se nærmere på flere av de systemer og funksjoner som de mange kroppsdelene er involvert i.
I MORGEN: VANNET! Følg med!
Avsnitt #1 PRELUDIUM
Livet er slett ikke enkelt. Det er så mangt vi skal mestre, og livet kan i utgangspunktet være både komplisert og uoversiktlig. Da er det desto mer gledelig at bokbransjen, forlagene, tar ansvar, og publiserer et utall nyttige og oppklarende SELVHJELPSBØKER.
BRUKSANVISNINGER har vi jo hatt i mange år: Når vi kjøper mer eller mindre nyttige gjenstander til våre hjem forventer vi å finne i pakken en anvisning på bruken av den aktuelle gjenstand, muligens også en beskrivelse av hvordan man monterer den, setter den sammen. Det være seg ganske enkle, nærmest språkløse strektegninger med piler, tall og symboler som forutsettes forstått av alt fra erfarne MENSA-medlemmer til analfabetiske spebarn. Andre ganger kan vi pakke ut tykke bøker med detaljerte anvisninger på de fleste kjente og ukjente språk, skrevet på en måte som gjør dem garantert uleselige for de aller fleste av oss.
De senere årene er dette markedet altså utvidet ved at selvhjelpsbøkene er kommet for fullt, bøker som tilbyr oss hjelp i nøden. Det aller meste kan man nemlig fikse selv, hjemme på kjøkkenbenken, så å si, dersom man bare tilegner seg en tilstrekkelig mengde nyttige tips og en smule kyndig veiledning fra en vennlig og forståelsesfull ekspert. Selvhjelpsbøkene viser vei når det gjelder spørsmål om nesten alt, fra hvordan vi bløtkoker et egg til hvordan vi utfører enkel hjernekirurgi.
Det er imidlertid én ting vi ennå ikke har sett at slike bøker - og bruksanvisninger - ser ut til å være interessert i å hjelpe oss med. Én ting som vi absolutt burde fått hjelp til. Én ting som vi nemlig alle, store og små, unge og gamle av alle kjønn og kulturer er i besittelse av. Dette er en gjenstand som ofte kan forvirre oss, som slett ikke alltid oppfører seg som vi vil. Ja, vi vet rett og slett ikke alltid hva vi skal bruke den til. Her tenker vi naturligvis på KROPPEN, vårt legeme. Vi får det bare utlevert, uten bruksanvisning eller veiledning, og så må vi finne ut av det hele ganske selv.
Det viser seg jo nemlig i det mangfoldige mylder som kalles menneskeheten, at mangt og mye spriker i alle retninger. Menneskene forekommer i en rekke farger, kjønn og aldere, vi snakker et utall forskjellige språk og dialekter, vi har ulike oppfatninger om det meste, og vi har våre mange vaner og uvaner. Noe er det likevel som holder oss sammen, noe har vi felles. Et av de mest åpenbare felles trekk ved menneskene er altså KROPPEN. At kropper varierer i størrelse, fasong osv. er greit nok. Når det kommer til oppbygningen og det rent funksjonelle ved menneskekroppen derimot, må selv de mest innbarkede rasister innrømme at vi tross alt er ganske like, selv om vi er utstyrt med ulike grader av blekhet på utsiden: På innsiden, under huden og videre innover, skal det visstnok være bare ubetydelige forskjeller.
Og så må vi altså konstatere, som vi for så vidt allerede har slått fast ovenfor, at menneskene, i motsetning til de fleste andre innretninger og selv i vår opplyste tid, blir levert uten bruksanvisning, brukerveiledning e.l. Når man står der, i begynnelsen av livet, og har fått utlevert sin kropp, dukker det opp en rekke spørsmål om hva man kan/skal/bør bruke den til, og på hvilke(n) måte(r) det er mest hensiktsmessig å bruke den. Her er man når alt kommer til alt tvunget til å gjøre sine egne erfaringer. I håp om at vi i det minste et stykke på vei kan avhjelpe denne avsindige mangel på forklaringer og nyttige råd, følger her en brukerveiledning for kroppen.
Del denne siden