Siden jeg allerede har vist noen bilder av Farmor, bør jeg vel også få med noen av Farfar. Spørsmålet er bare hva jeg skal velge. Det finnes så mange bilder, og han har jo allerede opptrådt på flere av dem jeg tidligere har vist fram.
Farfar var utvilsomt familiens overhode. Man kan vel si at han representerte det gamle patriarkatet, men det betyr slett ikke at han var noen tyrann. Jeg har ingen bilder som viser at han var noe i nærheten av sint eller truende. Han «hersket» rett og slett i kraft av den han var. Han hadde sine meninger, javisst, men han var mild, trygg og varm. Og morsom, ikke minst. Ikke på noen støyende måte, men lun og finurlig. Nå er det sikkert noe svulstig å bruke et ord som patriarkat her, men la gå. Noen enkle bilder viser hvilke uttrykk dette kunne få i vår familie: Farfar skulle alltid sove middag, noe han gjorde lenge og vel, og da sto huset stille. Det var like godt å gå seg en lang tur i gatene og vente på at husets herre våknet til liv igjen. Det samme gjaldt når han skulle lytte til nyhetene på radio. Hysj! Hysj!
Det finnes også bilder fra julemiddagen, som naturligvis besto av kokt torsk. (Kom ikke her med ribbe og surkål til jul!) Farfar og Pappa, Ludvig sr og Ludvig jr, satt ved hver sin ende av bordet og ble servert hvert sitt store torskehode. Vi ungene stirret beundrende på dette som framsto som et høytidelig rituale, for det å rense og spise torskehoder var nok mer et pirkearbeid enn hva de faktisk kunne få ut av det. (Desto mer praktisk at vi ungene fikk halestykkene som var lettere å rense.) Et artig bilde fra en slik høytidsstund er da Farfar leker med et torskeøye som han har pirket ut av fiskeskallen: Å se farfar rekke tunge med torskeøye på var en sikker suksess overfor oss ungene. Farmor var neppe like begeistret.
Om patriarkatet kunne sies å være den scenen han opptrådte på, så var jo tidene i endring, slik de gjerne er. Jeg tror jeg kan si det sånn at selve idéen, hvor uklar den enn måtte ha vært, var i ferd med å forvitre, og at den nok ikke ble overført i samme form til neste generasjon, for ikke å snakke om generasjonene deretter. Nok om det.
Farfar var født som den nest yngste i ungeflokken på Øya i Brevik. Faren, Hans Alettus Hansen, var skipper og seilte bl.a. med is på Nederland og England. Moren, Maren Karine, som vi hørte mindre om, gikk hjemme og passet de seks ungene, mens han far sjøl sto til rors i all slags vær. Farfar kunne fortelle om at han en gang fikk være med over Nordsjøen, og et bilde viser ham gående oppover gata i en engelsk havneby sammen med båtsmannen, som fortalte at «ungane her i England er skikkelig flinke, Ludvig. Her snakkær dem or’ntlig engelsk allerede fra dem er bitte små!» Farfar elsket å fortelle den historien.
Året etter unionsoppløsningen tok Farfar sin middelskoleeksamen, og som 17-åring gikk han inn i Postverket som elev. I løpet av de neste tretten årene reiste han rundt omkring i landet i forskjellige poststillinger. Han gjennomførte militærtjenesten like før eller under den første store krigen, han giftet seg med sin Jenny fra Brevik og de fikk to barn (i Sandefjord!) før den lille familien vendte tilbake til Brevik i 1920.
Og siden dette på en måte handler om bilder: I disse årene har Farfar skrevet en haug postkort hjem til sin kjære Jenny. Dette er postkortenes gullalder, og han ikke bare skrev, han samlet postkort med bilder fra alle stedene han hadde vært. Å sitte å bla i disse kortene er å få et spennende sort/hvitt inntrykk av den verden han levde i. Og i disse epost-tider hvor alt skal gå så raskt er det jo også artig å se kortet han sendte hjem til Jenny i Brevik mens han var på jobb i Skien, med beskjed om at han måtte jobbe overtid og kom hjem med et noe senere tog denne dagen, og at det ikke hastet med middagen…
Militærtjenesten ble avtjent i Garden, og Farfar kunne stolt fortelle at han bl.a. hadde hatt i oppgave å passe på kronprins Olav på Bygdøy kongsgård. Slike ting synes vi ungene selvfølgelig at det var spennende å høre om. Han hadde et utømmelig lager av historier, særlig fra Brevik i gamle dager, og han kunne fortelle fra reisene han gjorde rundt i Telemarken i forbindelse med jobben han senere fikk som postmester i Skien. Jeg tenkte mange ganger å sette i gang båndspilleren og la ham fortelle om livet sitt. Slike planer blir det dessverre sjelden noe av, og det som er igjen er en haug med mer eller mindre utydelige bilder.
Farfar var også, eller hadde vært, en offisiell person, i det minste i sitt kjære, gamle Brevik. Da han kom tilbake til fødebyen i 1920 gikk han etter hvert inn i politikken. Han satt i bystyret, der han representerte Høire og Frisinnede Venstre, og kom helt til topps som ordfører i to perioder på 30-tallet. På veggen i det gamle Brevik rådhus henger portrettet hans, sammen med alle de andre ordførerne.
Hva han sto for i politikken skal jeg prøve å finne ut noe mer om. Jeg har nemlig spart på en skatt av avisutklipp. Farfar skamklipte avisene for alt han var interessert i, bl.a. alt som sto om ham selv, og gjerne i flere eksemplarer. Han hadde f.eks. en konstant og gnistrende avispolemikk gående med sin erkefiende, en arbeiderpartipolitiker ved navn Rinde, og her det er stoff som jeg tror i dag ville lukte injurier lang vei. Den gang var det tydeligvis nokså greit. Ett bilde fra denne nesten endeløse krangelen husker jeg fra slik Farfar selv fortalte det: I egenskap av ordfører hadde Farfar satt i gang et prosjekt med nødsarbeid: Bygging eller utbedring av en vei på Åsen i Brevik. Slikt var jo ikke uvanlig i de harde 30-åra. Rinde skjelte ut Farfar i Bystyret fordi «Holst Hansen lar de arbeidsledige lage vei til seg sjøl oppe i Åsen». Den nye veien gikk nemlig like forbi huset til Farmor og Farfar. Han lo godt av den historien da han så tilbake på den 40 år seinere.
Gjennom oppveksten til oss barnebarna bodde Farmor og Farfar i Rektor Ørns gate i Skien i leid leilighet. Husets eiere, to gamle søstre, «frøknene Kopstad» som bodde i 2.etg, bestemte seg etter hvert for å donere hele huset til sjømannsmisjonen, og de to gamle i 1.etg. ble kastet på dør. I en alder av 80 kjøpte de (for første gang?) sitt eget hus, og nå bar det tilbake til deres kjære Brevik, på Åsen ikke langt fra der de hadde bodd før krigen. I noen gode år tuslet Farfar rundt i sin barndoms gater, med dress og stråhatt om somrene. Det gikk ikke fort, for han møtte jo hele tiden gamle kjente som han måtte stoppe og slå av en lang prat med.
Hvordan skal en høvding abdisere med stil? De siste årene bodde Farfar hjemme hos mine foreldre, og Mamma tok seg godt av sin gamle svigerfar. Han nærmet seg 90 men var klar som krystall, selv om ting gikk litt langsommere. En vintermorgen i 1980 kom ikke Farfar til frokost slik han pleide, og Mamma gikk etter en stund bort for å gløtte på døra og hviske forsiktig at frokostegget hans var klart. Da var han allerede gått ut av tida. Stille og udramatisk snek han seg ut bakveien, liksom. Jeg er ganske sikker på at han lå der med et fornøyd smil om munnen.