Kunne det kanskje gå an å prøve seg på et portrett av min farmor Jenny? Det finnes mange bilder av henne, fra begynnelsen av forrige århundre og fram til hun forlot oss i 1977.
Jeg kan jo begynne med et bilde fra ca 1905. Bildene den gang ble jo tatt i studio, hos fotograf. Vanlige mennesker løp ikke rundt med sine egne kameraer i tide og utide. Det å bli fotografert var en høytidelig og alvorlig foreteelse, og hadde vel gjerne bakgrunn i en eller annen spesiell anledning. Og Farmor poserte. Hun var blendende vakker og framsto med styrke og selvsikkerhet på bildene.
Farmor var i oppveksten vår først og fremst en kjærlig og varm bestemor. Hun stelte alltid godt med oss når vi var på besøk. Når hun sang «Liten ekorn satt, på en gren så glad….» på sengekanten, kunne vi sovne trygt. Denne sangen er en svært lang og til dels hjerteskjærende og grusom skildring av hvordan en liten ekornbarneflokk mister sin mor, men Farmor sang nok bare de «snille» versene.
Farmor pleide ikke akkurat å slenge om seg med fremmedord, men «Plebeier» var et ord hun hadde et forhold til. (Den som ikke kjenner ordet kan google det.) Hun var kjøpmannsdatteren fra Langbrygga i Brevik, og hun var seg svært bevisst hvor hun kom fra. Jeg er nok ikke spesielt streng med henne om jeg påstår at hun kunne sette nesa i sky og virke nokså nedlatende overfor både den ene og den andre, selv om det jo ikke var slik vi ungene oppfattet henne den gangen. Likevel skjønte vi etter hvert at det ikke var så enkelt: Hennes svigerdatter, min mor, måtte nok til kjedsommelighet høre på at «Min datter (Tante W) har latiner-artium, altså!» Det var jo slett ikke alle kvinner i den generasjonen som hadde slikt å skilte med. Min mor hadde «bare» middelskolen, men til gjengjeld hadde hun fire barn. Tante var barnløs, og nettopp det mente Farmor var uhyre urettferdig. Og hun skammet seg heller ikke over å si det høyt.
«Jåt» - med lang å - var også et ord hun kunne bruke, gjerne om personer hun hadde et eller annet å utsette på. Jeg hører ikke det ordet brukt lenger. Bokmålordboka mi har det ikke, og det nærmeste vi kommer er kanskje «jålete». Det kunne handle om menn med hår i ansiktet, eller med fargerike skjerf. Slike kunne lett bli klassifisert som «jåte». Tilgjort og forfengelig var man dersom man på noen måte skilte seg ut fra den grå, gemene hop. Hun hadde en gang møtt en dame hun kjente fra sine yngre dager, som gikk barhodet i Breviks gater, og hun var rystet over en slik oppførsel. Farmor og damen var nok begge godt oppe i 80-åra da dette skjedde. Eldre damer skulle bruke hatt utenfor hjemmet! Det var bare ungdommen som kunne gå barhodet, mente Farmor, og tilføyde, som et eksempel, at «Doris (hennes yngre søster) kan gå uten hatt». Doris var på den tida «bare» ca.70, men altså ung nok. Sånn kunne hun holde på. Når de gamle damene, søstrer, svigerinner og venninner, satt og kaklet (unnskyld) på familiehytta om somrene var det like godt å gå og ta seg et bad. Det var en lystig gjeng, men de tilhørte en annen verden. De siste årene var hun på vei inn i tåkeheimen, og noen av hennes underlige utfall kan kanskje skrives på den kontoen.
Det siste bildet jeg har er fra Sundby sykehjem i Bamle. Farmor sitter i stolen på rommet sitt. Vi er på besøk med hennes eldste oldebarn, og toåringen tumler lykkelig utålmodig omkring på gulvet og er vel naturligvis slett ikke opptatt av den gamle damen i stolen ved senga. Mater Familias. Nå redusert til en skygge av seg selv, stirrer hun tomt framfor seg.