Dette er et ganske ferskt, men sikkert altfor heseblesende bilde av en eldre, andpusten herre på søndagstur. Eller omvendt. Slik ser det ut:
«Underveis i det som jeg etterhvert tenkte kunne bli en tretopptur, kom jeg til å gruble over om selve begrepet, altså «tretopptur», kunne vekke assosiasjoner til at jeg, gamle mannen, skulle finne på å klatre i trær, en aktivitet som jeg nok kunne våget meg utpå for et drøyt halvsekel siden, men som jeg nå avstår fra av ulike grunner, siden man i min alder gjerne kan overlate aktiviteter i tretoppene til småfuglene som nå på denne årstiden absolutt er i ferd med å innta tretopper av mange slag, og det var altså mens jeg gikk over den andre toppen og så for meg at jeg kanskje kunne bruke ulike skrivemåter for å forebygge mulige misforståelser, så som tre-topp-tur eller 3-topptur, gikk det opp for meg at jeg like gjerne, den lokale geografi tatt i betraktning, og siden været var bra og dagsformen slett ikke verst, kunne utvide min lille søndagsvandring til en firetopptur, eller altså 4-topptur, noe som helt klart ville gjøre det lettere for meg å formidle hva jeg hadde gjort, slik at ingen skulle tro at jeg for eksempel satt oppe i en furutopp og forsøkte, formodentlig med vekslende hell, å ta opp konkurransen med distriktets småfugler ved å plystre i vilden sky og ringe våren inn på ny, noe jeg med denne teksten mener å ha dokumentert at slett ikke har funnet sted, men at jeg tvert imot har beveget meg i landskapet omkring vår lille by på en slik måte at jeg så å si til enhver tid har befunnet meg i varierende høyde over havet, og likevel, til tross for det, har opplevd å komme tilbake til der turen startet, altså slik at utgangspunktet og målet for min vandring var det samme geografiske sted, noe som ikke er uvanlig for søndagsturer, og som slett ikke skal tolkes som at man ikke har kommet noen vei, at man på en måte står på samme sted uten å ha verken sett, hørt, eller på annen måte tatt inn over seg utsiktene, fuglekvitter eller suset i trærne. Sånn er det bare!»