Dette bildet viser min kjære mor, og er nok tatt en gang på 60-tallet. Hun rusler omkring i skogen på Sandøya bærende på et stort spann, på jakt etter markjordbær. Det ble nok en praktfull dessert til middagen på hytta denne dagen.
Den tidligere omtalte familiehytta på Sandøya, som i skjøtet heter «Kulasol», eller bare «Kula» til hverdags, hadde fått sitt navn etter en nesten trill rund fjellknatt som lå og skjermet eiendommen mot fjorden. Min oldefar fikk leie stedet i 1914, seinere ble det kjøpt av hans åtte barn og deres etterkommere. Av de åtte var det to som hadde sine egne hytter, og de var derfor ikke spesielt interessert i å bruke «Kula», men de meldte sin interesse da stedet på 80-tallet skulle selges. Det var i alle fall en rimelig stor flokk som skulle dele på stedet, og det ble derfor pønsket ut et sinnrikt system for å fordele godene mest mulig rettferdig. De seks gjenværende partene fikk hver benytte «Kula» tre uker annenhver sommer. Bare i min gren av familien var vi på 60-tallet ti personer: Farmor og Farfar, tante W og onkel K, Mamma og Pappa og oss fire ungene. (I dag ville vi har vært over 30 personer, litt avhengig av hvordan vi regner) Alle ville være mest mulig på hytta, selvfølgelig, men ikke alle ønsket å være der samtidig med alle de andre. I hvert fall ikke i hele perioden.
Bildet av min bærplukkende mor må leses inn i denne sammenheng, for det var nok ikke bare for å skaffe familien dessert at hun utførte sin gjerning i de dype skoger. Hun kunne nok ha behov for en liten pustepause fra svigermødre og svigerinner en gang i blant. For det kunne bli tett og trangt i hytta. Selv om det var sengeplass til alle, så var det mange som skulle bestemme og enkelte som så seg selv som mer bestemte og bestemmende enn andre. At det gikk så bra kan vel bl.a. skyldes at enkelte av oss plukket bær eller tok en bytur for å lufte seg litt en gang i blant.
Ellers var det interessant for oss unger å feriere sammen med andre voksne. Mens vår far oppdro oss, var onkel K den som underholdt. Ikke det at han la opp til det selv, men det ble sånn. For eksempel når han skulle barbere seg: Vi var jo vant til at Pappa satt med sin elektriske barbermaskin og polerte ansiktet hver morgen. Ikke spesielt spennende å se på, men onkel kom med såpe, kost og høvel! Det var andre greier, og vi ungene strømmet til for å se på. Onkel, som riktignok var en stillferdig fyr, var alltid i godt humør og gjorde alt med en høy og kneggende latter. Han var vår store helt. Ved frokostbordet kunne det oppstå spennende situasjoner: Når han forsynte seg med store og rause porsjoner syltetøy på brødskiva fulgte vi fascinert med. Kom Pappa til å gripe inn slik vi var vant til at han gjorde? Når vi ved senere anledninger brukte Onkel K som argument for å smøre litt ekstra tjukt på våre egne skiver, hadde Pappa store problemer med å gi et svar som vi kunne godta.
Et annet stadig tilbakevendende høydepunkt i denne storfamilieferiesituasjonen var tømming av utedoen. Det måtte naturligvis gjøres oftere jo flere vi var. Noe ordentlig svineri, selvsagt, og man forsøkte så godt det lot seg gjøre å utføre oppgaven uten at noen så det. Det var jo viktig at ungene holdt seg unna og ikke forstyrret arbeidet. Det hele ble en herlig blanding av fortielser og formaninger, for vi lærte oss selvsagt å snappe opp når det nærmet seg. At Pappa forsvant bak uthuset med en spade var et sikkert tegn. En sommer da vi overtok hytta fra Stavangergjengen hadde tremenningene utstyrt alle «gravene» bak uthuset med kors. Praktisk i og for seg, det kunne jo være litt uheldig å støte på andres bæsj når man skulle begrave sin egen. Men slikt skulle man absolutt ikke spøke med! Til alt overmål var dette skammens sted utstyrt med følgende gravskrift: «Her hviler noe fra enhver». Farmor ble meget vred, tok kommandoen og befalte umiddelbar rasering av «kirkegården».