Siden undertegnede har tilbragt en del år bak sitt ungdomsskolekateter, finnes det naturlig nok en mengde bilder fra skolen. Her er to av dem. Det kan sikkert komme flere etter hvert.
Det første bildet, et interiør: Klasserom. 9.klasse myldrer inn til ny time. Det skjer ikke lydløst, mye latter, roping, knuffing som vanlig. Siden dette er første time blir mange av elevene stående ved pulten for å hilse, man har jo slike rutiner. Små drypp av påtvungen disiplin og oppdragelse. Mange slenger seg rett ned og flyter utover pultlokket, for deretter å måtte reises opp mer eller mindre motvillig for å hilse likevel.
Når hilsingen er gjennomført, ikke bare kan, men skal man sette seg ned, finne fram bøkene og gjøre seg klar til å motta dagens dose lærdom. Dette blir gjort, i mer eller mindre ordnede former, bortsett fra én elev, en ung dame. Hun er ikke blant dem som vanligvis er veldig stille og fåmælt. Tvert imot. Hun er heller ikke blant dem som står hvis hun kan sitte. Nå blir hun stående, og læreren nikker (høflig) til henne og opplyser om at det er anledning til å sette seg ned. Hun blir stående. Læreren signaliserer med hendene at hun kan sette seg. Da spør hun, vesentlig mer forsiktig og ydmykt enn hvordan vi er vant til å høre henne, om hun ikke kan få lov til å stå denne timen. Læreren spørrende? Klassen følger spent med. Stille som i graven nå. Hva skal skje? Læreren klør seg i hodet; «Vil du stå hele timen, mener du?» «Ja, gjerne, du skjønner, jeg har fått ny bukse, og den er så forferdelig trang. Jeg tror ikke jeg greier å sette meg….»
Det andre bildet, både eksteriør og interiør: Bildet er tatt innenfra klasserommet der læreren er i full gang med å gjennomgå et eller annet spennende tema, men vi skal egentlig konsentrere oss om noe som skjer utenfor, i skolegården. Klassen følger delvis med på det som skjer på tavlen. En del stirrer ut i skolegården med tomme blikk. De lengter formodentlig til neste frikvarter, og da skjer det altså noe der ute. Mange av elevene får det med seg, læreren kaster også et blikk ut, han ser jo hvor oppmerksomheten er i ferd med å forsvinne: En liten flokk elever kommer løpende tvers over skolegården. En ung mann kommer et stykke etter de andre. Han beveger seg med en del besvær. Han har hendene fulle av skolesekk og yttertøy, og er ellers iført det på den tiden svært populære plagget «saggebukser», en type benklær som kan virke atskillige nummer for stort, og som er festet såpass langt nede på akterspeilet at det alltid vil true med å falle av. Det er sånn det skal være, og det å føre seg med et slikt plagg på kroppen kan slett ikke være enkelt. Unge menn med saggebukser får da også en underlig duvende, lutende gange og kroppsholdning, der fokus vil være på å finne balansepunktet like før buksene faller. Å skulle løpe med slike bukser framstår som en umulighet. Og det er nettopp det det er: Buksene henger så vidt, et sted langt nede på rumpeballene, de vide buksebena slenger rundt anklene på ham.
Det går naturligvis som det må gå: Han snubler i sine egne ben idet buksene faller, ransel med innhold og øvrig garderobe spres omkring, og den unge mannen blir liggende med rumpa bar i en haug av skam.
Det går naturligvis som det må gå, også inne i klasserommet: Den saggende unge mann har fått all den oppmerksomhet han neppe ønsket seg. Elevene får naturligvis krampelatter. Læreren klarer selvsagt heller ikke å holde seg. Hvorvidt herren i buksehaugen kan høre brølet der han ligger? Det vet vi ikke, men timen var gått, kan vi si. Det var ikke så lett å samle klassen igjen etter dette.
Disse to bildene er veldig ulike, men de hadde da vel også noe vesentlig til felles?