Enda et par bilder fra Sandøya og vårt fordums ferieparadis: Det var som tidligere nevnt laget en sinnrik turnus for bruken av familiehytta, og hver tredje gang vi var der hadde vi «den første turen», hvilket betydde at vi fikk feire St.Hans på Kula.
Det første St.Hans-bildet viser et nedbrent bål. Nå er dette bildet etter hvert blitt så uklart at jeg ikke kan si nøyaktig når det er tatt. Bålet ble selvfølgelig bygget på forhånd, samlet av gamle materialer, kvist og kvast, og sto klart når St-Hanskvelden var der. Men jeg husker altså ikke når det gjelder dette spesielle bildet, om bålet ble brent på selveste midtsommerfesten eller kvelden, for ikke å si natten i forveien. Det var i alle fall slik at bålet sto klart på toppen av det lille fjellet vårt. Der skulle det lyse opp hele Eidangerfjorden, men vi kom aldri så langt at vi fikk tent på. Det var en av disse sommerkveldene med ganske kraftig vind fra nordvest, og av den grunn ble det innført bålforbud. Det var jo ikke langt fra bålet bort til eiendommens stolte oldefarbjørk, et digert beist av et tre som sikkert må ha stått der siden tidenes morgen. Dessuten var selve hytteveggen heller ikke langt unna, så nordvesten betydde at bålet fikk vente.
Men bildet viser jo et nedbrent bål? Hvis vi ser nærmere etter er jo også bjørka fullstendig svartsvidd, og den hvite (nymalte?) hytteveggen er gråbrun. Joda, vi våknet en morgen til synet av alt dette, og det var klart at vi måtte jo ha fått uønsket hjelp i løpet av natta. Alle hadde sovet godt, og ingen visste hvordan, men et bål tenner seg ikke helt av seg selv. Mysteriet ble aldri løst, men den ekle nesteulykkefølelsen satt i lenge den sommeren.
Midtsommerfesten forgikk på hytta i familiens trygge skjød. Mindreårige som vi ungene var, var det selvsagt ikke snakk om å bedrive utagerende fyll og festing. Men vi skjønte jo, enkelte av oss, at det forgikk spennende ting langs fjorden nettopp denne natta. Nysgjerrigheten er en urkraft, selv i en yngling, og man kunne (tidlig på kvelden) til nød gjøre seg et ærend bort til kaféen på Dikkon, for eksempel for å kjøpe seg en is, og samtidig benytte anledningen til å observere ungdommen, noe eldre enn man selv var, som både danset og drakk, og hva de ellers fant på i buskene utover kvelden. For Dikkon hadde den gangen en ordentlig kafé, og var et sentralt sted med dans og moro i helgene om sommeren. Altså ikke et sted for unger, men desto mer spennende.
Tilbake på hytta kunne vi sitte og se utover fjorden, trafikken av snekker gjennom sundet var stor denne natta, og lyden bærer godt ved sjøen, så vi fikk på betryggende avstand ta del i både liv og latter om bord. På bildet ser vi mannen ved roret heve flasken til munnen og drikke dypt og lenge. «Nå blåser’n» kom det knusktørt fra Farfar. Assosiasjonen til en nattlig trompetfanfare lekte i bakhodet hans. Kanskje var det fordi den lille holmen midt i sundet het «Trompetholmen», eller bare «Trompeten» blant venner. Kanskje var han også litt tørst selv der han satt, men det ble sjelden servert sterk drikke, i hvert fall i ungenes nærvær. Også å drikke rett av flaska da, gitt! Slikt gjør man bare ikke! Det hendte en sjelden gang at herrene fikk seg en tynn «pjolter» utpå kvelden, men selv det var nok litt vågalt.
Scenen med trompetblåseren kunne vi være vitne til gjennom hele sommeren. Slikt begrenser seg ikke til en natt i slutten av juni, men det var likevel noe spesielt med St.Hans. Konsumet av godt drikke var selvsagt større enn vanlig denne natta, og en yngling kunne tjene gode penger på en tur med prammen i sundene rundt øya dagen derpå: Utblåste trompeter i mengder lå og duppet i vannskorpa. De lot seg villig fiske opp og kunne greit omsettes i mer iskrem.